søndag 2. april 2017

Saturday ~ Ian McEwan

Det er alltid fint å gjøre nye bekjentskap på forfatterfronten, og Ian McEwan har vært et greit møte som jeg har gjort sammen med Ina. Hun har forøvrig lest McEwan tidligere. Lesingen av Saturday startet med nysgjerrighet og ble avsluttet med at jeg følte meg noe forkommen. Jeg skal straks forklare hvorfor. Det jeg leste på baksiden av boken ga meg forventninger som ikke innfridde.

Saturday, February 15, 2003. Henry Perowne is a contented man - a successful neurosurgeon, the devoted husband of Rosalind and proud father of two grown-up children. Unusually, he wakes before dawn, drawn to the window of his bedroom and filled with a growing unease. As he looks out at the night sky he is troubled by the stat of the world - the impending war against Iraq, a gathering pessimism since 9/11, and a fear that his city and his happy family life are under threat. 

Later, as Perowne makes his way through London streets filled with hundreds of thousands of anti-war protestors, a minor car accident brings him into a confrontation with Baxter, a fidgety, aggressive, young man, on the edge of violence. To Perowne's professional eye, there appears to be something profoundly wrong with him. But it is not until Baxter makes a sudden appearance as the Perowne family gathers for a reunion that Henry's earlier fears seem about to be realised. 

For meg lovet dette et thrilleraktig innhold, og dere som følger bloggen min vet at jeg ikke er av det slaget som må ha actionfylt og handlingsmettet innhold for å like en bok. Men når verken den ytre handlingen eller i det som foregikk i hodet på Henry Perowne. Baksideteksten forespeiler en psykologisk thriller, og poenget mitt er at jeg venter hele tiden på spenningskurven. Hele boken foregår sett fra hovedpersonens synsvinkel, og tidlig tenkte jeg på om teksten var skrevet i en stream of consciousness stil. Jeg liker meget godt fortellerteknikken slik Woolf utførte den. Stream of consciousness er "en form for tankegjengivelse som søker å avspeile bevissthetens ustrukturerte strøm ved å oppløse den strukturerte tekstens mønstre og ved å bryte med syntaktiske og eventuelt også ortografiske konvensjoner. Ved å forkaste de normale reglene for skriftlig tekst vil denne litterære teknikken gi inntrykk av å være en form for uredigert referat av den menneskelige tankestrømmen, slik at teksten framstår som en avskrift av tankens flukt snarere enn som et planlagt og gjennomarbeidet kunstnerisk produkt." (Kilde: Bibliotekarstudentenes nettleksikon). Men istedenfor å bruke Joyces eller Woolf sine teknikker, har McEwan en mer tradisjonell fortellermåte hvor en tredjepersons tale kombineres med fri indirekte tale, og som forsterkes med bruken av nåtid. Som indirekte fri stil opplever jeg ikke at det er Perownes indre stemme jeg leser slik jeg gjorde det i Til fyret, selv om det kommer godt frem at det er hans tanker og opplevelser som er i sentrum. Det kan nok sies å være en form for stream of consciousness, men med en vri. Uansett så er ikke dette virkemiddelet forfatterens hensikt med Saturday, selv om det å følge Henry Perowne gjennom dagen gir godt innblikk i hans indre liv. Ian McEwan har sagt at han ønsket å beskrive en vellykket mann med et stabilt kjærlighetsforhold og hvor barna ikke er på kjøret. Det er bare ikke nok. Jeg kommer ikke nært nok til at karakteren blir troverdig.

Henry Perowne våkner i det store huset sitt, og blir stående å se ut vinduet. Der blir han vitne til at et fly må nødlande, noe som utløser bekymrede tanker om hva som skjer. Er det et terrorangrep? Og slik fortsetter dagen. Alt Perowne foretar seg utløser lange tankerekker om assosiasjoner til hendelsene, og det er virkelig flott skrevet. Jeg liker hvordan McEwan beskriver hver minste detalj, og helt uten at vi får vite noe om de andre personene bortsett fra gjennom Perowne. Innimellom tenker jeg at slike tanker som faller i hodet på denne mannen, kan like gjerne falle i andres hoder. Mitt inkludert. Når han møter Baxter får forsterkes forventningen om et høydepunkt, at han skal terrorisere Henry Perowne og familien hans. Familien Perowne skal nemlig komme sammen etter noen år atskillelse, og det ville vært en utmerket fortellergrep. Etter å ha ventet og ventet, hender det faktisk at Baxter kommer for å terrorisere familien. Men - det blir intet høydepunkt, det blir snarere en fortsettelse på Perownes flytende dagligliv med en skremmende hendelse som en ørliten topp på barometeret over dagens hendelser. Dermed sitter jeg igjen med et utilfreds inntrykk av boken. Ikke fordi den var dårlig, men fordi den ikke var som forventet. Derfor følte jeg meg noe forkommen. McEwan har mottatt prestisjetunge priser og flere av bøkene hans er blitt film, så jeg skal gi ham en sjanse til. Dessuten likte jeg skrivestilen, og hvordan han bruker intertekstualitet. Også perspektivet på det som skjer i verden, og at det diskuteres uten å være enten svart eller hvitt. Neste gang skal jeg forsøke å fri meg fra forventningene som jeg føler ødela leseropplevelsen av Saturday.

Jeg har lest boken sammen med Ina, hun har skrevet om den HER


Saturday av Ian McEwan
Vintage, 2006
Først utgitt, 2005
Engelsk
281 sider
Paperback, lånt på biblioteket
1001-bøker

12 kommentarer:

  1. Tøft skrevet og morsomt at vi har samme syn på boka. For meg heller ble ikke dette boka jeg trodde den ville bli, noe som var en liten nedtur for meg:/

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk så mye, Ina! Ja, artig at vi stort sett er enige. Igjen :D
      Jeg skrev en kommentar på innlegget ditt :))

      Slett
  2. Det er alltid en fare med å lese en bok man har forventninger til, enten forventningene kommer av at mange har anbefalt en bok eller at man har en viss ide om hvordan boken skal være. I dette tilfellet skyter tydeligvis forlaget seg selv i foten når de lager en baksidetekst som ikke stemmer overens med innholdet i boken.

    Jeg har ikke lest denne, men har selv også blitt skuffet over bøker skrevet av McEwan. Da hovedsakelig fordi de ikke har levd opp til forventningene jeg har fått til ham etter å også ha lest virkelig gode bøker av ham. Jeg håper du forsøker deg på en bok av ham som du har få forventninger til, for å se om du får et annet inntrykk da.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er ikke alltid forventningene til en bok innfrir. Noen ganger kan det være en ulempe, men forventninger kan også berike. Som oftest det siste, etter min erfaring. Da tenker jeg på hvilke forventninger førforståelsen gir, særlig lesingen av baksideteksten. Jeg skal se å få lest flere bøker av ham slik at inntrykket forhåpentligvis ikke blir entydig negativt :))

      Slett
  3. Jeg prøver oftest å ha så lite forventninger til en bok som mulig. Og anbefalinger er jeg alltid skeptisk til da jeg ofte ikke er enig om hva andre mener om en bok. Føler meg ofte alene angående meninger om en bok, men jeg og Birthe virker som vi har samme lesesmak i stor grad:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er artig at vi er mye enige når det gjelder det vi leser, og samtidig får vi andre perspektiver ved siden av våre egne :))
      Når det gjelder forventninger leser jeg alltid baksideteksten, og om det ikke står noe om forfatteren forsøker jeg å finne ut litt før jeg begynner på boken. Da føler jeg at det gir meg en ramme som fylles ut etterhvert :))

      Slett
  4. Jeg har lest denne og har aldri oppfattet at det skulle være en thriller. Husker ikke å ha lest det noe sted heller, kanskje har jeg en annen utgave enn deg?
    Likte den veldig godt, faktisk en av de beste av McEwans bøker jeg har lest (har lest en del). Jeg tenker at det er nettopp det du nevner, skrivestilen som gjør meg interessert. Den trekker meg til seg og med seg, gjennom bøkene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var spesielt baksideteksten som fikk meg til å tenke på thriller, men jeg aner ikke om andre utgaver har andre beskrivelser. Jeg ser frem til å lese mer av McEwan for å få et mer nyansert bilde av bøkene hans :))

      Slett
  5. Det var veldig morsomt å lese dette midt oppi forsøket å skrive om Virginia Woolf og Til fyret. (Jeg er akkurat ferdig med James Joyce). Du skriver at Virginia Woolf skriver i stream of consiousness, men jeg vil påstå det ikke stemmer helt. Hvis du tar James Jpyces Ulysses som eksempel (der det startet) vil du se at han løser opp tegnsetting, syntaks og logikk når han skriver i denne stilen. Han prøver å etterligne tanken. Men i for eksempel Til fyret finner du både tegnsetting og setningsstruktur. Slik at en kan påstå at det er en stil som ligner stream of consiousness. Men dette er mine ord :-)
    En fin bok og en interessant periode er det i alle tilfelle.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg fikk lyst til å lese Ulysses etter å ha undersøkt litt ang stream of consciousness, så den har havnet på skal-lese-listen.
      Ellers så har jeg lest at enkelte forfattere avstår fra tegnsetting og store bokstaver for å gjengi en bevissthetsstrøm likest mulig, men at det ikke gjelder alle. Til fyret er en av de mest kjente bøkene med innslag av stream of consciousnesses, men det er klart et interessant tema! Jeg forestiller meg at det dreier seg om indre dialoger (monologer), og at det er selve bevissthetsstrømmen :))

      Slett
  6. Synes du her setter ord på det jeg også skurret ved boka. Det er et eller annet med uinnfridde forventningene, både i forhold til forfatter, priser og baskidetekst. Lydboka var i tillegg montont og uengasjerende lest. Interessant det dere skriver om streams of c. Sånn som jeg har forstått det er det vel ikke en spesifikk fasit, altså Joyce, did, Woolf did not. Same but different. Og 2 tilnærmingsmåter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Greit å vite at også andre hadde forventninger til boken som ikke innfridde, det er sjeldent det skjer så til de grader som dette! Jeg har også forstått stream of consciousnesses slik at det er ulike oppfatninger om det. Noen vil hevde at det i et verk er benyttet denne teknikken, mens andre vil hevde motsatt.

      Slett