Leser nå: The Tenant of Wildfell Hall

Helen and Gilbert by Walter L. Colls, fra Wikipedia.

The Tenant of Wildfell Hall har jeg holdt på med en stund, og det kommer stadig andre bøker foran lesingen av denne, noe som absolutt ikke har å gjøre med at boken er kjedelig eller langtekkelig, for det er en handlingsmettet roman. Men det er en sånn bok det går an å holde på med over tid, og jeg koser meg med den. Nå har jeg vært hjemme med influensa noen dager, og da passet det godt å komme videre med denne historien. Dette er den andre, og siste, romanen som Anne Brontë skrev. Den ble utgitt i 1848, og den første er Agnes Grey som kom ut året før.

I et tidligere innlegg skrev jeg om Gilbert Markham, hovedpersonen, som skriver brev til sin venn og forteller om de nye naboene. Det er Mrs Helen Graham som har flyttet inn på Wildfell Hall sammen med sin sønn. I omegnen snakkes det om henne og om hvor uhørt det er å komme dit uten mann, og dessuten uten å vise interesse for det sosiale livet. Gilbert er hodestups forelsket. Han tror ikke på noe av det som sies om henne, og bedyrer at han aldri vil høre på sladder med mindre det kommer fra hennes egen munn.

Så skjer det saker og ting, og Gilbert gjør en del oppdagelser som får ham til å bestemme seg for aldri å se Helen igjen, men på et tidspunkt gir hun ham sine dagbøker og han begynner å lese. Her skifter fortellingen perspektiv til hennes, og Gilbert leser om hennes møte med den sjarmerende Mr Huntingdon. Ovenfor tanten, som sammen med onkelen er hennes verge, har hun proklamert at hun aldri skal gifte seg hvis det ikke er utifra kjærlighet, og at hun aldri kunne tenke seg å leve sammen med en mann hun ikke liker og akter på det viset. Forelskelsen til Mr Huntingdon er som forelskelser flest; Helen unnskylder og bortforklarer hans feil. Selv da hun ser og misliker mye av oppførselen til Mr Huntingdon gifter hun seg med ham, men samlivet blir ikke som hun hadde tenkt. Til det er de svært ulike, og hun ønsker for eksempel at han skal ta ting mer seriøst. Han har også en ufornuftig omgang med alkohol og gambling, og er for det meste kun ute etter egne fornøyelser. En temmelig egosentrisk og, innser Helen etterhvert, lite sjarmerende type.

Jeg er spent på fortsettelsen, spesielt siden romanen skal være den mest sjokkerende av Brontësøstrenes bøker, og den hadde en umiddelbar stor suksess. Etter at Anne døde, forhindret Charlotte at den ble publisert om igjen.