Land ingen har sett ~ Edvard Hoem

Nå er det snart ett år siden jeg begynte på serien om Hoem-slekten, og hvem vet når jeg blir ferdig! Den første, Slåttekar i himmelen, likte jeg godt. En fin og lettlest bok om om Edvard Hoems oldefar, Nesje, men også om landets historie på slutten av 1800-tallet. Den andre boken, Bror din på prærien, som handler hovedsaklig om en av sønnene til Nesje, Eilert Knudson, som reiste til USA, og om andre slektninger som reiste. Eilert dro videre til Alberta-prærien i Canada, hvor han bygde seg hus, sådde jord og stiftet familie. Nå har jeg altså lest den tredje boken, Land ingen har sett. Den handler mye om Anton Edvard, yngste sønn til Nesje som ble fostret bort til onkelen og tanten da han var syv år gammel. De var barnløse, og ønsket en arving til gården. Tjuefem år gammel ble han bonde på gården, og begynte en utstrakt modernisering av gårdsdriften, noe som satte ham i dyp gjeld.

Anton Edvard og Eilert skriver lange brev til hverandre om hvordan det går med dem og familiene, fra 1912 til 1927. Det er nok på bakgrunn av disse brevene Hoem har fått materiale til det meste av boken. På Alberta-prærien følger vi Eilert gjennom et hardt liv, og han begynner virkelig å merke hvordan kroppen reagerer på dette. Han ønsker å se igjen moren, men når første verdenskrig starter må han vente. Hoem skriver også om kvinnene, som ofte beskrives som sterke og med egne meninger. Det som opptar de to brødrene mest, er å bli gjeldfrie slik at de kan få en god alderdom og sikre etterfølgerne. Vi følger dem i deres strev og slit for å få endene til å møtes, og uten sine hustruer ville de nok aldri ha klart det like godt, for de er støttende og har ideer om såvel gårdsdrift som økonomi. Svangerskap er også et tema Hoem tar opp, for det satte sine spor å få det ene barnet etter det andre. Ikke var det lett å holde seg unna hverandre heller, for det er sterke følelser med i bildet. Og det går galt til slutt - Martha, dør i barselseng og Eilert blir enkemann med åtte barn. Han ser at livet kan ta plutselige vendinger og om han ikke reiser til Norge nå, kan det være for seint. Trettifire år siden han forlot landet, står han igjen på norsk jord.   

Som jeg nevnte i innlegget om Bror din på prærien, er det en spennende historie, og Hoem skriver virkelig godt. Men det blir litt i meste laget, og han dveler for mye ved detaljer og enkelthendelser. Boken kunne godt vært kortet ned, for jeg skumleste ganske mye uten å gå glipp av handlingen. Dette oppleves enda mer enn hva jeg gjorde i bok nummer to. Jeg vil likevel poengtere at jeg ikke ville vært foruten bøkene, det er som sagt spennende og dessuten mye interessant historie å lese om, og er en fin fortsettelse på slekthistorien. Det å lese om hvordan de små samfunnene (husklyngene) på prærien utvides, og at de forsøker å holde på sin norske kultur og språk - noe som ikke er enkelt, spesielt når barna vil bli mest mulig integrert i det nye landets språk og sammensmeltede kultur. Edvard Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før er lik menneskene nå, og at selv om personene han skriver om faktisk har levd, blir de mer og mer romanpersoner jo mer han skriver om dem. Forståelig nok; alle detaljene, tanker og følelser, er umulig å vite noe om, men når han har det utgangspunktet fungerer det helt utmerket.

Jeg kommer til å lese den fjerde boken, Liv andre har levd, skjønt hvem vet når det blir. I alle fall får Anton Edvard en sønn i denne tredje boken, som er Edard Hoems far. Og hans , så det blir spennende å følge denne historien videre.

Land ingen har sett av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2016
Norsk, bokmål
413 sider
Innbundet, kjøpt