Karitas ~ Kristin Marja Baldursdottir

En uke av sommerferien skulle tilbringes med sekk og telt på Hardangervidda, noe som betydde at jeg måtte ha med en lett bok. Valget ble denne pocketboken som jeg lånte av min mor etter at hun hadde gitt den gode skussmål. Jeg var litt skeptisk da jeg så omslaget og leste forlagets beskrivelse av romanen som storslått "om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om sterke kvinneskjebner på begynnelsen av 1900-tallets Island," men tenkte det kunne være grei lesing mens solen gikk ned over vidda. 

Boken starter i 1915 og handler om islandske Karitas Jónsdóttir som er nest yngst i en søskenflokk på seks. Faren ble slukt av havet for flere år siden, og på tross av trange kår bestemmer moren seg for at alle skal ha en utdanning slik at de kan få seg en bedre tilværelse. Hun ønsket også at jentene skulle få ta del i forandringene som tiden var fylt med, at kvinner går på skole, sitter i bystyret og stiftet fagforening. Veiskillet for Karitas blir et tilfeldig møte med en malende kvinne som fører til at hun begynner på kunstakademiet i København.

Kunsten blir en viktig del av livet for Karitas, men så forelsker hun seg i fiskeren Sigmar, og livet tar igjen en vending. Hun flytter med ham til hans lille hus hvor de gifter seg og får barn. Etter hvert innser at det blir vanskelig å kombinere kunstneriske ambisjoner med den tradisjonelle islandske husmorrollen. Sigmar har sine planer som skal bidra til at de får et bedre liv, men Karitas opplever mye sorg og tap og reiser til slutt til en kvinne, Audur, som er kjent for å ha helende effekt på kvinner med arr.

En smakebit fra der Audur tar Karitas med for å plukke urter, men hennes egentlige plan er å bestige Islands høyeste topp slik at Karitas skal kunne se sitt eget liv i perspektiv:

Den bitreste erfaringen er den man får mest nytte av senere, sa öræfikvinnen med usedvanlig dyp stemme. Hun så seg over skulderen og betraktet den hvite vidda og vill fortsette. Fortsette? sa Karitas skeptisk, og humøret sank litt, når skal vi plukke, da? På veien ned, sa Audur helt rolig, det er livsfarlig, ropte Karitas, det er folk som har falt ned i sprekkene og omkommet her oppe! Audur så skarpt på henne: Livet er fullt av sprekker. Det er derfor hvert skritt er så viktig. Folk har falt ned i sprekker og dratt seg opp igjen ved hjelp av mot og tålmodighet. Har du aldri falt ned i en sprekk? Befinner du deg ikke i en sprekk nå? Så fortsatte hun å gå mens hun mumlet: Sprekkene er fortsatt lukket. Vi går over til det nordligste punktet på Skerjatangi og spiser matpakken der.

s. 390

Romanen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006, noe som kan være forståelig fordi temaer som drømmer og lengsler, lykke og sorg, stor lidenskap beskrives på en fengslende måte. Jeg synes derimot dette ble litt lite realistisk ettersom ytterpunktene er så store, enten voldsom lykke eller bunnløs sorg. Det er altså mye dramatikk gjennom hele boken. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er positivt, men rent språklig har den ikke mye ved seg. Det er underholdningsverdien den skårer på, og det å lese om hvordan kvinner hadde det på Island på den tiden er absolutt svært interessant. Jeg skal uansett lese oppfølgeren, Karitas: Kaos på lerret, ganske snart.

Karitas av Kristin Marja Baldursdottir
Originaltittel: Karítas án titils (2004)
Gyldendal, 2013
Norsk
464 sider
Pocket, lånt