Rosens navn ~ Umberto Eco

Da var ferien uomtvistelig slutt, og hverdagen slo hardt inn i slaraffenlivets late dager. En del bøker har jeg fått lest, og forhåpentligvis kommer anmeldelsene på løpende bånd, men sannsynligvis vil det ta sin tid. Uansett, først ut er Rosens navn, som er Umberto Eco sin første roman, utgitt i 1980, som jeg for det meste leste på Amadores-stranden på Gran Canaria. Jeg visste lite, om ingenting, om denne forfatteren da Hedda foreslo å lese den sammen, så jeg ble nysgjerrig. Spesielt da hun nevnte at Eco med vilje hadde gjort de første femti sidene kjedelige for å riste av uinteresserte lesere. Om forfatteren står det mye på nettet, blant annet har Wikipedia nyttig informasjon. For eksempel om nettopp det at han har lagt inn atskillelige "filosofiske og teologiske diskusjoner" (denne siden inneholder spoilere), for å advare leseren om at det ikke dreier seg om en vanlig kriminalroman. For romanen kan leses som krim eller detektivroman, men det er også andre måter å lese den på.

Romanen handler om broder William fra Baskerville som en novemberdag i 1327 ankommer et kloster i de norditalienske fjellene sammen med sin lærling, Adso fra Melk. Han er utsendt for å megle i maktkampen mellom paven i Avignon og keiser Ludvig IV, men allerede første dagen blir en av munkene i klosteret funnet drept. De neste dagene blir enda flere av beboerne drept, og Abbeden ber William om å bistå i granskningen av disse forbrytelsene. Han kjenner til at William er særdeles god til å løse vanskelige saker med sin utpregede deduktive metode, og William sier ja til å gjøre et forsøk. Dermed starter en intens etterforskning hvor jeg som leser blir sugd inn i en virvelstrøm av klassisk detektivvirksomhet, historiske hendelser, kjærlighet, begjær, kunnskapstørst, sensur og mye annet. Handlingen utspiller seg over syv dager, og disse dagene preges av både det som skjer i umiddelbar nærhet; klosteret, men også det som skjer andre steder i verden.

Allerede fra første side får jeg et frempek på romanens allsidighet og Ecos måte å få leseren med på tolkingen av teksten, og da spesifikt med det første kapitlets tittel; Selvfølgelig, et manuskript. Deretter følger en beskrivelse av hvordan jeg-personen, som forøvrig antakeligvis er forfatteren, kom over et manuskript og etter mye om og men bestemte seg for å publisere de nedskrevne hendelsene som angivelig er fra Adsos hånd. Adso skriver i prologen at han nå er en gammel mann og skriver om "de forunderlige og rystende begivenheter som ble [ham] forunt å bivåne i [sin] ungdom."

Bokens inndeling er slik at de syv dagene fungerer som hovedkapitler, og for hver dag følger underkapitler etter tidebønnene. Gjennom disse dagene og innimellom tidebønnene følger vi Adso og hans læremester der William anvender sin deduktive metode, svært inspirert av Roger Bacon som anses som en av de tidligste talsmenn for den vitenskapelige metode, og teologien til Thomas Aquinas. William nærer en iboende skepsis mot universelle ideer, og ser det individuelle og det enkelte avgrensede fenomen som mer rasjonelt.

Selv om teksten inneholder mange filosofiske betraktninger, er den ikke vanskelig å lese. Man må bare være konsentrert og for all del ikke skumlese noe! Det kan høres ut som tørrkjedelig lesing, med munker i et middelaldersk kloster og filosofiske spørsmål. Overhodet ikke! Skjønt, noen passasjer var ganske tunge, men for det meste glir teksten fremover mot et dramatisk høydepunkt. Som nevnt får man underveis utfordret intellektet med Williams tankegang og hans lærde samtaler med de andre munkene. Det er nok ikke tilfeldig at Eco valgte å legge handlingen til høymiddelalderen da denne perioden var preget av økonomisk tilbakeslag, feilslåtte avlinger og hungersnød, samt svartedauden, og flere kriser innen kristendommen. Blant annet får vi et historisk innblikk i konflikten mellom pave Johannes XXII og den tysk-romerske keiser Ludvig IV. Det jeg vil frem til, er at i denne tiden ble folk torturert og brent som kjettere hvis de ikke trodde eller ga uttrykk for at de trodde på den rådende retningen. Dette tenker jeg at Eco viser frem som et tankekors til vår egen tid, hvor vi stadig opplever fanatisme og dens destruktive virkning. Det strides også om hvorvidt Jesus eide noe eller ikke, og denne striden stakk dypt fordi det handlet om hvordan alle samfunnslag burde leve et fullkommet liv.  Og ikke minst - sannheten har en sentral rolle i romanen, for hvem har rett til å definere sannheten?

"Men hvem hadde rett, og hvem har rett i dag, hvem har tatt feil," spurte jeg høyst forvirret.
"Alle hadde rett på sin vis, og alle tok feil."

s. 218

Aristoteles har en sentral rolle i denne fortellingen, spesielt med sin antatt tapte Poetikk II, som kan være et verk som fokuserer på komedien til forskjell fra Poetikken hvor tragedien er det sentrale. Noe som forøvrig er utrolig spennende i seg selv, og helt sikkert et materiale til konspirasjoner. Men også det at han "la grunnlaget for moderne vitenskap og filosofi, og er fortsatt aktuell innen blant annet etikk, politisk filosofi og metafysikk", noe som broder William setter høyt. I alle fall refereres det til hans logikk, som setter premiss for flere av henvisningene til senere filosofer og forfattere. Men på et sted i romanen advarer William Adso mot å ha for stor tiltro til syllogismene, fordi verdien av logikken er avhengig av hvordan man anvender logikken.  William er demokratisk i forhold til datidens etikette, og han har evnen til å se ulike perspektiver på en sak. Adso prøver å henge med i hans filosofiske og logiske tankegang, og etterhvert blir han dyktigere til å resonnere. Den tapte boken blir forsøkt gjemt bort fordi den anses av enkelte som farlig, faktisk anses alt skrevet av Aristoteles som farlig og må gjemmes bort slik at ikke folk blir forført av det. I 1983 ga Eco ut Randbemerkninger til Rosens navn, og her forklarer han mye av teksten slik han hadde tenkt det da han skrev den, men fortsatt slik at leseren må selv tolke både romanen og hans bemerkninger.

Og selvfølgelig; biblioteket! I abbediets bibliotek finnes det "flere bøker enn noe annet sted i kristenheten," og munker kommer langveisfra for å skrive av manuskripter som bare finnes der. En makeløs samling, med andre ord, som kan komme alle til gode, i alle fall mener William det. Men biblioteket voktes, og ingen uvedkommende kan entre. Kunnskap er makt, og makt er ikke tilskrevet hvem som helst. Hvis all den nye viten som munkene begjærlig fant frem til skulle flomme fritt ut fra klosterets murer, ville stedet miste sitt preg og sine hemmeligheter.

Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for at man skal granske dem. Når du får en bok i hendene, skal du ikke feste deg ved hva den sier, men hva den har villet si [...]

s. 340

Jeg må si at Eco har en fantastisk måte å beskrive natur og omgivelser på, og ikke minst den nøkterne livstroen til William, Jeg fant at Eco har benyttet seg av intertekstualitet i stor grad, og da i forhold til nyere tids litteratur og at han er opptatt av at når leseren "har gjort seg kjent med annen litteratur og historiske begivenheter åpner det seg nye lag i teksten." Dette var synlig for meg innimellom, men jeg kan ikke si at jeg på noen måte gjenkjente mer enn noen få av disse. Faktisk var det eneste koblingen til Sherlock Holmes og Dr. Watson, men jeg må si det er uhyre interessant og synes at forfatteren har utviklet en gjennomtenkt og velskrevet roman som jeg godt kan tenke meg å lese flere ganger og da med et annet perspektiv. Et detektivperspektiv, for å finne alle disse forbindelsene. Dette er absolutt en bok som er verdt å lese! Den har så mange lag, så mye i selve teksten og så mye mellom linjene å utforske. Fremfor alt er den et godt stykke skrivekunst!

Hedda har skrevet om boken her.

Overalt søkte jeg ro, men fant det ikke før jeg satt i min krok med en bok.

- Thomas à Kempis, tysk augustinermunk (1380-1471)

Rosens navn av Umberto Eco
Originaltittel: Il nome della rosa/Oversatt av Carsten Middelthon
Tiden Norsk Forlag, 2016
Norsk, bokmål
587 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Olav Audunssøn og hans barn ~ Sigrid Undset

Bøkene om Olav Audunssøn har jeg holdt på med ganske lenge, og det å avslutte dem fortoner seg merkverdig. Sørgmodig, rett og slett. Å ikke lengre skulle følge Olav eller barna hans i deres liv. Deres tanker og grublerier. Hvordan det går videre med slekten. Kanhende jeg ser meg nødt for å lese Kristin Lavransdatter igjen. Bøkene har jeg lest sammen med Hedda, som ble ferdig langt raskere enn meg. Jeg står fast ved det at dette er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter.

Dette bindet er delt inn i fire deler; Veiskillet, Ødemarken, Vinteren og Hevnersønnen. Olavs strid med Gud fortsetter i Olav Audunssøn og hans barn, men Olav har nå funnet ut at det ikke nytter å stride og velger å legge det vekk. Ikke tenke på det. For barnas skyld. Og det er likevel for sent. Gjennom hele romanen er ære fremtredende, det er nettopp dette som kolliderer så grunnleggende med hva som er Guds ord og ønsker.

Romanen starter om våren etter den vinteren Ingunn døde. Olav griper en sjanse til å komme seg bort, det er så mye som minner om Ingunn og han savner henne. Det er umulig å forestille seg hvordan det skal bli å leve der i Hestviken uten henne alle årene fremover. Sigrid Undset bruker ofte sammenligninger med naturen for å beskrive følelser og sinnstemninger. For eksempel det at Olav er fullstendig klar over at de fleste årene hadde vært gledesløse, men minnene om den lykke de hadde hatt sammen var sterke - "Når to trær er runnet opp sammen fra roten av, så blir løvkronene deres som en. Og faller den ene, så tykkes det som blir stående efter alene, se forvokst ut." Og slik kjenner Olav seg; blottet og skakkvokst. Ingenting kan nå holde ham hjemme, og han reiser til England i handels-øyemed.

I England blir det dårlig med handel, men Olav angrer ikke på reisen for han føler seg lykkelig og ung igjen. Han går til messe, og tenker mye på Gud, som han nå vet med hele seg at han aldri kan slutte å elske. Han tenker fremdeles på sin synd, men det forekommer ham at det ikke er så mye å si nei til likevel for å få fred med Gud. Hjemme hadde han grublet, taus og fortvilet - det var hans ære, hans velferd, hans liv. Dette er andre gangen Gud taler til hem, en sterk røst, men likevel svikter motet. Omsider skjønte han at valget stod mellom Gud og seg selv, og han forsøker å samle trådene i sitt livs ulykker. Denne første delen er virkelig selvransakende, og til slutt kommer Olav likevel tilbake til det han alltid har gjort; at han ikke handlet urett da han drepte Teit eller det at han og Ingunn begynte samlivet før de var rettmessig gifte. Vel hjemme "kjente han inn til røttene av sitt vesen at han var bundet til å være alene, like fast som om han hadde bundet seg selv med et munkeløfte - bare at det var ikke som om hans egen vilje hadde hatt noe å gjøre med det. Det skulle være slik, enten han ville eller ikke ville. Nu var hans liv blitt som å ta seg frem i en veiløs ødemark, han skimtet hverken råd eller sti, og han måtte ta seg frem alene."

I andre del, Ødemarken, er nettopp Olavs ensomme liv som han selv valgte ved veiskillet i sentrum. Han sier nei takk til lykken, han har valgt seg selv til tross for at han alltid hadde trodd at han skulle komme til forlik med Gud. Dermed mistet han selve kjærligheten til Gud, og også kjærligheten til alt annet han holdt dyrt og kjært her i livet.  

Selv om det er tydelig at Olav er glad i Eirik, nærer han en motvilje mot ham. Eirik på sin side opplever farens taushet og det at han aldri vet hvor han har ham, som utålelig. Det gir ham en angst, og han strever for å tekkes faren. Å bli sett av ham, og få hans anerkjennelse. Eirik har en fremtreden fantasi, og lager sine egne historier om hvordan tingene gikk for seg. Det er noe av dette som Olav irriterer seg over, for ellers gjorde gutten god nytte for seg. Men det uroer Olav også, og han forsøker å ta seg mer av ham. Eirik er ofte forbitret mot faren, men bare Olav sier et vennlig ord glemmer han all sin bitterhet. Han drømmer stadig om å gjøre noe som skal vinne farens velvilje.

Slik er situasjonen mellom far og sønn, og når Eirik er i sitt sekstende år tar han mot til seg og sier i fra til faren om hvor urimelig og urettferdig han er. Olav skjønner at han har rett, og da Eirik rømmer blir han fra seg av angst. Etter en tid får han vite at Eirik har søkt inn mot Oslo for å lære hærmannsferd og hovmannsseder. Årene går og Olav faller til ro. Det er velstand i Hestviken. Av og til hender det at han får et glimt at hun som er borte, hun hadde jo også lovet å komme tilbake om det var mulig. Olav er i det hele ganske selvsentrert i sine grublerier og levevis. For eksempel da han besøker Torhild for å se til sønnen, Bjørn. Han blir svært overrasket da hun forteller at hun har giftet seg, det var det eneste han ikke hadde tenkt på. For det det hadde vært som om han eide noe med det at han visste at hun gikk der...

Så skjer det at hertug Eirik stiller seg i åpen opposisjon til kong Håkon, og Olav blir med i opprøret mot hertugen. I slike lag føler han seg mest glad og i live, og som høvding for mennene fra Folden drar de sammen med bondehæren mot Oslo. Selv om han blir stygt såret kjenner han seg likevel glad for at motstanden ender med et positivt resultat. En erkjennelse kom ut av det også; at det som la lykken øde ikke nødvendigvis var at han led.

Tredje og lengste del, Vinteren, handler mer om Cecilia Olavsdatter som nå er femten år. Selv om vi aldri får hennes perspektiv direkte, blir vi bedre kjent med henne gjennom hennes valg og handlinger. Olav har tatt til seg en fosterdatter som blir gode venner med Cecilia, og når de rir til kirken blir Olav stum av glede - så vakre og vene er de. Valget han en gang hadde gjort, fører til at alt han utrettet var for de to unge og det var sjeldent han tenkte på Eirik. Så ser han at det skjer noe mellom Cecilia og Aslak, som er på gården for tiden. Dermed ordner han det slik at Aslak må reise, og motsetter seg et giftermål mellom dem selv om det er tydelig at de er forelsket.

Denne delen handler også mye om Eirik som plutselig kommer hjem sammen med en venn; Jørund. To ulike unge menn, og på sett og vis er Eirik med Jørund mest fordi den andre er populær. Cecilia er mye sammen med dem, og det tar ikke lang tid før spørsmålet om giftermål kommer opp. Olav er motvillig, men finner ut at Jørund og hans slekt er rike og godt likte. Han snakker ikke med datteren, men ilegger henne føleleser og gjør sine antakelser. Hvorom allting er så blir de gift, og Cecilia motsetter seg ikke. Skjønt, det synes ikke som om hun er overlykkelig heller. Cecilia er en sterk kvinneskikkelse, og når hun får husfruenøklene styrer hun som en dyktig kone.

Varme følelser vekkes i Eirik for fostersøsteren, Bothild, men han går for bryskt frem og ødelegger noe som kunne vært fint og vakkert. Da hun dør av en sykdom sliter Eirik med tanker rundt dette og bestemmer seg for å gå i kloster. Dette veller opp tanker og ambivalente følelser hos Olav, for det ville være en lykke for Eirik og Cecilia og han trengte ikke nages av tankene på den uekte arving som han hadde sveket inn i ætten. Olavs grublerier og tanker fortsatte å svinge frem og tilbake mellom hans valg og det som kunne vært. Når han gir bort Eirik til klosteret, kjenner han at det er sin egen sønn, og at kjærligheten til ham er stor. Ett år blir Eirik i klosteret før han kommer hjem igjen, noe Olav blir svært harm for. Fra Eiriks perspektiv fortonte det seg som en fornuftig avgjørelse, men Olav vil ikke høre. Etterhvert ser faren at sønnen har forandret seg den tiden han var i klosteret, og freden blir på et vis gjenopprettet.

Cecilia har vanskelige kår der hun bor hos Jørunds slekt, og det ender med at de flytter til Hestviken. Her blir de sammenvevde livene deres ikke helt som det var tenkt, og tiden blir mørkere og mørkere. Dystre tanker og grublerier, taushet og ulykker overskygger alt annet. Ættens ære krenkes, og det synes som om alle synker ned i sitt eget som forblir en eneste lang vinter.

Den siste delen, Hevnersønnen, er mye preget av glede og lykke! Man skulle gjerne tro at det er Eirik som hevner seg på Olav, og på sett og vis er det det - men altså ikke på den måten en kan tenke. Han har hver dag med seg i sin bønn om å få bære boten i sin fars sted. Og Olav, får han noensinne sluttet fred med sin Gud? Sigrid Undset var alltid opptatt av å skildre livet slik det er, og hun mente at den katolske tanken om Guds væren som absolutt og objektiv sannhet var løsning på mangelen på orientering i den moderne livsstilen. På denne måten blir Eirik Olavs frelse, og samtidig blir hans tanker om ære beholdt. De nye lovene skal gjelde som de rette, men blant folk flest er det fremdeles de gamle lovene som gjelder, og her har æren en dominerende posisjon.

Det hele er så vakkert skrevet! Les gjerne de andre innleggene om disse bøkene, der står det mer om hva som er så fantastisk bra med dette tobindsverket.

Den første boken har jeg skrevet om her:

Olav Audunssøn i Hestviken:

Del 1

Del 2

Her er innleggene til Hedda:

Olav Audunssøn i Hestviken:

Første del

Andre del

Tredje del

Olav Audunssøn og hans barn:

Første del

Andre del

Tredje del

Fjerde del

Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang, 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

Olav Audunssøn i Hestviken ~ Sigrid Undset: Del II

Ja, alt har sin pris. I dette innlegget skal jeg si noe om hvordan det har seg i forhold til Olav og Ingunn, sett i perspektivet om ære. De to ungdommene oppdaget altså hverandre som mann og kvinne, de er ikke lengre barn. Men bene veien frem til kirkedøren, høgsetet og brudesengen blir det likevel ikke. Det har tatt litt tid mellom disse to innleggene grunnet en hektisk forsommer. Men intet er glemt, dette er et verk som alltid kommer til å være med meg videre.

Forestillingen om ære går som en rød tråd gjennom romanen, og den kolliderer med Guds vilje. Ingunns foreldre dør, og nå er det Steinfinns brødre som skal verne og sørge for Ingunn. Med dette tenker Olav at det er en klar sak i det at de to skal bli mann og kone. Skjønt, han tenker også at i all sin glede og lengsel etter bryllupet hvor alle skulle tjene til hans og Ingunns ære ble det nok med en bittersmak nå som de ikke var æren verdt. "En båt og en hest og en brud skal en mann helst ha kjøpt på rett vis før han tar og nyter dem", så han har syndet godt allerede. Steinfinns brødre, Kolbein og Ivar, avslår giftemålet. Da råder Arnvid dem til å reise til Hamar og få hjelp av biskopen. Men det er kompliserte saker og selv om biskopen gjør hva han kan, kommer det ikke til enighet. Så skjer det at Olav og Arnvid munnhugges med Kolbeins sønner, og i vrede hugger Olav ned Einar Kolbeinssøn slik at han dør. Dermed blir han lyst utleg, og må flykte ut av landet.

Del to, Ingunn Steinfinnsdatter, handler i hovedsak om Ingunn og vi blir bedre kjent med henne der hun er overlatt til seg selv. Hun blir nemlig sendt til sin farsøster, fru Magnhild på Berg, hvor hun skal ta seg av farmoren. Ingunn vantrives ikke akkurat, men hun er vek og drømmende. Hun føler seg kraftløs og synker stadig bort i egne tanker - kommer han noensinne tilbake? Og det er vanskelig å se for seg "at hun noen gang skulle bli lovlig gift med Olav Audunssøn, få styre i hans gård, og føde hans barn." Ingunn er vakker, men tander som et gresstrå. Slik hun trer frem for meg opplever jeg en ensom kvinne som går og sliter med sine egne tanker uten å ha noen å støtte seg til. Hun er fast bestemt på å holde fast ved Olav og bli ham tro. Hun går der på Berg og venter, og når de en sjelden gang får besøk, ser hun at tiden går altfor fort - det hender så mye i andres liv. Hun blir så usigelig trett av å vente, og pines av uro og lengsel og angst: Hvor lenge skulle det vare!

Så endelig, mot slutten av sommeren, kommer han. Men han har ennå ikke fått amnesti, og kan bare bli noen dager. Hun er nå tjue år og han tjueen, og fire år har gått. Så blir Ingunn overlatt til seg selv igjen, og må belage seg på mer venting. En dag om sommeren mens hun henter vann kommer en ung mann forbi og hjelper henne. Hun kan ikke annet enn å like ham. Teit er hans navn, han er høy og slank, lystig og blid. Ingunn, som er mye alene, synes det er godt å snakke med andre enn farmoren, men hun skjønner han vil mer enn å snakke. Og hun lar ham, med de konsekvensene det gir. Seinere våger hun knapt å tenke på hva som vil skje når det blir kjent at hun er med barn. Når Olav endelig kommer tilbake, kan hun ikke annet enn å si ham alt og ta imot hans dom.

Og hun kjente gleden piple opp i sitt hjerte - over at verden var full av sol og fagerhet og glede. Om hun hadde satt seg selv utenfor, dømt seg til kroken. Det var da godt at det var så godt å leve likevel - for noen andre, for alle som ikke hadde ugjort seg.

s. 281

Olav har nå fått grid, han gården sin, og er en ganske velstående mann. Men verden fortoner seg like mørk for Ingunn; hva skulle det bli av henne nå! Hun er rettsløs, hun har mistet all ære, og verst av alt har hun ført en stor skam over frendene hennes med sine handlinger. Det er sårt å lese om hvordan hun oppdager og tenker om kjærlighetens vesen og etterhvert forstår hva prestene mente med det at det var leging i boten. Olav skakes av sterke følelser når han får vite hvilken tilstand Ingunn er i, men etter å ha tenkt seg om, vil han fremdeles gifte seg med henne. Det gjelder hans ære å ikke gå tilbake på sitt løfte. De to sier lite til hverandre om hva de tenker og føler, og Olav snakket aldri til Ingunn om ting som tynget ham, for han ville ikke velte sin byrde på hennes spede skuldre. Etter hans mening var hun også såpass barnslig at hun ikke kom til å forstå seg på det. Hun var en vek og sped skapning som han måtte skjerme og verne.

Min vesle hind - du har vel latt deg jage rett i gropen - og nu ligger du, skamfart og sulket ut, et fattig lite dyr. Men nu skal jeg komme og ta deg og bære deg med meg til et sted hvor du ikke blir tråkket på og knust. - Nu bares det for ham at det som var hendt den gang han hadde fått henne i armene sine, blomsten han hadde plukket av henne og duften og sødmen han hadde suget, det var mest bare som noe som hadde falt seg slik underveis. Men det som gjaldt når det kom til stykket, var at han hadde fått henne lagt i armene sine for han skulle bære henne overalt, ta det tunge fra henne og verne henne. Det var det som var lykken, og det andre var ikke mer enn noen gleder. -

s. 316

Så en dag blir Olav søkt opp av Teit som vil at han skal støtte hans frieri til Ingunn. Men Olav ønsker selv å gifte seg med henne, og det ender med at han dreper islendingen og kvitter seg med beviser ettersom Ingunns ære ikke kan reddes om han lyser drapet. Hele tiden forsvarer han seg ovenfor seg selv for å rettferdiggjøre handlingen ettersom det gjelder hans og Ingunns ære.

Barnet til Ingunn får navnet Eirik, og seks uker gammel blir han bortfostret. Hun har det ikke godt og forsøker å ta sitt eget liv for at Olav skal bli fri, men blir reddet i siste liten. Da Olav kommer, snakker de forbi hverandre, og ingen sier det de tenker. Hun prøver å få ham til å gå bort fra bestemmelsen om at de skal dra til Hestviken sammen, men det er nytteløst. Så nærmer de seg hverandre likevel, og når Olav gråter rekker Ingunn ut en hånd og de knuger seg inntil hverandre. Hun kjenner en liten gnist røre seg, fryd, håp, livsvilje, så meningsløst som det enn var.

Del tre, Olav Audunssøns lykke, handler om livet i Hestviken. Undset skildrer gården og området omkring så vakkert, det nesten som å være til stede! Endelig skal de to få leve sammen som mann og kone, med det blir vanskeligere enn de hadde trodd. Olav sliter med sine tanker, og Ingunn med sitt. Hun hadde aldri vært vakrere, og hun var blid, stille og mild. Alle kunne merke hun var glad, og alle som hadde møtt Olavs hustru, likte henne. Jevnt over var de godt likt i bygden, og de opplever en god tid, men er det på lånt tid? Ingunn er ingen dyktig matmor, alt arbeid går tungt og tregt og uhell følger henne støtt. Hun har hatt det så godt i disse fire månedene siden de ble gifte, men de går og tenker på hver sin kant. Hun er redd for å ikke være verdt hans kjærlighet. Og Olav ser at Ingunn forblir svakelig, og setter det i sammenheng med hvordan folket hennes var; sorgløse.

"For dem var ulykke som en gift de hadde fått i seg. De holdt ut til de fikk kastet den opp av seg - men så døde de. Og han så det fullt, og klart - Ingunn var slik óg - henne også hadde ulykken rammet som en helsott; hun kom aldri til å rette seg opp igjen. Men hans lykke var den at han var skapt slik så han kunne holde ut uten lykke også [...] Og han skulle verne henne og elske henne - som han hadde vernet henne da han var gutt, elsket henne fra han først skjønte han var mann - og om han ikke fikk noen lykke med henne, siden hun aldri kunne bli annet enn en syk, udugelig hustru, så gjorde ikke det noen skilnad, fattet han nu i natt - han ville elske henne og verne henne til hennes siste stund."

s. 439

Olavs lykke skal vise seg å være god å ha. Ingunn blir gravid flere ganger, men alle barna blir dødfødte. Ingunn tæres av dette, og blir liggende syk. Olav ordner med en rådskone (husholderske), Torhild. Ingunn liker dårlig ordningen, men kan lite gjøre. Og Olav liker Torhild godt, hennes styrke og hennes brede, rette skuldre og høye, fast barm og kraftige hofter. "Hun hadde ikke latt seg bøye kuvrygget av det hun gikk her og tråkket mellom koien og det vesle fjøshullet. [...] Hun var sunn og sterk enda livet hadde falt så tungt og slitsomt for henne." Det er nå den femte vinteren de lever sammen. Olav tenker at selv om han ikke hadde fred eller glede, så eide han lykken, sin lykke, om den var ulik andre menns lykke. Og noen få ganger ser Olav en dør åpnes, og han ser for seg at han en dag skal få mot til å gå inn. Olav bestemmer seg for å hente Eirik til Hestviken, som arving. Det måtte vel være god nok bot, tenker han. Ingunn er ydmyk og takknemlig. Litt senere føder Ingunn en sunn og velskapt datter og Olav kjenner endelig på det å være far. Cecilia Olavsdatter vokser og trives, men Ingunn har skadet ryggen og blir mer og mer ufør. Olav sier til Ingunn at han vil skrifte sin synd, men Ingunn taler i mot. Da blir han forundret over hvordan hun snakker og argumenterer. Han hadde alltid hatt henne kjær, men hadde aldri tenk at han kunne snakke til sin hustru som til et annet kristent menneske om det som var grodd frem i hans sjel i årevis.

Det våkner et begjær i Olav, etter en eneste gang å skulle få eie en sunn og frisk kvinne. Det oppstår det et intimt forhold mellom ham og rådskonen, med et barn som resultat. Torhild flytter fra Hestviken, og Olav sier han skal hjelpe henne så godt som han kan. Han har nå sett inn i et annet liv, et liv hvor en mann går jevnsides med en sunn og forstandig hustru i ett og alt, en som tok sin del av deres felles byrder og bar dem like godt som han.  

Selv om Ingunn har lagt syk i tre år, kommer likevel slutten uventet. Den natten bestemmer Olav seg for å si ja til Gud. Men så husket han på barna, og hva han har lovet Ingunn - barna har ingen andre enn ham.

Olav Audunssøn er et stort verk og følger i hovedsak Olavs liv i en kronologisk linje, innimellom med tilbakeblikk og lange sekvenser med indre tankerekker. Selv om det stort sett er Olavs perspektiv som belyses, er det også mye fra Ingunns ståsted og ellers fra andre karakterer som Arnvid og Eirik. De lange tankesekvensene løfter frem Olavs indre kamp mellom sin egen og Guds vilje, det er som innslag av stream of consciousness. Det er særlig på denne måten jeg ser hvor stor betydning ære har og hvordan det blir bestemmende for Olavs handlinger, og ikke minst hvordan han slites mellom Guds vilje og sin egen.

Etter at kristendommen ble innført her i landet, tok det lang tid før den nye troen fikk ordentlig feste og man levde med to religioner side om side. Det var mye fordi den ikke lot seg forene med de gamle idealene som ære, makt, et godt ettermæle og blodhevn. I kristendommen ligger et menneskes ære i at det er Guds. I den gamle troen var moralen styrt av et ære-skam-system. Hvis en person kastet skam på slekten måtte fellesskapet gjenopprette balansen. Dette hang igjen lenge, og det som gjaldt var at hver manns plikt var å ta vare på sine rettigheter og sin eiendom. Det å bryte sine løfter og ødelegge ettermælet sitt var verre enn døden. Moralnormene bygget på pliktene ovenfor ætten, og alle handlinger ble bedømt etter æresbegrepet.

Som Hedda sier, kan det skrives mye om denne romanen og man kan innta ulike perspektiver. Det mest interessante synes jeg er hvor bestemmende forestillingen om ære blir for Olav. Han mener blant annet at en kvinnes ære var alle de menns ære som hadde plikt og rett til å våke over henne, og at ved å drepe den personen som kastet skam over Ingunn var balansen til dels gjenopprettet. I samtaler med andre menn snakkes det om hvor viktig det er å hevne en frendekones ære med stålet, og samtidig hvor vanskelig det er at Gud mener motsatt. Det er ikke bare Olav som synes å mene dette, sannsynligvis fordi folk stod med ett ben i hver tro. For eksempel sier Arnvid til Olav at han burde skrifte for Gud, og ikke holde tilbake det eneste som han vil ha. Til dette svarer Olav: Det eneste - det er alt det, Arnvid - æren. 

Nå gleder jeg meg til å lese neste bind sammen med Hedda!

Første del av anmeldelsen finner du her :)

Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006

Utgitt første gang, 1925

Norsk, bokmål

644 sider

Innbundet, kjøpt

Lest sammen med Hedda

Olav Audunssøn i Hestviken ~ Sigrid Undset: Del I

Første bok i tobindsromanen om Olav Audunssøn er ferdiglest. Romanen, Olav Audunssøn i Hestviken, ble utgitt i 1925, året etter at Sigrid Undset konverterte til katolisismen. Handlingen er lagt til middelalderen, og består av tre deler: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Jeg leser bøkene sammen med Hedda som har skrevet om delene hver for seg; første del, andre del og tredje del. Boken har vært med meg lenge. Jeg startet på den første januar, den har besøkt varmere strøk og holdt meg med selskap gjennom vinteren og utover våren. Syvende mai ble jeg ferdig, og nå er det på tide å skrive noen ord. Hvilket forekommer meg svært vanskelig. Hedda var smart og skrev etterhvert, og jeg er redd dette innlegget blir i overkant langt. Det er en utfordring å skulle skrive kort og samtidig vettugt. Dette er en roman å dvele ved, den kan ikke på noen måte slukes, og derfor har jeg brukt tid på å komme gjennom den. Det er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter. Derfor velger jeg å dele opp innleggene, fordi jeg vil anbefale alle å lese romanen og da har jeg behov for å si noe mer enn kun en kort omtale.

Tema for romanen er Olavs strid med Guds vilje. Baksideteksten (kan leses her) forteller at handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet, og sier noe om hva Olavs sjelekvaler dreier seg om, nemlig "de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn." Jeg synes det er interessant å se dette i sammenheng med en masteroppgave jeg kom over hvor Kristine Sverresen har analysert romanen, og kommet frem til at ære er et grunnleggende motiv. Forestillingene om ære har sitt opphav i det norrøne samfunn hvor æren stod sterkt, slik det gjerne gjør i tradisjonelle samfunn hvor familie og klan er viktige sosiale institusjoner. Etter kristningen av landet fikk dette mindre betydning, men var likevel vanskelig å få bukt med ettersom æren var nedfelt i samfunnets normsystem. Sverresen påpeker at selv om ærens betydning er varierende for de ulike personene, er likevel ære og skam bakenforliggende faktorer som styrer personene i deres handlinger i de fleste situasjoner. Dermed er bakteppe for lesingen at æren fremdeles står sterkt, i alle fall hos Olav, og er årsak til hans sjelekvaler og strid med Guds vilje. Dette er et interessant motiv også fordi interessen for verket stort sett har dreid seg om den religiøse tematikken, ifølge Sverresen, og da særlig overgangen mellom hedenskap og kristendom.

Olavs mor døde i barselseng, og da han var syv år gammel avtalte hans far, Audun, og deres frende Steinfinn Toressøn festemål mellom ham og Steinfinns eldste datter, Ingunn. Olav ble så med til gården Frettastein, og samme år kom det bud om farens død. Dermed vokser Olav opp hos Steinfinn Toressøn og hans hustru, Ingebjørg Jonsdatter, ved Mjøsen. Steinfinn skjøttet eiendommen sin dårlig, og omstendighetene lager seg slik at barna for det meste blir overlatt til seg selv. Olav ble godt likt på gården, men det var ingen som kom innpå ham og det ble sagt at "han var godlynt og tjenestvillig på sin fåmælte og åndsfraværende måte." Undset beskriver ham som vakker, sterk og smidig. Han var av en god og gammel ætt og selv om den var liten og ikke hadde mye makt, så var ættesetet i Hestviken en storgård.

En sommer da Olav er seksten og Ingunn femten, bestemmer de seg for å ro til Hamar med Olavs øks som trenger reparasjon. Det viser seg å bli en lang og eventyrfylt dag som Olav alltid vil huske; dagen da han forstod at de ikke lengre var barn. Nå jages han av dette nye, lengre og lengre bort fra barndommens trygge selvsikkerhet. Som Hedda sier så bærer romanen Olavs navn, men at Ingunn også har en stor rolle. Hun er vakker og ven, men ikke så vakker som sin yngre søster, Tora. Selv om hun ble sett på som lite klok eller kvikk i ord, var hun stort sett som barn flest, og mer avholdt av folket enn Tora som var mer stille. I mangel på småmøer på samme alder holdt Ingunn sammen med guttene, og var med i leker og idrett som de arrangerte. Hun var høy og tynn, med spinkle lemmer, og bar sitt legeme yndefullt.

Turen til Hamar forandret mye, både for Olav og Ingunn, og disse forandringene beskriver Undset så nydelig! Stemningen er til å ta og føle på, det er som om jeg kan lukte vårens duggfriskhet og kjenne barnas oppvåkning. Allerede her kommer Undset inn på emnene skyld og skam. Olav som kjenner at en velkjent verden blir snudd opp ned, og han føler seg ydmyket og skamfull. Heftig begjær, ulovlig, men likevel bene veien frem til kirkedøren og høgsetet og brudesengen. Deres første kyss på vei hjem fra Hamar...ingenting kunne være så søtt som det morgenkysset av alt fremtiden gjemte til dem.

Men alt har sin pris, og denne vakre kjærlighetshistorien likeså.

Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang: 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt