Med boken
Paradis gjenoppdager jeg Toni Morrison. Dette er Morrisons første roman etter tildelingen av Nobels litteraturpris i 1993. Åpningscenen er lagt til hjertet av Oklahoma, en tidlig julimorgen i 1976. Ni menn fra Ruby, en liten by med 360 svarte innbyggere, angriper et nærliggende kloster og de fem kvinnene som bor der for å forsvare "den eneste helsvarte byen som er bryet verdt". I et tidsrom som tar til med byens forfedre i året 1890 og fører frem til den skjebnesvangre dagen for angrepet, forteller
Paradis historien om et folk som er seg uopphørlig bevisst forholdet mellom dets dramatiske historie og tomrommet "der ute...hvor tilfeldig og organisert ondskap brøt ut når og hvor den ville".
Det hersket uforsonlig strid mellom byens menigheter, men medlemmer av dem alle stod sammen om nødvendigheten av denne aksjonen: Gjør det dere må. Hverken Klosteret eller kvinnene der kan fortsette.
Synd. En gang hadde klosteret vært enn god, om enn reservert nabo, omgitt av mais, bøffelgress og kløver, med adkomst langs en grusvei som knapt var synlig fra hovedveien. Herskapshuset forvandlet til kloster lå der lenge før byen, og de siste arapaho-jentene som var kostelever der, hadde allerede reist da de femten familiene kom. Det var for femogtjue år siden, da drømmene deres overgikk mennene som hadde dem.
s. 17
