I forbindelse med
studiene har vi
Lekestue av Roger Kurland på
pensumlisten i pedagogisk ledelse, og jeg har nettopp startet lesingen av den. Dette er debutromanen til Kurland fra 1997, og handler om en mann i tjueårene som studerer psykologi på Blindern i Oslo. Mens han venter på å komme inn på embedsstudiet jobber han i en barnehage, og romanen er "en krass institusjonskritikk og en generasjonsberetning fra 90-tallet".
Styrer. Det rimer på führer. Døra inn til kontoret hennes står åpen. Hun sitter bak et skrivebord. Styreren har langt, grått hår og midtskill. Hun er svøpt i et palestinaskjerf og en diger poncho. Brillene hennes er runde, og uten innfatning. Sekstiåra lever. Men hun er ikke hip. Hun er ekte. Ansiktet er furete. Hun må være et par og femti, minst.
[...] "Har du jobba med barn tidligere?"
Jeg må ha denne jobben. Jeg sier ja.
"Jeg har sittet barnevakt. For slektninger. Og sånn."
[...] Jeg har sittet barnevakt en eneste gang. Sist søndag. Men alle mennesker veit da hvordan det er å være barn. Det gjelder bare å ha god hukommelse.
(s. 30-31)
