onsdag 16. januar 2019

Tante Ulrikkes vei ~ Zeshan Shakar

Jeg kjøpte Tante Ulrikkes Vei en dag jeg var innom Norli og den var på salg, faktisk ekstra tilbud om man var medlem, så jeg meldte meg like godt inn for å få den til nittini kroner. Hun i kassen anbefalte boken sterkt, og jeg fortalte henne at jeg hadde lest rosende anmeldelser av boken. Og kanskje det var nettopp det. De svært overstrømmende lovordene gjorde at forventningene mine ble skrudd temmelig høyt opp. Det er absolutt ingen dårlig bok, det er ikke det. Og jeg sier meg enig i alle som mener den et et viktig bidrag til forståelse av og innsikt i hvordan det kan oppleves å vokse opp med innvandrer-bakgrunn i en drabantby utenfor Oslo sentrum.

Tante Ulrikkes Vei handler om to gutter, født i Norge av førstegenerasjons innvandrere. Det er via et forskningsprosjekt vi får høre guttenes historier, der de sender inn rapporter til en levekårsundersøkelse blant innvandrerungdommer fra 2001 til 2006. De to guttene har svært ulike stemmer og historier. Mo (Mohammed) er flink på skolen og kan nesten ikke vente til videregående er ferdig slik at han kan studere på universitetet, få seg en god jobb og et godt liv. Foreldrene er ambisiøse på hans vegne, og Mo kjenner på presset, men deres verdier, holdninger og normer er likevel internalisert. Ikke at han ønsker å gå en annen vei, for hva skulle det være? Jamal er rake motsetningen. Han bor sammen med sin psykisk syke mor og lillebroren, forstår lite av undervisningen på skolen og dropper ut på videregående. Han tar gjerne keef sammen med kompisene, og hører på ghetto-musikk.

Under lesingen tenker jeg på programmet hvor Leo Ajkic reiser til Malmø for å finne ut mer om vår frykt for "svenske tilstander". Bydelen Rosengård blir ofte omtalt i forbindelse med dette begrepet fordi det er kriminelt belastet, og har blitt mye debattert på grunn av den høye andelen beboere med utenlandsk opprinnelse. Og jeg tenker på diskusjonene jeg opplever angående innvandring; og spørsmålet; hva kan vi gjøre for å unngå "svenske tilstander". Likevel, mye av romanens innhold er slik at disse tankene ikke er overdøvende, nettopp fordi den dreier seg mest om guttenes hverdag. Deres tanker om skole, fritid, venner, kjærester, familie. Ja, om livet. Men de små tegnene på at guttene opplever stigmatisering utvides etterhvert, og får større betydning i livene deres. I utgangspunktet velger de løsninger som står langt fra hverandre, men som møtes mot slutten. Og det er da jeg undres - finnes det håp? De siste rapportene fra guttene gir et tynt håp, i alle fall om å skulle klare seg videre i livet uten å gå skikkelig på trynet. Karakterene er sympatiske, og som leser blir jeg godt kjent med dem, nok til at de fremstår realistiske. 

Boken minner meg om Pakkis, som jeg leste da den kom ut i 1986. Dette er den første boken som ble skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer, og fikk stor stor betydning for både norsk litteratur og norsk innvandrerungdom. Spesielt fordi den tok opp vanskeligheter med innvandring, sett fra en innvandrers eget ståsted (Wikipedia). Og det er klart det er viktig å få innsikt i! Det bare ble litt for langtekkelig å lese om over firehundreogtretti sider. Mye skumlesing, med andre ord. Enten det var de høye forventningene, eller språket, men det tok meg seks dager å lese boken, og jeg er en sakteleser. Uansett, Shakar viser en side ved det norske samfunnet som det nok finnes mindre kunnskap om. Han vokste selv opp på Stovner i Oslo, og sier at det ikke er mange skurker i romanen. Det er summen av de små tingene, men at den offentlige debatten kan sees på som uten evne til selvkritikk og at det er her det først og fremst trengs en opprydning. Stovner har vært mye i mediene på grunn av skudd som har blitt avfyrt, slåsskamper og narkotika. Her synes jeg forfatteren klarer å få frem nyanser der mediene viser et ensporet bilde, noe som er interessant, og ikke minst tankevekkende. Så at boken er viktig med et aktuelt tema er det ingen tvil om.

Det kan være greit å merke seg at Beathe har en samleside over hva bokbloggere mener om Tante Ulrikkes vei: Hva snakker vi om når vi snakker om T.U.V.


Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Gyldendal, 2017
Norsk, bokmål
430 sider
Innbundet, kjøpt

8 kommentarer:

  1. Enig i at det er en viktig bok, men tror den traff andre bedre enn den gjorde hos meg. :/Flott anmeldelse. =)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Ja, absolutt viktig å sette seg inn i denne tematikken, og forfatterens formidling er realistisk og dermed tankevekkende :)

      Slett
  2. Fin omtale av boken Birthe! :-) Den er uten tvil en viktig bok og synd den ikke nådde helt opp hos deg. Jeg slet litt med språket til å begynne med første gang jeg lesten den men det gikk seg til. Jeg hørte lydboken i sommer og den var med på å bidra til at jeg knakk lydbok-koden, og lydboken anbefales for de som ikke har lest den.

    Tusen takk for link til samlesingsinnlegget mitt, meg og Eli skal forresten på teater i oslo i sommer å se nettopp forestillingen Tante Ulrikkes vei, basert på denne boken! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Beathe! Det var ikke selve historien eller det viktige temaet, men rett og slett at det i overkant mye av det samme. Men jeg likte boken. Lydbok høres ut som en god idé! Og så spennende å se teaterforestillingen i sommer, det blir helt sikkert bra :))

      Slett
  3. Har ikke lest denne selv om den har fått god omtale. Din anmeldelse kan bekrefte det jeg trodde om denne boken, så jeg lar den nok foreløpig være ulest. Men en gang kanskje...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, den har fått mye god omtale alle steder. Jeg anbefaler å lese den, selv om det blir mye skumlesing, ettersom den tar opp viktige tema :)

      Slett
  4. Jeg har ikke lest den, er litt dårlig til å lese norske bøker. Prøver å bli flinkere til det. Men har bestilt meg den på biblioteket. Så blir spennende å lese den :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du har bestilt den på biblioteket! Det er et sted jeg bruker mye, men ikke i den siste tiden. Blir interessant å se hva du synes om den :)

      Slett