mandag 9. september 2019

Villette ~ Charlotte Brontë


Brontë igjen - blir aldri ferdig med BrontëVillette er Charlottes tredje og siste roman, og mange mener den er hennes beste, bedre enn Jane Eyre. Virginia Woolf skrev at Brontë var en av de forfatterne hvis “overpowering personality” betydde at “they have only to open the door to make themselves felt. There is in them some untamed ferocity perpetually at war with the accepted order of things.” Og da er vi inne på Brontë-myten, som vil ha oss til å se søstrene som feminint dydige, sky og engstelige, ugifte kvinner. Villette viser det motsatte. I sin iver etter å vise Charlottes liv som et glansbilde, nevnte Gaskell ingenting om at hun var forelsket i en gift mann (Mr. Héger), eller at det var annet mellom dem enn et sømmelig forhold. Men "there was much in Brussels to strike a responsive chord in her powerful imagination" - en tilslørt referanse til Charlottes egne opplevelser som inspirasjon for Villette (The Life of Charlotte Brontë, fotnote 3, kap. XI).

Villette er Charlottes tredje og siste roman, bortsett fra The Professor, som ble utgitt posthumt. Villette er en omarbeidelse av denne, som også er basert på forfatterens opplevelser i Brussel, men i Villette sett fra en kvinnes perspektiv. Å lese romanen noenlunde samtidig med Gaskells bok om Charlotte, var svært interessant, og jeg tar med en del referanser til biografien i innlegget. I Villette er jeg-fortelleren Lucy Snowe, og navnet gir en pekepinn på karakteren - i første utkast kalte Charlotte henne for Lucy Frost. Men bare en pekepinn, for Lucy er egentlig ingen en kald person. Charlotte skrev at hun ønsket et kaldt navn, delvis på grunn av "lucus a non lucendo", et uttrykk med en etymologisk motsigelse, slik vi etterhvert vil oppdage at Lucys kalde navn og ytre fremtoning er i motsetning til hennes indre lidenskap.

Lucy vokser opp uten familie, og som Gaskell sier, ensom; "She describe to me, pretty much as she has since described it in 'Villette,' her sense of loneliness, and yet her strange pleasure in the excitement of the situation [...]" Dette var da Charlotte skulle dra til Brussel alene. Kort fortalt så tilbringer Lucy mye tid hos sin gudmor, som hun føler stor hengivenhet ovenfor, men omstendighetene gjør at hun i en alder av 23 år reiser til den imaginære byen Villette i et fiktivt fransktalende land (basert på Brussel), hvor hun får jobb som barnepike for Madame Becks barn og etterhvert underviser engelsk på Becks kostskole. Det er ikke så mye den ytre handlingen som fascinerer, men snarere Lucys utvikling fra ung pike til voksen kvinne på det indre plan. Navnet Snowe gir mening utifra hvordan andre oppfatter Lucy; som stille, nøktern, selvstendig, intelligent, lar seg ikke vippe av pinnen, og uten attraktive fordeler som skjønnhet (slik sett er det mange likheter med Jane Eyre). Selv om hun har disse egenskapene, er det altså mer ved henne enn som så. Og det er dette som er spennende å lese, og som gjør at jeg føler meg beriket!

Selvsagt skjer det ting - og Charlottes utmerkede beskrivelser av hendelser er fornøyelig å lese. Det er humor og gir leseren får innblikk i datidens samfunn og spesielt kvinners situasjon, som gjør det vanskelig å være selvstendig og økonomisk uavhengig. Lucy har ingen ambisjoner om ekteskap, sier hun i alle fall. Hun har et sterkt ønske om å klare seg selv, og ettersom lidenskap ikke har noen plass i en uavhengig kvinnes liv prøver hun å undertrykke slike følelser. Men Charlotte lar ikke leseren eller Lucy komme unna med denslags, for Lucys sterke følelser siver gjennom henne og ut fra arkene som ordene er trykket på, og lar oss kjenne på frustrasjonen over å ikke få lov til å elske. Fordi konvensjonene ikke tillater det. Gjennom lange stream-of-consciousness monologer, og beskrivelser av situasjoner fra livet ved kostskolen, utforsker Charlotte menneskers behov for å bli sett, for kjærlighet og for å ha en mening med livet. Lucy finner kjærligheten til slutt, men historien har en åpen slutt som jeg synes er helt passende fordi den både viser at livet ikke er rosenrødt, men også at en kvinne kunne være selvstendig og samtidig oppleve kjærlighet uten å bli svekket som menneske.

Romanen er visstnok svært selvbiografisk, og man kan ane hvor deprimerende det var for Charlotte at hennes forelskelse ikke ble gjengjeldt. Charlotte avgjorde at Lucy skulle få oppleve det hun ikke gjorde, og kanskje er nettopp dette Charlottes (romantiske) vri på den lidenskapen hun mente Jane Austen skrev om; "I should hardly like to live with her ladies and gentlemen, in their elegant but confined houses." Villette er en fantastisk bok på mange måter, med mange lag - anbefales!

Boken har jeg lest sammen med Hedda, som leste lynkjapt og postet anmeldelse allerede i juni, og Ina.






Villette av Charlotte Brontë
Vintage, 2009
Utgitt første gang, 1853
Engelsk
657 sider
Pocket, kjøpt

12 kommentarer:

  1. Denne må eg få prioritert i løpet av hausten og helst i papirform, muligens på norsk første gongen. Meget god anmeldelse, Birthe!

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper du finner tid til å lese den, er spent på hva du vil synes! Takk for fin tilbakemelding :)

      Slett
    2. Dersom du skal lese den på norsk, må du sannsynligvis låne på biblioteket - jeg leita til og med på antikvariater uten hell. Det endte med at jeg kjøpte en svensk nyoversettelse fra Adlibris, og den er kjempefin! Bare et tips der, altså:)

      Slett
  2. Jeg får lyst til å lese boka på nytt, jeg nå. Den er så fin! Og den har så mange lag, som du skriver. Og hele historia med Graham og Polly, det er så bra skildra hvordan de nærmer seg hverandre. Og jeg må innrømme at jeg lo litt av skildringene av de ulike jentene på kostskolen, der var det noen latterlige fasader. Og tenk å være så nysgjerrig som Madame Beck! Takk for fin omtale og en veldig hyggelig leseropplevelse:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Beklager sent svar :)
      Ja, absolutt en bok å lese flere ganger og jeg er overbevist om at flere lag og nyanser vil vise seg da. Hun skriver jo helt fantastisk, og de skildringene er som du nevner er fascinerende. Jeg likte godt karakteren M. Paul Emanuel, og ønsket i det lengste at de skulle få oppleve lykke sammen. Nå gleder jeg meg til neste bok vi skal lese sammen :)

      Slett
    2. Å, jeg syntes han var så vanskelig mot henne! Hun blei jo så fortvila av leksjonene hans, hakkinga på leksene hennes m.m. Men gesten hans mot slutten, herlighet! Det var til å grine av. Da ga alt det harde arbeidet mening. Og slutten er så trist...

      Det gjør jeg også! Skal vi gyve løs på "Middlemarch"? Jeg har lest forordet og er klar!

      Slett
    3. Ja, han var temmelig irriterende og jeg tenkte mang en gang at hun burde unngå ham, men så fikk de gjensidig glede av samtalene på et intellektuelt nivå. Det er derfor jeg ønsket de skulle få oppleve lykken sammen :)

      Jeg er klar for Middlemarch, har den på skrivebordet og kan begynne allerede i kveld. Setter den opp på Goodreads.

      Slett
    4. Ja, og det var det som var så fint. Ytre sett likte de hverandre ikke i begynnelsen i det hele tatt, og de måtte anstrenge seg for å snakke sammen. Virker som om Charlotte kan ha hatt litt egen erfaring å spille på der... Men under fasaden var det noe helt anna, og det er så fint skildra hvordan de åpner seg for hverandre. For eksempel hans fascinasjon over at hun ikke er katolikk. Der opplever jeg at han er mer ydmyk enn når hun skal bøye franske verb ;)

      Da begynner jeg også! Innen én time! :D

      Slett
    5. At hun Brussel som bakgrunn for Lucy gir et utrolig innblikk i Charlottes egne opplevelser uten at vi kan gå helt i dybden på dem, men likevel få et innblikk i hvordan den tiden fortonte seg. Virkelig interessant, spesielt det med Mr. Héger!

      Slett
    6. *At hun hadde Brussel...

      Slett