The Sense of an Ending ~ Julian Barnes

Lesesirkelen 1001 bøker har gjenoppstått hos Elida, til min store glede da dette er bøker jeg lenge har hatt interesse for. Jeg har en egen side for lesesirkelen med min deltagelse som startet i 2012, og forskjellen nå er at istedenfor en spesifikk bok, kan man velge bøker innen ulike kategorier. Denne måneden skulle det leses en helt ny forfatter, altså en som er ny for den som leser. Jeg valgte Julian Barnes etter å ha hørt positive omtaler om ham i forbindelse med Bookerprisen som han vant i 2011 med nettopp The Sense of an Ending. Denne havnet også på listen 1001 bøker under Tilføyelser 2012.

What you end up remembering isn't always the same as what you have witnessed

Og det er egentlig essensen. Skrevet på en utrolig god måte, og når jeg tenker meg om, minner noe om Arv og miljø fordi det handler om hvert menneskes historie om seg selv. I alle fall; Tony Webster er en aldrende mann, en pensjonist, med en fortelling som starter helt tilbake til skoletiden. De er tre venner som egentlig er ganske arrogante når det gjelder hvordan de oppfatter kunnskap, og hva som er sannhet. Slik har de knyttet sammen sin egen lille sirkel hvor andre ikke får innpass. Men når det begynner en ny gutt på skolen, blir han innlemmet uten å gjøre noe for det annet enn å gi hyperintelligente svar og kommentarer til lærernes spørsmål. Denne kjernen tror på sine egne ting, og har et hånlig syn på det som blir bestemt for dem. Adrian forandrer derimot ikke sin tro på ting selv om han er med i gjengen, men fortsetter å hevde sine synspunkt på en, for de tre andre, beundrende måte. Han debatterer med historielæreren:

That’s one of the central problems of history, isn’t it, Sir? The question of subjective versus objective interpretation, the fact that we need to know the history of the historian to understand the version that is being put in front of us.

Dette sitatet følger som en rød tråd gjennom boken, fordi, som Adrian sier videre "History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation.” 

I den perioden forestilte de seg at livet ikke ennå var startet, og de ventet. De ønsker å se verden annerledes enn generasjonen før dem, og de tenker at de ser sannhet, moral, og kunst mye tydeligere enn dem. Men noe frykter de; ingen av dem har hatt en kjæreste. Og dessuten er de redd for at "Life wouldn't turn out to be like Literature". Etter å ha avlagt eksamen, sverger de livslangt vennskap, men de havner på ulike steder og sees sjeldent. Tony får seg, endelig, en kjæreste. Veronica er ganske annerledes enn andre jenter han ellers har truffet, med lunefulle nykker. For Tony blir det litt i meste laget, og når forholdet tar slutt er det helt greit for ham. Også når han mottar et brev fra Adrian som spør om tillatelse til å date Veronica, sender han svar om at det er ok. 

Philosophically self-evident

Guttegjengen avsluttet ofte sine argumenter slik:

‘I don’t know, sir.’
‘What don’t you know?’
‘Well, in one sense, I can’t know what it is that I don’t know. That’s philosophically self-evident.’ He left one of those slight pauses in which we again wondered if he was engaged in subtle mockery or a high seriousness beyond the rest of us.

Tony forteller at "life went by"; han har hatt en bra karriere, giftet seg, fikk en datter, en forsonlig skilsmisse, barnebarn. Man får inntrykk av et sedat liv, uten store ambisjoner - "And that's life, isn't it? Some achievements and some disappointments." I del to, som er betydelig lengre enn første del, dveler han ved hans egen fortelling om seg selv, og leseren aner her at det vil komme noe som gjør at han reflekterer så mye over hukommelsens irrganger. At det vi husker ikke alltid er det samme som det vi opplevde. At Tony blant annet sier at Veronica var damaged, og at det bidro til bruddet, viser seg til slutt å ikke stemme. Tonys hukommelse har virkelig spilt ham et puss, eller rettere sagt så har han aktivt gått inn for å slette visse hendelser fra hukommelsen. Mot slutten øyner jeg hva boken kulminerer i, selv om leseren blir sittende igjen med å selv finne ut hva som faktisk skjedde, det som Tony har visket ut. Det som har gjort at han ikke har levd ut sin moralske etikk fra skoledagene, som gjør at han på sine gamle dager innser at ingenting ved mennesker er philosophically self-evident.

Jeg likte godt skrivestilen til Barnes, selv om det er mye filosofiske betraktninger, eller kanskje rett og slett på grunn av det. Likevel, jeg irriterte meg litt over at Tonys hukommelse er like blank, når det gjelder det som skjedde, mot slutten som den har vært gjennom hele fortellingen. Selv om den (hukommelsen) glimter til, er det ikke får han får helt konkret og tydelig dokumentasjon at det går opp for ham, med forferdelse, hva han har vært i stand til. Det er dette, slik jeg ser det, boken handler om, og grunnen til at jeg skrev om essensen og hvordan sitatet om historiens problem er en rød tråd. Hans fortelling om seg selv viser seg, både for leseren og for ham selv, å være svært annerledes enn det som faktisk skjedde. Flere bøker av forfatteren vil utvilsomt finne veien til bokhyllen min! 

Et innlegg (HER) om slutten var tankevekkende å lese, hvor en forfatter har lansert sin teori og ulike lesere har kommentert innlegget enten de er enige eller ikke. NB! Inneholder selvsagt spoilers, så klikk ikke inn hvis du vil lese boken!

Julian Barnes er en britisk forfatter, født i 1946 og er bosatt i London.

Oppsummering av februar - lesesirkel 1001 bøker

The Sense of an Ending av Julian Barnes
Vintage, 2011
Engelsk
163 sider
Pocket, kjøpt

The Water Cure ~ Sophie Mackintosh

The Water Cure er Sophie Mackintosh sin romandebut, men hun har tidligere skrevet flere noveller. Hun ble født i Sør-Wales i 1988, og bor for tiden i London. Boken leste jeg fordi den var på Bookerprisens langliste og det at den ble lansert som en feministisk dystopi gjorde meg svært nysgjerrig. I ettertid har jeg lest et intervju med Mackintosh hvor hun sier at hun kom over en artikkel som påstod at feministiske dystopier for tiden var en stor trend, og til dette uttaler hun at "dystopian feminism might be a trend, but it’s also our lives". Hun refererer til hendelser i nåtid, som #MeToo og folkeavstemning for eller imot abort, noe som viser at kvinners kropp fremdeles er oppe til debatt. Om dette skriver hun svært bra, og der finnes mange eksempler i vår egen hverdag her i Norge.

Søstrene Grace, Lia og Sky befinner seg på en isolert øy sammen med foreldrene, Mother og King, avsondret fra resten av verden. Ved første øyekast virker det som en god idé ettersom resten av verden er fylt av giftig luft, og etterhvert får jeg vite at det er mennene som sprer giften. Boken åpner med at faren forsvinner, og de antar han er død. Fortellerperspektivet skifter for det meste mellom Grace og Lia, innimellom alle tre som en enhet. Faren er den eneste mannen de kjenner, og han virker å være en varmere person enn den noe kjølige og distanserte moren.

Tittelen henviser til kurene som kvinnene må gjennomgå. Søstrene for å være trygge, og kvinnene som kommer til dem, til 'the promised place', for å bli kurert og renset etter at kroppen har blitt ødelagt. Historien veksler mellom nåtid og fortid. Tilbakeblikkene fungerer som refleksjoner over livet slik det har vært for søstrene å vokse opp uten kontakt med andre enn hverandre og foreldrene, og over hvordan situasjonen endrer seg. For etterhvert viser det seg at livene deres, og verden utenfor, er alt annet enn hva det ser ut som. Etter at faren dør blir dette mer og mer synlig for søstrene som er lært opp til å passe på hverandre. Å overleve er første prioritet. Og der rammen ser ut til å tilhøre kvinnesfæren, blir det tydelig at slik er det langt ifra. Det er fremdeles patriarkatet som gjelder, som har makten, og som gjør alt for å beholde makten. For det viser seg at den kjølige moren har sine matriarkalske motiver, men hva med det eksisterende maktforholdet? Slutten gir en pekepinn som var overraskende tatt i betraktning hoveddelens innhold. 

The Water Cure er på mange måter en saktegående roman, hvor livet på øyen beskrives uten de store hendelsene. Likevel er denne delen noe intens, for atmosfæren er uhyggelig og jeg har mange spørsmål underveis. Men ut i siste halvdel av boken akselerer spenningen og antall leste sider hver kveld. Selv om Mackintosh ikke hadde intensjon om å skrive en feministisk bok, sier hun at når en bok sirkler rundt kvinnelige stemmer og utforsker hva det betyr å være en kvinne, så er det vanskelig å ikke være feminist. Boken ble skrevet på en tid hvor verden var i endring, og det føltes vanskelig og til tider farlig å være kvinne. På Goodreads rangerte jeg boken med tre stjerner, fordi jeg mente at den på ingen måte kunne sidestilles med Atwood sine dystopier. Nå har jeg endret til fire stjerner, både fordi historien og måten Mackintosh beskriver søstrenes indre liv på, tiltaler meg i sterk grad. Men også fordi jeg tenker at det faktisk finnes bøker som kan være jevnbyrdige. Ja, denne boken kan jeg absolutt anbefale!

The Water Cure av Sophie Mackintosh
Hamish Hamilton/Penguin, 2018
Engelsk
249 sider
Innbundet, gave

The Overstory ~ Richard Powers

Som et ledd i min Bookerlesing, har jeg nå lest The Overstory, som ble nominert på fjorårets kortliste. Milkman vant, og ettersom den den er ulest, kan jeg ikke uttale meg om hvorvidt en av de jeg faktisk har lest fortjener prisen bedre. Det jeg derimot kan uttale meg om, er hva jeg synes om The Overstory. Skjønt, det blir ikke lett. Boken startet jeg på i september, og samtidig har jeg holdt på med andre bøker, men The Overstory har engasjert meg på mange måter, og jeg skal gjøre et forsøk på å formidle mine tanker.

Et skogøkosystem deles inn i flere sjikt, og i en regnskog består det øverste sjiktet av få, spredte trær som tårner over resten av skogen. Dette sjiktet blir som oftest kalt for 'the emergent layer' på engelsk, men også 'the overstory'. Vi vet at skogen har en viktig rolle i klimasammenheng, og at avskoging, forurensning og utstrakt bebyggelse bidrar negativt. Vi står ovenfor store klimaendringer, og det vil få store konsekvenser hvis vi fortsetter på samme måte. Dette er noe av det Powers skriver om, og selv om boken til tider er belærende, har han likevel klart å skrive skjønnlitteratur av det. Om man ser bort fra det moraliserende, er boken et rungende forsvar for livet på jorden. Og da er det ikke utelukkende menneskene som har hovedrollen.

There are things more interesting than people

Boken er bygget opp i samsvar med et tre. Første del, Roots, handler om ni ulike mennesker som alle på ulike vis opplever forandringer i sine liv. Disse historiene kan leses individuelt, ettersom karakterene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det de har felles er sine forhold til trær og skogene i Amerika. Nick har fotografier fra mange generasjoners fotografering av gårds-treet, Mimi hvis minner om treet faren plantet hele tiden er med henne, Adam som vokser opp med at faren planter et tre for hvert barn og begynner interessere seg for psykologi, Ray og Dorothy er to mennesker med vaklende forhold som bestemmer seg for å plante trær i hagen, Douglas blir reddet av et tre og tar jobben med å plante trær, Neelay faller ned fra et tre og blir lam, Patricia er oppslukt av trær og begynner å forske på kommunikasjon mellom dem, og Olivia som får en visjon og bestemmer seg for å redde skogene. Det høres kanskje merkverdig og høytflygende ut, men handlingen er mer innfløkt enn som så. I hoveddelen, Trunk, følger vi karakterene videre gjennom livene, og deres veier begynner å krysses. Del tre, Crown, og siste del, Seeds, kan virke dystopisk, men bærer likevel med seg håp. Håp for livet, for alt liv og for alle arter.   

Som sagt en vanskelig bok å skrive om, og jeg har lyst til å si kolossalt mye! Jeg anbefaler dette innlegget da det gjenspeiler mye av min egen opplevelse av teksten. Det var utfordrende lesing, fordi Powers gir så mye å tenke over. Det er sjeldent å lese noe så spesielt. Det jeg liker best ved The Overstory er måten Powers lar karakterene være bindeledd mellom hva som skjer når menneskene driver avskoging og forurensning, og å komme med advarsler. Det moraliserende kunne riktignok ha vært skrevet annerledes, da det blir mye trærne stemmer blandet med menneskenes som ønsker å redde dem. Jeg liker også hvordan forfatteren klarer å binde sammen de ulike menneskenes historier, og formidle både forsvar for skogene og skrive om hvordan forholdene mellom karakterene utvikles. For meg blir teksten et tankekors over hva ødeleggelsene kan føre til, men også at det finnes mer ved et tre og en skog enn hva jeg i utgangspunktet trodde. I så måte er teksten radikal, for Powers har en annerledes oppfatning av tid og natur, og han får leseren til å tenke over hva det innebærer for menneskeheten å rasere naturen. Skjønt, noen ganger mistenker jeg ham for å se alle arter under ett, og argumentere for at liv kan forandres. Men uansett, jeg nevnte innledningsvis at trær og skoger er viktige, men denne boken går så dypt ned i viktigheten av deres betydning for alt liv at det har gitt meg noe å tenke på. For eksempel at liv kan forandres, om vi ser langsiktig fremover basert på evolusjonen.

På baksiden av boken står hyllest fra blant andre Margaret Atwood hvor hun sier at "if Powers were an American writer of the nineteenth century, which writer would he be? He probably be the Herman Melville of Moby-Dick. His picture is that big." Hun har også uttalt at det er umulig for Powers å skrive en uinteressant bok. Og The Overstory er interessant. Men den kan også innimellom virke rimelig høytflygende. Det var ikke alltid jeg fikk tak i hva teksten formidlet, men i det store og hele sitter jeg igjen med en virkelig god leseopplevelse, og jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av Richard Powers.

Min lesekamerat

The Overstory av Richard Powers
W. W. Norton & Company, 2018
Engelsk
502 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Everything Under

I dag åpnet jeg Everything Under og leste en god del sider. Det var noe ved teksten som tiltalte meg, og som gjør at jeg absolutt kommer til å lese videre i løpet av dagen. Boken er Daisy Johnsons debutroman, men hun har også skrevet en novellesamling som kom ut i fjor. Du kan lese mer om boken her.

I'd always understood that the past did not die just because we wanted it to. The past signed to us: clicks and cracks in the night, misspelled words, the jargon of adverts, the bodies that attracted us or did not, the sounds that reminded us of this or that. the past was not a thread trailing behind us but an anchor. That was why I looked for you all those years, Sarah. Not for answers, condolences; not to ply you with guilt or set you up for a fall. But because - a long time ago - you were my mother and you left.

s. 14

En smakebit på søndag: The Overstory

Denne boken har jeg såvidt startet på, og kommet til side 24 av 502. The Overstory kom videre til Bookerprisens kortliste, så jeg skal lese videre med stor interesse. Margaret Atwood har uttalt at “If Powers were an American writer of the 19th century, which writer would he be? He’d probably be the Herman Melville of ‘Moby-Dick.’ Jeg har ikke lest noe av Richard Powers tidligere, men han skal visst være en formidabel historieforteller, og så langt liker jeg boken. Trær er sentralt, og særlig et som ble plantet for mange generasjoner siden og har vokst seg stort og sterkt:

No other family in the country had a tree like the Hoel tree. And no other family in Iowa could match the multigeneration photo project for pure weirdness. And yet the adults seemed sworn never to say where the project was going. Neither his grandparents nor his father could explain to him the point of the thick flip-book. His grandfather said, "I promised my father and he promised his." But another time, from the same man: "It makes you think differnet about things, don't it?" It did.

s. 19

Washington Black ~ Esi Edugyan

Dette er første bok jeg bevisst leser fordi den er med på listen til Bookerprisen, altså langlisten. Det blir spennende å se om den kommer videre til kortlisten, noe jeg absolutt synes den bør. Men - jeg har ikke lest flere av bøkene, så jeg kan ikke gjøre noen sammenligninger. Jeg har akkurat startet på The Overstory, og den er jeg svært spent på. Men altså - Washington Black!

Boken er delt inn i fire deler, og handlingen foregår tidlig på attenhundretallet. I første del beskrives en sukkerplantasje på øyen Barbados, 1830. Det vil si, det er George Washington Black som gir beskrivelsene, i retrospektiv, og forteller om årene på plantasjen Faith. Fra hans perspektiv får vi kjennskap til forholdene der og hvordan Wash, som han blir kalt, og de andre slavene har det. I oppveksten har han kun hatt Big Kit, som har tatt seg av ham siden han var fem. Hun forteller ham at døden er en dør videre. Til friheten. Det er kommet en ny master på plantasjen, som er temmelig streng og Wash, som er tolv år, blir en dag kalt inn for å servere ved middagen sammen med Big Kit. Her sitter the master, Erasmus Wilde og broren, Christopher som blir kalt Titch. De er temmelig forskjellige og med ulikt syn på verden. Det er en brutal hverdag for slavene, men Titch ønsker at Wash skal være hans assistent i byggingen av en luftballong og ellers i hans forskning, noe som blir springbrettet for Wash på veien mot frihet da det viser seg at han har et stort talent for tegning.

Boken minner litt om Cry, the Beloved Country, skjønt den er fra en senere periode (1948), men tematikken er den samme: frihet. Big Kit snakker mye om frihet, og Wash bærer med seg det hun lærer ham. Titch viser ham veien, og fra å vokse opp til å adlyde uten å stille spørsmål utvikler Wash seg til å bli en reflektert ung mann. Men det koster, og det er mildt sagt en humpete vei. Det er interessant at Edugyan fikk ideen fra the Tichborne claimant trial; en sann historie i Viktoriatiden hvor en mann ble antatt død etter et skipsforlis. Hans mor klamret seg seg til at han fremdeles var i live og sendte en tidligere slave til Australia da hun hørte om en mann som påstod at han var sønnen. Edugyan ønsket å utforske hvordan det kunne være for denne tidligere slaven å tre inn i et nytt samfunn som en svart mann, og hvordan noen kan ta eierskap og ansvar over eget liv etter å ha vokst opp i et undertrykkende system.

Etter min mening har Edugyan klart dette godt, og selv om historien på sett og vis kan virke urealistisk er det tross alt fiksjon og da kan alt skje. Også at en hvit mann og en svart gutt reiser avgårde med The Cloud Cutter, havner i Amerika, drar til Arktis og den svarte gutten blir til ung mann i området Nova Scotia og foretar flere reiser utover dette. Han forsøker å frigjøre seg fra sin fortid, men den henger ved ham som en lenke. I fjerde og siste del innser han at det er han selv som holder lenken, og klarer å bryte den. Avslutningen er utrolig fin, det er bare å glede seg! Washington Black handler ikke bare om frihet, eller - jeg vil si den handler om frihet på flere plan. En slaves ønske om å være en fri mann, en gutt som ønsker å frigjøre seg fra sin "omsorgsperson", frihet til å kunne mene og si det høyt. Med friheten kommer også ansvar for eget liv, og dette er vanskelig for Wash å begripe. Men på sin ferd innser han at selv om livet er hardt er mye opp til ham selv.

Smussomslaget er nydelig! Forstørr gjerne bildet for bedre å se detaljene.

Washington Black av Esi Edugyan
Serpent’s Tail Books, 2018
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

The Man Booker Prize

Det er alltid mye snakk om Bookerprisen på tvangslesekafétreffene, og jeg fant ut at jeg skulle forsøke meg på noen av bøkene. I år vil kortlisten bli annonsert tyvende september, så jeg får ikke lest alle bøkene før den tid, men det er en fin anledning til å lese bøker jeg ikke ellers hadde lest. Så får jeg se hvor mange andre jeg kan putte inn mellom de andre bøkene på leselisten.

Langlisten består av bøkene under, og de med oransje farge har jeg anskaffet. Washington Black er lest, og likt - fire sterner på Goodreads, anmeldelse kommer snart.

• Snap av Belinda Bauer (UK)
• Milkman av Anna Burns (UK)
• Sabrina av Nick Drnaso (USA)
• Washington Black: A Novel av Esi Edugyan (Canada)
• In Our Mad and Furious City av Guy Gunaratne (UK)
• Everything Under av Daisy Johnson (UK)
• The Mars Room av Rachel Kushner (USA)
• The Water Cure av Sophie Mackintosh (UK)
• Warlight  av Michael Ondaatje (Canada)
• The Overstory av Richard Powers (USA)
• The Long Take av Robin Robertson (UK)
• Normal People av Sally Rooney (Ireland)
• From a Low and Quiet Sea av Donal Ryan (Ireland) 

Guden for små ting ~ Arundhati Roy

Litt sent ute med augustboken i lesesirkelen 1001 bøker, Guden for små ting (1997) av den indiske forfatteren Arundhati Roy, men boken ble ferdiglest 14. september og nå endelig har jeg somlet meg til å skrive om den. Dette er første og hittil eneste roman som Arundhati Roy har skrevet, men kunngjorde i 2007 at hun arbeider med sin andre roman. Hun skriver på engelsk og er en kjent aktivist og forfatter av politiske essays. Handlingen i Guden for små ting er lagt til Kerala i India, hvor Arundhati Roy selv vokste opp, og er sentrert rundt en syrisk-kristen familie i det øvre sosiale sjikt. 

Romanen handler om barndommen til tvillingene, Rahel og Estha, og hvordan de små tingene i livet kan endre menneskers liv. Historien fortelles i hovedsak ut fra Rahels perspektiv, men skifter innimellom slik at leseren også kommer mer under huden på andre sentrale karakterer. Allerede tidlig er det tydelig at en hendelse har gått så sterkt inn på Rahel at den har fulgt henne helt inn i voksen alder. Så sterkt at hun ikke kan kvitte seg med den, med skyldfølelsen og det som henger ved en slik destruktiv følelse.

I rent praktisk forstand var det antakelig riktig å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem. Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få dusin timer kan påvirke utfallet av et helt liv. Og når det skjer, da må disse få dusin timene, liksom bergede rester av et brent hus - den forkullede klokken, det sotete fotografiet, de svidde møblene - gjenreises av ruinene og undersøkes. Konserveres. Gjøres rede for.

Små hendelser, hverdagslige ting, knust og rekonstruert. Fylt med ny mening. Plutselig blir de til de bleke knokene i en historie. På den annen side, å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem, er bare én måte å se det på.

Det kunne like gjerne hevdes at det egentlig begynte for tusener av år siden. Lenge før marxistene kom. Før britene tok Malabar-kysten, før den nederlandske dominanser, før Vasco da Gama ankom, før zamorinen erobret Calicut. Før tre purpurkledde syriske biskoper som var myrdet av portugiserne, ble funnet drivende i sjøen med kveilede havslanger ridende på brystet og østers i det tovete skjegget. Det kunne havdes at det begynte lenge før kristendommen kom med båt og sivet inn i Kerala som te av en tepose. At det egentlig begynte i de dager da kjærlighetslovene ble til. Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan.

Og hvor mye.

s. 33-34

Og derfra kommer hele historien om hva som skjedde i 1969 da tvillingene var syv år gamle. Hendelsen i som førte til at Rahel ikke klarer å slå seg til ro, men driver rotløs omkring etter at hun flyttet hjemmefra og etter mange år vender hun tilbake, trettien år gammel. Hun er kommet for å treffe broren, Estha, som hun ble skilt fra da de var barn. Men historien presenteres ikke kronologisk, og det er noe jeg liker godt. Den hopper frem og tilbake i tid og alt er ikke åpenbart logisk. Det er rett og slett en fornøyelse at brikkene kommer på plass litt etter litt, som et intrikat puslespill. En rekke sidehistorier bidrar til det jeg nevnte om å bli kjent også med andre karakterer, men først og fremst får en forståelse for hvordan ting kunne gå som det gikk. "Ting kan endre seg på en dag." Og så må en streve med å finne en måte å leve med det som var skjedd på. 

Jeg synes boken retter fokus mot barndom og hvor prisgitt barn er menneskene rundt seg, men også hvordan samfunnet er innrettet. For eksempel blir mennesker i Indias kaste- og klassesystem delt inn i høyere og lavere samfunnslag, og selv om det i dag er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av kaste har den likevel relevans særlig på landsbygden og i visse sammenhenger. I tidsrommet som hovedhandlingen i romanen dreier seg rundt er dette fremdeles praktisert og viser begrensningene i livet som en slik tradisjon medfører. Heldigvis har synet på barn endret seg og forhåpentligvis også i India. Begrensningene omfatter også hvem man kan gifte seg med og hvem man kan elske. Da er det best å holde seg til de små tingene. De store tingene vil alltid lure innenfor. 

De små tingene. Som i den store sammenhengen slett ikke er så små. De er betydningsfulle. De viser det som ikke kommer frem, ordene mellom linjene. De store tingene. Som man vet, men ikke kan snakke om.

Boken anbefales!

Guden for små ting av Arundhati Roy
Originaltittel: The God of Small Things (1997)
Pax Forlag, 1997
Oversatt av Ragnfrid Stokke
Norsk, bokmål
277 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Utsikten fra Castle Rock ~ Alice Munro

Alice Munro regnes som en av de fremste novellefortatterne og fikk nettopp Nobelprisen i litteratur. Hun ble født i 1931 i Ontario, Canada, hvor hun vokste opp og senere studerte. Munro har vunnet en rekke priser og utmerkelser, blant annet to av Canadas mest ettertraktede, The Governor General's Award og The Scotiabank Giller Prize. I 2009 mottok hun The Man Booker International Prize.

master of the contemporary short story

Den første novellesamlingen, Dance of Happy Shades, kom ut i 1968 og mange av fortellingene finner sted i Canada, slik også Utsikten fra Castle Rock gjør. Skjønt, den første delen handler om forfedrene fra 1700-tallet i Skottland som tidlig på 1800-tallet emigrerte til Canada. I andre del skildrer Monro historier som er inspirert av hendelser fra sitt eget liv. Boken kom ut i 2006, og Munro har skrevet i forordet at hun samlet materiale om familien gjennom flere år. Informasjonen tok etterhvert form som noveller, og selv om dette er en slags slektshistorie og novellene er fortalt innenfor rammene av en sann beretning, har de glidd over i fiksjon.

Så heldig hun er som har brev og erindringer fra generasjoner tilbake! Sånn sett er det synd at brevskriving nærmest har forsvunnet som kommunikasjonsmiddel. Moren het Anne Clarke og faren Robert Eric Laidlaw, det er denne grenen hun skriver om i Utsikten fra Castle Rock. Laidlaw'ene kom fra Ettrick, en dal som omtales i Statistisk årbok for Skottland fra 1799 som et sted uten fortrinn. Tittelen viser til gutten som blir fortalt at det er kysten av Amerika de kan se fra Castle Rock, mens det egentlig er Fife. Drømmen om "den nye verden" fører dem til Canada og det er fantastisk hvordan Munro gir liv til disse skikkelsene fra så lenge siden, og så livaktig! Og like levende skriver hun om opplevelser fra barndommen og videre frem til hun i voksen alder utforsker landskapet i Ontario. Hun beskriver natur og landskap så uttrykksfullt at det ikke var noe vanskelig å se det for meg. Selv om jeg skummet noen deler av fortellingene nøler jeg ikke med å anbefale boken, dette er stor fortellerkunst!

Her er også forbindelser til Brontë-søstrene: En av slektningene skrev en livaktig beskrivelse av en storm som ble trykt i bladet Blackwoods Magazine. Munro skriver at "dette var de unge søstrene Brontës yndlingslesing på prestegården, og når barna lekte og skulle velge en helt, valgte Emily gjeteren fra Ettrick" og hennes store roman, Wuthering Heights (Stormfulle høyder) starter med beskrivelsen av en fryktelig storm.

Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro
Originaltittel: The View from Castle Rock
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2009
Norsk, bokmål
316 sider
Innbundet, lånt på biblioteket