Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde ~ Anne-Mette Vibe

Biografisirkelens kategori for denne perioden er Frost, Fjell og Fossefall, og jeg hadde en bok om en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge, nemlig Therese Bertheau, som blant annet var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind.

Boken innledes med et forord av Ragnhild Amundsen, norsk fjellklatrer som var aktiv fra begynnelsen av 1980-tallet med en rekke krevende høyfjellsbestigninger. I 1979 klatret hun Rimmonruta i Trollveggen som første kvinne, og det var også den første fribestigningen av denne ruten. Hun har selv kjent på det å være kvinne blant klatrere, og syntes det var tragisk at tindeklubben var stengt for kvinner. Først i 1982 ble hun opptatt som medlem, Therese ble kun et innbudt medlem, og Ragnhild kan fortelle at det på generalforsamlingen ble bemerket av herrene at "det var hyggelig med litt bordpynt". Da NTK fylte hundre år i 2008 ble hun valgt til klubbens første kvinnelige leder. I forordet skriver hun at "Anne-Mette Vibe har skrevet en informativ og morsom bok om en viktig del av klatrehistorien", noe jeg kan si meg enig i. Det har vært interessant og spennende å lese om Therese og historiske begivenheter rundt kvinners kamp for selvstendighet.

I første del av boken tar Vibe for seg litt om familie og oppvekst, utdanning og yrkeskarriere. Hun forble ugift og forsørget seg selv som lærerinne på Nissens Pigeskole. Forøvrig er kvinnenes kamp for universitetsutdanning godt kjent, og Cecilie Thoresen var første kvinnen som tok artium i Norge i 1882. I 1878 fikk Nissen rett til å avholde middelskoleeksamen, og ble dermed Norges høyeste undervisningsanstalt for kvinner inntil universitetet ble åpnet for dem i 1882. Utdanningen ble kalt guvernanteeksamen, som Therese var blant de første til å fullføre. Mange kjente kvinner fra den tiden hadde avlagt eksamen på Nissens Pigeskoler, og flere var også lærere der. Vibe sier at Therese må ha fått mange kontakter, både som forbilder og turkamerater. Brytningstiden ga kvinner nye utdanningsmuligheter og større plass i det offentlige rom, og mange ressurssterke kvinner møttes på Nissen.

Therese Bertheau søkte ikke på universitetet, sannsynligvis fordi hun måtte forsørge seg selv og moren. En annen som heller ikke gikk videre etter guvernanteeksamen, var Antoinette Kamstrup, en av Thereses mest omtalte klatrevenninner. Det er artig å lese om koblingen mellom utdanning for kvinner og fysiske anstrengelser da kvinner begynte å ta artium. Var de sterke nok til å tåle et langt og hardt studium? Dermed ble det satt i gang gymnastikkpartier for de kvinnelige studentene i 1896. 1880-årene var preget av ny kunnskap og nye holdninger til svangerskap, fødsel og barseltid, hvorpå det ble oppfordret til fysisk aktivitet for å styrke helse og velvære. Nå hadde kvinnene begynt å innta fjellheimen, og om det var kvinnefrigjøringen som motiverte, er ikke godt å si, men både Therese og Antoinette valgte klatring.

Med sine kunnskaper i engelsk, tysk og fransk var Therese en ettertraktet tolk, Vibe sier at hun hadde "en usedvanlig lett og morsom penn," i sine artikler, oversettingarbeid og brevveksling. En sommerdag i 1885 hadde Therese vært på fottur i Hardanger og ble ble invitert med av en engelsk klatrer, William Cecil Slingsby, til Uranostind, og dermed var gløden tent. Det varte ikke lenge før hun var på Galdhøpiggen, og hun ble svært fascinert av Jotunheimen hvor hun fortsatte hun å gå turer og klatre. Hun måtte klatre sammen med minst to menn, fordi det ble ikke ansett som passende at en mann stod på skuldrene av en kvinne. Om utstyret den gangen sier Vibe at det "er et kapittel for seg." Kvinnene klatret i lange skjørt og med en liten hatt på hodet. Det var ikke før rundt 1910 at det ble akseptert at de brukte bukser på tur.

Det er ikke mange kvinner som har foretatt førstebestigninger i norske fjell, men Therese er en av dem med sin bestigning av Store Skagastølstind (Storen) i 1894. En annen førstebestigning var Austre Holåtind, som i 1896 ble oppkalt etter Therese; Tussetind - det ble for omstendelig med Theresetind.

Vibe skriver også en del om Therese som lærerinne, et yrke hun var kjent for å være dyktig i, selv om hun hadde et heftig temperament. Det blir sagt at hun ble mildere med årene. Moren døde i 1897, og Therese bodde da i Kristiania sammen med søsteren. I boken beskrives mange av turene, klatrevenner og litt om andre kvinner som klatret. Den økende interessen for klatresporten i Norge førte til stiftelsen av Norsk Tindeklub i 1908, som lenge var lukket for kvinner. Therese sluttet å klatre da hun var rundt femti år, og flyttet til Drøbak sammen med søsteren og to andre ugifte kvinner. Her levde hun et stille og rolig liv som forfatter og oversetter, og da hun døde i 1936 ble hun hedret med flere minneord.

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde av Anne-Mette Vibe
Fri Flyt AS, 2016
Norsk, bokmål
103 sider
Innbundet, kjøpt

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger ~ Anka Ryall

Hvem har ikke hørt om Virginia Woolf! Det er ingen tvil om at hun var en grensesprengende forfatter, og hun regnes som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Anka Ryall åpner boken med et sitat fra essayet Impassioned Prose (1926), som kan leses i et tidligere innlegg, hvor Woolf uttrykker sin glede over at det finnes forfattere som volder kritikerne hodebry; de som nekter å gå i flokk, men skrever over grenselinjene. Det er nettopp dette boken tar for seg, for Ryall hevder at Virginia Woolf fremdeles volder hodebry. "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger henvender seg til norske lesere, og tar for seg Woolfs forfatterskap sett således "med norske øyne". Store politiske omveltninger, og sosial og kulturell utvikling pågikk mens Woolf levde, og hun var selv med på å påvirke samfunnsdebatten. Likevel, hun hadde "ett ben i en tradisjonell britisk dannelsekultur og ett i en moderne og internasjonalt orientert avantgardisme," og denne dobbeltheten sier Anka Ryall er viktig å ha i tankene når vi leser forfatterskapet hennes.

Boken har jeg lest i forbindelse med Biografilesesirkelen og kategorien Genderbender Realness, og selv om den nok ikke kan passe helt inn i kategorien, er det mye ved Virginia Woolf som utfordret også kjønnsidentitet. Se bare på Orlando! Og for sin tid utfordret hun sannelig tradisjonene, også ved å ha, i alle fall ett, lesbisk forhold. Uansett er Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger interessant lesing som har åpnet opp for større forståelse av damen. Selv om Woolf ikke skrev selvbiografisk, sier tekstene mye om hennes livsopplevelse. Hun var opptatt av å formidle "moments of being": Ifølge Ryall var hun "opptatt av hvordan hvert øyeblikk i døgnet har et fortettet innhold, der nået brytes med et kompleks av drømmer og refleksjoner som egentlig er for rike til å sette ned i skrift. De rikeste øyeblikkene er ikke de særskilte anledninger, de som markeres i tradisjonelle biografier. I stedet oppstår de i hverdagen. Da kan det plutselig skje noe som setter i gang minner og tanker". Det er disse øyeblikkene Virginia Woolf har skrevet om i romaner, noveller og essays, og hun fant etter hvert sitt språk og sin form.

I essayet Moderne litteratur, som jeg leste i essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, kritiserer Woolf samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode. Hun mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter".

Jeg merker at dette er en svært vanskelig bok å skrive om, den rommer så mye og har vist meg større dybde når det gjelder Virginia Woolf som person og hennes forfatterskap. Hun etterlot brev, dagbøker og personlige memoarer som gir et godt innblikk i hennes verden, og jeg skal sannelig lese mer om henne! Anka Ryall tar opp Woolfs barndom, men i et skrivende perspektiv, om hvordan hun ga sine erfaringer mening ved å skrive om dem. Videre utforsker Ryall bøkene i et kronologisk blikk, sammen med det som Woolf selv har skrevet i dagbøker, brev og andre skriftlige materiell. Hun tar også opp hennes psykiske lidelse, og setter alt i sammenheng med hennes liv og det som skjer både med familie og venner, og med det som skjer i samfunnet og i verden. Gjennom romaner og essay vises Woolf interesse for kvinners vilkår og historie, samt hennes vilje til å eksperimentere med å blande sjangrer og overskride de tradisjonelle skillene mellom diktning og dokumentasjon.

Kanskje alt ikke er fryd og gammen med Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, jeg kom over en artikkel (denne kunne jeg dessverre ikke lese som helhet ettersom jeg ikke abonnerer) som særlig påpeker at den mangler problemstillinger og skarpe hypoteser, noe jeg helst vil trykke til mitt akademikerhjerte når jeg finner slike. Likevel synes jeg denne boken er perfekt for meg og andre som ikke vet allverden om Virginia Woolf, som har lest litt og har litt kunnskap å bygge det Ryall formidler på. Jeg ser meg nødt til å si at denne boken må leses!

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger av Anka Ryall
Pax Forlag, 2011
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger

I går startet jeg på denne boken om Virginia Woolf som jeg jeg kjøpte tidligere i år. Til nå har jeg kun lest noen få sider, og her er en smakebit fra første side:

Men heldigvis finnes det til alle tider enkelte forfattere som volder kritikerne hodebry, som nekter å gå i flokk. Gjenstridig står de der og skrever over grenselinjene -

Virginia Woolf: Impassioned Prose, 1926

Virginia Woolf er selv blant de gjenstridige. 70 år etter sin død har hun for lengst blitt anerkjent som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Like fullt volder hun fremdeles hodebry. Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner. Å lese henne kan være blant de erfaringene som snur opp ned på livet. Noen av oss blir aldri ferdige med henne og vender tilbake til forfatterskapet hennes igjen og igjen. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger er skrevet med utgangspunkt i en slik mangeårig interesse, som bare har blitt større over tid og med stadig nye gjenlesninger [...] Boken er den første på norsk som favner hele Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Dermed innebærer den også en mulighet til å plassere de mest kjente romanene hennes i sammenheng med forfatterskapet som helhet.

s. 7  

Baksideteksten:
Virginia Woolf er en ruvende skikkelse i 1900-tallets litteratur. Hun er mest kjent for sine nyskapende formeksperimenter. I romaner og kortprosa utforsker hun språkets muligheter med en lyrikers omtanke og presisjon. Likevel står Virginia Woolf gjennom hele forfatterskapet midt i sin tids brennbare litterære, politiske og kulturelle debatter. Som litterær provokatør overskrider hun alle tradisjonelle grenser – mellom roman og biografi, drama og essay, mellom prosa og poesi, mellom kanoniske og marginaliserte sjangrer. Som modernistisk språkkunstner er hun motstander av politisk agitasjon i litteraturen, samtidig som hun alltid bruker litterære eksperimenter til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre. Som feminist hevder hun kvinners rett til et eget rom, men også at det er fatalt for en forfatter å la kjønnsforskjeller dominere tankene.

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger følger Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Anka Ryall løfter frem hele bredden i livsverket hennes og ser henne både som skjønnlitterær pioner, feministisk tenker, samfunnskritiker og debattant.

Vinterdans ~ Marit Beate Kasin

Vinterdans av Marit Beate Kasin valgte jeg å lese i forbindelse Moshonistas biografilesesirkel i kategorien 'Polfar-ing og Villmark-ing' som hadde bloggdato i går. Jeg ble noe usikker på hvorvidt boken kunne kalles en biografi, eller selvbiografi ettersom forfatteren er den samme som det fortelles om. Etter å ha lest om dette, kan jeg absolutt argumentere for sjangeren selvbiografi.

1000 kilometer. 14 hunder. Én kvinne. Bokens undertittel lover dramatikk og spenning, og omslaget gir et ekstra løfte om dette. Jeg gledet meg til lesingen! Den starter rett på beskrivelser fra Kasins første Finnmarksløp. Hun og hundene er 813 kilometer inn i løpet. Kroppen hennes er i ulage, det er voldsom vind og dårlige forhold på fjellet. Jeg merker umiddelbart at skrivemåten er uvant, jeg føler meg ikke helt komfortabel med å lese tekster som hakker slik som denne og har ord og uttrykk som er fjerne fra mitt vokabular. For eksempel å kalle hunder for bikkjer, det lyder så negativt i mine ører. Men jeg tar meg i det og tenker at det nok er dialekten, for teksten er i en muntlig sjanger. Denne skildringen er kort og stopper helt plutselig, deretter kommer en dobbeltside av Kasin og hundespannet, og neste kapittel er faktaorientert. Her holdt jeg på å miste tråden, for om meningen er å la leseren få et dramatisk innblikk i forholdene i hundeløpet ved at forfatteren forteller om det direkte og så ut av det blå begynner å ramse opp fakta om løpet, om planene for det, og hvordan forberedelsene hadde vært, så holdt jeg på å falle av lasset. Dett var ikke helt det jeg hadde forventet, men jeg var fast bestemt på å lese videre. For det første hadde jeg kjøpt boken, og for det andre ville jeg delta i biografilesesirkelen.

Innimellom skildringene av løpet kommer altså fakta om selve løpet, men også Kasins egne kommentarer til hvordan hun pleier å gjøre det på sjekkpunktene, hvor avhengig kjørerne er av handlerteamet, detaljer om foring, om hva som skjer med kroppen når søvnmangelen blir stor, hva som skjedde i løpet året før, og så er det inn i selve løpet igjen. Og nye fakta bryter opp teksten. Men samtidig gir hun innblikk i hvordan humør og motivasjon svinger. Fra å juble og tenke at "nå lever vi drømmen" til å virkelig lure på hva hun holder på med, med smerter, apati og manglende fokus.

Etter hennes første Finnmarksløp ble hun klar over sin egen utrente fysikk. Prøvelsene med smertene hadde ødelagt mye av opplevelsen, tanker og følelser hadde strømmet på uten kontroll og hun bestemte seg for at det ikke skulle skje igjen. Hun hadde prioritert at hundene var i toppform, men hadde oversett seg selv.

Økt selvinnsikt var noe av det viktigste jeg tok med meg hjem fra mitt første Finnmarksøp, sammen med en sterkere selvtillit og fornyet tro på at drømmer blir virkelighet, om man er villig til å forplikte seg til konkrete mål, og legge ned den nødvendige arbeidsinnsatsen.

s. 42

Å leve drømmen

Dermed startet hun å tilegne seg mest mulig om fysisk og mental trening, og fikk seg mange aha-opplevelser. Også det "at vi allerede har det vi trenger, bare vi lærer å se det og bruke det". Så følger et kapittel hvor Kasin forteller om oppveksten, at hun ble kalt hundejenta og at hun - endelig - fikk sin egen hund etter å ha hatt med familiens hunder å gjøre. "Respekt for og kjærlighet til dyr og natur var noe foreldrene mine overførte til meg og mine to brødre," og dette kjenner jeg meg igjen i! Nå begynte jeg å like boken bedre. For jeg innså at det handlet ikke om tåpelig stahet for å skulle gjennomføre et løp til tross for smerter og andre prøvelser, eller om litterære kvaliteter. Det handlet om "å leve drømmen", det enkle og ekte, det sterke samspillet mellom menneske, hund og natur, slik hun hadde følt så sterkt i oppveksten. Sammen med samboeren, Susana, begynte de å planlegge fremtiden, og resultatet er kennelen Vinterdans. Kasin forteller om det økonomiske aspektet som aldri vil bety en strøm med penger. Deres valuta er hverdagslykke, noe som er verdt mye mer enn penger. Videre forteller hun om hvordan de har bygget opp sitt egen hundespann, og deres første valpekull hvor kun tre av syv valper overlevde etter en smittsom leverbetennelse. Dette ga et nytt perspektiv på livet, med fokus på ubetinget kjærlighet, om håp og vilje, om verdien om å kjempe for enkeltindividene og jobbe med de hundene man har.

Så var det klart for Finnmarksløp nummer to, som startet med kaos for deres del, men endte med andre plass. Kasin begynte å tenke på verdens lengste og mest prestisjefylte langtistanseløp; The Iditarod Trail Sled Dog Race i Alaska, og vi får mye historie knyttet til dette løpet og hennes tanker rundt det. I et hundeløp kan det oppstå mange farlige situasjoner, og Kasin sier at det bare er ved å være redde at vi kan handle med mot. Hun slår et slag for sårbarheten, frykten for å feile, at det å være sårbar ikke er det samme som å være svak.

Lykkes jeg, er det fint. Lykkes jeg ikke, er det også greit, for uansett har jeg vist mot og erfart. Med dette tankesettet går ikke suksessen til hodet, eller feilene til hjertet. Det handler om å akseptere det som kanskje er det viktigste av alt: Du kan ikke bli bedre, med mindre du er villig til å mislykkes. Målet mitt er ikke å komme frykten til livs, men aldri å la den stoppe meg.

s. 123

Videre forteller Kasin om Finnmarksviddas mystiske landskap, om sjamaner og om da hun mistet spannet sitt under sitt tredje Finnmarksløp og ingen hadde stoppet dem. Likevel fant hun dem igjen stående uskadd og på linje, klare til å løpe videre. Da var følelsen av å ha fått hjelp, at de ikke hadde vært alene i uværet, sterk. Selv om påkjenningene, både fysiske og psykiske, er store foran, under og i tiden etter et løp, er hun aldri i tvil om det er verdt det. Mye av fascinasjonen ligger nettopp i at det er krevende, for det handler like mye om å overvinne som om å vinne. Dette gjør boken leseverdig både for hundeinteresserte, og for andre. I det at Kasin forteller om sin egen erfaring og sin vei mot større selvinnsikt. At vi har det i oss, det gjelder bare å åpne opp, å finne veien innover. For meg ble dette en fin leseopplevelse som viste meg at en bok kan ha kvaliteter selv om de tilsynelatende er fraværende i starten.

Urinstinktet vårt vekkes når de første snøfillene legger seg. Da er vi igjen pionerer på sporet av opprinnelsen, på leting i det ukjente, søkende, lekende, dansende i alt det hvite.

s. 137

Fra forlaget: Marit Beate Kasin (f. 1983) er hundekjører og journalist. 2008 startet hun kennelen Vinterdans. Marit og hundene konkurrerer i norgeseliten og har mange gode resultater, blant annet ble de beste rookie/førstegangskjører på Finnmarksløpet i 2015, Norgesmester i 2016 og sammenlagtvinner på Finnmarksløpet i 2016 og 2017. Marit jobber i redaksjonen i avisa Valdres på Fagernes, og bor i Øystre Slidre i Valdres.

Vinterdans av Marit Beate Kasin
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
214 sider
Innbundet, kjøpt

Frida: En biografi over Frida Kahlo ~ Hayden Herrera

Denne biografien har jeg virkelig kost meg med! Den gir et skikkelig dypdykk i Frida Kahlos liv. Forfatteren av boken, Hayden Herrera, er en amerikansk kunsthistoriker som har forelest vidt omkring, administrert flere kunstutstillinger, undervist i Latin Amerikansk kunst ved New York University, og har blitt tildelt Guggenheim Fellowship Award. Hun har skrevet utallige artikler og flere bøker. Les et tidligere innlegg her for en introduksjon til boken og til Fridas liv. Boken har jeg lest i forbindelse med Moshonistas biosirkel.

Frida Kahlo er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Mindre enn ett år før hun døde, holdt hun sin første maleriutstilling i hjemlandet Mexico. Da var helsetilstanden så dårlig at hun ble båret inn til sin egen himmelseng, som var blitt transportert til galleriet. Sengen var dekorert med bilder av ektemannen, den store freskokunstneren Diego Rivera, og av hennes politiske helter, Malenkov og Stalin. Rundt to hundre venner og beundrere kom for å hilse på henne, og de samlet seg rundt sengen og sang meksikanske ballader sammen med henne til langt over midnatt.

Denne begivenheten setter Herrera opp som et samlende bilde over Frida Kahlos liv, fordi "den vitner om mange av de egenskapene som særpreget [henne] både som menneske og som kunstner: det veldige motet og en ukuelig alegría [livsglede] i møtet med fysiske plager, den uopphørlige trangen til det overraskende og originale, og en spesiell forkjærlighet for det spektakulære som en maske til vern om det private og den personlige verdighet." 

Frida Kahlos sentrale motiv i det hun malte var seg selv:

"Jeg maler min egen virkelighet," sa hun. "Det eneste jeg vet, er at jeg maler fordi jeg må, og jeg maler det som passerer gjennom hodet mitt, uten å tenke videre over det." Det som passerte gjennom Frida Kahlos hode og inn i hennes kunst, var blant de mest originale og dramatiske bildene i det tjuende århundres kunst. Hun malte seg selv blødende, gråtende, revnet og åpen; hun omformet smertene sine til kunst med en bemerkelsesverdig åpenhet, mildnet av humor og fantasi. 

Magdalena Carmen Frida Kahlo y Calderón ble født i 1907, i en liten by i utkanten av Mexico by. Herrera forteller om Fridas oppvekst sammen med foreldrene og sine tre søstre. Faren var maler og fotograf av tysk-jødisk opphav, og moren var en vakker meksikaner fra Oaxaca. Frida og hennes yngre søster, Cristina, ble ofte tatt hånd om av de to eldre søstrene, Matilde og Adriana. I 1910 brøt den meksikanske revolusjonen ut, noe Frida skriver om med stolthet i dagboken hun førte det siste tiåret før hun døde, at hun var vitne til. Det er disse dagbøkene, samt brev og fotografier Herrera støtter seg til som hovedkilder. For eksempel når hun skriver at Frida som liten var "en lubben skøyer med smilehull i haken og et ertelystent glimt i øyet." Som seksåring ble Frida rammet av polio, og ble tynn med et dystert ansikt. Hun var ikke ute av rommet sitt på ni måneder, noe som kan ha vært medvirkende til hennes spesielle blanding av "det selvopptatte og det utadvendte som var så karakteristisk for Frida som voksen", det "kan ha begynt i det syke barnets skjerpede bevissthet om spriket mellom dagdrømmenes indre verden og samværet med andre i den ytre verden." På grunn av den spinkle benet ble hun terget og holdt utenfor, og var ofte ensom. Herrera skriver at hun reagerte vekselvis med å trekke seg unna, hun sa selv hun ble et "innadvendt vesen", og senere med å bli en "personlighet".  Hayden Herrera tar for seg en del av Fridas malerier for å underbygge dette, og for videre å fastslå at Frida gjennom mange år skapte sin egen meksikanske persona, en myte spunnet om sin egen person.

Når det gjelder Fridas malerier, er jeg glad jeg også hadde Andrea Kettenmanns bok om henne fordi den har store fargebilder der Herrera har med små i sort/hvitt. Når det er sagt er det også en del fargebilder, men altså ikke så store som i denne:

I 1922 begynte Frida på La Escuela Nacional Preparatoriea (Den nasjonale forberedende skolen), som var datidens beste utdanningsinstitusjon. Det var en stor overgang fra landsbylivet under morens, søstrenes og tantenes oppsyn, og rett inn i det moderne Mexico som var under utforming. Skolen hadde nettopp åpnet opp for kvinner, og selv om moren var skeptisk, ønsket faren at Frida skulle "gjøre det som var etablert tradisjon for den mest lovende sønnen i en familie; nemlig å søke høyere utdannelse og gjøre karriere". På skolen hadde Frida venner i flere av grupperingene, men det var spesielt én gruppe hun hang mest med. De hadde en respektløs innstilling, for eksempel til lærerne. Og Frida var kjæreste med lederen; Alejandro Gómez Arias. 

I 1925, ble Frida utsatt for en trafikkulykke hvor bussen hun satt i kolliderte med en sporvogn, hun var da 18 år. Flere mennesker ble drept, og legene fryktet for livet hennes også - hun ble blant annet spiddet av en jernstang. Hun måtte holde sengen i tre måneder, og fordi hun måtte være så mye i ro begynte hun å male. Hun hadde sett faren male, og han hadde utstyr stående som hun to i bruk. Malingen ble en del av Fridas kamp for livet, men også en del av det å skape sin egen persona. Det var alltid en kamp mellom de to Fridaene; den døde Frida og den levende Frida. Smerten og lidelsen viste hun ikke frem for omverdenen, da var hun glad og sterk. "Rollen som heroisk lidende ble til slutt en integrert del av Frida - masken ble ansikt. [...] Både styrken og framhevingen av lidelsen gjennomsyrer Fridas bilder. Den knuste ryggsøylen er det maleriet som illustrerer best hennes stoiske holdning." 

Det er et fyldig og omstendelig bilde over Frida Kahlos liv Hayden Herrera skildrer, og det er spennende å lese om! Jeg visste svært lite om denne fascinerende maleren, og har virkelig fått et vidt innblikk i maleriene og de bakenforliggende motiver. I 1928 møtte hun freskomaleren Diego Rivera, og falt øyeblikkelig for ham. Han var 41, og hadde vært gift og skilt to ganger. "Han var Mexicos mest berømte - og beryktede - kunstner." Herrera forteller om hans bakgrunn, utdanning og meritter. Ved siden av kunsten, var han også aktiv i politikken, og da med sympati for de undertrykte. Han bidro til å få frem den førkolombiske kunsten, som før hadde vært sett ned på. Rivera var kjent for sine kjærlighetsaffærer, og han hadde ingen problemer med å gjøre erobringer, til tross for at han var nokså uskjønn. Forholdet mellom Frida og Alejandro hadde var over, og hun var bra nok til å kunne leve et nesten normalt, aktivt liv da hun møtte Diego Riviera. Herrera forteller om at Frida begynte å male med en ny selvtillit og iver mens forholdet deres utviklet seg. I august 1929 giftet de seg, og det ble et stormfullt ekteskap fullt av lidenskap og lidelse. Etterhvert som fortellingen om Frida skrider frem, får vi også et innblikk i hvordan maleriene og malestilen hennes forandret seg i takt med det som skjedde i livet hennes.

Jeg har hatt to store ulykker i mitt liv.
Den ene var at en sporvogn kjørte over meg...
Den andre er Diego.

Herrera sier at Frida tilba Diego selv når hun hatet ham, og at sentrum i tilværelsen for henne var å være en god hustru for ham, men at det ikke betydde at hun utslettet seg selv. Begge var sterke personligheter, og selv om forholdet var preget av mye drama var det likevel tydelig at de elsket hverandre.

Da hun giftet seg, lånte Frida et antrekk lånt av en indiansk hushjelp til brudekjole, en tehuana-drakt. Det var neppe en tilfeldighet - da hun iførte seg drakten, valgte hun seg en ny identitet. Selv som barn hadde Frida opplevd klær som en form for språk, og fra det øyeblikk hun ble gift, inngikk klesdrakt og selvbilde, personlig stil og kunstnerisk stil i en komplisert helhet som utgjør en av bihandlingene i dramaet om hennes liv og hennes persona. Hun likte best antrekkene fra Tehuantepec-eidet, og "sagnstoffet som omgav dem, har utvilsomt vært medbestemmende for valget: Kvinnene fra Tehuantepec er kjent for å være staselige, vakre, sensuelle, intelligente, modige og sterke," og samfunnet skal ifølge folketradisjonen være et matriarkat. Herrera mener at det å kle seg i tehuana-drakter var en del av Fridas selvskapelse som sagnomsust personlighet, og at hun ikke endret personlighet for å tekkes Diegos ideal, men at hun formet en individuell stil som et dramatisk uttrykk for en personlighet som allerede var der, og som hun visste Diego beundret. Frida likte også smykker og ulike dekorasjoner, "det var en bekreftelse på hvor høyt hun elsket livet, og samtidig et tegn på hennes bevissthet om - og trassige motstand mot - smerten og døden."

Fordi Diego Rivera malte fresker, får vi også kjennskap til freskomaleriets historie på denne tiden, dens renessanse og fortapelse. Og på grunn av politisk undertrykkelse i årene fra 1929 til 1934, reiste Rivera til USA. Han malte tross alt marxistiske fresker, og i USA fikk han oppdrag om å male nettopp fresker. Marxistiske sådanne. Frida og Diego hadde flere opphold i USA, blant annet på grunn av en utstilling for Diegos malerier. Paret ble kjent med mange nye mennesker, også en lege som skulle komme til å bety mye for Frida. På et tidspunkt ble Frida gravid, men hun aborterte og i forbindelse med denne hendelsen malte hun "Henry Ford Hospital," det første i en serie av blodige og skremmende selvportretter som skulle gjøre henne til en av sin samtids mest originale malere. I slutten av 1933 reiste de tilbake til Mexico og flyttet inn i det nye hjemmet i San Angel. Nå skulle Frida ha vært lykkelig, men det hun malte de neste to årene viser noe annet. Hennes håp om å skape en ny og harmonisk tilværelse ble knust. Diego hadde hele tiden hatt flere forhold til andre kvinner, og denne gangen med Fridas yngre søster, Cristina. Selv om hun tilgav søsteren da forholdet tok slutt, var hun nedtrykt og ulykkelig. I 1935 flyttet Frida til en leilighet midt i byen, og det skulle bli den første av mange separasjoner. 

Kanskje flyttet hun for å skape sitt eget liv, men hun og Diego møttes til stadighet, og i juli 1935 skrev hun til ham at hun ønsket et ekteskap bygd på gjensidig uavhengighet. Blant annet maleriet Bare noen få risp vitner om hennes sinnstilstand. To og tre år senere viser hun at smerten fortsatt var virksom i henne, gjennom Minne fra 1937 og Minne om et åpent sår fra 1938. Herrera sier at da hun malte disse maleriene var hun inne i en god periode, men at hun hadde vært nødt til å være sin egen lykkes smed. "Minne viser hvordan den skaden som forholdet mellom Diego og Cristina påførte henne, i siste omgang fikk en selvstendigere og sterkere kvinne til å tre frem - en som hentet styrke i å legge sin sårbarhet åpent frem. Minne om et åpent sår viser at Frida omformet det "åpne såret" som sjalusien og bedraget skapte, til en annen form for åpenhet. Hun fremtrer som en seksuelt fri kvinne, som flørter uforferdet, og enda så innbitt hun går inn for å vise at hun lider, virker hun samtidig nokså ubekymret. Hun ser på oss, halvt med et smil, nesten som om hun er like ved å blunke til oss." 

Det er slik jeg ser henne for meg, og jeg håper jeg har klart å få frem at selv om Frida var elsket sin mann, så var hun en selvstendig kvinne. Hun ble mer produktiv med tanke på malingen, og dyktigere på å skape samsvar mellom kunsten sin og sin fremvoksende persona. Flere arbeider gir uttrykk for den knyste lengselen etter å bli mor, noe også brev forteller om. I 1938 hadde hun utstilling i New York, og i begynnelsen av 1939 i Paris. Utstillingen i Paris ble ingen økonomisk suksess, til det var franskmennene for nasjonalistiske, og det var dessuten vanskelig å være kvinnelig kunstner. Men arbeidene hennes fikk gode kritikker, og selv Picasso, "den vanskeligste av de vanskeligste," var begeistret. Surrealistene trykket henne til sine hjerter, men selv ønsket hun ikke tilhørighet med denne retningen. Hennes grunnholdning var en helt annen; hun malte sin egen virkelighet og ikke drømmer slik som surrealistene. 

Som nevnt, hadde også Frida forhold med andre enn ektemannen, både kvinner og menn, noe Herrera nevner at det finnes ulike forklaringer på. Herrera mener at dagboken og brev viser at Diegos seksuelle sidesprang såret henne, og hun holder frem en del malerier som skal være resultat av Fridas sinntilstand. Frida og Diego tok ut skilsmisse, men giftet seg igjen i desember 1940. Fra 1940-årene skjøt karrièren hennes fart, og hun var fast bestemt på å forsørge seg selv. I 1942 ble hun ansatt som lærer på skolen "La Esmeralda" hvor hun hadde en utradisjonell undervisning som gjorde at elevene ikke bare lærte malekunsten utifra seg selv, men de lærte også om politikk. Noen av elevene dannet gruppen Unge revolusjonære kunstnere (men gikk under navnet Los Fridos). Frida var stolt over den meksikanske revolusjonen, og endret faktisk datoen for sin fødsel til 1910. At hun var stolt viser det hun skrev i dagboken om at hun overvar hendelsen (se lengre oppe).

Frida var ofte syk og deprimert, hun måtte i perioder ligge i korsetter og innretninger som skulle lege ryggsøylen hennes, samt gjennomgå flere operasjoner. Men til syvende og sist gjorde ikke dette henne bedre, og hun måtte være mye i ro. Hun brukte mye smertestillende og alkohol. Hun kom seg sjeldent ut, og var ofte sengeliggende, og fikk det travelt med å male for å skaffe penger. Det viser mange av de siste maleriene, og da særlig stillebenene som er temmelig oppjaget. Hun hadde en tett krets av kvinner rundt seg, til å pleie seg og holde seg med selskap. 13. juli 1954 døde hun i sengen sin. Huset hennes er fremdeles åpent for besøkende, nå som museum. Som museum viser det oss "hvor konkret og realistisk det fantastiske bildespråket i Fridas malerier egentlig er, og hvor nær forbindelsen var mellom livet og kunsten hennes." Hennes siste arbeid henger der, som ble ferdigstilt åtte dager før hun døde - "med timene formørket av plager, dyppet Frida Kahlo penselen i blodrød farge og skrev en siste hilsen til livet: VIVA LA VIDA. 

Flere av anmelderne på Goodreads mener at denne biografien ikke er en nøyaktig skildring av Fridas liv, særlig fordi hun var mer revolusjonær enn hva som kommer frem i boken, og at hun overskred kjønnsrollemønstrene i større grad. I den forbindelse vil det være interessant å lese andre biografier om henne. I første omgang blir det Mitt grådige hjerte: fire kvinneportretter av Hege Duckert, som handler om fire vidt forskjellige kvinner som satt spor etter seg; Karen Blixen, Billie Holliday, Simone de Beauvoir og Frida Kahlo.

Her er en liten tegnestripe som jeg anbefaler å lese, en kortversjon om Frida: Heroine of Pain. 

Frida: En biografi over Frida Kahlo av Hayden Herrera
Originaltittel: Frida: A Biography of Frida Kahlo
Ex Libris Forlag, 1994
Norsk, bokmål
476 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til ~ Toril Moi

Denne boken har jeg hatt i hyllen, eller rettere sagt i diverse hyller, ettersom den har fulgt meg siden jeg kjøpte den i 1995, altså det året den ble utgitt. Hvorfor den ikke har blitt lest tidligere kunne jeg nok ha snakket i lange setninger om, men jeg velger å la være. Helt kort; jeg antok at det var tørt og tungt stoff. Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til er Toril Mois nylesing av den franske forfatter og filosof som i sine romaner, dramatikk og essays diskuterer filosofiske problemer: spørsmål om frihet og ansvar, mål og middel. Boken ble først utgitt på engelsk under tittelen Simone de Beauvoir. The Making of an Intellectual Woman (1993). I forordet redegjør Toril Moi for sin bakgrunn for å skrive boken på norsk, og sier at den hovedsaklig er et resultat av sitt eget "helnorske første møte med Simone de Beauvoir" da hun var femten, bodde på hybel og nøt sin nyoppdagede frihet. Samtidig leste hun Det annet kjønn, og identifiserte seg med det mystiske bildet av Beauvoir; et ekte eksempel på en Selvstendig Kvinne. Det var sjeldent kvinner på den norske landsbygden på 1950 og 1960-tallet gjorde noe annet enn å være husmødre, og for Moi representerte altså Beauvoir en helt ny type kvinner og Moi bestemte seg for å følge hennes eksempel. Da boken ble skrevet hadde Beauvoir hjulpet henne til å gjøre det hun drømte om i 1968.

En emblematisk intellektuell kvinne eller en uoppdragen pike?   

Simone de Beauvoir ble født i 1908, og tilhørte den første generasjonen av europeiske kvinner som fikk samme utdannelse som menn.Tidligere generasjoners store intellektuelle kvinner som Madame de Staël, George Sand, George Eliot og Virginia Woolf, hadde derimot ingen adgang til utdanningsinstitusjonene.

Mois prosjekt er her å granske hvordan Simone de Beauvoir ble en intellektuell, og hvordan hun ble en sentral intellektuell figur i det 20. århundre sitt liv, bøker og de ulike reaksjoner på hennes arbeid, og samtidig belyse hvor vanskelig det var, og er, for kvinner å bli tatt alvorlig som intellektuelle. For meg har det tatt tid å lese boken, rett og slett fordi den har blitt liggende mellom andre påbegynte bøker. Men svært interessant lesing, og nå som jeg skal vinkle boken til februars kategori i Biografisirkelen som er Uoppdragne Piker har jeg hatt lynlesing den siste tiden. Baksideteksten annonserer at boken ikke kan sies å være verken biografi eller litterær studie, men at forfatteren isteden sprenger genregrensene, og hevder at det ikke finnes noe opplagt skille mellom "liv" og "tekst" - de kan begge leses og fortolkes. Moi kaller det personlig genealogi. Jeg skulle ønske at jeg hadde lest noen av bøkene til Simone de Beauvoir, nettopp på grunn av det Moi sier om at "det intertekstuelle nettverket av tekster [...] er vår Simone de Beauvoir." Men Moi studerer ikke Simone de Beauvoir fordi hun er en emblemisk intellektuell kvinne: "Nettopp fordi hun befant seg i en enestående stilling i forhold til de dominerende intellektuelle diskursene i sin samtid, ble hun også vårt århundres største feministiske tenker. Lenge før kvinnebevegelsen gjenoppstod på 1960-tallet, tok Det annet kjønn for seg så å si alle de problemene som feminister i dag fremdeles forsøker å løse. Boken forandret bokstavelig talt tusenvis av kvinners liv; jeg finner ikke noe annet verk med samme virkning i dette århundret."

Beauvoir møtte medstudenten Jean-Paul Sartre da de begge leste til den mest prestisjetunge "agrégation"-eksamen i filosofi, og da sensuren falt ble Sarte nummer én og Beauvoir nummer to. I sin selvbiografiske roman, En veloppdragen ung pikes erindringer, med originaltittelen Mémoires d´une jeune fille rangée (1958), forteller Beauvoir om da hun og Sartre satte seg ned ved Medici-fontenen i Luxembourg-parken for å diskutere hennes filosofiske ideer. Etter tre timer var hun knust: "Jeg er ikke lenger sikker på hva jeg tenker, eller om jeg i det hele tatt kan sies å tenke". For første gang føler hun seg intellektuelt underlegen i forhold til noen, og hun gir opp sin filosofiske etikk for å vie sitt intellekt til Sarte sine tanker og ideer. Videre i selvbiografien dannes bildet av Beauvoir som et opprørsk og stolt barn, men som lærte seg å behage både seg selv og andre; hun oppdaget at kjærlighet ikke er gratis, man må beherske kunsten å behage for å oppnå kjærlighet. Hun var oppdratt til plikter og ansvar, men var samtidig kunnskapstørst og elsket bøker. Skjønt, moren regulerte hva hun fikk lese. Forholdet til foreldrene var preget av konflikter og turbulens.

En intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn

Det er mange som var skuffet over at Beauvoir holdt fast ved sin manglende filosofiske originalitet i forhold til Sartre, men Moi sier at hennes eksempel bør "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Og da i betydningen av "en kvinne som nekter å godta den tradisjonelle patriarkalske splittelsen mellom kropp og sinn, forføring og forstand." Faktisk begrunner Beauvoir sin tilsynelatende underkastelse ved å erklære Sartres tanker for å være svaret på hennes egne bønner om frigjøring fra familiens kvelende univers, en drøm om å overskride konflikten mellom moren og farens verden. Sartre blir hennes håp om frihet, og han representerer hennes mest utopiske ønsker. Hun beveget seg inn i hans verden fordi det var den verdenen hun hadde lengtet etter. Ifølge Moi er En veloppdragen ung pikes erindringer "full av etterpåkloke kommentarer til sin egen ungdommelige naivitet og feiloppfatninger," og for Moi blir dette en beleilig versjon. Hun hevder at siden Beauvoir skrev memoarene tretti år senere fremstiller hun nederlaget for Sartre som om det slett ikke var et nederlag, men et sannhetens øyeblikk der hun stod ansikt til ansikt med sitt eget opprinnelige prosjekt; som var å vite og å skrive ("å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med bidra til å forandre verden."). På denne måten, sier Moi, er Sartre Beauvoirs eget, frivillige valgte prosjekt - å vite og å skrive. For Simone de Beauvoir blir dermed nederlaget i Luxembourg-parken øyeblikket der den problematiske grunnsetningen vi er ett skapes: denne enheten er den skjulte kjernen. Her viser Moi hvordan Beauvoir retorisk konstruerer sitt filosofiske nederlag for Sartre som en nødvendig ingrediens i sitt eget, frivillig valgte prosjekt. Og fremstillingen er ikke nødvendigvis feilaktig, men den viser hvordan myten om enheten mellom de to i 1958 fremdeles fungerer som et av de mest grunnleggende elementene i hennes egen identitetsfølelse. Troen på den grunnleggende enheten mellom dem blir kilde til mye stolthet og glede, men også årsak til dyp smerte.

”Å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med å bidra til å forandre verden. Det er mitt mål.”

Simone de Beauvoir

Toril Moi skriver fantastisk godt! Det er skarpsindig og gjennomtenkt. Hun har godt belegg for sine standpunkter, og bygger teksten omhyggelig opp og med høydepunkt som gir en spennende lesing med et levende og interessant språk. Moi legger frem problemstillinger, og går gjennom argumenter fra kritikere som hun tilbakeviser med egne tankerekker, forklaringer og teorier. Slik går hun virkelig i dybden på det hun skriver om. I kapittel to viser hun at flere ulike samfunnsfaktorer bidro til å produsere Beauvoirs eget syn på sine intellektuelle evner. Et poeng som Moi kommer med i den forbindelse er at Beauvoir "internaliserer og identifiserer seg med det franske intellektuelle feltets habitus uten å si i hvor stor grad den habitusen favoriserer menn." Muligheten til høyere utdanning gjorde at hun kunne bli en selvstendig intellektuell kvinne, men men det førte også til at hun ikke maktet å se hvordan det samme intellektuelle feltet hun identifiserte seg med marginaliserte henne som kvinne. Ikke før på slutten av 1940-tallet, begynte hun å tenke over hva det har betydd for henne å være kvinne. Dette førte til at hun begynte på Det annet kjønn.

En veloppdragen ung pikes erindringer

Nå kunne jeg avsluttet denne anmeldelsen, men jeg tenker å bruke litt plass til å begrunne hvorfor jeg har valgt å legge denne boken inn under kategorien 'Uoppdragne piker' i Biografilesesirkelen. Fra det som allerede er nevnt, trer det frem at Simone de Beauvoir på mange måter kan passe inn blant de flinke pikene. Men så skjer det noe. Toril Moi tilbakeviser ethvert forsøk på å redusere Beauvoir enten til en mindre intellektuell enn hun faktisk var, eller til en forfatter med få kvaliteter. Uoppdragen? Yessss, til de grader! Ikke bare var, og er, feministene skuffet over henne, men kritikkene har haglet.

Boken er bygget opp rundt tre tekstøyeblikk i Beauvoirs forfatterskap, og utgjør bokens tre deler. Første del av boken er viet hendelsen i Luxembourg-parken og Mois glimrende utgreiing rundt dette - både i forhold til Beauvoirs egen fremstillingen og andres. I del to har Moi tatt for seg Beauviors bemerkning om hvordan hun endelig, etter en samtale med Sartre i 1946, forstod at det å bli født som kvinne ikke var det samme som å bli født som mann. Her bruker hun L'invitée og Det annet kjønn i sin argumentasjon. Og til slutt kommer Moi inn på Beauvoirs depresjon i del tre. For å finne ut av det følger hun de psykologiske trådene i Beauvoirs selvbiografiske skrifter. Altså forsøker Moi å finne ut av hva det å være forfatter betydde for Beauvoir. 

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til viser at den friheten og selvstendigheten vi forbinder med Simone de Beauvoir har en bakside. Eller det kan sies at det er to sider av samme sak, og jeg vil hevde at alt dette viser et helhetlig menneske. Beauvoir opptrådte som en sterk og frigjort kvinne som velger å ikke gifte seg og få barn. Etter at hennes memoarer og brev ble publisert ser vi at hun også var dypt ulykkelig, ofte deprimert og sjalu. I sine memoarer skriver hun at hun innimellom spurte seg selv om lykken hvilte på en løgn, og "Jeg lurte meg selv da jeg sa vi er ett". Sartre løy for henne og omga seg med elskerinner. Selv om de hadde inngått en pakt som sa at de kunne møte andre og ha seksuelle forbindelser, kan brev og memoarer tyde på at situasjonen ikke var så tilfredstillende som de likte å fremstille. Dermed er vi inne på det betimelige spørsmål, og slutten på mitt forsøk på å si noe vettugt om denne interessante boken. Etter min mening et godt formulert retorisk spørsmål:

Hvorfor følte så mange lesere seg dypt såret da de oppdaget at Beauvoir, da det kom til stykket, likevel ikke hadde levd et fullkomment lykkelig liv med Sartre?

Torill Moi, Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til

Toril Moi (født 1953) er en norsk litteraturviter og professor i litteratur og romanske språk ved Duke University i North Carolina, og har skrevet om feminisme, litteraturteori, dagligdagsfilosofi og litteratur i tillegg til å være en aktiv spaltist og anmelder. Bøkene hennes er oversatt til femten språk. Moi er spesielt opptatt av spørsmål der litteratur og filosofi overlapper hverandre; og feministisk teori og kvinnelige forfattere.

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1995
Norsk, bokmål
303 sider
Innbundet, kjøpt