Song til mor ~ Margreth Olin

 

Baksideteksten:

Margreth Olins mor har aldri vore som andre mødrer. Kanskje skulle ho ha vore kunstnar sjølv. Ho arbeidde på handelslaget, det var ein kunst, det òg. Ho var fylt av song og kjærleik.

Etter tretti år som filmskapar vert Margreth overmanna av livet og veit ikkje korleis ho skal takle det. Som alltid reiser ho heim for å søkje råd hos foreldra sine. Resultatet er filmen Fedrelandet, men slutten blir ikkje som ho hadde tenkt. Natta etter premiereframsyninga i Oldendalen blir Margreth Olins mor brått sjuk. Ho døyr to døgn seinare.

Song til mor skriv seg fram frå sorga. Dette er ei øm forteljing om livslang kjærleik - til naturen, til kunsten, til mor og far.

For en perle av en bok! Poesi fra første til siste side. Sangen fra breen som hun hører fra hun er liten jente. Som binder henne til faren og moren. Til dalen og naturen rundt. Til breen som har gravd ut Oldendalen.

Er det slik at heime ikkje er knytt til ein stad, men til menneske?

s. 11 

Jeg så Fedrelandet da den kom på kino. Den ga et sterkt inntrykk og berørte meg på flere måter. Det samme gjorde denne boken Olin skrev mens hun holdt på med filmen, som var en hyllest til faren. Med Song til mor har hun skrevet om sin kjærlighet til moren. Men den handler like mye om Margreth selv. Hennes minner, lengsel, kjærlighet til den mektige naturen. Innsikten hun får der hun går etter faren på stier formet av generasjoner. Frykten hun kjenner som løser seg opp og blir til aksept og takknemlighet. Det å oppleve foreldrenes kjærlighet til hverandre, å se det som er mellom dem som hun alltid har beundret. Om å være hverandre sitt menneske.

Kjærleik er eit val. Eit arbeid.

Det er menneska sitt finaste arbeid. Å ha eit bilete av nokon som den andre kan vekse inn i, eit rom å falle og reise seg i, endre seg i. Eit rom å vere liten i, eit rom å vere stor i. Eit rom å sole seg i og verte elska i. Dei fekk det med heimanfrå. 

s. 108

Spørsmålene hun stiller seg, som hvem hun er uten moren, og hvem var moren før henne? De er gjenkjennelige. Og livsvisdommen fra faren som forteller henne at det å tenke over livet sitt, hva som kan gjøres bedre, kan føre til at de rundt har det godt. Meningen med det hele er å være, vi må huske å stoppe opp litt og bare nyte tilværelsen. Jeg grein flere ganger. Fordi Olin setter ord på så mange tanker og følelser, hun gjør det med korte setninger og få ord, og utbroderer ikke i det vide og breie. Akkurat det gjør det så virkningsfullt. Noen ganger føler jeg meg som en inntrenger i alle minnene, følelsene og tankene - i Olins opplevelse av at foreldrene nærmer seg døden. Men likevel, det er så fint å få være med på denne hyllesten. Og hvordan hun aksepterer og klarer å gi slipp.

Song til mor av Margreth Olin
Forlaget Oktober, 2024
Norsk, nynorsk
172 sider
Innbundet, kjøpt

Dukkefabrikken ~ Ronnie Sørlie

Dukkefabrikken er forfatterens debutroman og ble lansert september i fjor. Jeg fikk boken tilsendt og har nå lest den, faktisk i et jafs. Skikkelig spennende, medrivende og tankevekkende! 

Fra forlaget:

På Senja finner den pensjonerte brannmannen Gustav Lien, en bevistløs ung kvinne i havet. Kvinnen viser seg å være fotbundet etter gammel kinesisk tradisjon. Jenta forteller om dukkefabrikken som skaper sine ofre om til dukker, på bestilling av velstående kriminelle.

Jentas eier finner snart ut at dukken hans ikke har druknet og Gustavs familie blir ufrivillig innblandet i et kappløp om å få jenta tilbake til foreldrene før menneskehandlerne finner dem.

Spenningsromanens handling kretser rundt menneskehandel, samt identitetsforvandling og skildrer en global kriminell organisasjon, som kidnapper kvinner og forvandler dem til dukker.

At menneskehandel er et tema som engasjerer Ronnie Sørlie er lett å merke i teksten. Han mener at slaveri og menneskehandel er et større problem i dagens samfunn enn vi kanskje tror. Han har en interesse for historie og for noen år siden begynte han å lese om "moderne slaveri" og sier at FN anser menneskehandel som verdens nest største illegale industri. Han vil ha den opp på den politiske agendaen, da dette i aller høyeste grad er brudd på menneskerettighetene. Dette ble jeg også engasjert i! Selv om det ikke snakkes mye om menneskehandel har det ikke vært til å unngå å få med seg at det skjer, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan det går med de som er fanget inn i slaveriet, enten det er ved prostitusjon, tvangsarbeid, barnearbeid, tvangsekteskap eller tvangsrekruttering av barn som soldater. 

Slaveri er altså ikke noe som hendte for lenge siden. Ifølge FN er det omkring 50 millioner kvinner, menn og barn i verden nå som er offer for morderne slaveri. Lesingen av Dukkefabrikken førte til at jeg nå har lest en del på nettet om temaet, og fant også at det er en internasjonal dag mot slaveri (2. desember). "Dagen markeres for å engasjere verdenssamfunnet til å utrydde moderne former for slaveri, som menneskehandel, seksuell utnyttelse, barnearbeid, tvangsekteskap og tvangsrekruttering av barn til bruk i væpnet konflikt."

Nå ble det mye om temaet og mindre om selve boken, men den kan absolutt anbefales! Historien er som sagt utrolig spennende og den er godt skrevet selv om det innimellom er litt mye formidling. Når karakterene forklarer noe og det går over flere sider er det ingen samtale, men mer foredrag-lignende monolog. Uansett, hele tiden driver historien fremover og spenningen over hvordan det kommer til å gå med den kinesiske jenten er konstant i bakhodet mitt. Slutten var noe brå, jeg kunne godt tenke meg en mer utfyllende avrunding. Persongalleriet likte jeg godt. Fint at det var helt vanlige folk og ikke en privatetterforsker. 

Dukkefabrikken av Ronnie Sørlie
Calidris forlag, 2024
Norsk, bokmål
419 sider
Innbundet, fått av forfatteren

Leve Posthornet! ~ Vigdis Hjorth

Tilbake til gjentakelser og Søren Kierkegaard, en av Hjorths favorittfilosofer. Epigrafen i starten av boken er et sitat fra Kierkegaards Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (1843) hvor hun har hentet tittelen til denne boken. 

Omtale

Fra forlaget:

Ellinor, en kommunikasjonsrågiver i tredveårene, kjenner at det ikke er nok alvor og inderlighet i tilværelsen. At livet hennes er for banalt for fortvilelsen hun føler. Da en kollega forsvinner, må hun overta jobben fra Postkom som han sto midt oppe i. Ved å lære de postansatte om media, makt og politikk skal hun bistå dem i arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.

Livets betydning

Leve Posthornet! starter med at Ellinor leser dagboken fra 2000. Det hun har skrevet er fullt av overfladiskhet som gjør henne kvalm - er dette livet hennes? Hun savner sammenheng, bevegelse, alvor og glede. Fortvilelsen øker for Ellinor, hun kjenner på en eksistensiell krise. Hjort klarer å formidle denne fortvilelsen slik at jeg som leser kjenner på den også. Romanen handler mye om kommunikasjon og hvordan vi kommuniserer med verden rundt oss. Det er så bra! Jeg bøyer meg i støvet og blir enda mer nysgjerrig på eksistensialismen. Og kommunikasjon. Ettersom alt er kommunikasjon, hva gjør den med oss? Er det mulig å kommunisere slik at andre faktisk forstår eller oppfatter hva som er meg? Mange spørsmål.

Gjentakelser

Og så er det opplevelsene fra barndommen. Hjort skriver mye om hvordan de former oss som mennesker. Det at de ikke forsvinner, men ligger der under overflaten og kommer opp når vi minst venter det. Eller når vi sover, i nattkinoen. Igjen og igjen. Gjentakelse. Hvordan blir vi fri? 

Nå var Kierkegaard en troende mann som "mente at sannheten kan bli funnet ved å se på hvordan et individ forstår sin egen eksistens. Han mente også at tro var en måte å finne sannhet på, og at den hjalp folk til å forstå seg selv bedre." 

Å leve og å være
Gjentakelser og erindringer. Som ateist kan jeg ikke svelge at en gud skal hjelpe til med å forstå meg selv, men det filosofiske ved vår eksistens som blant andre Simone de Beauvoir har skrevet mye om kjenner jeg at jeg har lyst til å dykke dypere ned i. Litt på siden av en bokanmeldelse, men jeg kan i alle fall anbefale Vigdis Hjorts forfatterskap på det varmeste :)

Leve Posthornet! av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2012
Norsk, bokmål
184 sider
Innbundet, kjøpt

Gjentakelsen ~ Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth altså! Det er noe helt spesielt med måten hun klarer å beskrive vanskelighetene en tenåring går gjennom, og det på såpass få sider! Det er så levende og følelsesladet, og likevel nøkternt språk. Boken, i likhet med Femten år. Den revolusjonære våren, er kort, men intens og med så mye innhold!  

Forlaget skriver at Gjentakelsen "handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus."

Boken leste jeg i september 2023. Året før ble jeg syk av covid 19 og har ennå ikke blitt helt frisk, noe som har resultert i mindre lesing og enda mindre blogging. Utmattelse og hodepine er hovedsymptomene hos meg, og selv om det er blitt bedre er det fremdeles et stykke igjen. I alle fall, jeg var på Litteraturhuset november samme år og hørte Hjorth snakke om Søren Kierkegaards betydning for henne som forfatter og blant annet for boken Gjentakelsen, hvis tittel er hentet fra nettopp Kierkegaards egen Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, 1843 hvor han utforsker det filosofiske begrepet gjentakelsen. Virkelig interessant! 

Men nå var det boken til Hjort som skulle være i fokus. Den starter med en forfatter som observerer en tenåringsjente og sine foreldre i en konflikt, noe som får frem egne minner fra sin tenåringstid. 16 år i 1975 og morens smerte er sentrum i hennes tidlige ungdoms tilværelse. Hjorth skriver så intenst, så inderlig, det er som om jeg er til stede eller mer at jeg kjenner hvordan det er å være 16-åringen som opplever å være skyld i morens lidelse. Morens redsel, sinne og kontrollerende væremåte. Mest av alt det å være voksen og kjenne på at noe rører seg i sitt indre uten helt å få tak på det. For det er som voksen hun forstår morens redsel, og at denne forståelsen gjorde erkjennelsen mulig. 

Forholdet mellom gjentakelser og erindringer er den røde tråden i boken. Gjentakelsen er tilværelsens alvor, skriver Hjorth, den er tilværelsens daglige brød som metter med velsignelse. Hun har Kierkegaard i tankene, som mente at gjentakelsen er erindringens motsetning, at den innebærer handling rettet mot fremtiden (snl). Det er mye i livene våre som gjentas. Hver dag eller av og til. Gjentakelsen som roman ser jeg på som gjentakelse av tidligere tema som Hjorth har skrevet om, blant annet i Arv og miljø hvor hun også skriver om familiekonflikter og seksuelle overgrep begått av far. Jeg tenker på gjentakelse som forandring. Når Hjorth skriver om minner fra oppveksten igjen og igjen, har det ført til en erkjennelse; at det som hendte faktisk hendte. En erkjennelse kan skape sammenheng i tilværelsen og en forståelse som gir helbredelse og vekst. 

Hjorths forfatterskap anbefales varmt! Selv gikk jeg videre til Leve Posthornet.

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2023
Norsk, bokmål
142 sider
Innbundet, kjøpt

Femten år. Den revolusjonære våren ~ Vigdis Hjorth

Med Femten år. Den revolusjonære våren kan jeg føye til enda en Vigdis Hjorth-bok til leste-bøker-listen. Flere skal det bli, for jeg liker måten Hjorth skriver på. Denne boken egner seg særlig godt for unge da den kan bidra til å lette egne opplevelser av identitetsutvikling og det å få større bevissthet om sin søken etter en egen livsretning. Den kan gi innsikt og forståelse. For meg ble det mye gjenkjennelse og dessuten ga lesingen et innblikk i hvordan et barn kan oppleve sine omsorgspersoner og sine omgivelser.

Romanen handler om Paula som lever et trygt og godt liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror. "Det var en rytme i tilværelsen. Det hadde det antagelig alltid vært, men først da hun var ti-elleve, ble hun bevisst om den og følte trygghet ved den, at dagene i hovedsak var forutsigelige." Det at ting ikke forandret seg var så fint. Men selvfølgelig forandrer det seg likevel. 

For å få frem Paulas gryende fremmedfølelse og oppvåkning har Hjort tatt i bruk kontraster. Som Karen, bestevennen hennes. De har det ganske ulikt hjemme og hun merker stadig oftere at forskjellen på dem er at Karen ikke "har den tyngden, det loddet i hjertet som hun." Det er som om hun har en vulkan i kroppen. En utålmodighet og en uro som ikke forsvinner. Karen er derimot mer tilfreds og virker lykkelig med en større ro. Hjemme hos henne er det helt legitimt å ikke få gode karakterer og å kunne si det man tenker, i motsetning til hos Paula. Karen gir henne andre perspektiver.

Paula har sine metoder for å kvitte seg med tyngden. Hun går ut i naturen, sitter under en diger gran, skriver. Moren og barna tilbringer somrene i Østfold hos farmor og farfar, eller hos mormoren på Vestlandet. Besteforeldrene har sterk autoritet. Så sterk at foreldrene later som om tilværelsen er annerledes enn den er. De setter opp en fasade for å vise en mer vellykket utgave av familien. Og når Paula oppdager at moren skriver direkte usannheter til mormoren, begynner hun å tenke over hvordan livet egentlig er og essensielle spørsmål dukker opp. Vigdis Hjort skriver slik at jeg nærmest kan kjenne spenningen i familien dirre. Paula observerer moren, observerer faren, observerer søsteren, observerer lillebroren. Hun ser at de også har mer på innsiden som ikke kommer ut, men blir fortiet og fortrengt. 

Noen ganger frykter hun at vulkanen inni henne skal få utbrudd. Familiens rytme er brutt, Paulas rytme i familien er brutt. Det er både sårt og fint å lese hvordan den unge Paula strever med sine tanker og prøver å få innsikt i en verden som fortoner seg falsk og løgnaktig, men samtidig vakker og innbydende. Dette avsnittet illustrerer akkurat dette, hvor sikker hun blir på sin beslutning om å bryte ut:

Når hun streifet omkring i skogene over Tovevann i lange og lyse sensommerettermiddager, kjente hun at noe løste seg opp i henne samtidig som noe sterkt og vondt og rått vokste fram, og hun tenkte at om hun bare lot det vokse, ville hun få krefter nok. Og familien forstod ikke hva som løste seg opp og i hvert fall ikke hva som vokste fram i deres egen midte, i den ustadige, for det var utenkelig for dem. Men begge prosessene, oppløsningen og veksten, var smertefulle og krevende, så hun gjemte seg i skogene for å skrike av smerte som kattene som fødte i mørket på den fuktige jorda under hagens stikkelsbærbusker, hun var i ferd med å føde seg selv og ønsket sitt nye jeg velkommen, og det var vondt, men hun tålte det på hemmelige glenner i skogen hun fant fordi hun tillot seg å gå vil. Og hun ropte på seg selv liggende på marken, ropte navnet sitt, først hviskende, Paula, men så høyere og til slutt som om hun ropte på en hund som hadde rømt og som hun håpet skulle komme tilbake, og etter en stund var det som om hun ikke ropte, men jorda. 

s. 129-130

Hvor vanskelig er ikke denne tiden! Det å være ung, finne sin egen retning og identitet. Paulas utvikling, fra den trygge rammen i barndommen til opprøret, skildres helt nydelig. Langsomt, for Hjort bruker tid, noe som er flott med tanke på denne utviklingens forløp som rett og slett tar tid. Jeg kjenner nærmest på kroppen hvor sorgfullt og vondt det er, og befriende.

Femten år. Den revolusjonære våren av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2022
Norsk, bokmål
192 sider
Innbundet, kjøpt

Mitt menneske ~ Herbjørg Wassmo

Mitt menneske er en oppfølger til romanen Det sjuende møte (2000), noe jeg ikke ble jeg ikke klar over før boken var ferdiglest. Det står for så vidt i baksideteksten at den er en frittstående oppfølger, men står godt alene (jeg opplevde ikke at jeg gikk glipp av noe).

Forlagets omtale av boken:

Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. I denne romanen utforsker Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det brennende behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.

Mitt menneske på fjellet.

Jeg likte denne boken godt, og synes jeg fant tilbake til Wassmo slik jeg leste Dina-trilogien. Handlingen spenner over tidsrommet 1984-2019, og gjennom romanen veksler Gorm og Rut som fortellerstemme. Nå som de har funnet hverandre igjen, skriver han i notatboken sin, den han tyr til for å sortere tankene; "For hun er hans menneske. Ikke for at han skal eie henne. Men for at han skal møte henne med kjærlighet." Og det er jo nydelig, å elske noen betingelsesløst. Men klarer de å håndtere dette største av alt, gjennom alle problemene som dukker opp?

Wassmo har sagt at det var mannen, hennes menneske, som utfordret henne til å skrive om å møte mennesket i sitt liv og å tørre å skrive om det som kan blir banalt - "for kjærligheten er jo banal for alle andre enn de det gjelder". Wassmos fortellerkunst gjør lesingen både spennende og interessant, og hun skriver om vanlige liv. Kjærligheten er ikke banal, men noe vakkert som skjer mellom to mennesker. Om Rut sitt nye, frie liv som hun undrer på om hun har kompetanse for å klare. Gorm som innser at han må ta tak i sjelelivet sitt. Begge har mye bagasje med inn i forholdet, og det er mye som går dem imot. Likevel klarer de å holde fast. På kjærligheten, og på søken etter en dypere personlig mening. For det er ikke utelukkende forholdet deres boken handler om, men like mye Gorm og Rut som individer og deres individuelle utvikling. Kunst har en sentral rolle, der Rut er maler, og Gorm utdanner seg innen litteraturvitenskap og blir forfatter. Wassmo har lagt inn mange referanser til både billedkunst og litteratur, og Gorms lesing av Trolldomsfjellet går igjen som en rød tråd i hans utvikling. 

Selv om forutsetningene deres kan virke ulike, har Wassmo lagt til rette for at det skal være enklere for dem å holde fast. Som Marta Norheim sier, hjelper det at hun har gjort karakterene symmetriske. Særlig det at begge har skyldfølelse for et søsken som døde, de har barn de ikke har fulgt opp, de sliter med dårlige relasjoner til enkelte i familien, og begge er kunstnere. Men absolutt en troverdig roman som skildrer livets turbulens, og Wassmo klarer å få frem at kjærligheten er verdt å ta var på til tross for problemer og dramatiske hendelser. Om det å satse på det mennesket du vil ha nær. 

Virkeligheten finnes i menneskesinnet, og ingen andre steder.

George Orwell, 1984

(sitat i starten av boken)

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo
Gyldendal, 2021
Norsk
464 sider
Innbundet, kjøpt

Jente, 1983 ~ Linn Ullmann

 

Første bok som jeg har lest av Linn Ullmann, og jeg kommer utvilsomt til å lese noen av de andre romanene hennes. Jeg likte skrivestilen, hvordan hun får meg engasjert i denne historien, for "gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig" (s. 75-76).

Karin er seksten år og bor i New York sammen med sin mor. Hun skulker skolen, drikker seg full, og er i det hele tatt på søken etter sin egen identitet, sin vei. Hun treffer en motefotograf som inviterer henne til Paris for å bli modell. Han er førtifire, de har sex, han tar bilder av henne, men hva mer har de sammen? Som voksen prøver Karin å finne ut av minnene sine, og å forstå den unge jenten.

Linn Ullmann skriver om sin egen opplevelse den gangen i 1983, hun sier selv at "historien har hengt over meg" og at hun "har prøvd å skrive denne boken siden [hun] begynte som forfatter i 1998". Jente, 1983 er tenkt som del av en trilogi, hvor De urolige (2015) er den første. Her er det ett hovedtema i hver bok; minner, begjær og raseri.

Det kan argumenteres for at selvbiografiske bøker som dette er unødvendige, i alle fall for offentligheten. Ville boken blitt like godt mottatt om det var jeg som hadde skrevet den? Retorisk, kanskje, men like fullt et betimelig spørsmål. Når vi skal fortelle historiene om våre liv er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på. Vi husker så forskjellig, og dermed blir minnene ulike. Ullmann er opptatt av hukommelse, men sier at glemselen er vel så viktig fordi den åpner for forestillingsevnen. En klisterhjerne har ikke rom for diktning, da kan man ikke forestille seg hva som skjedde eller hva som kan ha skjedd. 

Når jeg skriver i notatboken min, vet jeg at det ikke skal publiseres og jeg trenger ikke å forme det, selv om det er en fin øvelse å gi erfaringene og tankene form. Men det er positivt at forfattere deler sine opplevelser og hvordan det har påvirket livene deres. En jeg snakket med om Jente, 1983, stilte spørsmålet: trenger vi virkelig bøker som dette, som graver i fortiden og utleverer både seg selv og andre? Ja, sa jeg, det trenger vi. For det er fint å vite at andre også går rundt med opplevelser de ikke blir ferdig med, som har vært med på å forme dem som mennesker, selv om disse opplevelsene ikke er sensasjonelle eller unike. Men for personen selv er de unike og de har betydning for forståelse av en selv. Og Linn Ullmann har en gripende skrivemåte, det er besettende og tankevekkende. 

Så ja, jeg vil absolutt anbefale denne boken, for akkurat som med Arv og miljø, kan det handle om å bli fri. Å forstå, akseptere og tilgi seg selv, og på den måten frigjøre seg.

Jente, 1983 av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2021
Norsk
261 sider
Innbundet, kjøpt

Lyst mørke ~ Geir Jacobsen

Endelig har jeg også fått lest Lyst mørke, en nydelig debut av Geir Jacobsen som har gitt meg en fin leseopplevelse, og jeg er glad for at forfatteren gjorde alvor av lysten til å skrive bøker. Forhåpentligvis kommer det mer fra den kanten. 

Baksideteksten:

Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv."

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

I Lyst mørke skriver Jacobsen lett og fengslende om et alvorlig tema. Det er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Historien er sett fra den 13-årige jeg-fortellerens synsvinkel, hvordan det oppleves at faren blir syk og dør, samt tiden etterpå. Gjennom romanen får vi også innblikk i oppveksten og i hvor stor grad faren har hatt innvirkning på utviklingen av den unges tanker og følelser, "jeg skrudde tiden tilbake...". Sånn sett er det tre ulike tidsperioder; jeg-fortellerens nåtid, tiden da faren var syk og oppveksten. En yngre søster, Siri, og moren er også sentrale karakterer i romanen. De er familie, de er fire. Når faren dør, må de lære seg å være tre, og samtidig leve med savnet etter den fjerde. Som fortelleren sier, har de en ny tidsregning; før og etter. Fortelleren balanserer på kanten av lys og mørke, med mange mørke tanker og det er flere ganger på nippet at balansen tipper over til det mørkeste mørke.  

Det er artig å lese en roman fra åttitallet, med fotball, musikk og annet som hører den perioden til. Faren hadde kunnskap om alt, og mye av det fant han på selv. Han sa aldri "vet ikke", da improviserte han i stedet. En ganske ukonvensjonell far, med en vidunderlig fantasi, livshistorie og hvordan han viser sine barn verden.  

Slutten er åpen og ganske overraskende. Ikke at jeg forstår det slik at det kommer en oppfølger, men at leseren selv kan gjøre seg sine tanker om veien videre, som er positiv og lys. Anbefales!

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Forlagshuset Publica, 2021

Norsk

300 sider

Innbundet, lese-eksemplar

Livet - illustrert ~ Lisa Aisato

 

Hin dagen kikket jeg i bokhyllen for å lete etter en bok, og oppdaget (går det virkelig an!) Livet av Lisa Aisato. Ja, den var ulest (det går tydeligvis an). Jeg hadde jo gledet meg til den, og så har den på en eller annen måte blitt glemt innimellom andre leste og uleste bøker og annet som befinner seg i bokhyllen min. Men den er ikke ulest lengre, og godt er det! En bok som dette skal ikke være ulest, den skal blas i fremover og bakover, den skal ligge fremme slik at man kan ta den frem når som helst, til ettertanke eller bare for å beundre bildene.

Aisato skriver på omslaget at hun lenge har hatt en drøm om å utgi en samlebok med et utvalg av sine beste illustrasjoner. Da hun gikk gjennom samlingen, innså hun at det rett og slett var livet som lå illustrert fremfor henne, og med klassikere og nye tegninger ble ikke bare samleboken en realitet, den ble også en hyllet til livet, med opp- og nedturer. I boken følger vi livet fra barndom til alderdom, kjærlighet, sorg, tvil og glede. Illustrasjonene beskriver virkelig godt alle disse fasene vi er innom, enten det er slik eller slik. For Aisato skiller ikke mellom kjønn eller hudfarge, men ser på livet slik det kan fortone seg for alle og enhver. Jeg er fristet til å si helt politisk korrekt. Det er det eneste ankepunktet, men som kulturanmelder Gry Elise Jacobsen sier det, så tar Lisa Aisatos ingenting for gitt. Noen mener at Aisatos bilder er kitsch, men illustrasjonene er både originale og oppriktige slik jeg ser det, og om de er bredt omfavnet handler det om at de treffer noe hos svært mange. Og akkurat det er viktig, for bildene er virkelig fulle av uttrykk og får frem akkurat den stemningen som teksten forteller om. Teksten er kort, kun en setning til hvert oppslag, og gir dermed stort rom for å ta inn over seg bildene.

Boken anbefales varmt!

Livet - illustrert av Lisa Aisato
Kagge Forlag, 2019
Norsk, bokmål
190 sider
Innbundet, gave

… som duften av en drøm … ~ Bjarne Benjaminsen

For en spennende novellesamling! Og svært tankevekkende... Boken har undertittelen kybernetiske fabler, og som vi vet oppfattes begrepet kybernetikk som læren om regulerende og selvregulerende mekanismer i naturen og teknologien. Denne oppfatningen stammer fra matematikeren Wiener som i 1948 publiserte boken Cybernetics hvor han fremlegger ideen om at regulering og styring i både biologiske og tekniske systemer følger felles lover som kan uttrykkes matematisk.

Men nok tørrprat! For denne boken er milevis fra å være noe i den retningen. Novellene handler om det å være menneske i vår digitale og sosialt distanserte tid, og det er virkelig foruroligende lesing. Jeg er jo svak for dystopier nettopp fordi denne sjangeren kan være et varsko om hvordan fremtiden kan bli seende ut. Ta MaddAddam for eksempel. Men der Atwood skriver at selv om trilogien er fiksjon, inneholder den ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige, har Benjaminsen gått enda lengre. Disse korte historiene viser tilsynelatende lykkelige, eller i alle fall tilfredse mennesker som lever sine daglige liv en gang i fremtiden. Men under overflaten truer drømmer om et annet liv å forstyrre tilværelsen deres. Mange spørsmål melder seg, som det står bakpå boken:

Hvor verdifulle er sanseinntrykk av tapte naturlandskap?
Hvem fortjener å dele ditt nervesystems innerste signaler?
Hva kan meditasjon brukes til i den digitale hverdagen?
Henger suget i bringen sammen med de elektriske uværene som herjer planeten?
Og hva slags stoff er egentlig drømmer vevet av?

I disse ti ”kybernetiske fablene” stilles vågale og skremmende spørsmål. Gjennom science fiction og fabelprosa kretser boka inn en rystende tematikk: Hva vil det si å være et menneske i en digital verden? Er menneskenes hjerter like til alle tider – eller står vi i dag overfor en sosial og teknologisk omkalfatring av selve menneskenaturen?

Jeg som er uvant med å lese noveller, ville egentlig ha mer etter den første, for hva skjer videre med miljøkonservator Palle? Han har vært i samme jobb i femten år, og er nå på det årlige oppdraget med avgangsstudenter som ønsker jobb i Virtuell Veritas. Midt ute i naturen hvor det er nødvendig med beskyttelsesdrakt. Palle begynner å tvile på vitsen med hele opplegget, og Villdyret rører på seg...

Så blir jeg mer vant til disse korte historiene, og leser videre om Siv som gjør sine daglige rutiner, i en leilighet som kjenner alle hennes behov, til og med drømmene får hun ikke ha for seg selv. Jeg leser om han som tenker på barndommen; den gang man kunne springe nakne på insektjakt. Og den svevende parken; en oase av gammeldags natur, verdens vakreste sted som dessverre krever mye innhenting av informasjon og identiteter for firmaet for å tilbringe en halvtime. Femåringen Rikard drømmer seg innover hullet i den idylliske himmelen over barnehagen, og om hun gjør sitt ytterste for å finne den rette. Den siste novellen er virkelig interessant, og gir meg lyst på en fortsettelse.

Alt er informasjon, alt lagres, ingenting overlates til tilfeldighetene. Vi logger, samler og matrisene ruller. Våre liv kan gjøres bedre, lettere, mer komfortable, enklere å håndtere. Men er det virkelig slik vi vil ha det? Hvor ble det av friheten? Som sagt så melder det seg mange spørsmål, og fortellingene nærmest lar meg fly avgårde til en tenkt fremtid. Jeg tenker på The Terminator, på Avatar, 1984, The Day After Tomorrow, WALL-E, og mange flere som gir fantasien fritt spillerom. Men novellene i ... som duften av en drøm... har et eget særpreg, både i fortellerstil og det at de korte tekstene har så mye å si. De er kraftfulle i måten de formidler drømmen som menneskene bærer i seg - en drøm om noe som er langt fra den tilværelsen de lever i...

Anbefales for alle, uansett om du liker science fiction eller ikke!

… som duften av en drøm … Kybernetiske fabler av Bjarne Benjaminsen
Orkana forlag, 2020
Illustrert av Thore Hansen
Norsk bokmål, 134 sider
Innbundet, fått av forfatteren/forlaget

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist ~ Marta Breen

Dette var en perfekt bok å lese i mars, og en perfekt håndbok å ha på skrivebordet, stuebordet eller i bokhyllen! Marta Breen har tidlige skrevet flere bøker som er supre å ha, for eksempel Kvinner i kamp: 150 år med frihet, likhet, søsterskap og 60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, skrevet sammen med Jenny Jordahl. Førstnevnte utgitt på selve kvinnedagen for to år siden. Breen ble kjent da hun i 2006 skrev boken «Piker, vin og sang», der hun setter fokus på en del kvinnelige artister og musikkgrupper opp gjennom historien. Hun ville rette på skjevheten der det har etter hennes mening vært for lite fokus på jenter og jentegrupper i media opp gjennom historien.

I Hvordan bli (en skandinavisk) feminist har Marta Breen samlet trådene fra tidligere publikasjoner, oppsummert i tyve punkter. Hun tar for seg en del myter og misforståelser rundt den feministiske bevegelsen og gir en innføring i hva som kjennetegner "den fjerde feministiske bølgen", som hun mener vi er midt oppe i akkurat nå. Hun håper å gi både ferske og mer erfarne feminister håndfaste råd om hvordan man selv kan bidra på veien mot et postpatriarkalsk samfunn.

Har feminismen gått for langt?

Årets kvinnedagsmarkering var preget av usikkerhet rundt korona, men det det var stort oppmøte på Torgalmenningen og jeg var også der i regnet. Leder for Bergen Rødt, Sofie Marhaug, holdt den første appellen og snakket om at den internasjonale kvinnedagen handler om solidaritet, og at en streng og urettferdig innvandringspolitikk rammer kvinner. Hun kom med flere eksempler. Leder for AUF Vestland, Leonora Hjelle, tok opp abortsaken i sin appell, og Kadra Yusuf hold et innlegg om trakassering fra sinte menn på grunn av sine uttalelser, og mente at samfunnet må gjøre mer for å unngå at menn blir tapere; "Jeg er ikke fri før min søster er fri. Og hvis hun skal være fri, må også min bror være fri." Parolene viser at det fremdeles er en vei å gå når det gjelder likestilling; "Ja til heltid og faste stillinger!", "Lik lønn for likt arbeid!" Vi hører ofte, spesielt når det nærmer seg kvinnedagen, at feminismen har gått for langt, at vi har likestilling og ergo trenger vi ikke noen kvinnedag.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Breens opplevelse etter å ha reist rundt både i Norge og andre land for å holde foredrag og snakke om feminisme, er at det er mye usikkerhet knyttet til begrepet, og at det her i Norge er stor kunnskapsløshet rundt det skandinaviske likestillingsprosjektet. "Folk vet generelt nokså lite om hvilke kamper som er blitt utkjempet og hvorfor, om hvem som har stått på barrikadene og ikke minst: Hvilke kamper som gjenstår." Dette mener jeg denne lille boken bidrar til å rette opp i.

Jeg har hørt mange si at de er for likestilling, men at de for alle del ikke er en feminist. Breen tar til orde for at feminisme ikke handler om en kjønnskamp, slik mange feilaktig tror, men at alle vinner på et mer likestilt samfunn. Det handler om frihet for begge kjønn. Definisjonen på feminisme i Store norske leksikon viser akkurat det; "Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn." Grunnen til parentesen i bokens tittel er at vi i Norden har oppnådd mange rettigheter og muligheter som kvinner i mange andre land bare kan drømme om, og derfor har vi "ansvar for å kjenne våre formødres historie, for å videreføre deres mange kamper - og samtidig støtte alle dem som nå seiler i motvind." Det er mye står på spill, og viser til utviklingen hvor autoritære ledere har tatt makten i flere land (for eksempel Ungarn, Polen, Tyrkia, USA, Brasil). Her er både ytringsfrihet og menneskerettigheter truet, og det synes som om de helst vil skru tiden tilbake til da "kvinner var kvinner og menn var menn." Gamle seiere er tydeligvis ikke hugget i stein! 

Feminismens historie omtales ofte i bølgemetaforer, og Marta Breen sier det er stor enighet om at vi befinner oss midt i en slik bølge. Skjønt, noen mener at det hadde vært bedre hvis feminismen gikk fremover istedenfor. Uansett, Breen nevner de tre foregående: Den organiserte feminismen som begynte med stemmerettsaksaktivistene rundt det forrige århundret, kvinnebevegelsen i 1970-årene og feminismens inntog i akademia i 1990-årene. Historien viser at det går an å forandre tingenes tilstand, men da må vi være radikale, åpne og nysgjerrige. Virginia Woolf påpekte allerede i 1929 at "historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen." 

Marta Breen har en del oppfordringer til oss i boken, men poengterer at en feminist ikke skal kunne alt om emnet. Det er ikke slik at fordi vi kaller oss feminist kan svare på alt, og derfor er denne boken veldig grei å ha som oppslagsverk. Breen nevner aktuelle bevegelser og kampanjer, gir oss en innføring i likestillingspolitisk historie, og mener at vi også bør løfte frem menns utfordringer, for eksempel ved å markere den internasjonale mannsdagen. Økonomisk selvstendighet har vært en viktig kampsak i over hundre år, noe som (dessverre) fremdeles er en aktuell sak, spesielt globalt. I boken tar Breen også opp kvinnehat og prostitusjon, som hun mener er kvinneforakt satt i system.

For å vise hvorfor vi protesterer og demonstrerer mot fremmarsjen av reaksjonære krefter holder Breen frem The Handmaid's Tale som et eksempel, og det fungerer utrolig bra! Det er virkelig flott at boken fra 1985 nå er blitt en filmserie, for slik kan unge i dag se en tenkt, og mulig, utvikling. "Frihet er ferskvare," sier Breen, og hevder at det er viktigere enn noen gang at feminister står sammen på tvers av landegrensene.

Språk er makt, og ord og begreper kan hjelpe oss til å "kjenne igjen strukturer, normer og mekanismer på ulike områder i samfunnet." Patriarkat er ikke et utdatert begrep. Hun tar også opp begrepene biologisk og sosialt kjønn, samt mansplaining som Rebecca Solnit problematiserer i Menn forklarer meg ting. Nye ord og begreper er også med, forklart på en lettfattelig måte. Hersketeknikker og whataboutism er teknikker som er viktige å avsløre. Ikke minst oppfordrer hun oss til å ha det gøy underveis, og le av patriarkatet (det hater nemlig å bli ledd av). Og å våge å bli upopulær, for noen ganger må vi stå i det og ta kampen når vi brenner for en sak.

Det eneste jeg savnet med med boken var litt mer om hvordan unge i dag oppfatter feminismen og hvilke former den har tatt, men det er kanskje stoff til et kapittel i nest bok.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist av Marta Breen
Cappelen Damm, 2020
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, kjøpt

Bli hvis du kan-trilogien ~ Helga Flatland

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er Helga Flatlands debutroman fra 2010, og som ble belønnet med både Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake ble utgitt året etter og den siste boken, Det finnes ingen helhet, kom ut i 2013.

Denne trilogien leste jeg kjapt. Den handler om fire venner, Tarjei, Trygve, Bjørn og Kristian som verver seg til de norske styrkene i Afghanistan; bare én kommer gjem i live. Bøkene tar opp det å vokse opp i en bygd der alle kjenne alle, og den tar opp sorg, både over de som døde, og over eget liv.

Trilogien har fått mange positive anmeldelser, og høye terningkast. Disse nesten seks hundre sidene fløy avgårde i et enkelt språk som uten litterær utforskning gjorde det lett å skumlese mange partier. Ikke at språket er dårlig, enkelheten fokuserer på sorgen og tapet, men også håpet. Likevel, det gjøres ingen krumspring i tankens irrganger, ei heller blir noe sagt mellom linjene. Det hele blir åpenbart fortalt uten noe overlates til leseren selv å forestille seg eller tolke, og det fungerer tidvis ved at jeg suges med i skildringene av hvordan tilværelsen fortoner seg for de etterlatte. Vekslingen i perspektiv er vanligvis nyttig når man skal komme tettere på karakterene og forstå handlingen fra flere synsvinkler, men her er det dessverre mye repetisjon og gjentagelser.

Flatland har gjort et godt stykke arbeid med å beskrive sorgprosess hos ulike mennesker, og hvilken innvirkning sorg kan ha både på ett menneske og på omgivelsene. Kort oppsummert er trilogien greit å ha lest, selv om den godt kunne ha vært kortet ned til én roman.

Bli hvis du kan-trilogien av Helga Flatland
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2015
Norsk, bokmål
592 sider
Pocket, gave