De usynlige ~ Roy Jacobsen

Det nærmer seg stemmegivning for Bokbloggerprisen 2013 og nå har jeg lest alle de nominerte bøkene, men er litt usikker på hvilken jeg skal stemme på. I alle fall, De usynlige av Roy Jacobsen var sist ut, en bok jeg likte svært godt.

De usynlige handler om livet på en øy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid, og starter med at presten kommer til øyen for å forberede dåpen av tre år gamle Ingrid. Han tenker om Barrøy at til tross for at den hjemmefra ser ut som en svart stein i horisonten, viser seg som den grønneste hage - slik mange av øyene der ute er.

Ingrid bor på den lille øyen sammen med foreldrene Hans og Maria, bestefaren Martin og tanten Barbro. Forlaget kan opplyse at Jacobsen selv har kjent dette miljøet hele liver og han har uttalt at "Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett." Med De usynlige har Roy Jacobsen klart å synliggjøre livet på en slik øy på mesterlig vis. Ikke bare er språket godt, men beskrivelsene nøkterne og detaljerte slik at jeg som leser drives inn i landskapet, hører bølgene slå mot steinene og kjenner saltsmaken.

Det er ikke enkelt å forlate en øy. Noen ganger er det en som forsøker, men kommer raskt tilbake. For eksempel forsøker Hans å gi søsteren, Barbro, en plass å tjene slik at hun kan klare seg på egen hånd. Men Barbro er ikke helt som andre, og det ender med at hun blir med tilbake. Det er mye som ikke snakkes om, men blikk, kroppsspråk og kommentarer seg imellom gir dem de nødvendige opplysningene om hva den andre mener.

Men Hans kan ikke se på søstera. Han setter seg på den andre siden av rorkulten, så seilet kommer mellom dem. Men han er ikke utenfor Marias blikk av den grunn, hun er syvogtyve år, hun er sterk og kommer fra en annen øy, hun har husmorskole og kunne ha hatt plass hvor som helst, men hun er på Barrøy, med ham, Hans Barrøy, som er femogtredve der han sitter i skjul for sin egen søster og en irriterende skam, det er to sider av samme sak, skammen og skjulestedet, men stadig utsatt for Marias blikk, det viker ikke før han innrømmer at han er en tosk, det holder med et nikk. Da flytter hun blikket ut i bølgene og får det irriterende smilet på leppene som gjør henne enda mer uovervinnelig.

s. 22

Ingrid derimot, stiller spørsmål. Om ting foreldrene ikke kan besvare. Eller vil. For eksempel om hvorfor hun ikke har søsken. Det er uansett et godt liv. Som også byr på utfordringer. Hvert år er Hans borte i tre måneder på Lofotfiske, noe som alltid er hardt for de som blir igjen. Det er tøft å si adjø for de vet aldri om han kommer hjem igjen. Så er det den første vinterstormen - Ingrid må lære det grunnleggende prinsipp: at en øy går aldri under, selv om stormen herjer som verst. Sommeren kan også være hard, med tørke som nesten gjør at både mennesker og dyr bukker under. Da gjelder det å være snarrådig.

Hans er geskjeftig og bygger blant annet kai med hjelp av noen svensker som har flyktet fra krigen. Da de er ferdige og svenskene dratt viser det seg at Barbro er gravid. Det blir en gutt som får navn etter svensken, Lars. Det var et hardt slit, fra morgen til kveld. De var avhengige av god helse, for eksempel når Hans må amputere en tå og ikke kan dra til Lofoten, dermed mister de den inntekten. Når Ingrid begynner på skolen var det to uker skole og to uker hjemme, men det utvider horisonten hennes. Likevel er det nok øylivet som gir henne sterk karakter, og når livet plutselig forandrer seg viser hun seg både fremsynt og handlekraftig. Det handler om øyens fortsettelse.

Som sagt så likte jeg De usynlige veldig godt og synes Jacobsen med denne romanen har gitt et viktig bidrag både til fortellerkunsten og norgeshistorien. For meg har det gitt meg innsikt i livet på en øy lagt ute i havgapet, og samtidig har Jacobsens miljø- og personskildringer vært svært fine å lese. Anbefales!

Roy Jacobsen (født 1954) er en norsk forfatter som debuterte i 1982 med novellesamlingen Fangeliv. Han er bosatt i Oslo. Han mottok Riksmålsforbundets litteraturpris i 2003 og har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanene Seierherrene i 1991 og Frost i 2004.

De usynlige av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2013
Norsk, bokmål
236 sider
Pocket, lånt av Beathe

Disse øyeblikk ~ Herbjørg Wassmo

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2013 har jeg lest Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo. Ifølge forlaget er dette en selvbiografisk roman, selv svarer Wassmo noe svevende i et intervju: "I den grad noen av mine personer virkelig er meg, er denne hun mer meg enn noen av de andre [...] dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Personene i boken har ikke navn, og hovedpersonen er hun, i starten av boken en jente på 15 år som ønsker at hun kunne bodd alene med moren og søsteren. Faren hater hun, og planlegger å ta livet av ham. Disse øyeblikk er en fortsettelse på Hundre år som handler om Wassmos oldemor, mormor og mor, hvor det kommer frem at hun ble seksuelt misbrukt av faren. Nå er hun ikke lenger redd for ham: "Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne så er det en som kan finne det." Moren ser hennes sinne og advarer henne mot å bli som ham.

Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv. Bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt. Å lese slik liker jeg, at alt ikke serveres fiks ferdig. Som Sara Lidman, en av de døde som hun snakker med i drømmene, sa om å skrive: "Er det noe som er for vanskelig, så avskyelig, voldsomt, så fortell noe annet, noe som kan speile uten avsky. Ingen grusomme detaljer må drepe alvoret i det som skjer og gjøre at leserens innlevelse blokkeres. Stol på leserens fantasi."

Hun føler seg som en outsider, kan ikke vise hvem hun egentlig er. Blir gravid uten å være gift, faren omtaler henne som 'skammen' og hun tenker på å ta livet sitt. Hun snakker med døde mennesker, for eksempel Hamsun som ble født i samme rom som sønnen hennes. Senere er det hans kone, Marie, hun har samtaler med. En hel måned før hun skal begynne på gymnaset sitter de i hagen og snakker. Moren skal passe gutten, og om lørdagene tar hun fergen over fjorden for å besøke ham. Hun kjenner på ensomhet, føler seg feig og unnvikende, at hun vasser rundt i livet sitt og bare venter.

Etter å ha lest Raskolnikov (også utgitt som Forbrytelse og straff) har hun lange samtaler med ham, han blir hennes storinkvisitor. En dag kommer han hun møtte en sommer, sier han er glad i henne og de skriver brev mens han er i militæret. Selv vet hun ikke hva hun føler, hun opptrer avvisende, men kjenner på aleneheten og det at hun er utskjemt. Hele tiden må hun passe på så hun ikke blir som faren - hun får ikke sove, og de få timene hun faktisk sover drømmer hun om drapet - som Raskolnikov og hans indre kamp. Alle disse tankene hun ikke kan dele med noen! Hun klarer ikke å dra tilbake til skolen, blir værende hos gutten og foreldrene. Går inn i en depresjon, men en dag bestemmer hun seg for å skaffe seg en utdannelse slik at hun og gutten kan klare seg selv. Kommer inn på lærerskolen, det gjør også han som skriver brev. Nå opplever hun mestring, dette skal hun klare! De to gifter seg og etter utdannelsen flytter de langt nord i landet hvor unge lærere "blir premiert for å binde seg der for fire år", og tar gutten med seg og får senere en datter.

Romanen handler mye om å stå opp for egne meninger, selv i svigerfarens hus. "Det hjelper ikke å ha utdannelse og fast arbeid som pedagog. Kvinner protesterer ikke i patriarkens hus. Det sitter i veggene." Mennene drar på jakt og til fjells for å fiske, men det er forventet at kvinnene holder seg i heimen. En dag bestemmer hun seg for å dra til fjells alene. Mannen stirrer vantro på henne og når hun kommer tilbake etter noen dager møter svigerfaren henne i døren: "E du her, endelig? Fysj, du ter dæ som et mannfolk! sier han med den dype stemmen full av dom." Likevel kan hun tyde noe som ligner respekt i blikket hans. Når mannfolkene er på jakt eller parterer kjøtt er de i øyeblikket, uten tanker for morgendagen. Hun kunne lært mye av det, men går på med alt som må gjøres.

En dag, tenker hun, en dag skal jeg ha et rom som er mitt. Jeg vil kunne lukke døren. Jeg vil kunne sove i fred uten at noen kommer eller går. Jeg vil kunne tenke tanker uten å bli avbrutt. Jeg vil kunne skrive dem ned. Både dag og natt.

s. 137

"Det slår henne at historiene ikke bare finnes i bøkene. Mens romaner blir skrevet og lest, strever alle for å holde sine egne historier skjult." Hun føler seg ensom, "prøver å kamuflere seg ved å være vennlig. Av og til tror hun at de gjennomskuer henne. Det gjør dagen tom." Å være "likanes" er viktig, det å ikke skille seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. "Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke." Hun undres om de andre ser at hun ikke er den som hun gir seg ut for, og inkvisitoren kommer stadig tilbake: "Du tror du vet alt og ser ned på dem som ikke skryter så mye av sitt engasjement som du?" Men hun lar seg ikke skremme, og i den travle hverdagen skriver hun i stjålne øyeblikk.

Hun kjenner bølger av noe som må være tilfredshet. Sitter på en stein med en sydvest under baken og vet at dette må hun ta vare på. Huske. Ørsmå øyeblikk av noe merkelig hun ikke kan formulere. En sinnstillstand av varme og ro.
Lykke? Det vet hun ingenting om.

s. 184

Hvordan kan vi forklare med ord hvem vi er, "er det mulig å forklare sannheten om det å være menneske?" Simone de Beauvoir er også en hovedpersonen snakker med, og hun sier at man skriver ut fra det man har gjort seg selv til - "Man fødes ikke som kvinne, man blir det." Simone sier videre at livet får mening bare gjennom handling og selv om man har ansvar for mye er en selv det største ansvaret. Disse samtalene gjør henne tryggere på seg selv, og gjennom romanen får vi innblikk i Wassmos vei frem til etablert forfatter. Det er en lang reise, og hun tenker at øyeblikkene, "de merkelige små øyeblikk som man bare husker, lenge, selv om de kanskje ikke er så storartede" er viktige. Slik er romanen også bygget opp, av ulike øyeblikk fra et liv som til slutt gir henne en erkjennelse av endelig å ha sitt eget rom og hun blir fri fra fortielsen og skammen.

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2013
Norsk, bokmål
384 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Urd ~ Ruth Lillegraven

Jeg har nettopp lest Urd av Ruth Lillegraven, en diktsamling som handler om to kvinner, Seselja og Cecilie, "to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret" (fra forlaget), og kan si med én gang at jeg ble svært begeistret. Boken handler også om forgjengelighet, og starter med Cecilie som overtar det gamle huset på gården. Huset hvor Seselja bodde, hvor hun sydde for hele bygden, ugift og barnløs. Og Cecilie undres på om hun lengtet:

lengta ho etter
dette som vi har
som vi nesten gløymer at
vi har

denne
bregnegrøne
fugleungemjuke
tråden som spinn
mellom oss

Det er denne tråden som går gjennom hele boken, tråden som binder fortid, nåtid og fremtid sammen, for alt blir en gang borte, men likevel henger det sammen. I intervjuer har Lillegraven sagt at hun er opptatt av tiden som går, av det som forsvinner og blir borte for alltid, av generasjoner som avløser hverandre, noe jeg synes hun får så godt frem. Det er noe jeg selv har tenkt mye på etter at jeg fikk barn.

og så kjenner eg igjen dette søkket, denne vissa
alt dette skal bli borte, alt dette skal ta slutt

Diktene forteller om liv og død, levde liv og liv som lever, om tiden som går, sykdom, savn og sorg. Om lengsler og hvordan en kan se ens eget liv. Det er ikke trist å lese, men det er gripende. Å få frem så mye, så mange følelser, med såpass få ord, er virkelig godt gjort. Jeg kan ikke skilte med å kunne diktanalyse, men opplevelsen og følelsene som diktene fikk frem i meg er nok til at jeg kan anbefale denne boken.

all tida som
renn gjennom oss
piplar ut huda vår

vi merker henne
ikkje, vi trur det
berre er varmen

Selv om tiden går og mennesker og ting blir borte, er det likevel en tråd som forbinder, det flyter i blodet, sitter i veggene, roper fra glemselen og kommer frem igjen, selv etter to hundre år. Cecilie tar sine barn, tvillinger, med tilbake til det gamle huset og de gjør seg kjent med det. Livslinjen fortsetter.

Tittelen passer også godt til innholdet, og selv om Lillegraven først tenkte på ukebladet Urd, som var myntet på kvinnelige lesere, kan Urd også vise til norrøn mytologi hvor Urd (Urðr) var en av skjebnegudinnene som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebnesveven. Slik flettes tittelen sammen med historien om de to kvinnene.

Ruth Lillegraven (f. 1978) er fra Granvin i Hardanger, og bor nå i Bærum. Hun debuterte med diktsamlingen Store stygge dikt (2005) og har senere utgitt romanen Mellom oss og diktsamlingen Urd, som hun vant Brageprisen for i 2013. Hun har også gitt ut tre barnebøker, og jeg leste et sted at Haugen-diktet i begynnelsen av boken er et av hennes favorittdikt. Boken har jeg lest i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Urd av Ruth Lillegraven
Tiden Norsk Forlag, 2013
Norsk, nynorsk
120 sider
Pocket, lånt på biblioteket

En smakebit på søndag (urd)

Ettersom det skal stemmes på Bokbloggerprisen 2013 fra 31. juli - 15. august og jeg ennå har flere av bøken ulest lånte jeg dem på biblioteket og hentet dem i går, den eneste som mangler er De usynlige av Roy Jacobsen. Samtidig kom Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas i postkassen, sammen med Si at vi har hele dagen som jeg har lånt av Beathe. Det er ikke mye tid før avstemmingen så jeg startet straks på Urd av Ruth Lillegraven. Smakebiten er Olav H. Hauge sitt dikt som står helt i begynnelsen av boken, han var en en norsk forfatter og en av de viktigste lyrikerne innenfor den modernistiske tradisjonen på 1900-tallet. Diktet synes jeg er så fint, det viser at finnes håp og at livet har noe positivt å by på.

Og eg var sorg og heldt til i ei hole.

Og eg var ovmod og bygde attum stjernone.

No byggjer eg i næraste treet,

og um morgonen når eg vaknar,

trær fura gull på nåli.

Med fugl under armen

Norske bokbloggere holder samlesing av de nominerte bøkene for 2013, og bildeboken Fugl ble lest i februar. Boken leste jeg i mai 2013, og tenkte nå at det var på tide å ha boken med i barnehagen så jeg bestilte den en gang til på biblioteket og hadde den med under armen på jobb noen dager etter.

Flere barn ønsket at jeg skulle lese den med én gang, og mens jeg hadde boken på fanget spurte jeg hva de trodde den handlet om. Akkurat da var det seks barn omkring meg, fra tre til fem år. De syntes det var litt rart at jenten på omslaget satt i treet med nebb og fjær på magen, sammen med en fugl, og da vi bladde om og begynte å lese var det en som stilte spørsmål om jenten med det lange håret. Hva var skjedd? Var det samme jente som på fremsiden? Er det i det hele tatt en jente? Hm, det må vi finne ut! Og jeg leste videre. Nå er det ikke mye tekst, det er bildene som dominerer boken; store bilder og ofte på dobbeltsider.

Lesingen bekreftet det jeg skrev om at det dukker opp mange spørsmål underveis. Barna, både de yngste og etterhvert også de eldre, var nysgjerrige og undret seg over det vi så på bildene. De svarte også på mange av spørsmålene selv, noe som var veldig artig og interessant. Ofte ville de bla tilbake for å sammenligne bilder og finne svar på hvorfor-spørsmål. "Hun har klippet håret, og nå er det slik som fuglene", "og hun limer fjær på seg", "det er fordi hun har lyst til å fly", "men hun klarer det ikke".

Vi leste boken flere ganger, og det var treåringene som satt igjen til slutt. De fant stadig noe nytt på bildene, og hadde hele tiden spørsmål og noe de lurte på, men samtidig kom det flere og flere svar som "kanskje det er fordi at", "eller kanskje". En femåring kom også tilbake etter en stund, han hadde tydeligvis hørt etter på det vi snakket om selv om han holdt på med noe annet. "Hun klarer ikke å fly fordi hun er for tung", "ja", svarte en av de andre, "men når det vokser fjær på henne så får hun det til!"

Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp.

Slik presenterer forlaget boken, men man får mye mer. Det skjer så mye mellom linjene, og jeg mener at barna oppfattet en del av dette ved at de kom med alle spørsmålene som de også forsøkte å besvare, og da spesielt de eldste som hadde mer filosofiske svar.

Bokbloggerprisen 2013 - kortlistene

I dag ble kortlistene til Bokbloggerprisen offentliggjort:

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
• Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
• De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Fugl av Lisa Aisato (Cappelen Damm)
• Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
• Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

To av bøkene har jeg lest; Fugl og Odinsbarn, begge likte jeg svært godt. Nå gjenstår det å lese de andre før det skal stemmes mellom 31. juli og 15. august, og jeg skal forsøke så godt jeg kan å delta i samlesingen.

Se gjerne innom Bokbloggerprisens nettside for informasjon :)

Nikita skal ikke delta, men følger sikkert nysgjerrig med på sin måte!

Bokbloggerprisen 2013

Bokbloggerprisen skal arrangeres for første gang på bokbloggertreffet i 2014, og jeg kunne tenke meg å være med å stemme for å løfte frem norsk samtidslitteratur. En annen hensikt med prisen er å øke bevisstheten blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, noe jeg fikk fokus på da jeg ble klar over hvor få bøker jeg kunne liste opp av som er utgitt av norske forfattere i 2013. Men det er ennå tid, prisen skal deles ut om ca. ett år og jeg har allerede noen 2013-bøker klar i bokhyllen.

_________________________________________________________________

Prisen er todelt og går dermed til to norske forfattere som har utgitt bok i 2013

Disse har jeg lest:

Årets roman (romaner og krim)

- Kristine S. Henningsen: Innlandshete
- Gunn Marit Nisja: Porselenspiken
- Frits de Bourg: En kald død


Åpen (inkluderer barne- og ungdomsbøker, bildebøker, dokumentarer, novellesamlinger, lyrikk m.m.)

- Lisa Aisato: Fugl
- Antologi: Eselører
- Magni Iren Moan Grlj: Vektløs
- Frode Håkonsen: Marengshjerte
- Siri Pettersen: Odinsbarn

_________________________________________________________________

Bakgrunn og vedtekter har Bokelskerinnen skrevet om, Line har mer om tankene bak prisen, og en fin samleside med andres innlegg finnes hos Rose-Marie.

_________________________________________________________________

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
• Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
• De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
• Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
• Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

_________________________________________________________________


ANDRE BLOGGERE OM SINE LESTE BØKER:

Rose-Maries litteratur- og filmblogg
mellom linjene
Beathe’s bokhylle
My first, my last, my everything
Hysj! Lesing pågår
Gråbekka’s bokblogg
Bokbloggeir
Siljes skriblerier
Så rart
Tine’s blogg
Bokelskerinnen
Groskro’s verden
Lattermilds bokblogg
ellikkens bokhylle
Bokstavelig talt
Reading Randi
Artemisias Verden
Julies Bokbabbel
Berit sin bokblogg