A Girl is a Half-formed Thing ~ Eimear McBride

 

For en leseopplevelse! Intenst, rått, nakent og sårt. Helt annerledes enn noe jeg har vært borti tidligere. Skrevet i en stream-of-consciousnes-stil som nok er mer McBride sin egen stream-of-consciousnes-stemme enn slik vi gjerne tenker oss denne skrivestilen. Måten hun bruker teknikken på er helt unik, jeg bare leste og leste og leste, og klarte ikke å legge boken fra meg lenge om gangen. 

Fra baksideteksten:

Eimear McBride’s award-winning debut novel tells the story of a young woman’s relationship with her brother, and the long shadow cast by his childhood brain tumour. It is a shocking and intimate insight into the thoughts, feelings and chaotic sexuality of a vulnerable and isolated protagonist. To read A Girl is a Half-formed Thing is to plunge inside its narrator’s head, experiencing her world at first hand. This isn’t always comfortable – but it is always a revelation.

Karakterene er ikke nevnt ved navn, stedet hvor handlingen utspilles er uspesifisert og det er heller ingen tidsplassering (bortsett fra at det er i Irland ikke langt fra Dublin og noen få referanser til 1980-tallet). Hovedkarakteren er to år i starten av boken, og broren er rundt fem. En operasjon forlenger livet, men det er ikke håp om at hjernesvulsten vil forsvinne. Faren har flyttet ut, de to søknene står hverandre nært og bor sammen med sin mor, som i det ene øyeblikket er kjærlig og god og det neste full av hån, slag og spark.  

Språket gjør at jeg settes direkte inn i karakterens opplevelser, og det er sterkt. Det er dristig! Mange av tankesprangene er vanskelige å følge, og i dialoger er det krevende å skille hvem som sier hva på grunn av fravær av komma og punktum, iblandet hovedkarakterens tanker. Det er mye sinne og sårhet, og det kommer til uttrykk i tekstens intensitet og denne skrivemåten som nærmest er helt uredigert, men som nettopp av den grunn gjør innholdet så mye sterkere. Følelsene rundt overgrepet hun utsettes for og morens negative holdning og væremåte ovenfor henne blir ekstremt tydelig - det er som om raseriet, avmakten og sårheten skrikes ut over sidene. Jeg forestiller meg at blyanten knekker der den risser inn bokstavene. Fortelleren, den "half-formed girl" påføres mye vondt, og det at hun ikke blir møtt eller sett gjør at hun volder smerte for seg selv, som for å få de vanskelige følelsene på avstand. Men kjærligheten til broren viker ikke for noe. 

Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001 bøker i kategorien Forfatter fra Europa. Eimear McBride har fått en rekke priser for denne debutromanen, blant annet Women’s Prize for fiction, noe som er vel fortjent. En spennende stemme som jeg kommer til å lese mer av!

A Girl is a Half-formed Thing av Eimear McBride

Faber & Faber, 2014
Første gang publisert, 2013
Engelsk
205 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Eva Trout ~ Elizabeth Bowen

Denne boken leste jeg helt uten forventninger ettersom jeg ikke visste noe om forfatteren eller bøkene hennes på forhånd. Grunnen til at jeg kjøpte boken var at den var månedens bok (mai) i 1001 Monthly Book Club i gruppen Boxall's 1001 Books You Must Read Before You Die på Goodreads. Elizabeth Bowen (1899-1973) var en irsk forfatter, som i dag regnes som et av 1900-tallets store navn i den engelske litteraturen. The Death of the Heart (1938) anses som en av hennes mest sentrale verk; en av de store romanene fra førkrigstidens England.

Jeg kan med én gang si at jeg likte boken svært godt! Den er annerledes enn noe annet jeg har lest, ganske atypisk for å være en roman. Som da jeg leste Til fyret, som var min første Virginia Woolf bok, også en atypisk roman som jeg likte særdeles godt. Til fyret bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på, og har ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Men tilbake til Eva Trout. Boken leste jeg for det meste på stranden, jeg hadde som sagt kun med meg pocketbøker bortsett fra Frankenstein og likevel hadde jeg overvekt på flyet! Eva Trout er Bowens sist skrevne bok, utgitt i 1968, og den kom på kortlisten til Bookerprisen i 1970. En introduksjon av Tessa Hadley forteller meg at etter at foreldrene døde, lærte Bowen seg å se det usedvanlige under overflaten av det som fremstår som høyst ordinært. Hun var, ifølge Hadley, opptatt av ulikhetene i folks liv, mer enn det de har til felles. Det atypiske er skrivemåten, og jeg skal forsøke å forklare det nærmere.

Eva er en karakter man ikke helt blir klok på. Det er kanskje ikke så rart, for hun blir ikke helt klok på seg selv. Hun er foreldreløs, da moren døde tidlig uten at hun fikk bli kjent med henne, og faren døde senere. Ingen har lært henne noe om livet og hvordan man takler det. Bowen skriver på ingen måte slik at man får forklart noe som helst, her kreves det sannelig sin leser! Jeg ble forbauset over hvor lite informasjon man får og samtidig er teksten spekket med nettopp informasjon. Det gjelder å lese mellom linjene, og å være oppmerksom hele tiden. Og da mener jeg absolutt hele tiden, for det nytter ikke med skumlesing.

Hvor vil forfatteren med denne teksten? Eva vokser opp avskjermet fra livet i sin helhet, og etter at faren dør er det hans elsker, Constantine, som er vergen hennes. Hun venter på sin millionarv som hun skal få når hun blir 25, som er neste bursdag. I mellomtiden bor hun hos the Arbles. Iseult Arble har vært hennes skolelærer, og de to utviklet et nært forhold. Nå er situasjonen ganske annerledes. Forholdet er forsåvidt fremdeles nært, men vi får vite svært lite om hva som gjorde at de stagnerte i dette forholdet. Det vil si, gjennom samtaler og tilbakeblikk gis det akkurat så mye opplysninger til at jeg som leser kan sette dem i sammenheng. For hvordan har det vært for Eva å ikke bli sett? Hun har ikke nok kunnskap eller erfaring til å oppføre seg som en voksen, eller til å klare seg i samspill med andre voksne uten å lage katastrofer. Det er en intrikat skrivestil, og det atypiske er som i Til fyret; ingen tråder nøstes opp slik at leseren får et oppklarende plot. Skjønt, slutten kan virke uunngåelig, men samtidig ble jeg nesten litt arg ettersom Eva endelig begynte å få nok erfaringer og erverve seg livskunnskap og modenhet til å være en selvstendig kvinne. Slik jeg oppfatter teksten, ønsker Bowen å skildre hvordan en mangelfull barndom fører til at et menneske blir ufullstendig i forhold til følelser og tanker.

Boken anbefales, det er interessant å lese bøker som krever såpass mye av leseren, og denne har satt seg godt fast. Jeg kommer til å sette opp flere av bøkene hennes på leselisten.

Amadores, Gran Canaria

Eva Trout av Elizabeth Bowen
Vintage Publishing, 1999
Engelsk
268 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Dagbok fra i morgen ~ Cecelia Ahern

Dagbok fra i morgen er skrevet av den irske forfatteren Cecelia Ahern, som jeg har lenge hatt lyst til å lese. Sikkert fordi debutromanen hennes, PS: Jeg elsker deg!, ble en stor suksess da den kom ut og hun siden har solgt over 14 mange millioner bøker på verdensbasis, noe som har gjort henne svært kjent og populær.

Bøkene til Ahern betegnes som chick lit, dvs en litterær sjanger som tar opp typiske kvinneproblemer på en humoristisk måte og ifølge beskrivelsene for sjangeren passer de for Dagbok fra i morgen. Blant annet omslaget. Og det er lett underholdning. Men likevel spennende underholdning. Morsom underholdning. Og raskt overstått underholdning.

Boken handler om Tamara, en bortskjemt sekstenåring som er vant til å få det hun peker på og aldri tenker på hva morgendagen vil bringe. Da faren dør blir tilværelsen snudd opp ned, hun og moren må selge alt de har og flytte langt ut på landet til onkelen og tanten. Dette nye livet er så langt fra det hun er vant til og hun lengter tilbake til sitt gamle liv med frie tøyler, dyre handlerunder og ikke minst vennene. Hendelser gjør at hun til slutt setter pris på morgendagene, for at det i det hele tatt kommer en morgendag, og hun ønsker å gjøre dem så bra som mulig. For å oppnå denne kunnskapen må hun gjennom en modningsprosess. Hun kommer over en mystisk bok, en dagbok hvor morgendagens hendelser står skrevet. Det er kjernen i bokens innhold; at man ikke kan gjøre noe med fortiden, men fremtiden kan endres. Men det er flere mystiske ting som skjer og familiehemmeligheter rulles opp.

Jeg følte at jeg hadde jaget etter en hemmelighet, og nå var det hemmeligheten som jaget meg. Jeg var redd. Jeg ville bare at tiden skulle gå så mamma kunne holde opp med å sørge, blir bedre så vi kunne komme videre, bort herfra og fra hele dette stedet som føltes så hjemsøkt av fortiden, en fortid som, enda den slett ikke angikk meg, trakk meg stadig lenger inn i seg.

s. 243

Tamara føler seg dobbelt så gammel som hun er, men jeg får ikke helt det samme inntrykket. Selv om hun blir mer reflektert etter hvert er det en utvikling man kan forvente av en sekstenåring, men så klart; det å oppleve at faren tar livet av seg og tilværelsen endres totalt kan få en hver til å føle seg eldre enn man er. Hun ser livet med andre øyne, men som like gjerne kunne vært en sekstenåring. Uansett, hun erkjenner at for å endre fremtiden må vi skape våre egne morgendager.

Ahern har skrevet en lettlest, men spennende historie, morsom og sjarmerende på samme tid. Jeg ser at forlaget har lagt den til et voksent lesenivå, men skrivestilen og innholdet synes jeg passer like godt til de som er yngre. Jeg fikk litt Kate Morton følelse da jeg leste denne boken, og kommer nok til å lese flere bøker av Cecelia Ahern. Likevel; Morton er bedre.

Dagbok fra i morgen av Cecelia Ahern
Originaltittel: The Book of Tomorrow
Oversatt av Hedda Vormeland
Bazar forlag, 2011
Norsk, bokmål
Heftet, 320 sider
Lånt av Beathe