Do You Dream of Terra-Two? ~ Temi Oh

Etter langt fravær her på bloggen oppdaterer jeg med et innlegg om en bok jeg har lest sammen med Ina. Det tok tid å lese den, både fordi det er mange sider og fordi handlingsforløpet er temmelig saktegående og jeg for min del hadde behov for å lese i andre bøker innimellom. Underveis delte vi noen opplevelser med boken som gjorde det klart at jeg likte den bedre enn henne. Hennes anmeldelse kan du lese her.

Do You Dream of Terra-Two? Yes, I do! Dette virket som spennende lesning, en noe annerledes sci-fi. Og det var det. Til dels. Jeg har alltid vært fascinert av ideen om at det finnes en beboelig planet der ute som bare venter på å bli oppdaget. Før vår egen ødelegges totalt. Hvordan vil det være å reise så langt og i flere tiår, sammen med mennesker man ikke har valgt selv. Som man må samarbeide med, akseptere og ikke minst tolerere. Hva skal til for ikke å få klaustrofobi, for ikke å bli fullstendig gal der oppe i det uendelige verdensrommet? Dette var utgangspunktet mitt. Tittelen fenget absolutt! 

Baksideteksten:

Have you ever hoped you could leave everything behind?
Have you ever dreamt of a better world?
Can a dream sustain a lifetime?

A century ago, an astronomer discovered an Earth-like planet orbiting a nearby star. She predicted that one day humans would travel there to build a utopia. Today, ten astronauts are leaving everything behind to find it. Four are veterans of the twentieth century’s space-race.

And six are teenagers who’ve trained for this mission most of their lives.

It will take the team twenty-three years to reach Terra-Two. Twenty-three years locked in close quarters. Twenty-three years with no one to rely on but each other. Twenty-three years with no rescue possible, should something go wrong.

And something always goes wrong. 

Ja, det går galt. Harry, Poppy, Juno, Astrid, Eliot og Ara (hun blir i siste liten erstattet av Jesse) har brukt mesteparten av livene sine for å bli klare til oppdraget og er 18-19 år under oppskytingen. Oppbyggingen er som sagt svært saktegående, noe som fungerte bra i starten, men når det fortsetter over fem hundre sider? Jeg ventet hele tiden på et høydepunkt. Selv om handlingens nåtid hovedsakelig foregår de siste to døgnene før og kun ett år av de 23 som turen skal ta, får vi også vite mye om ungdommenes oppvekst og veien for å bli godkjent til programmet. Innimellom synes jeg det ble litt langtekkelig å lese om hva de har gått gjennom, intriger og tanker som viser at uansett hvor forberedt de er for oppdraget er det en del som ikke er godt nok gjennomtenkt. 

På tross av sakte handlingsforløp og langtekkelige partier likte jeg boken, spesielt nå i ettertid synes jeg Temi Oh behandler det mellommenneskelige aspektet på en nydelig måte med språket, og det at hver av karakterene, noen mer enn andre, viser både sine styrker og sårbarhet. Ungdomsårene betyr jo en modningsprosess og byr på mange forandringer. Dette er på ingen måte en tradisjonell science fiction med mye ytre dramatikk i form av aliens, romkriger eller lignende. Dramatikken ligger på det menneskelige plan, selv om det også skjer tekniske uhell, noe den sakte oppbyggingen bidrar med på en god måte. Oh har konsentrert seg om utfordringene og problemene blant mannskapet, hvordan de løser det eller om de i det hele tatt løser det. Hva som foregår i tankene deres, hvilke drømmer de har. Sånn sett kom nok høydepunktet etter endt lesing. Denne utradisjonelle måten å skrive science fiction på fungerte godt, at spenningskurven er så annerledes enn forventet.

Mange spørsmål melder seg under lesingen, men Temi Oh gir ikke svar på alt. Minst av alt hva som skjer på slutten, som jeg gjerne skulle lest mer om. Men det var kanskje meningen, at leseren skal forestille seg selv fortsettelsen? I så fall klarte forfatteren det. Jeg lærte også mye om romtermologi og ulike fakta om romskip, hva som skal til for å klare seg så lenge der oppe (noenlunde realistisk). Boken kan absolutt anbefales hvis du liker tanken på en langsom science fiction :)

I still dream.

Do You Dream of Terra-Two? er Temi Oh (Temitoyen Ochugboju) sin debutroman, publisert i 2019. Hun fikk Alex Award-prisen for den i 2020, og i 2023 ble hennes andre roman, More Perfect, publisert. Temi Oh er født og oppvokst i London hvor hun utdannet seg innen nevrovitenskap. 

Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh
Simon & Schuster, 2019
Engelsk
520 sider
Pocket, kjøpt

The Graveyard Book ~ Neil Gaiman

Det har vært så som så med lesing i det siste, men nå er jeg ferdig med The Graveyard Book av Neil Gaiman, en bok jeg har lest sammen med Rufsetufsa. Boken kom ut første gang i 2008 (på norsk i 2010) og er Gaimans mestselgende barnebok som også er tildelt flere priser.

Jeg likte The Ocean At The End of The Lane, men synes The Graveyard Book er hakket bedre, noe som kan komme av at førstnevnte ble lansert for voksne mens jeg synes det er lite som skiller de to bøkene sådan. Den kunne like gjerne vært en barnebok og jeg kunne ønske jeg hadde oppdaget Gaiman da ungene mine var yngre. Uansett, jeg har kost meg med The Graveyard Book, som handler om Nobody (Bod) Owens, en gutt som vokser opp på en kirkegård etter at familien hans blir myrdet av en mann ved navn Jack. Gutten på atten måneder våknet den natten av lyder, klatret ut av sengen og stabbet ut av huset og videre opp bakken til kirkegården. Ekteparet Owens (gift i 250 år) finner ham og blir straks henrykte, de har nemlig aldri hatt barn. Guttens familie viser seg, og moren ber Owens innstendig om å beskytte ham fra mannen kalt Jack, som fremdeles er etter ham. På kirkegården møter han derimot motstand og må dra med uforrettet sak. Den lille gutten får bo hos ekteparet på kirkegården, de kaller ham Nobody Owens (forkortet til Bod) ettersom han ligner på "nobody but himself". En av beboerne, Silas, går med på å være hans verge og han får the Freedom of the Graveyard som betyr at han kan gjøre mye av det de døde kan, blant annet å se i mørket, gjøre seg usynlig og gå steder levende ikke kan. Silas er hverken død eller levende og kan forlate kirkegården for å skaffe mat til Bod. Han lærer også Bod blant annet å lese, men flere spøkelsene har andre kunnskaper de lærer bort til gutten. For eksempel overtar Miss Lupescu når Silas er borte og hun har viktig lærdom til Bod. Det skal komme godt med!

Hvert kapittel er viet hendelser i Bods liv etterhvert som han vokser opp, det er både farlig og utviklende, og ikke helt enkelt å balansere på grensen mellom de dødes og de levendes verden. Mannen kalt Jack er fremdeles på jakt etter ham for å avslutte det han startet. Det viser seg at Bod er den som kan forandre alt, han er midtpunktet for kampen mellom det gode og det onde som blant annet Silas og Miss Lupescu har kjempen i årtusener.

Fantasy er en sjanger jeg har likt siden jeg selv kunne gå på biblioteket og låne bøker, det var da jeg oppdaget de spennende bøkene. The Graveyard Book er ingen kosebok for små barn. Her er drap, skremmende vesener, død og ondskap. Men Bods utvikling mot ungdom byr også på visdom og vennskap. Det er uendelig fint, og samtidig litt trist. Bod kan ikke bli værende på kirkegården, hos sin familie som har tatt seg av ham fra han var bitteliten. Han må gå sine egne veier, sette spor etter seg i den levende verden. Han har steder å besøke, ting å gjøre: “Face your life, its pain, its pleasure, leave no path untaken.” (s. 288).

The Graveyard Book kan jeg varmt anbefale, og har du barn vil dette være boken å finne frem sammen hvis de for eksempel liker Harry Potter. Eller kanskje de ennå ikke har oppdaget fascinasjonen som ligger i fantasiunivers som det Gaiman her tryller frem? Da har mange noe virkelig spennende i vente.

You're always you, and that don't change, and you're always changing, and there's nothing you can do about it.

s. 280

Edit: Rufsetufsa har skrevet begeistret om boken (her) og gitt den terningkast 6 :)

The Graveyard Book av Neil Gaiman (2008)
Illustratør: Chris Riddell
Bloomsbury Publishing, 2009 - min utgave, 2001
Engelsk
289 sider
Pocket, kjøpt

Mockingjay ~ Suzanne Collins

Mockingjay er tredje og siste bok i trilogien The Hunger Games av Suzanne Collins som jeg nå endelig har lest, tradisjonen tro har jeg lest en bok hver sommer de siste tre årene og ettersom planen har vært å lese bøkene før filmene fant jeg frem Mockingjay fra min datters bokhylle. Den første boken er best, den andre nestbest og den siste, vel jeg skummet gjennom den rett og slett. Det er jo absolutt en spennende historie, og filmene har vært gode, men det er likevel noe som gjør at jeg ikke helt orket å nilese denne boken. I ettertid tenker jeg det kan komme av Atwood (ah, Atwood - en trilogi fra henne kan aldri skummes!), eller også muligens at jeg hadde for mange bøker å lese før skolestart. Jeg holder en diger knapp på det første, og jeg skal forsøke å forklare.

Bøkene jeg holder på med, bortsett fra Mockingjay
 - den ble jeg ferdig med for noen dager siden. 

Jeg mener fremdeles at trilogien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon. Men der jeg i første boken opplevde å "glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus", ble Mockingjay litt av en tidtrøyte. Og dosen med romantikk, vel den er temmelig fraværende, noe som er forståelig og som jeg skal komme tilbake til. Jeg kan rett og slett karakterisere det som tvangslesing, og det er sjeldent en god idé.

Etter at Katniss Everdeen ble berget av rebellene og våkner opp i Distirict 13, er hun tilbake i District 12, hvor hun vokste opp. Byen er ødelagt og huset hvor hun og søsteren Prim vokste opp er en askehaug. Collins skriver på samme måte som i de andre bøkene, og godt er det - en forventer at det går i samme fortellerstil - en fortellerstemme som beskriver nøkternt det som skjer. Ingenting overlates til  fantasien. Alt blir fortalt etterhvert som handlingen skrider fremover, men med tilbakeblikk fra Katniss sitt tidligere liv. Dette gjør historien mer forståelig, at hun vegrer seg mot å være rebellenes symbol, at hun vegrer seg mot å bli for intim både når det gjelder kjærlighet og ellers i det sosiale samfunnet. Hennes tanker utgjør denne boken og hun slites fremdeles mellom Peeta og Gale, men hennes hovedbekymring er hva som vil skje med de hun er glad i. Hun tenker på at alt er hennes skyld, alle de døde og at alt hun har forårsaket.

The girl who was on fire 

I District 13 befinner alt seg under jordens overflate, det er slik de har klart å overleve og ha både et forsvar og et samfunn unndratt fra the Capitol. Peeta er tatt til fange av president Snow og kommunikasjon skjer via tv-skjermen. På et tidspunkt vises clip hvor Peeta forteller fra arenaen, og han sier at det å drepe koster "everything you are." Ingen har noen gang snakket om hvordan det var å være i arenaen, og dette blir Katniss sin bane. Hun kan ikke være symbolet for rebellene uten å drepe, men kan likevel ikke forsone seg med at så må gjøres.

Nå høres jeg veldig negativ ut, men boken er ikke så ille som det høres ut og jeg vil anbefale å lese den hvis du liker filmene, eller sjangeren for den saks skyld. Det er bare meg som sammenligner med Atwood og da falt Mockingjay mange hakk under. Det positive er at historien tok en overraskende vending og det jeg liker spesielt godt er at ikke alt ender i lutter glede og med en strålende lys fremtid. Katniss modnes på mange måter og det at hun tæres av død og elendighet, og særlig av spillets kyniske regler, synes jeg viser en driv i boken. For det er et spill. Fremdeles. Hun går med på å være the Mockingjay, rebellenes symbol, men erfarer at begge sider gjør akkurat det samme, bruker like metoder og taktikk i krigen. The games are still on. 

Det handler om frihet. I District 13 opplever hun om mulig enda strengere kontroll enn i the Capitol. Så hva er frihet? Å kunne gjøre det man har lyst til, men innenfor etiske begrensninger. Det er dette som gnager hos Katniss. Oppdagelsen av at det ene samfunnet er lik det andre gjør henne frustrert, forståelig nok. Her i Norge har vi stor frihet til å være den man vil, til å velge side, religion, politiske partier, hva man vil spise, hvem man vil ha sex med, hvilken utdannelse man ønsker. I andre land er slikt strengt kontrollert. Jeg tenker at friheten ligger i dette. At man kan velge. 

Uten å spoile mer av denne siste boken som jeg er glad for å ha lest ettersom de foregående bøkene var hendelsesrike og dramatiske, vil jeg advare mot sterke bilder:

Dette er nok bare en pus som liker å kose seg i varmen, men jeg mistenker en av de andre pelsdottene for å likvidere en fugl - og hvem vet hva de driver med når de ikke er kosete puser, for en av disse sommerdagene møtte det meg et skrekkelig syn på kjøkkengulvet:

Sånn er det der ute, en hard verden og man kan alltids tenke om et samfunn er bra eller ikke - hvis man hadde anarki ville det muligens endt slik for alle og enhver. Hvem vet.

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Mockingjay av Suzanne Collins
Scholastic, 2010
453 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt

Dagbok fra i morgen ~ Cecelia Ahern

Dagbok fra i morgen er skrevet av den irske forfatteren Cecelia Ahern, som jeg har lenge hatt lyst til å lese. Sikkert fordi debutromanen hennes, PS: Jeg elsker deg!, ble en stor suksess da den kom ut og hun siden har solgt over 14 mange millioner bøker på verdensbasis, noe som har gjort henne svært kjent og populær.

Bøkene til Ahern betegnes som chick lit, dvs en litterær sjanger som tar opp typiske kvinneproblemer på en humoristisk måte og ifølge beskrivelsene for sjangeren passer de for Dagbok fra i morgen. Blant annet omslaget. Og det er lett underholdning. Men likevel spennende underholdning. Morsom underholdning. Og raskt overstått underholdning.

Boken handler om Tamara, en bortskjemt sekstenåring som er vant til å få det hun peker på og aldri tenker på hva morgendagen vil bringe. Da faren dør blir tilværelsen snudd opp ned, hun og moren må selge alt de har og flytte langt ut på landet til onkelen og tanten. Dette nye livet er så langt fra det hun er vant til og hun lengter tilbake til sitt gamle liv med frie tøyler, dyre handlerunder og ikke minst vennene. Hendelser gjør at hun til slutt setter pris på morgendagene, for at det i det hele tatt kommer en morgendag, og hun ønsker å gjøre dem så bra som mulig. For å oppnå denne kunnskapen må hun gjennom en modningsprosess. Hun kommer over en mystisk bok, en dagbok hvor morgendagens hendelser står skrevet. Det er kjernen i bokens innhold; at man ikke kan gjøre noe med fortiden, men fremtiden kan endres. Men det er flere mystiske ting som skjer og familiehemmeligheter rulles opp.

Jeg følte at jeg hadde jaget etter en hemmelighet, og nå var det hemmeligheten som jaget meg. Jeg var redd. Jeg ville bare at tiden skulle gå så mamma kunne holde opp med å sørge, blir bedre så vi kunne komme videre, bort herfra og fra hele dette stedet som føltes så hjemsøkt av fortiden, en fortid som, enda den slett ikke angikk meg, trakk meg stadig lenger inn i seg.

s. 243

Tamara føler seg dobbelt så gammel som hun er, men jeg får ikke helt det samme inntrykket. Selv om hun blir mer reflektert etter hvert er det en utvikling man kan forvente av en sekstenåring, men så klart; det å oppleve at faren tar livet av seg og tilværelsen endres totalt kan få en hver til å føle seg eldre enn man er. Hun ser livet med andre øyne, men som like gjerne kunne vært en sekstenåring. Uansett, hun erkjenner at for å endre fremtiden må vi skape våre egne morgendager.

Ahern har skrevet en lettlest, men spennende historie, morsom og sjarmerende på samme tid. Jeg ser at forlaget har lagt den til et voksent lesenivå, men skrivestilen og innholdet synes jeg passer like godt til de som er yngre. Jeg fikk litt Kate Morton følelse da jeg leste denne boken, og kommer nok til å lese flere bøker av Cecelia Ahern. Likevel; Morton er bedre.

Dagbok fra i morgen av Cecelia Ahern
Originaltittel: The Book of Tomorrow
Oversatt av Hedda Vormeland
Bazar forlag, 2011
Norsk, bokmål
Heftet, 320 sider
Lånt av Beathe

Catching Fire ~ Suzanne Collins

Catching Fire er andre bok i trilogien The Hunger Games, skrevet av den amerikanske forfatteren Suzanne Collins (f. 1962). Den første boken leste jeg i fjor sommer, og syntes det var en spennende historie. Filmen var også bra, og jeg hadde bestemt meg for å lese Catching Fire før filmatiseringen kommer i november - so here it comes!

Collins har tidligere skrevet barne-tv programmer og ble etterhvert inspirert til å skrive barnebøker, blant annet The Underland Chronicle, før hun skrev trilogien The Hunger Games.

Samfunnskritisk dystopi

Etter seieren i the 74th Hunger Games har Katniss Everdeen nå flyttet inn et stort hus i the Victor's Village, sammen med moren og søsteren. I denne gaten står de fleste husene tomme og lenge kun bebodd av Haymitch som er tidligere vinner, og ganske annerledes enn det gamle hjemmet. Boken starter med dagen for en rundreise Katniss og Peeta Mellark må være med på som vinnere, the Victor Tour - "the Capitol's way of keeping the horror fresh and immediate". Ingen skal få glemme hvem som har makten! Romansen mellom Katniss og Peeta var en strategi for å overleve i arenaen, men før turen får Katniss et overraskende besøk av selveste presidenten i Pandem - en nasjon som er oppstått etter ødeleggelsen av Nord-Amerika. Han er lite fornøyd med det at kjærlighetsforholdet mellom henne og Peeta fremstår så utydelig, og pålegger henne å vise at kjærligheten er ekte. Hvis ikke får det følger. For de hun er glad i.

Katniss vil helst glemme hele Hunger Games, men det er umulig. Både fordi det hun har opplevd påvirker henne og det at den rike hovedstaden Capitol fokuserer på det slik at det blir umulig å glemme. Hun kunne likevel ønske hun fremdeles bodde i sitt gamle hjem, som for henne er "my real home" - litt artig med katten som også liker det gamle hjemmet best!

Som jeg skrev i omtalen av den første boken er fortellerstemmen nøktern i beskrivelsene, og det er ingenting som overlates til fantasien. Alt blir nevnt etterhvert som hendelsene skjer. Det brutale i dette post-apokalyptiske samfunnet blir omtalt som normalt, men i mindre grad enn i første bok. Det vil si; Katniss har modnet og ser tingene i større sammenheng, og gjennom hele boken er det større fokus på opprøret som ulmer blant folk.

I det totalitære samfunnet i Pandem blir all informasjon sensurert, folk blir straffet for den minste overtredelse av de strenge lovene og det som Katniss oppdaget om at alt ikke er som det skal være i Capitol får hun til gangs erfare i bok nummer to. Distriktene blir utnyttet på ulike måter for å sikre velstanden i hovedstaden. Alt reguleres, både offentlig og privat, og vanlige borgere har ingen innflytelse, men forsøker å overleve så godt de kan til tross for harde forhold. Historien viser hvordan et samfunn kan bli når det er enorme forskjeller mellom fattig og rik.

På grunn av det gryende opprøret mot Capitol, blir Katniss og Peeta nok en gang nødt til å delta i the Hunger Games, en spesialutgave kalt the Quarter Quell. Presidenten sier til Katniss at hvis en jente fra District Twelve kan utfordre the Capitol "and walk awy unharmed, what is to stop them form doing the same?". Men Katniss og Peeta har et anstrengt forhold. De er ikke kjærester, og Katniss har sitt med Gale, sin beste venn som hun jakter med utenfor distriktet. Fra forrige bok husker jeg at hun ikke har lyst til å gifte seg på grunn av frykt for fremtiden, spesielt for eventuelle barn.

[...] there's only one future, if I want to keep those I love alive and stay alive mysefl. I'll have to marry Peeta.

s. 54

Uten å være klar over det, egger Katniss til opprør. Collins ville med denne serien vise ungdom krigens realiteter, og ved å skrive en fantastisk fortelling blir det lettere å godta samfunnskritikken. Det handler om krig, ikke ungdomstid. Det utvalgte barnet er mye brukt i fantasy-sjangeren, og det viser seg mot slutten av boken at Katniss er symbolet for opprøret. Hun er the mockingjay, en sangfugl det aldri var ment skulle eksistere, et symbol på kamp; dens vilje til å overleve. Til tross for beskjeden fra presidenten om å roe situasjonen, gjør hun stikk motsatt. Mye fordi Gale bestemmer seg for å slutte seg til opprøret, men også fordi det har vært i tankene hennes hele tiden.

I arenaen blir det som sist et spørsmål om å overleve, men følelsene mellom Katniss og Peeta ligger hele tiden under som et tema ingen av dem vil gå nærmere inn på. Inne i arenaen blir tankegangen hos deltakerne ganske forskrudd, og denne gangen finnes det ikke beskyttelse i skogen. Det er ikke ende på hvilke redsler de møter i arenaen!  Og når Katniss er skråsikker på å møte døden gir hun seg selv lov til å kjenne på følelsene hun har for Peeta, og hun innser hvem den egentlige fienden er.

Spennende lesing, og en stor pageturner! Collins fikk ideen til serien da hun zappet mellom tv-programmer og ble forskrekket over å se reality og krig om hverandre, og hun ønsket å advare mot en virkelighet der det blir underholdning å drepe. Dystopien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon.

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Catching Fire av Suzanne Collins
Scholastic, 2011
Først utgitt, 2009
472 sider
Engelsk
Kjøpt

En smakebit på søndag [catching fire]

Catching Fire har jeg hatt på leselisten en stund, og startet på den i forgårs. Det som er fint med pauser er alt jeg får lest som ikke er pensum, og i dag skinner solen - det er nesten ikke til å tro! Kanskje det til og med går an å sitte utenfor og lese. Boken er andre bok i The Hunger Games, og utdraget er fra et besøk Katniss blir beæret med - selveste presidenten: 

"This, of course, you don't know. You have no access to information about the mood in other districts. In several of them, however, people viewed your little trick with the berries as an act of defiance, not an act of love. And if a girl from District Twelve of all places can defy the Capitol and walk away unharmed, what is to stop them from doing the same?" he says, "What is to prevent, say, an uprising?"

s. 25

Boken på vent [catching fire]

Helt siden jeg leste The Hunger Games har jeg hatt lyst til å få med meg fortsettelsen, og i alle fall bok nummer to før filmen kommer i november. Da har jeg heldigvis litt tid på meg. Lysten til å lese den eskalerte da jeg gjennomgikk første bok om igjen, og ettersom alle de tre bøkene pryder sekstenåringens bokhylle har jeg funnet frem Catching Fire. Et steg i riktig leseretning. Nå skal jeg lese ferdig Northanger Abbey og Jane Eyre før jeg starter på noen ny bok. Det er i alle fall planen.

Katniss Everdeen survived the Hunger Games.
Now the Capitol wants revenge. 

Against all odds, Katniss Everdeen and Peeta Mellark are still alive. Katniss should be relieved, but now there are whispers of a rebellion against the Capitol - a rebellion that Katniss and Peeta may have helped create.

As the nation watches Katniss and Peeta, the stakes are higher than ever. One false move and the consequences will be unimaginable. 

The Hunger Games ~ Suzanne Collins

The Hunger Games er første bok i en trilogi skrevet av den amerikanske forfatteren Suzanne Collins.

Først utgitt: 2008
Utgitt, denne utgave: 2011, Scholastic (pocketutgave)
Sider: 454
Språk: Engelsk
Sjanger: Sci-Fi/dystopisk
Alder: Ungdom/YA
Kilde: Kjøpt

In a dark vision of the near future, twelve boys and twelve girls are forced to appear in a live TV show called the Hunger Games. 
There is only one rule: kill or be killed.

When sixteen-year-old Katniss Everdeen steps forward to take her sister's place in the games, she sees it as a death sentence. But Katniss has been close to death before. For her, survival is second nature.

I ruinene av det som en gang var Nord Amerika ligger nasjonen Panem, og den rike hovedstaden Capitol som er omkranset av tolv distrikter. En gang inntraff et opprør som resulterte i at det trettende distriktet ble ødelagt og realityprogrammet "The Hunger Games" (Dødslekene) blir siden avholdt som straff og fremtidig preventivt middel for ytterligere opprør.

Boken handler om 16-åringen Katniss Everdeen som bor i Distrikt 12, det fattigste av distriktene. Hun melder seg frivillig til de 74. dødslekende i stedet for lillesøsteren Primrose. Den andre deltakeren fra samme distrikt er Peeta Mellark, som sammen med Katniss vender hjem som vinnere etter å ha narret spillederne. For å dekke over at de lurte Capitol, later Katniss som om hennes handlinger var av kjærlighet til Peeta.

Winning will make you famous.
Losing means certain death.

Boken begynte jeg å lese da vi ventet på flyet hjem fra Gran Canaria tidligere i sommer, og jeg likte umiddelbart det jeg leste. Språket er ukomplisert og lettfattelig, jeg trengte ikke slå opp ett eneste ord (til forskjell fra The Moonstone) og her er ingen litterære krumspring. Og det er helt greit. Historien er uansett bra skrevet og det er noe med måten den er bygget opp på som fikk meg til å glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus. Oppi det vanskelige får leseren også en dose romantikk. Det er også helt greit.

Jeg fikk ikke overveldende følelse av boken var skrevet spesielt til ungdom, så det er godt å vite at det tilbys godt litteratur for ungdom og ikke bare bøker som er for...enkle. 

Fortellerstemmen er nøktern angående lekene som omtales som helt normalt. Brutale og bestialske, men helt normalt i dette totalitære samfunnet hvor informasjon blir sensurert. Katniss oppdager etterhvert at alt ikke er som det skal være i Capitol.

Utrolig spennende historie som jeg hadde vanskeligheter med å legge fra meg!

Søndag kveld så hele familien filmen, som også var bra, men det er jo noe med det når en leser boken først. For eksempel var jeg noe forutinntatt av at min datter allerede hadde sett filmen og syntes han som spilte Peeta slett ikke passet til rollen. Han ikke var den kjekkasen fra boken. Mente hun.

Brutaliteten i boken er helt bevisst fra forfatterens side: Suzanne Collins har uttalt at hun ikke skriver om ungdomstid, men om krig. For ungdom. Hun skal ha fått ideen etter å sett på tv, både realityprogrammer og om krigstilstandene rundt om i verden, og ville vise ungdom krigens realiteter. 

En smakebit fra s. 172

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Tenk deg en blodtørstig variant av Robinson-ekspedisjonen. En moderne gladiatorkamp i en høyteknologisk tidsalder. Dystopisk science fiction med samtidskritikk i framtidsklær. Og en gripende kjærlighetshistorie. Da har du Dødslekene.

(Gyldendal)

En smakebit på søndag [the hunger games]

Jeg holder på med The Hunger Games av Suzanne Collins, en amerikansk bestselger for ungdom. Egentlig skulle jeg begynne med en annen bok, men min datter fikk trilogien til sin 16-års dag i forrige måned og på flyplassen hjem fra ferien startet jeg på den første. Og ble sittende med nesen langt ned i den hele veien hjem fra Gran Canaria. Utrolig spennende! Nå holder jeg på med slutten og har knapt hundre sider igjen.

Smakebiten er kort, men det som Peeta sier før lekene starter kommer tilbake til Katniss senere når de er i arenaen, og hun for første gang forstår hva han mente med utsagnet:

"Only I keep wishing I could think of a way to...to show the Capitol they don't own me. That I'm more than just a piece in their Games"

s. 172