Trainspotting av Irvine Welsh
Fra boken bakside:
I lurvete puber og nedslitte leiligheter tråler de omkring: Rents, Begbie, Sick Boy, Abbedissa og noen forbrukte venninner. I et Edinburgh som svetter av øl, dop og tidlig død lever de slik herointilførselen og aids-trusselen bestemmer.
Irvine Welsh er erklært som rave-generasjonens forfatter - og har blitt en sensasjonell bestselger. Trainspotting er hans første roman, den er også filmatisert.
Romanen er en serie korte historier hvor hvert kapittel fokuserer på enkelthendelselser for det meste fortalt av hovedkarakteren Mark Renton, men også de andre forteller sine historier og det på forskjellige måter. Boken ble publisert i 1993 og handlingen er satt til midten av 1980-årene i Leith, Edinburgh. Personene i boken bruker heroin, er venner av disse eller på andre måter involvert i aktiviteter som kan beskrives å ha samme funksjon som heroinavhengighet.
Boken er hovedsaklig skrevet på Edinburgh-dialekt, slik den snakkes av skotter med arbeiderklassebakgrunn som ikke via utdannelse eller annen påvirkning har normalisert talemålet i retning av det boklige. Siden jeg leste boken på norsk har jeg kanskje ikke helt fått opplevelse av den opprinnelige rytmen i det muntlige språket, men oversetterne skriver i etterordet at for å gjengi det muntlige språket har de tatt utgangspunkt i dialekten i deler av Oslo som synes å ha et lignende miljø som Leith walk-strøket i Edinburgh, noe jeg synes fungerer bra sammenlignet med andre bøker eller også filmer fra et slikt miljø.
Hovedtemaet er narkotikabruk, eller misbruk, og årsaker til dette og hva som opprettholder en avhengighet, men generelt kan en si at grunntemaene hos Welsh er klassemotsetninger og skotsk identitet de seneste femti årene.
Trainspotting har siden oppnådd kult-status på grunn av filmen som kom i 1996.
Tittelen refererer sannsynligvis til en episode hvor Renton og Begbie går langs den nedlagte Leith sentralbanestasjon hvor de skal urinere. Her møter de en alkoholiker som spør om de driver med "togtitting". Idet de spaserer vekk innser Renton at mannen er Begbies far. Relevansen til de generelle temaene er omdiskutert, men kan ha å gjøre med at Begbie vokste opp uten far og hans uansvarlige holdning ovenfor egne barn vil gjøre dem lik ham selv. Det engelske "trainspotting" er også slang for å sette en sprøyte heroin (stoffet renner langs sporene eller årene), men også slang for å være på utkikk etter en narkolanger.
Til tider blir jeg direkte kvalm av å lese om brutaliteten, dritten og de skitne omgivelsene, tankemønsteret, alt et menneske er i stand til å gjøre for å skaffe seg det en er avhengig av. Men samtidig ligger årsakene bak:
"...Likevel...man ska'kke friste skjebnen...skjønt hvorfor ikke...I hvert fall veit jeg jeg fremdeles er her, fortsatt i live, for så lenge jeg har anledning te å få tak i et berte og veska hennes, så er det alt, det er faen meg alt, alt jeg kan finne, NULL, te å fylle det digre SVARTE HØLET som sitter som en jævla knyttneve midt i brøstet på meg..."
Slutten er ganske uklar idet Renton forråder sine venner og setter kursen mot Amsterdam med penger de har ervervet seg fra en narkotikahandel. Renton har hele tiden ønsket å slutte med narkotikamisbruket, nå "var han befridd for dem alle og han ville stige eller falle alene, en tanke som både skremte og lokket ham der han satt og grublet over sin fremtidige tilværelse".
En bok jeg er glad jeg har lest, men filmen har jeg likevel ikke noe ønske om å se.