søndag 31. mai 2020

The Mysteries of Udolpho ~ Ann Radcliffe

Da jeg leste Northanger Abbey angret jeg på at jeg ikke hadde lest The Mysteries of Udolpho fordi det var mange referanser til boken der som jeg gjerne skulle hatt med meg. Boken hadde jeg kjøpt året før, så det var ingen unnskyldning, annet enn at den var tykk og virket kjedelig. Det at Austen parodierte tidens gotiske litteratur burde være nok, siden jeg liker godt Austens satiriske fremstilling av sin samtid. At Jane Austen gjør narr av den gotiske stilen og latterliggjør det å forveksle fantasi med virkeligheten, bidro til at jeg leste boken med ekstra interesse nå som jeg endelig fant den frem i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker og kategorien "bok utgitt mellom 1700 og 1800".

The Mysteries of Udolpho er en gotisk roman skrevet av Ann Radcliffe, publisert i 1794. Den var hennes fjerde roman og ble hennes mest populære, ofte sitert som den arketypiske gotiske roman. Til tross for kraftig kritikk for sin ekstravagante og overdramatiske skrivestil, er The Mysteries of Udolpho en av de første gotiske romaner som senere litteratur i sjangeren er tuftet på. Ann Radcliffe utviklet teknikken om det forklarte overnaturlige, hvor enhver overnaturlige hendelse har naturlige årsaker.

Handlingen starter i 1584. Unge Emily lever et lykkelig liv sammen med foreldrene i et fransk chateau, men lykken skal snart vise seg å slå sprekker. Moren blir syk og dør, noe som gjør at farens helse skranter av sorg og han bestemmer seg for å reise til kysten av Middelhavet for helbredelse. På veien møter han og Emily en annen reisende som de slår følge med, hans navn er Valancourt og han og Emily forelsker seg. Valancourt er en fin ung mann med gode, galante og noble egenskaper, og faren ser ham som et godt parti for datteren, selv om han ikke har noen formue.

Faren har gitt Emily god utdannelse og oppdragelse, for "a well-informed mind, [...] is the best security against the contagion of folly and of vice", noe som skal komme godt med for farene lurer i det vakre landskapet som er behørig beskrevet i poetiske ordelag. Og det er virkelig nydelig å lese, det er som om jeg ser det med egne øyne der jeg trasker omkring langs stier i dype skoger hvis omgivelser gir næring til melankolske tanker. Det er nemlig mye melankolsk her, og etterhvert kan jeg, med mitt moderne syn kanskje, skjønne hvorfor. Jeg leste et sted aThe Mysteries of Udolpho ble Radcliffes mest populære roman da hun levde på grunn av dens “unprecedented ability to maintain suspense, teasing its readers with suggestions of the spectral, and its poetic descriptions of the picturesque and sublime scenery”, og at den “brought the Gothic romance into ascendancy and helped establish novel-writing as an acceptable and profitable occupation for women”. Men den er også relevant i det at Radcliffe brukte lange beskrivende avsnitt av landskapene for å fascinere leserne og for å henrykke dem inn i en tilstand av uvisshet og terror. Slike beskrivelser av naturlige scener er et viktig trekk i gotisk litteratur.

The Mysteries of Udolpho er en kjærlighetshistorie, noe jeg ikke var klar over på forhånd, og langs den vanskelige veien mot lykke må karakterene møte mørke sider både i seg selv og hos andre, og mange mysterier. Emilys far blir ikke bedre, men dør og Emily må flytte til sin følelseskalde og fjerne tante. Valancourt oppsøker Emily der og ettersom tanten ser familien hans som en potensiell nyttig forbindelse går hun med på at de kan gifte seg. Under bryllupsforberedelsene gifter tanten seg med Montoni, en særs hovmodig, listig og tyrannisk fyr som kun vil sko seg på tantens rikdom og eiendommer, og han bestemmer at Valancourt ikke er god nok for Emily. Der røk den lykken! Istedet prøver han å tvinge henne til å gifte seg med en greve som angivelig har stor formue.

Montonis lysskye affærer gjør at de en natt reiser til hans hjemland, Italia, i all hast, til et avsidesliggende gammelt slott; Udolpho. Her skjer en god del redselsfulle ting, og Emily skal mang en gang holde motet oppe ved å tenke på farens ord om ikke å gå i den emosjonelle fellen, men holde hodet kaldt. Ikke at han ville ødelegge følelsene hennes, men lære henne å kontrollere dem. Savnet etter Valancourt er stort, og hun tenker ofte på tiden før faren døde. Innimellom dikter hun poetiske linjer, og det er en del snakk om feer og mystikk. Og gjenferd så klart! Gamle slott er hjemsøkt, med mange ganger og rom, noen mørke, kalde og skremmende. Emilys følelsesmessige tilstand er hele tiden reflektert i landskapsbeskrivelsene, og vi ser etterhvert at hun har sterkere ryggrad enn det vi først trodde om henne, noe som kommer godt med i møte med andres mørke hemmeligheter.

Så klart, boken ble skrevet i en tid da kvinner generelt sett ikke hadde noen rettigheter, selv opplysningstiden bidro til store endringer i samfunnet var dette forbeholdt mennene. Arrangerte ekteskap gjorde mang en kvinne, men også menn, ulykkelige, og bidro til mye sorg, unødvendige følelsesmessige utfordringer, utroskap og mysterier. Elementer som dette bygger opp den uhyggelige atmosfæren, og de mystiske hendelsene gir teksten et sveip av overnaturlighet, men i og med at alt har en naturlig forklaring forårsaket det ingen gys hos meg. Hvert kapittel starter med et litterært sitat som passer til innholdet, men mye av de poetiske versene i teksten har ingen funksjon utover det å etablere atmosfæren og Emilys høviske karakter. Mange avsnitt drar virkelig ut i langdrag, og selv om jeg synes det var en spennende historie kunne jeg ikke tenke meg å lese den på nytt. Men glad for å ha kommet gjennom den, det er jeg, mest på grunn av de nevnte punktene over.


The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe
Penguin Books, 2010
Utgitt første gang, 1794
Engelsk
875 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

6 kommentarer:

  1. Interessant! Jeg har ikk hørt om denne forfatteren (har heller ikke lest Northanger Abbey)- men jeg liker gotisk litteratur som Rebecca.
    Noen bøker er ment å bare leses en gang :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Rebecca har jeg ikke lest, men når du liker gotisk litteratur tenker jeg at du vil like The Mysteries of Udolpho. Ja, du har rett - det er ikke alle bøker som trenger å bli lest flere ganger :)

      Slett
    2. Jeg fant The Mysterier på Libby så jeg skal prøve meg. Å lese Rebecca er som å lese Biblene for en ikke kristen. Det er så mange referanser, så mange gjenkjenelige ting i annen litteratur som stammer fra Rebecca. Filmen er også god

      Slett
    3. Det blir spennende å høre hva du synes om boken! Og Rebecca skal jeg absolutt notere meg :)

      Slett
  2. Så fint innlegg! Jeg fikk virkelig et godt inntrykk av boka. Dette er ei bok jeg også har hatt lyst til å lese, men jeg har den ikke. Og jeg blei overraska over hvor tjukk den er! Godt jobba å komme igjennom en slik en, parallelt med Simone de Beauvoir!!

    Nyt dagene:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Hedda! Så bra du fikk godt inntrykk, jeg tror du ville ha likt den, selv om det er mye omstendelig tekst. Ja, skikkelig tykk :)

      Slett