The Silent Companions ~ Laura Purcell

 

Ina og jeg har igjen lest en grøsser, The Silent Companions, en gotisk roman skrevet av Lura Purcell. Det overnaturlige i boken er tilstedeværende helt fra starten, men mer og mer creepy utover i historien. Her kan du lese hennes anmeldelse.  

Baksideteksten:

Newly married, newly widowed Elsie is sent to see out her pregnancy at her late husband's crumbling country estate, The Bridge.

With her new servants resentful and the local villagers actively hostile, Elsie only has her husband's awkward cousin for company. Or so she thinks. For inside her new home lies a locked room, and beyond that door lies a two-hundred-year-old diary and a deeply unsettling painted wooden figure - a Silent Companion - that bears a striking resemblance to Elsie herself...

Handlingen i The Silent Companions er satt til viktoriatiden, i året 1866. Elise er i fengsel, anklaget for å ha satt fyr på The Bridge. Omstendighetene rundt dette har gjort henne stum, hun er fullstendig taus etter traumatiske hendelser som vi etter hvert får innblikk i. På grunn av tausheten har hennes versjon ikke kommet frem, hun har også fortrengt sannheten for seg selv, for hvem vil tro henne? Men en ny lege ankommer for å finne ut av hvordan hun kan være den eneste overlevende, og med nye og moderne metoder prøver han å redde henne fra galgen.

Året før hadde hun kommet som enke til The Bridge sammen med mannens litt tafatte kusine, Sarah. Hun var stresset og i dårlig humør, tjenestefolket uflidd og uten dannelse, huset i dårlig forfatning - alt ser mørkt ut. Og det ville bli mørkere. Lyder fikk henne til å åpne en låst og barrikadert dør hvor noen svært livaktige trefigurer står. De blir kalt Silent Companions. Trefigurer er ikke noe å være redd for, eller? Det er bare det at disse flytter på seg. Og det er creepy! Purcell skriver slik at det går kaldt nedover ryggen, hvis det hadde vært en film ville jeg knepet øynene igjen. Hvem vet hva slike kan finne på...

En mystisk familiehistorie fra 1600-tallet brettes ut fra en gammel dagbok og sånn sett er dette tre historier i en, noe som kan være vanskelig å få til, men Purcell klarer det glimrende. The Silent Companions har det meste en bra gotisk roman skal ha: Det overnaturlige, hjemsøkte bygninger, død, galskap, arvelige forbannelser, lyn og torden, og en helt som står alene mot det som skjer. 

Ina har anbefalt The Shape of Darkness, som hun mener er hakket bedre enn The Silent Companions, så den skal jeg få med meg. Uansett er The Silent Companions et bra valg! 

Laura Purcell er en britisk forfatter av blant annet historisk skjønnlitteratur og horrorbøker. Hun bor i Colchester, den eldste registrerte byen i England, med sin mann og et marsvin. Den mørkere siden av kongelig historie er hun fascinert av og har skrevet to historiske romaner om Hannover-dynastiet.

The Silent Companions av Laura Purcell
Raven Books, Bloomsbury, 2018

Engelsk
371 sider
Pocket, kjøpt

The Mysteries of Udolpho ~ Ann Radcliffe

Da jeg leste Northanger Abbey angret jeg på at jeg ikke hadde lest The Mysteries of Udolpho fordi det var mange referanser til boken der som jeg gjerne skulle hatt med meg. Boken hadde jeg kjøpt året før, så det var ingen unnskyldning, annet enn at den var tykk og virket kjedelig. Det at Austen parodierte tidens gotiske litteratur burde være nok, siden jeg liker godt Austens satiriske fremstilling av sin samtid. At Jane Austen gjør narr av den gotiske stilen og latterliggjør det å forveksle fantasi med virkeligheten, bidro til at jeg leste boken med ekstra interesse nå som jeg endelig fant den frem i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker og kategorien "bok utgitt mellom 1700 og 1800".

The Mysteries of Udolpho er en gotisk roman skrevet av Ann Radcliffe, publisert i 1794. Den var hennes fjerde roman og ble hennes mest populære, ofte sitert som den arketypiske gotiske roman. Til tross for kraftig kritikk for sin ekstravagante og overdramatiske skrivestil, er The Mysteries of Udolpho en av de første gotiske romaner som senere litteratur i sjangeren er tuftet på. Ann Radcliffe utviklet teknikken om det forklarte overnaturlige, hvor enhver overnaturlige hendelse har naturlige årsaker.

Handlingen starter i 1584. Unge Emily lever et lykkelig liv sammen med foreldrene i et fransk chateau, men lykken skal snart vise seg å slå sprekker. Moren blir syk og dør, noe som gjør at farens helse skranter av sorg og han bestemmer seg for å reise til kysten av Middelhavet for helbredelse. På veien møter han og Emily en annen reisende som de slår følge med, hans navn er Valancourt og han og Emily forelsker seg. Valancourt er en fin ung mann med gode, galante og noble egenskaper, og faren ser ham som et godt parti for datteren, selv om han ikke har noen formue.

Faren har gitt Emily god utdannelse og oppdragelse, for "a well-informed mind, [...] is the best security against the contagion of folly and of vice", noe som skal komme godt med for farene lurer i det vakre landskapet som er behørig beskrevet i poetiske ordelag. Og det er virkelig nydelig å lese, det er som om jeg ser det med egne øyne der jeg trasker omkring langs stier i dype skoger hvis omgivelser gir næring til melankolske tanker. Det er nemlig mye melankolsk her, og etterhvert kan jeg, med mitt moderne syn kanskje, skjønne hvorfor. Jeg leste et sted at The Mysteries of Udolpho ble Radcliffes mest populære roman da hun levde på grunn av dens “unprecedented ability to maintain suspense, teasing its readers with suggestions of the spectral, and its poetic descriptions of the picturesque and sublime scenery”, og at den “brought the Gothic romance into ascendancy and helped establish novel-writing as an acceptable and profitable occupation for women”. Men den er også relevant i det at Radcliffe brukte lange beskrivende avsnitt av landskapene for å fascinere leserne og for å henrykke dem inn i en tilstand av uvisshet og terror. Slike beskrivelser av naturlige scener er et viktig trekk i gotisk litteratur.

The Mysteries of Udolpho er en kjærlighetshistorie, noe jeg ikke var klar over på forhånd, og langs den vanskelige veien mot lykke må karakterene møte mørke sider både i seg selv og hos andre, og mange mysterier. Emilys far blir ikke bedre, men dør og Emily må flytte til sin følelseskalde og fjerne tante. Valancourt oppsøker Emily der og ettersom tanten ser familien hans som en potensiell nyttig forbindelse går hun med på at de kan gifte seg. Under bryllupsforberedelsene gifter tanten seg med Montoni, en særs hovmodig, listig og tyrannisk fyr som kun vil sko seg på tantens rikdom og eiendommer, og han bestemmer at Valancourt ikke er god nok for Emily. Der røk den lykken! Istedet prøver han å tvinge henne til å gifte seg med en greve som angivelig har stor formue.

Montonis lysskye affærer gjør at de en natt reiser til hans hjemland, Italia, i all hast, til et avsidesliggende gammelt slott; Udolpho. Her skjer en god del redselsfulle ting, og Emily skal mang en gang holde motet oppe ved å tenke på farens ord om ikke å gå i den emosjonelle fellen, men holde hodet kaldt. Ikke at han ville ødelegge følelsene hennes, men lære henne å kontrollere dem. Savnet etter Valancourt er stort, og hun tenker ofte på tiden før faren døde. Innimellom dikter hun poetiske linjer, og det er en del snakk om feer og mystikk. Og gjenferd så klart! Gamle slott er hjemsøkt, med mange ganger og rom, noen mørke, kalde og skremmende. Emilys følelsesmessige tilstand er hele tiden reflektert i landskapsbeskrivelsene, og vi ser etterhvert at hun har sterkere ryggrad enn det vi først trodde om henne, noe som kommer godt med i møte med andres mørke hemmeligheter.

Så klart, boken ble skrevet i en tid da kvinner generelt sett ikke hadde noen rettigheter, selv opplysningstiden bidro til store endringer i samfunnet var dette forbeholdt mennene. Arrangerte ekteskap gjorde mang en kvinne, men også menn, ulykkelige, og bidro til mye sorg, unødvendige følelsesmessige utfordringer, utroskap og mysterier. Elementer som dette bygger opp den uhyggelige atmosfæren, og de mystiske hendelsene gir teksten et sveip av overnaturlighet, men i og med at alt har en naturlig forklaring forårsaket det ingen gys hos meg. Hvert kapittel starter med et litterært sitat som passer til innholdet, men mye av de poetiske versene i teksten har ingen funksjon utover det å etablere atmosfæren og Emilys høviske karakter. Mange avsnitt drar virkelig ut i langdrag, og selv om jeg synes det var en spennende historie kunne jeg ikke tenke meg å lese den på nytt. Men glad for å ha kommet gjennom den, det er jeg, mest på grunn av de nevnte punktene over.

The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe
Penguin Books, 2010
Utgitt første gang, 1794
Engelsk
875 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

The Stranger Diaries ~ Elly Griffiths

I fjor var jeg en langhelg i Stockholm i midten av oktober, og i Gamla Stan kom jeg over en fantastisk bokhandel; Science Fiction Bokhandeln. Science fiction så klart, og fantasy, horror, krim og mye mer. To bøker ble kjøpt og den ene lest ganske kjapt, sammen med Ina som også var nysgjerrig på Elly Griffiths og hennes nyeste bok The Stranger Diaries. For hva kan være bedre enn en gotisk krim fra moderne tid, satt i scene av en litteraturelskende hovedperson og en noe ensom ulv med sans for tørr, ironisk humor?

It can be a dangerous thing, reading too much.

Clare er engelsklærer ved en skole som tidligere var bosted for en gotisk forfatter som hun skriver en biografi om. Forfatteren er best kjent for sin novelle The Stranger, og når Clares venn og kollega blir funnet drept, ligger det et notat med en linje fra denne historien ved hennes side. Etterforskeren, Harbinder, er dermed helt fra starten av i tvil om hun skal anse Clare som vitne eller mistenkt.

I tillegg til å lese mye, skrive bøker, undervise i engelsk, har Clare også en dagbok. I den noterer hun hun alt som skjer og tanker hun har omkring det. Her skriver hun også om mordet, og sine egne mistanker. Men så skjer det flere mord, og hun oppdager at noen andre enn henne selv har skrevet i dagboken. I utgangspunktet er historien tradisjonell og det samme er karakterene. Etterforskeren har sine uortodokse metoder, og selv om det ikke er opplagt tidlig i boken, blir det etterhvert ganske tydelig hvem som er den skyldige. Dette gjør ikke boken dårlig, for atmosfæren er creepy og holder på både nysgjerrighet og interesse gjennom hele lesingen. Det med dagboken er spesielt nifst. At noen sniker rundt i huset, leser dagboken og skriver i den. Man kan bli paranoid av slikt, så pass på dagboken! Det gotiske aspektet bidrar til at stemningen blir ekstra mørk og uhyggelig, med både hekser og spøkelser. Og når farene ligger på lur, er det ikke lett å bevare masken og Clare kjenner redselen krype under huden. 

Det jeg likte best, var den moderne settingen, med et gufs av gotiske spøkelser og hvordan dette veves sammen til en vellykket krimhistorie som inneholder mange henvisninger til litteratur. Agatha Christie, Wilkie Collins og Shakespeare (spesielt The Tempest) for å nevne noen. Og det beste av alt er historien i historien, nemlig The Stranger. Den er temmelig redselsfull, og følger Clare som et mareritt, og handlingen som en rød tråd som nøstes opp til slutt. Jeg leser gjerne mer av Griffiths!

The Stranger Diaries av Elly Griffiths
Quercus Editions Ltd, 2018
Engelsk
410 sider
Pocket, kjøpt

Frankenstein ~ Mary Wollstonecraft Shelley

Frankenstein or, The Modern Prometheus er en roman jeg lenge har hatt lyst til å lese, og da med spørsmålet i bakhodet; er den slik som Ringeren i Notre Dame, hvor den opprinnelige fortellingen har lite til felles med Disney-versjonen? Uansett, beretningen om romanens tilblivelse er minst like spennende som selve boken, og om dette skriver Mary Shelley (1797-1851) i forordet. Boken ble utgitt i 1818, og introduksjonen skrev hun in 1831 på oppfordring om å si noe om opphavet til historien. Ettersom hun var datter av to kjente forfattere (Mary Wollstonecraft og William Godwin), mener hun at det ikke var besynderlig at hun tidlig tenkte på skriving selv. Sommeren 1816 tilbrakte hun og ektemannen, den kjente poeten Percy Bysshe Shelley, i Sveits hvor de ble kjent med Lord Byron. På grunn av dårlig vær, oppholdt de seg mye innendørs (les gjerne mer i i dette innlegget), hvor de leste spøkelseshistorier som de mente var altfor lite skremmende. Lord Byron foreslo at de skulle skrive hver sin skrekkhistorie, og etter et mareritt en natt visste Mary nøyaktig hva hennes historie skulle handle om. "What terrified me will terrify others; and I need only describe the spectre which had haunted my midnight pillow."

Og som vi vet ble skrekkhistorien hennes umåtelig populær, og regnes i dag som den første science fiction-romanen og som en av de tre store grøsserromanene ved siden av Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Dracula. Veddemålet innbefattet fire personer; Mary Shelley, hennes ektemann Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John Polidori. Sistnevntes The Vampyre er i ettertid blitt kjent og han regnes ofte som de moderne vampyrfortellingenes stamfar.

Romanen Frankenstein starter med brev fra Robert Walton til sin søster i London hvor han forteller om forberedelsene til en ekspedisjon nordover. En slik ferd har vært hans drøm siden han var barn, og nå er det gått seks år siden han besluttet å foreta reisen til områder som ikke tidligere er utforsket. Det første brevet er preget av entusiasme, men med innsikt i farene ved en slik ekspedisjon. For selv om han forgjeves forsøker å overbevise seg selv om at Nordpolen består utelukkende av is, frost og tomhet, så tenker han om det at "it ever presents itself to my imagination as the region of beauty and delight. There, Margaret, the sun is for ever visible, its broad disk just skirting the horizon, and diffusing a perpetual splendour." Mary Shelley beskriver hans intense ønske om å gjøre noe ingen andre har gjort før ham og bli berømt for det, på en fantastisk måte. Skjønt, skrivemåten er svært gammeldags sett med våre moderne øyne, med mange ord og uttrykk som man ikke finner i det engelske språket i dag. Teksten er ikke slik at leseren skal tolke eller lese noe mellom linjene, og handlingen er kronologisk fortalt etterhvert som fortellingen glir fremover og ender med en uventet avslutning.

Brevene er datert 17-, så handlingen er lagt til en eller annen gang på 1700-tallet. I neste brev er Robert Walton fremdeles full av entusiasme og pågangsmot, men han savner en venn å dele en (eventuell) suksess med, og forteller at selv om han skriver ned sine tanker, er det ikke det samme som å ha en følelsesmessig kommunikasjon. Det første brevet er fra desember, og i august skriver han om en merkelig hendelse hvor han og mannskapet på båten har observert en hundeslede i rask fremgang bortover isen. Deretter drar de opp en forfrossen mann, og det er ikke den samme de så forsvinne i horisonten. Etterhvert som han kommer til live, utvikles et vennskap mellom de to mennene, og Walton ser på ham som vennen han har savnet. Men når Walton forteller om ekspedisjonen sin, blir han advart på det sterkeste, og gjesten forteller sin historie slik at den andre skal forstå hvilken galskap det kan være å følge én kurs for å søke kunnskap, visdom og suksess. Som sagt har Walton mål om å være først til Nordpolen, slik Victor Frankenstein ønsket å være først med å skape det perfekte menneske.

Heretter er boken delt inn i kapitler, hvor vennen forteller sin historie. Han ble født i Genève, Sveits, og heter Victor Frankenstein. Handlingen er forsåvidt godt kjent; han forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men ender opp med å skape et monster som fører til stor ulykke. Mer skal jeg ikke si om handlingen, den må leses og oppleves! Men det er klart at det var mange strømninger i tiden som gjorde at blant andre Mary Shelley så sitt snitt til å advare menneskeheten. Mot et jag etter suksess, mot konsekvensene ved å tukle med naturen, og i vårt moderne samfunn kan det advares mot blant annet genteknologien. Det er interessant å merke seg ulike dystopier som er kommet opp gjennom årene, det være seg bøker eller filmer. For eksempel holder jeg på å se serien Westworld på HBO, som er basert på spillefilmen Westworld fra 1973. Den handler om underholdning i fremtiden, hvor man betaler en formue for å få ethvert ønske og begjær oppfylt i en fornøyelsespark med menneskelignende roboter. Temaet i originalfilmen var hvordan verden kollapser når vi tukler med vitenskapen: En elektronisk feil i datasentralen gjør at robotene begynner å styre seg selv. Det oppstår kaos når de inntar en fiendtlig holdning til stedets gjester.

I don't want to play cowboys and Indians anymore, Bernard! I want their world. The one they've denied us!

- Dolores Abernathy

Skapningen til Frankenstein ønsker også en del av verden. Noen å snakke med, dele tanker med og ha omsorg for. Stifte familie og han noen å dele gleder og sorger.

Undertittelen, The Modern Prometheus, henviser sannsynligvis til den greske guden Prometevs, som skapte de første menneskene av leire. Men som jeg leste i neste åndedrag, var denne referansen vanlig i Storbritannia på den tiden når når det var snakk om at vitenskap og teknologi kunne ha dyptgripende innvirkning for menneskene, og var nok ikke myntet spesifikt på Frankenstein. Til spørsmålet innledningsvis må jeg si at ja, romanen var helt annerledes enn filmer jeg har sett og annerledes enn den historien om Frankenstein jeg vanligvis har assosiert tittelen med. Og mange tror faktisk at det er monsteret som har fått navnet Frankenstein. Jeg skal ikke begi meg ut på analyser av romanen, da jeg ikke har forutsetninger i så henseende, men en inngående artikkel her har mange interessante betraktninger (NB! spoilere!). Romanen inneholder mange referanser til andre bøker og tekster som utvider handlingen på en god måte.

Om du ikke har lest Frankenstein, er det bare å hive seg rundt og starte! Jeg ble forbauset over dens imponerende dybde, og mener det er mesterlig skrevet. Spesielt beundringsverdig er det å tenke på at Shelley kun var atten år da hun begynte å skrive den. Nå har jeg jo en forkjærlighet for dystopier og fantastisk litteratur, og må absolutt trekke frem Margaret Atwood som er en mester i å skissere foruroligende scenarioer om hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. Selv om romanen Frankenstein er gammel, er den fortsatt aktuell og relevant til dagens forskning. Boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den her.

Jeg sier bare: skynd deg å les!

Frankenstein or, The Modern Prometheus av Mary Wollstonecraft Shelley
Penguin Clothbound Classics, 1985 (2013, denne utgaven)
352 sider
Engelsk
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Fernanda Mona ~ Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsens mest kjente roman er Rikka Gan, som hun skrev like etter at slektsgården Ekeberg måtte selges fordi faren var konkurs og boken kan leses på bakgrunn av denne hendelsen som gikk sterkt inn på Jølsen. Historien fortsetter i Fernanda Mona som jeg nå har lest sammen med Hedda; jeg våknet tidlig i morges og lå i sengen og leste de siste sidene. Å igjen oppleve dette magiske universet som nærmest er litt eventyraktig var fantastisk og denne gigantboken vil det bli lenge til biblioteket ser igjen!

Enhver beskikkes jo sitt kors i denne verden, 
men enkelte beskikkes også flere kors enn ett.

Arnhild Skre, som har skrevet biografien La meg bli som leoparden, påtok seg en dristig oppgave da hun skulle skrive om den myteomspunnede Ragnhild Jølsen. En slektning av Jølsen mente at det var bortkastet tid - det finnes nemlig lite skriftlig kildemateriale, men historier om henne skorter det ikke på. Skre mener å ha avlivet mange av mytene om Jølsen, blant annet at hun neppe var gravid da hun bare 32 år gammel døde. Videre at hun misbrukte både opiater, alkohol og sovemidler, men at det er lite trolig at hun begikk selvmord. Hun var en oppsiktsvekkende person som hadde forhold til mange menn og flere av dem var gift, blant annet hadde hun et stormfullt forhold med maleren Carl Dörnberger.

Fernanda Mona ble utgitt året etter Rikka Gan, i 1905, og starter med den gamle prokuratoren som vender hjem etter mange år i syden. Slik står det skrevet i hans gamle håndskrifter:

For kvinnene på Gan, de utdør ikke lett. Så er min tro at først opphører deres saga, når de farer langt ifra gården, og blodet blandes med andre slekters blod.

Prokuratoren var ankeret for Rikka og han ønsker å hjelpe niesen, Fernanda, til et bedre liv enn hva Rikka fikk. Men slektslenken tynger, og han skjønner at hennes sjeleliv har fått en brist slik at hun er blitt trett av livet, før det har begynt. En dag vil han at hun endrer navnet sitt, noe Fernanda motsetter seg. Han forteller henne at "hva du selv vil, det kan du, hva enten det er et navn eller en skjebne, du vil bytte" og gir henne tilnavnet Mona. Gjennom samtaler med prokuratoren klarer Fernanda å se det hvite i det sorte og også oppofrelsen til Rikka i det hun har ofret for slekten. Han må likevel se sitt håp om en bedre tilværelse for henne bli knust, selv om hun ønsker å se lyset. Hun får nemlig innblikk i dette kjærlighetens lys, forelsker seg i gården Herbys eier og får kjenne elskovens hete omfavnelser. Likevel blir motsetningene mellom det dystre og mørke Gan og lysets og kjærlighetens gård, Herby, for store og umulige å utholde. Elskeren viser seg å være en rundbrenner og Fernanda ender i depresjon og tomhet. Motsetningene kan også sees i kvinnekarakterene som svinger mellom ønsket om å være selvstendig og sterk, og samtidig sårbarheten i for eksempel behovet for å bli elsket. I dette sees også at Fernanda mot slutten opplever en glede, en rik og mektig følelse av å ikke være bundet i "drageklør" og med kjærligheten hun kjenner strømme innover seg ser hun frem til å starte sitt nye liv.

Fernandas to yngre søstre er hennes motsetning og har fått tilnavnet "Gangaupene" ved at de til stadighet fartet omkring i skog og mark, og "med en sterkt hang til å skremme". De erter oksene, plager lærerne, drikker seg full, forfører fetteren og de prøver å ta livet av Mattias Aga. Det ender med at han temmer dem, men han får ikke Fernanda slik han lyster. Deres møter og samtaler får henne til å innse at han påfører straff til seg selv for hva som skjedde med Rikka og at det er mer enn nok. Prokuratoren vekket hennes kjærlighet for det vakre, noe hun utøver i hagen hvor hun steller blomstene. Men Fernanda skulle aldri få oppleve et liv hvor blomstene aldri visnet i hagen.

Jeg liker godt hvordan Jølsen har flettet inn legenden om Melusine, måten hun har brukt sagnet til å illustrere forholdet mellom Fernanda og elskeren fra Herby! At jeg kvapp da jeg leste dette er kanskje ikke så rart. For det første ventet jeg ikke å finne et slikt sagn i denne boken og for det andre...vel, det er opplagt. Men at jeg nå har funnet meg en ny favorittforfatter som samtidig har skrevet om Melusine, ja, det er mer enn forventet. En annen forfatter jeg setter høyt er Sigrid Undset og i biografien om Undset forteller Tordis Ørjasæter at Undset og Nils Collett Vogt snakket sammen etter Jølsens død og var enige om at hun var et geni. Sigrid Undset mente, ifølge Arnhild Skre, at Jølsen var den største av de to.

Jølsen var banebrytende på flere måter, for eksempel var hun den første som skrev om orgasmer i litteraturen. Tittelen på biografien har Arnhild Skre valgt fordi Jølsen ønsket å være fri og frank som leoparden, og hun har sagt at Jølsen skrev detaljert om oppsiktsvekkende ting som utroskap, morfinisme, rus, kvinners drifter og attrå - store temaer og sterke saker for sin tid som gjorde at det ble stilt spørsmål om tekstene virkelig var skrevet av en kvinne.

For å kunne skrive som hun ville måtte Virginia Woolf ta livet av "Engelen i huset"; selvsensuren som stadig hang over henne, stemmen fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive: "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev" (fra essayet Yrker for kvinner). Ragnhild Jølsen drepte også sin engel og skapte en ny sjanger- og språkform og tekstene hennes viser at hun så kropp og sinn som en helhet.

Fascinerende lesing!

Oppdatering: Hedda har skrevet om boken her :)

Fernanda Mona av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger
Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Fernanda Mona: 175
Innbundet, lånt på biblioteket

Rikka Gan ~ Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en norsk forfatter jeg ikke visste noe om før jeg leste innlegget til Hedda om Rikka Gan. Boken lånte jeg på biblioteket før ferien og leste den innimellom essayene til Woolf. Romanen er forholdsvis kort med bare 120 sider, men likevel til tider vanskelig å lese. Det skyldes nok de gotiske elementene og Jølsens fantasifulle skildringer. Hennes eget liv var også fascinerende med en gåtefull død står det på wikipedia og det er uvisst om det var planlagt eller ei da hun brått døde av en overdose sovemedisin. Også mens hun levde var samtiden fascinert over hennes skjønnhet og uborgerlige livsstil og i likhet med de mannlige bohemene kunne hun sjokkere, for eksempel en gang hun var i Roma så klatret hun opp i Trevi-fontenen og satte seg på hodet til Neptunstatuen. I norsk litteraturhistorie regnes hun som en viktig sjanger- og språkfornyer.


Ragnhild Jølsen (1875-1908) vokste opp på den gamle storgården Ekeberg i Enebakk. Hennes første bok, Ve's mor, kom ut i 1903 og er ifølge snl en kraftig og særpreget kvinneskildring. Slekten hadde sterke kunstneriske og tekniske interesser som felespill, treskjæring, oppfinnelser og sans for tekniske nyvinninger, og Jølsens dikting bærer preg av natur, sagn og tradisjon fra Enebakk. Da faren gikk konkurs måtte gården selges og familien flytte, noe som gikk hardt inn på Jølsen, og det er vanlig å lese Rikka Gan på bakgrunn av dette.

Rikka Gan er Jølsens andre roman, utgitt i 1904, og handler om Rikka Torsen som bor på slektsgården Gan. I innledningen presenteres gården som et mørkt og skyggefullt sted med "sagn som gnistret i mørket" og med en arv fra en slekt av sterke kvinner og svake menn som har gitt Rikka et stolt og stridig sinn. Det er tidlig på 1800-tallet og familien blir nødt til å selge gården til den rike Mattias Aga og for kunne fortsette å bo på gården må Rikka ofre drømmer, kropp og sjel. Med frykt for fremtiden, "som om ikke fortiden også hadde sine skygger", kommer det en klarhet til henne, at uansett hva hun gjorde så ville livet bli verdiløst for henne selv. Det handler om drømmer og lengsler, om lyst og erotikk, og hemmeligheter. Om sårhet, om et liv hun ikke kan få. Rikka klarer ikke å se lyst på tilværelsen, hun ser "bare gråværet, [...], sort sorg og sort natt". I sin ensomhet plages Rikka av sine egne tanker og andres fordømmelse. Likevel fremstår hun aldri som et passiv offer, hun er viljesterk og freidig. I etterordet skriver Astrid Lorenz at få norske forfattere er kommet nærmere et mesterportrett av en farlig, sterk og sammensatt kvinne.

I Rikka Gan har Ragnhild Jølsen skildret kvinners følelser og erotiske begjær, noe som var dristig den gangen for en kvinne. Rikka søker tilflukt i skogen og skildringene av naturen er fantastisk lesing, sammen med bildene av samfunn og mennesker i oppløsning. På denne tiden var mye i oppbrudd og Jølsen levde i brytningstiden mellom bygdesamfunnet og det moderne industrisamfunnet, og sånn jeg forstår det handler romanen mye om kvinners rolle i denne nye tiden og konfliktene som oppstår på det personlig plan ved å leve i et kjønnsdelt samfunn. Denne boken likte jeg! Det er en bok som har festet seg og som jeg kommer til å bære med meg i lang tid. Nå gleder jeg meg til å lese oppfølgeren Fernanda Mona.

Rikka Gan av Ragnhild Jølsen
Den norske Bokklubben, 1988
Norsk, bokmål
120 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Jane Eyre og det gotiske

Mange av de temaene som interesserer meg som forfatter, leser og menneske har jeg funnet i gotikken.

~Kate Morton

Jeg kom på et intervju (pdf.) med Kate Morton som jeg leste for lenge siden (det er fra 2011) hvor det står at Morton  fikk sin litterære oppvåkning med bøkene til søstrene Brontë, Jane Austen og Daphne du Maurier:

Grunnen til at jeg husket det var at jeg googlet Den sanne historien om Muddermannen, i den tro at det faktisk var en ekte bok. Det samme trodde intervjueren. Videre en liste over Kate Mortons ti gotiske favoritter, i kronologisk rekkefølge. Jane Eyre står som nummer tre:

Listen inneholder også Stormfulle høyder, Huset Ushers fall, Bleak House og Rebecca.

Jane Eyre har absolutt et preg av gotisk roman, men er også et første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Når det gjelder sjanger er den ikke så enkel å plassere ettersom den er en kombinasjon av flere, blant annet den gotiske. Mange gotiske elementer er brukt, som store herregårder og øde forblåste heier, torden og regn, og stemmer i natten. Her er mystikk og spøkelser, både frykt og galskap. Og romantikk. 

Mer enn noe annet handler Janes historie om forsoning. I en situasjon der hun burde blitt knust av barndomsårene holder hun ut, og hun forveksler aldri sosial konformitet eller siner læreres fariseiske ondskap med Guds egentlige hensikt. Når hun møter Rochester er det ikke gitt at de til slutt vil finne lykken, men den blir hardt tilkjempet gjennom lidelse, offer og tap. Det er kanskje en mer realistisk skildring av kjærlighet enn den gotiske romanstilen ville få oss til å tro. Når alt kommer til alt er det bare ekte kjærlighet som kan forvandle det som er stygt, ødelagt og forkastet, slik at det blir uventet vakkert.

~ Sophie Lister, Kulturvinduet

En mørk tordenfull kveld denne uken, med øsende regnbyger sett fra "balkongen" min :)

Jane Eyre ~ Charlotte Brontë

Hin dagen så jeg miniserien Jane Eyre som jeg kjøpte fra cdon, og den var skikkelig bra! Anbefaler alle å se den. Og så var det boken da, som jeg har kost meg med så lenge. Føltes litt merkelig å skulle lukke den og ikke lengre ha den i vesken til lesing der det måtte passe. Her er et aldri så lite sammendrag av historien, linkene er til tidligere innlegg om boken:


Jane Eyre har vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847, og ble først utgitt under pseudonymet Currer Bell.

Romanen handler om foreldreløse Jane som vokser opp hos en rik slektning, sin onkel Reed. Dessverre dør han tidlig og hun blir etterlatt i tantens varetekt. Tanten bryr seg mest om sine egne barn som hun gir mengder av ros og oppmerksomhet, men misliker Jane som hun ignorerer og straffer urettmessig. Bessie, en tjener i huset, er den eneste som viser Jane vennlighet, og hun forteller historier og synger for henne. En dag blir Jane straffet for å ha sloss med fetteren og blir stengt inne på det røde rommet hvor onkelen døde. Der inne tror Jane at hun ser onkelens spøkelse, noe som fører til at hun skriker og deretter besvimer. Da hun våkner er Bessie der, samt en besøkende, Mr. Lloyd, som foreslår for Mrs. Reed å sende Jane til en skole. Til Janes glede er tanten enig, og Jane blir sendt til fattigskolen Lowood. Det er en streng evangelisk skole hvor Jane til tross for religiøs disiplin og beskjedne forhold møter elever og lærere som hjelper og oppmuntrer henne.

Jane får en venn på skolen, Helen Burns, som stadig blir straffet og irettesatt. Dette får Jane til å bli nysgjerrig på henne, for hun synes "the punishment seemed [...] in a high degree ignominious, especially for so great a girl" og Jane tenker om henne når de møtes for andre gang at hun vil vise tegn på bekymring, tristhet og skam. Men hun verken gråter eller rødmer. I stedet sier hun nøkternt at hun er sendt til Lowood for å få en utdannelse, og da må hun bli der og gjøre det som kreves.

Synet på barn i den tiden var helt annerledes enn i dag, noe som kommer godt frem i boken, selv om synet endret seg med romantikken og Rousseaus Émilie som ble en mektig inspirasjon. Men før det ble barn sett sett på som ufullstendige voksne og fikk tidlig ansvarsoppgaver. Jane lærer mye av Helen selv om hun er mer opprørsk og ikke kan forstå ideen om å vende det andre kinnet til i møtet med urettferdighet. De to blir etter hvert nære og gode venner til tross for morstetningene, disse er i stedet med på å bygge opp karakteren Jane. Helen dør senere av tyfus i likhet med mange andre av elevene, men Jane klarer seg og fortsetter på skolen. Etter noen år som elev og de to siste som lærer tar hun stillingen som guvernante på Thornfield Hall, et stort herskapshus på landet i Yorkshire, for å undervise den franske jenten Adéle. Herskapshusets eier, Mr. Rochester er hennes formynder, og er sjeldent hjemme på grunn av mye reising.

Først etter noen måneder møter Jane Mr. Rochester, et stormfylt møte hvor en hest og dens rytter kommer galopperende ut av tåken. Hesten sklir og faller og Jane går for å høre om rytteren er såret eller trenger hjelp. Mannen banner og sverger, er uhøflig og taktløs, men ber til slutt om hjelp til å komme i salen. Jane for senere vite at rytteren er eieren av Thornfield, og det er starten på en stormende forelskelse. Samtalene og stundene med Mr. Rochester gir et innblikk i verden utenfor, og hans interesse for henne er intellektuelt stimulerende. Jane føler seg smigret fordi han behandler henne som en jevnbyrdig. Mr. Rochester på sin side synes det er noe enestående og merkelig ved hennes direkte tale, hennes søkende øyne og knivskarpe svar.  

En natt redder hun ham fra en brann, som Mr. Rochester sier ble påtent av tjeneren, Grace Poole. Senere har Rochester med seg gjester hjem som blir værende noen uker. Jane blir fortvilet da det blir åpenbart at han har planer om å gifte seg med den vakre Blanche Ingram. I stedet frir han til Jane, hvorpå hun svarer ja. 

Dessverre inntreffer en hendelse på selve bryllupsdagen: Det kommer frem at Mr. Rochester allerede er gift, som heter Bertha. Ikke bare er hun i live, men hun bor på Thornfield! Innesperret som The Madwoman in the Attic. Rochester forteller henne om sin fortid og at han giftet seg med Bertha som ung mann, uten å vite at det var sinnssykdom i familien. Det var altså henne som startet brannen, og Grace Poole holder henne under kontroll. Jane innser at hun ikke kan leve med ham som hans elskerinne og pakker de få tingene hun har og drar fra Thornfield.

Jane bruker sine siste penger til transport, og blir nødt til å sove ute og tigge mat. Til slutt blir hun tatt inn av tre søsken på et gods. De heter Mary, Diana og St. John Rivers, og Jane blir fort venner med dem. St. John er prest og finner arbeid for Jane som lærer på en veldedighetsskole. En dag får Jane overraskende nyheter av St. John: han forteller at hennes onkel, John Eyre, er død og har testamentert henne en formue på 20 000 pund. Dette kunne han vite fordi det også var hans onkel, hvilket gjør at Jane og Rivers-søskene er slektninger og Jane bestemmer seg umiddelbart for å dele formuen likt med dem. 

St. John har besluttet å reise til India som misjonær og ønsker at Jane skal bli med som hans hustru, men Jane kan ikke gifte seg med ham siden hun ikke elsker ham. En natt hører hun Rochesters stemme som roper navnet hennes over heiene, og Jane reiser sporenstreks tilbake til Thornfield som er nedbrent. Mr. Rochester bor et annet sted sammen med to tjenere og det er her Jane finner ham, enarmet og blind etter å ha prøvd å redde Bertha fra brannen. Historien har en lykkelig slutt, slik kjærlighetsromaner skal.  

Denne språklige perlen av en bok anbefales på det varmeste! 

“A poet's mission is to make words do more work than they normally do, to make them work on more than one level.”

Jay-Z, Decoded

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Språk: Engelsk
Kjøpt

En smakebit på søndag [jane eyre]

Charlotte Brontë ble født 21 april (1816), og i den anledning hadde jeg lyst til å se Jane Eyre på film. Jeg er nemlig ferdig med boken! Denne klassikeren er den mest filmatiserte noen sinne, og den versjonen jeg har valgt er en jeg har sett før: en miniserie fra 2006 som har fått hele 9 Emmy nominasjoner.

Jeg kan huske at denne serien er lagt tett opp til boken, og at den skapte en følelsesmessig reaksjon som gjorde det til en vakker og romantisk filmopplevelse. Dessverre får jeg ikke sett den i dag fordi jeg ikke fant den under handlerunden i går. Playcom var utsolgt - dvs, i datasystemet kunne de ikke se hvilken versjon de hadde hatt inne, men den kunne bestilles så det gjorde jeg. Men siden jeg ikke kan vite om det er den rette, kjøpte jeg den likegodt fra cd.on i morges. De har flere versjoner, og dessuten flere Austen-filmatiseringer, blant annet Northanger Abbey så jeg klikket på "kjøp" knappen til den i samme slengen. Jeg måtte skynde meg å logge ut før jeg klikket på flere "kjøp" knapper!

Jeg ble også inspirert av Anita som nettopp har sett den fra 2011, og som nå vil ha mer så her kommer utdrag fra boken, side 616 og 617:

Jane Eyre - en språklig perle

Part fairy tale, part Gothic horror, part love story, Jane Eyre is the archetypal account of an orphan's progress through a confusing and often cruel world.

Det er ikke bare historien som er bra i denne boken, men språket! Jeg har lyst å vise frem poesien i Brontës komplekse setningsoppbygning. Setningsleddene er så omstendelig og utførlig sammenflettet! Hendelser og måter å si ting på kunne vært sagt på en mye enklere måte, men som leser presenteres vi for intrikate tankerekker og ikke bare korte beskrivelser.

Advarsel (som jeg selvsagt skulle ha kommet med for lenge siden): Det blir jo en del spoilere i disse innleggene, så hvis du ikke ønsker å vite nøyaktig hva som skjer bør du nok unngå skriveriene mine om Jane Eyre.

Just sayin' :)

Etter at Jane forlot Thornfield og brukt sine siste penger til transport, blir hun nødt til å sove ute. Da hun våkner går hun til nærmeste landsby for å prøve å finne arbeid. Hun er sulten og tilbyr sitt lommetørkle av silke og hansker i en butikk i bytte mot mat, men det er lite hjelp å få. Senere får hun litt brød hos en bonde:

A little before dark I passed a farm-house, at the open door of which the farmer was sitting, eating his supper of bread and cheese. I stopped and said - "Will you give me a piece of bread? for I am very hungry." He cast on me a glance of surprise; but without answering, he cut a thick slice from his loaf, and gave it to me. I imagine he did not think I was a beggar, but only an eccentric sort of lady, who had taken a fancy to his brown loaf. As soon as I was out of sight of his house, I sat down and ate it.

I could not hope to get a lodging under a roof, and sought it in the wood I have before alluded to. But my night was wretched, my rest broken: the ground was damp, the air cold: besides, intruders passed near me more than once, and I had again and again to change my quarters; no sense of safety or tranquillity befriended me.

s. 467-468

Etter enda en natt ute, går hun for å finne arbeid - uten hell. Så hun vandrer avgårde mot heiene.

As the wet twilight deepened, I stopped in a solitary bridle-path, which I had been pursuing an hour or more.

"My strength is quite failing me," I said in a soliloquy. "I feel I cannot go much farther. Shall I be an outcast again this night? While the rain descends so, must I lay my head on the cold, drenched ground? I fear I cannot do otherwise: for who will receive me? But it will be very dreadful, with this feeling of hunger, faintness, chill, and this sense of desolation - this total prostration of hope. In all likelihood, though, I should die before morning. And why cannot I reconcile myself to the prospect of death? Why do I struggle to retain a valueless life? Because I know, or believe, Mr. Rochester is living: and then, to die of want and cold is a fate to which nature cannot submit passively. Oh, Providence! sustain me a little longer! Aid! - direct me!"

s. 468-469

Hun ser et lys og kommer til et hus utenfor landsbyen hvor hun blir stående utenfor en stund å betrakte beboerne før hun våger å banke på. Hushjelpen, Hannah, åpner, men Jane blir avvist som en simpel tigger med uærlige hensikter og sendt på dør. Akkurat da kommer husets herre, Mr St John Rivers, hjem og lurer på hva som er på ferde:

"Hush, Hannah! I have a word to say to the woman. You have done your duty in excluding, now let me do mine in admitting her. I was near, and listened to both you and her. I think this is a peculiar case - I must at least examine into it. Young woman, rise, and pass before me into the house."

s. 477-478

Jane blir tatt inn av Rivers-søsknene og kommer til hektene etter noen dager. Hun blir etterhvert kjent med de to søstrene Diana og Mary, og broren Mr Rivers. Fra en samtale en av de første dagene: 

I had now swallowed my tea. I was mightily refreshed by the beverage; as much so as a giant with wine: it gave new tone to my unstrung nerves, and enabled me to address this penetrating young judge steadily.

s. 492

Oppholdet ender med at Jane tar imot Mr Rivers' tilbud om å hjelpe til med å starte en skole, hvor hun også får et sted å bo. Jeg har nå kommet til side 544, og er svært spent på hvordan gjensynet med Mr. Rochester blir (jeg vet jo det kommer, jeg har sett én filmatisering allerede).

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
Språk: Engelsk
650 sider
Kjøpt

Undertrykkende feminisme?

I said my evening prayers

Jeg fortsetter med smålesingen av Jane Eyre, og befinner meg nå i kapittel 28. Snakk om bølgedaler! Mr Rochesters hemmelighet er blitt avslørt. Her kommer det sentrale gotiske element inn, for det er ingen spøkelser, men et høyst levende menneske: den gale kvinnen på loftet, og hun er gift med Mr Rochester.

Jeg kom over en artikkel på nrk.no om et aspekt ved 70-tallets feministiske litteraturkritikk, og feministiske forskere påpeker det undertrykkende i kvinners egne tekster. For eksempel i Jane Eyre, som forteller mye om kvinners liv på 1800-tallet.

Forskerne Sandra Gilbert og Susan Gubar skrev ga en ny tolkning i sin bok "The Madwoman in the Attic" (1979), hvor de vektlegger at boken også forteller en parallell historie. De skriver at det sinnet som Jane lærer seg å kontrollere overføres på en annen; den gale kvinnen på loftet. Dette er splittelsen i boken: dobbeltgjengermotivet kan leses som en undertekst hvor kvinnen tilpasser seg den mannlige normen ved å undertrykke og skjule de sidene ved seg selv som er "ukvinnelige". Disse sidene er jo der like fullt og kommer til uttrykk i en parallell, men nesten skjult historie. For Jane ender det lykkelig, men hun må altså først lære å mestre sinnet sitt.

Men akkurat nå finnes det ikke håp for Jane, hun vender seg til Gud og ber om at han forblir hos henne. Rochester forteller henne om sin fortid, men Jane innser at hun ikke kan leve med ham som hans elskerinne og pakker de få tingene hun har og drar fra Thornfield.

Hopeless of the future, I wished but this- that my Maker had that night thought good to require my soul of me while I slept; and that this weary frame, absolved by death from further conflict with fate, had now but to decay quietly, and mingle in peace with the soil of this wilderness.

s. 462

Smakebit på søndag [jane eyre]

Bildet er tatt fra Lille Lungegårdsvannet i Bergen. 

Husbonden og jeg var i går ettermiddag på vei til å se Anna Karenina på kino. 

En fantastisk filmopplevelse!

Sist jeg skrev om Jane Eyre var det fra kapittel 16, nå skal jeg begynne på 25. Overraskende at smålesing innimellom alt annet kan føre til fremdrift i en roman slik! Og det uten at jeg mister tråden. Denne månedens lesesirkelbok bød på vansker, det var rett og slett mye mer fristende å lese Jane Eyre i ledige stunder. Det vil si, jeg brukte morgenene før skole eller jobb til å lese Storm i juni. Andre stunder ble viet Jane Eyre. Uansett - jeg skulle startet ha på den neste boken i lesesirkelen, men den er ikke kommet ennå. Til postkassen altså :)

Men å! For en roman! Smakebiten er tatt ut fra en sammenheng hvor Jane svarer fornuftig, men samtidig emosjonelt på Mr Rochesters frieri. Det er med sine betraktninger om Miss Blanche Ingram som hans kone hun svarer, og med sine følelser som hun nekter å slippe fri.

"Do you think, because I am poor, obscure, plain, and little, I am soulless and heartless? You think wrong!"

s. 361

Etter en del snakk sier Jane at hans brud (Miss Ingram) står mellom dem, og han sier:

"My bride is here," he said, again drawing me to him, "because my equal is here, and my likeness. Jane, will you marry me?"

s. 363

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt

Smakebit på søndag [karakteren Jane]

Charlotte Brontë, 1854.

Biografien The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell (1810-1865) ble publisert i 1857, en betydningsfull studie av forfatteren bak Jane Eyre. Elizabeth Gaskell var nær venn av Charlotte Brontë og ble  invitert til å skrive om Brontës offisielle liv. For å gjøre det kontaktet hun de som hadde kjent Charlotte og reiste rundt i England og Belgia for å samle materiale. En hovedkilde var en stor samling brev, men også intervjuer og observasjoner la grunnlag for å skrive om Charlotte Brontës liv fra hennes isolerte barndom, gjennom forfatterskapet og til ekteskapet i en alder av 38 og hennes død under et år senere. Biografien ble gitt ut posthumt og kan leses i sin helhet her.

Jeg nevnte tidligere at Jane Eyre kan sees på som første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Boken ble møtt med hard kritikk da den kom ut, spesielt på grunn av det mange mente at Jane ikke hadde de kvalitetene en kvinnelig heltinne burde ha.

Gaskell skriver at de tre søstrene Charlotte, Anne og Emily Brontë hadde pleide å snakke sammen om det de hadde skrevet og innimellom leste de for hverandre for å høre hva de andre mente om det. Charlotte fortalte Elizabeth Gaskell at disse bemerkningene sjelden hadde en influerende effekt når det gjaldt å forandre på arbeidet, og det var i en av disse anledningene Charlotte bestemte seg for å skrive en heltinne som var helt enkel og lite attraktiv.   

"She once told her sisters that they were wrong - even morally wrong - in making their heroines beautiful as a matter of course. They replied that it was impossible to make a heroine interesting on any other terms. Her answer was, 'I will prove to you that you are wrong; I will show you a heroine as plain and as small as myself, who shall be as interesting as any of yours.' Hence Jane Eyre, said she in telling the anecdote: 'but she is not myself, any further than that.' As the work went on, the interest deepened to the writer. When she came to 'Thornfield' she could not stop. Being short-sighted to excess, she wrote in little square paper-books, held close to her eyes, and (the first copy) in pencil. On she went, writing incessantly for three weeks; by which time she had carried her heroine away from Thornfield, and was herself in a fever which compelled her to pause."

Sitat fra en artikkel i The Daily News ("the death of Currer Bell")

Det kan være vanskelig for den moderne leser å se det nyskapende aspektet ved romanen fordi det er blitt så velkjent, men Charlotte Brontë lykkes med sin målsetting og skapte en trend med ordinære og alminnelige heltinner.

Den fornuftige Jane

I går hadde jeg seinvakt og begynte ikke før halv ti. Det gjorde at jeg fikk tid til overs og bestemte meg for å lese litt om hvordan det går med Jane. Noen sider lengre kom jeg og jeg liker Jane! Måten hun tolker og forklarer seg selv og andre på gjør det lett å identifisere seg med henne. 

For Jane betyr samtalene og stundene med Mr Rochester et innblikk i verden utenfor. Hans interesse for henne er intellektuelt stimulerende og hun føler seg smigret fordi han behandler henne som en jevnbyrdig. Hun har ellers vært vant til å bli sett på som en person av mindre betydning uten å kunne uttrykke sin mening, tanker og følelser. Mr Rochester synes det er noe enestående og merkelig ved hennes direkte tale, søkende øyne og knivskarpe svar. Jane på sin side opplever ham i godt humør, mindre streng og dyster og med et smil på leppene.  

En natt hun ikke får sove hører Jane en demonisk latter rett utenfor døren sin og går ut i gangen for å se etter. Der ser hun røyk fra Mr Rochesters rom som står i full brann. Hun vekker ham og får slukket flammene, og han takker henne for å ha reddet livet hans.

" I knew you would do me good in som way, at some time - I saw it in your eyes when I first beheld you: their expression and smile did not [...] strike delight to my very inmost heart so for nothing."

s. 219

Han vil at hun skal bli værende, men hun skynder seg tilbake til sitt eget rom. Etter brannen venter Jane på en anledning til å snakke med Mr Rochester, men Mrs Fairfax forteller at han har dratt i et selskap og ventelig vil bli borte en stund. Jane spør henne ut og får høre om den vakre og talentfulle Miss Blanche Ingram. 

Da hun er alene ransaker hun seg selv ("looking into my heart") og bestemmer seg for å være fornuftig: hun vet at en mann med hans posisjon og stand, overlegen på alle måter, ikke vil se på henne som en fremtidig ektefelle. Hun vil ikke oppmuntre til en slik kjærlighet, så hun setter seg ned og maler to portretter: ett av Miss Ingram med hennes skjønnhet og ett i svart-hvitt av seg selv uten retusjering. Disse skal hun ta frem og sammenligne hver gang hun tenker at Mr Rochester liker henne.

"Ere long, I had reason to congratulate myself on the course of wholesome discipline to which I had thus forced my feelings to submit. Thanks to it, I was able to meet subsequent occurrences with a decent calm, which, had they found me unprepared, I should probably have been unequal to maintain, even externally."

s. 233

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt hos Bokklubben.no

Jane møter Mr. Rochester

Litt videre i Jane Eyre har jeg kommet, til kapittel 16 på side 221 og Jane og Mr. Rochester begynner å bli godt kjent med hverandre. I alle fall har de glede av hverandres selskap og diskusjoner, og så langt handler det om hvordan forholdet mellom dem utvikler seg. Jane føler seg tiltrukket av ham, men han behandler henne med skiftende humør, noen ganger vennlig og andre ganger stikk motsatt. Likevel blir hun ikke fornærmet eller såret for hun innser at hun "had nothing to do with their alternation". 

Først etter noen måneder møter Jane Mr. Rochester. En ettermiddag i januar ber Mrs Faifax om at Adéle får fri fra undervisningen fordi hun er forkjølet, noe Jane godkjenner og sier seg villig til å spasere til byen for å poste et brev for Mrs Fairfax.

"It was three o'clock; the charm of the hour lay in its approaching dimness, in the low-gliding and pale-beaming sun. I was a mile from Thornfield, in a lane noted for wild roses in summer, for nuts and blackberries in autumn, and even now possessing a few coral treasures in hips and haws, but  whose best winter delight lay in its utter solitude and leafless repose. If a breath of air stirred, it made no sound here; for there was not a holly, not an evergreen to rustle, and the stripped hawthorn and the hazel bushes were as still as the white, worn stones which causewayed the middle of the path".

Underveis nyter hun naturens vakre vinterlandskap, og stanser for å skue utover Thornfield Hall. I kveldsroens hvisking og krusninger fra vannstrømningene som flyter forbi, høres plutselig lyden av tramping som umiddelbart bryter fortryllelsen av det myke og dempede. En uforskammet lyd! En hest kommer dundrende, og Jane tenker på hva Bessie, barnepleieren hos Mrs Reed, pleide fortelle om den svarte hunden Gytrash, "which, in the form of horse, mule or large dog, haunted solitary ways, and came upon belated travellers, as this horse was now coming upon me". Gytrash hadde derimot aldri en rytter, og på denne sitter en mann, hesten sklir og faller hvorpå et rop fanger Janes oppmerksomhet og hun går for å høre om han er såret og om hun kan gjøre noe.

Mannen banner og sverger, tydeligvis fordi foten er forstuet.
Innhyllet i en mørk ridekappe ser Jane et dystert ansikt med strenge, barske ansiktstrekk og et harmfullt og frustrert uttrykk. Hun blir ikke redd, men heller litt blyg; hadde han vært en tiltalende ung gentleman ville hun aldri våget å insistere på å hjelpe ham. Egenskaper som skjønnhet, kultiverthet, høflighet og sjarm, men om hun møtte disse egenskapene i mannlig form ville hun instinktivt visst at personen ikke nærte noen sympati for det som finnes i henne og følgelig ville hun unngått dem som man gjør med alt som er fiendtlig innstilt.

Hadde bare denne fremmede smilt og høflig avslått tilbudet om hjelp, ville hun gått videre uten å føle noen trang til å forsikre seg om at det gikk bra med ham, men den rynkede pannen, det skulende blikket og taktløsheten får Jane til å føle seg rolig og blir dermed værende når han vil at hun skal dra og sier til ham at hun ikke kan gå før hun vet at han er i stand til å stige opp på hesten. Han ser på henne for første gang og uten å gjøre seg til kjenne spør han henne ut og får vite at hun er guvernante på Thornfield. Deretter ber han henne om hjelp til å komme i salen og rir avgårde.

Like heath that, in the wilderness,

The wild wind whirls away.

(sitat fra et dikt av Thomas Moore, Fallen is Thy Throne; når det er kjærlighet luften, er den ukontrollerbar og blir en besettelse).

s. 170

Jane fortsetter til byen for å poste brevet og tenker ikke videre over episoden mer enn at det var en forandring i et ellers ensformig liv, men hun føler seg også oppkvikket

Jane Eyre av Charlotte Brontë

CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003

650 sider

Kjøpt hos Bokklubben.no

The Monk ~ M. G. Lewis

Matthew Gregory Lewis var en engelsk forfatter som skrev sitt mesterverk, The Monk, før han fylte tjue. Boken ble utgitt første gang i 1796 og er inspirert av tyske skrekkhistorier fra romantikken og Ann Radcliffes arbeid. Lewis var medlem av Underhuset da boken kom ut og han ble kalt både umoralsk og pervers.

Romanen starter i Madrid og Kapusinerkirken opplever at folk fra hele Madrid kommer for å høre den høyt respekterte munken Ambrosio, kjent som the "Man of Holines", tale. Som nyfødt ble Ambrosio funnet ved kirkedøren og blir av de andre munkene sett på som "a present from the Virgin".

Den vakre Antonia og tanten Leonella er nykommere i byen og møter Don Lorenzo og hans venn i kirken, hvor Don Lorenzo straks fatter interesse for den unge Antonia. Til tross for sin blyghet snakker Antonia med Lorenzo om munken og det som ligger foran ham; for etter å ha levd innenfor klosterets vegger er det nå han skal erfare livet utenfor, og ytterst få vender seirende tilbake etter prøvelsene ved å møte fristelsene. Ingen av dem tviler likevel på Ambrosios karakter og at han vil være blant disse få - det er sagt om Ambrosio at hans eneste feil er hans "too great severity".

Det blir dermed litt tragikomisk å lese om hvordan munken Ambrosio til de grader er seg bevisst disse prøvelsene og kampen for å vike unna fristeler. For eksempel når det gjelder Rosario, novisen som aldri viser sitt ansikt, men som dedikert og pliktoppfyllende gjør sine oppgaver; "he loved him with all the affection of a Father". Når Roasario klager over sitt liv, snakker Ambrosio om fordelene ved å tilhøre et klostersamfunn og hvordan fellesskapet skjermer mot umoralske handlinger.

Og hva skjer? Rosario viser seg å være en kvinne og ikke bare det: hun nærer en dyp kjærlighet til Ambrosio. Munken er overrasket, forvirret og harm, men føler også forfengelighet og stolthet. Smigret kjenner han en hemmelig glede over at en ung og vakker kvinne har forlatt verden for ham og ubevisst banker hjertet av begjær. Det blir en del frem og tilbake, til slutt bestemmer han seg for at hun skal få bli i klosteret. Tross alt, hun er en dødelig kvinne og ikke selveste djevelen!

"Ambrosio was yet to learn, that to an heart unacquainted with her, Vice is ever most dangerous when lurking behind the mask of Virtue".

s.74 

Rosarios egentlige navn er Matilda, hans beundrede Madonna, som han kaster sitt begjær med all sin tyngde over. Hun er ikke uvillig, tvert imot. Hun elsker ham jo! Ambrosio ser det annerledes; hun er en fristerinne.

Parallelt fortelles også historien om Lorenzo og Antonia, samt kjærligheten mellom Lorenzo's søster, Agnes, og Raymond. Raymonds historie er i seg selv utrolig, underveis begynner jeg å skjønne hva man mente med at Lewis parodierte sjangeren han selv skrev. Og kvinner er (fremdeles) fristerinner enten det er bevisst eller ubevisst. De som ikke er fristerinner er uskyldige, men likefullt vakre. Så har man de som tillater seg å føle noe for en mann som ikke gjengjelder det, og ikke er vakre. Synd for dem! De kan råtne hjemme i sin ensomhet, eller lage kvalme for sine mer "heldige" medsøstre.

Agnes setter all sin lit til Raymond for å bli fri fra sin skjebne, men etter romansen mellom dem vil hun ikke ha noe med ham å gjøre siden han forførte henne til tross for at han lovet å vente. Hun ønsker å bli værende i klosteret, men da hun oppdager at hun er gravid sender hun ham et brev hvor hun ber ham om hjelp til å rømme: "[...] I am now obliged by circumstances to chuse between death and perjury. Woman's timidity, and maternal affection, permit me not to balance in the choice".

Etter lidenskapens fysiske brunst er det selvfølgelig vanskelig for en munk å erkjenne det syndige i sine handlinger, "the pleasures which He had just tasted for the first time [...]", og Ambrosio roper til Mathilda: "Dangerous Woman!". Matilda gir ham leksen tilbake og jeg synes Lewis på mange måter har gjort henne mer veltalende og reflektert enn munken. Etterhvert begynner munken å se seg mett på Matilda. Han drives fremdeles mot henne, ikke av kjærlighet, men av "the cravings of brutal appetite"og med et sultent begjær betrakter han andre kvinner med stadig større grådighet.

Joda, jeg fikk nesten litt medlidenhet med munken ettersom han var opplært av de andre munkene til å se på medfølelse for andres feil som en forbrytelse. Hans naturlig gode kvaliteter viste seg av og til, men klosteret ga ikke rom for å oppdage dårlige egenskaper så andre lidenskaper lå i dvale til de våknet med voldsomhet. Likevel, medlidenhet? Neppe.

Ambrosio fortsetter å være Madrids idol, ivrig som han er etter å bevare sitt gode rykte, hvilket skal vise seg å bli vanskelig. Når han møter Antonia vokser hans begjær til uante høyder. Matilda tilbyr seg å hjelpe ham, hun kan nemlig svartekunstner som kan fikse det slik at Ambrosio får Antonia helt for seg selv. Men det går ikke helt som planlagt. Etter at munken har voldtatt henne føler Antonia føler seg totalt ødelagt for alltid og ønsker å dra hjem for å "weep unrestrained my shame and my affliction". Men det går ikke munken med på, han er redd for at verden skal få greie på hans ugjerninger.

"Here shall you stay, and witness my sufferings; witness what it is to die in the horrors of despondency, and breathe last groan in blasphemy and curses! And who am I to thank for this? What seduced me into crimes, whose bare remembrance makes med shudder? Fatal Witch! was it not thy beauty? Have you not plunged my soul into infamy? Have you not made me a perjured Hypocrite, a Ravisher, an Assassin!"

Romanen inneholder mange av de typiske trekkene for en gotisk roman. Her er mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og banditter. Det er snakk om tilværelsens gode og onde krefter.

Jeg leste et sted at The Monk er en voldelig fortelling om ambisjoner, mord og incest. Kampen mellom å fastholde ved klosterløftet og virkeliggjøre personlige ambisjoner leder hovedkarakteren, munken Ambrosio, inn i fristelse og brudd på sine løfter, deretter til seksuell besettelse og voldtekt, og til slutt mord for å skjule sin skyld. Men jeg må si at historien på mange måter også er en fortelling om kvinner og deres situasjon på den tiden. Jeg irriterte meg over at kvinnene absolutt skal fremstilles som de som leder menn inn i fristelse, og måtte minne meg selv på hvilken tid boken ble skrevet. Bortsett fra at Matilda får sin hevn er det likevel menn som er i fokus, og når det blir giftermål er det ikke for at kvinnene skal få et bedre liv. Ekteskapet er rett og slett uunngåelig.

Nå som jeg skriver dette har jeg levert boken tilbake til biblioteket, men jeg mener at det var i forordet at jeg leste følgende: Lewis lekte også med konvensjoner, alt fra grusom realisme til sosial komedie. Han parodierte til og med sjangeren han skrev. Moralen fra Lewis: mer skremmende enn fristelse og synd er den unike sannheten at alle mennesker har en demon i seg - men det er de som har til hensikt å være mest moralsk rettferdige som alltid er de mest ondsinnede og farligste.

Til tross for mine innvendinger synes jeg boken er leserverdig. Det har mye med selve språket å gjøre, men også det at den tar opp samfunnspolitiske forhold og retter kritikk mot religionen. Innenfor kirkesamfunn i dag er problemene med kyskhet blitt fremstilt som om det kun er de siste årene det har vært vansker, men et viktig moment fra Lewis er at han belyser at det allerede for 300 år siden var kjent som et gjennomgåene problem.

Boken lånte jeg som sagt på biblioteket og ble lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker.