lørdag 13. mars 2021

The Testaments ~ Margaret Atwood

 

Nok en Atwood-bok er lest, denne gangen sammen med Hedda, og begge har vi storkost oss med denne avsluttende fortellingen fra Gilead. Når jeg leser eller hører om ting som skjer her hjemme eller der ute i verden, i totalitære regimer, uttalelser fra ekstremistiske grupperinger eller kvinnefiendtlige lover som blir vedtatt, refererer jeg gjerne til The Handmaid's Tale og det faktum at den ble publisert i 1985. Så lett det er å tenke at det ikke kan skje her, og nå! Men under de rette forutsetningene kan det faktisk skje uansett tid og sted. Det Margaret Atwood skriver om i disse bøkene har skjedd, skjer eller holder på å skje ett eller annet sted. Atwood har også forklart hva som gjør The Handmaid's Tale enda mer relevant nå i Trump-tiden. Hovedgrunnen til at hun ikke har skrevet en oppfølger før nå, er at "for a long time we were going away from Gilead and then we turned around and started going back towards Gilead." The Handmaid's Tale ble påbegynt i Vest-Berlin 1984 og var en respons til de som ønsket å reversere rettighetene som kvinnene hadde oppnådd i 70-årende. Den gang hadde de ikke makt til å gjøre det, det har de nå.

I The Testaments følger vi hovedsakelig tre kvinner; Aunt Lydia, Agnes som vokste opp i Gilead og Daisy som rømte til Canada sammen med moren da hun var baby. Teksten veksler mellom disse tre stemmene, og historiene som rulles opp gir mening i forhold til den første boken. Aunt Lydia, som vi kjenner fra The Handmaid's Tale, har gjennom årene fått stor makt, hun har kunnskap om alt som skjer i Gilead og har en finger med i det meste. Hennes motto har vært "kunnskap er makt", noe hun har brukt til sin ubetingede fordel. Skjønt, det viser seg etter hvert at hun bruker denne makten til noe mer. Både Agnes og Daisy får betydelige roller i utviklingen. Sammen med tre andre kvinner fikk Aunt Lydia laget et fristed for kvinner i Gileads oppstart, Aruda Hall, hvor kvinner får tillatelse til å lære å lese og skrive, noe de ellers ikke har da det vil gi dem ideer. The Aunts kunne ikke gifte seg, "that's why they could have writing and books." 

Det er mange regler og påbud for en jente som vokser opp i Gilead, og frihet er et gjennomgående tema hos Atwood. Frihet til og frihet fra. Så kan det diskuteres hva frihet er, men sitert fra The Handmaid's Tale: "Freedom, like everything else, is relative." I Gilead handler det i aller høyeste grad om å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over, og etter regimets syn har det gitt jenter og kvinner det privilegiet det er å ha frihet fra. Spesielt fra å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hvis vi ser på romanen The Robber Bride er krigen mellom kjønnene en rød tråd, og Hedda påpekte at det er interessant hvordan dette med kjønnsproblematikk er en rød tråd i hele forfatterskapet til Atwood, og hvordan problematiseringen utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Og det er nettopp det, når rettigheter blir innskrenket eller tatt bort, når neste generasjon vokser opp uten å vite om at slike rettigheter er mulig, at bildet blir skremmende. For det er bare å se seg rundt, det finnes mange krefter som ønsker å innskrenke oppnådde rettigheter. Vi kan ikke ta rettighetene for gitt!

Jeg likte boken veldig godt, og det overraskende elementet med Aunt Lydias rolle gir mening etter hvert som de tre kvinnenes historier kommer frem. Når det gjelder ekteskap har man gått tilbake til de arrangerte, og jentene skulle giftes tidlig for å forhindre "any chance encounter with an unsuitable man might occur that would lead to what used to be called falling in love or, worse, to loss of virginity. This latter disgrace was to be avoided at all costs, as the consequences could be severe. Death by stoning was not a fate anyone wanted for their children, and the stain of it on a family could be next to indelible." Skolene er kjønnsdelte, og jentene lærer å bli gode husmødre. Det hevdes at samfunnet er best tjent med separate sfærer for menn og kvinner, og Aunt Lydia ble tilbudt å være en lederskikkelse i den kvinnelige sfæren for å veilede jenter og kvinner i sine plikter. Aruda Hall blir etter hvert det fristedet jeg nevnte over, i alle fall for noen. Og det er her Lydia spinner sine nett av innblandinger i det meste som foregår, og som viser seg å ha mye med hvordan det går med regimet. 

Med boken får vi også innsyn i hva en person er i stand til å gjøre for å overleve, hvordan er det for eksempel mulig å gå i mot sin egen overbevisning, sin tro og sitt hjerte, og gjøre det andre pålegger en, uansett hvor grusomt det er? Det er et tema som utforskes mer grundig i The Testaments, og er, som med de andre temaene, både tankevekkende og forståelig. Vi liker å tenke at heltene aldri gir etter, at de gir sine liv for sitt syn, men i bunn og grunn er de i mindretall. Her kommer Atwood inn på det med frihet til å velge, for et valg har man alltids, selv om det ikke alltid kan kalles å ha frihet. 

Margaret Atwood har sagt at spørsmålet om hvordan det gikk med Offred og det totalitære Gilead har opptatt leserne i alle disse årene, og at The Testaments er hennes svar. Som med lesingen av The Handmaid's Tale er det fremdeles skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Svært tankevekkende! Som dystopi har fortellingene fra Gilead sammenheng med dagens samfunn, men oppfølgeren bærer med seg håp, noe som også sees i MaddAddam, som kan sies å ha en annerledes vinkling, men likevel med de samme temaene; frihet og hvordan samfunnet kan utvikle seg. Det at Atwood utfordrer oss til å tenke over dette er bra, særlig nå som nasjonalkonservative krefter kan få større påvirkningskraft også her i landet.


The Testaments av Margaret Atwood
Nan A. Talese/Doubleday - Penguin, 2019
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

5 kommentarer:

  1. Jeg leste de to bøkene i fjor og jeg er så enig med deg at man kan bli skremt over det som skjer, har skjedd eller vil skje ute i den store verden.
    Atwood skriver fantastisk og skremmende bra, håper hun kommer med nye bøker snart!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er virkelig skremmende! Jeg håper også det kommer flere bøker fra henne, men jeg har ennå noen ulest. Neste ut er The Edible Woman.

      Slett
  2. Flott skrevet Birthe. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle få noen varme følelser for Lydia, men ting utviklet seg heldigvis til det positive med henne. Det er et skremmende scenario Atwood skriver frem her, spesielt det at vi kan kjenne det igjen i ting som skjer i vår verden.
    Ha en super søndag Birthe!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Tine! Jeg merket også at det første møtet med Lydia i The Testaments var fylt av skepsis, men det kom seg etter hvert som hennes agenda langsomt ble rullet ut. Nervepirrende skremmende!

      Håper du har en fin uke :)

      Slett
  3. Jeg gleder meg til The Testaments. Og nå fikk jeg enda mer lyst til å lese den! Jeg har fått den i hus, men har en rekke bibliotekbøker som må leses først. Jeg likte innlegget ditt og det fikk meg hvertfall til å flytte The Testaments til hyllen med bøker som skal leses først :-)

    SvarSlett