We Used to Live Here ~ Marcus Kliewer

Ny samlesing med Ina, denne gangen en overnaturlig thriller. Marcus Kliewers debutroman, We Used to Live Here, startet som en seriefortelling på Reddit. Den ble raskt anerkjent og vant prisen for Scariest Story of 2021 på NoSleep-forumet, som har over atten millioner medlemmer. Før historien ble utvidet til en hel roman, sikret Simon & Schuster i USA utgivelsesrettighetene. Både Ina og jeg hadde fått med oss at boken ble sammenlignet med House of Leaves, noe jeg kan forstå nå når boken er lest, uten at påvirkningen utgjorde noe negativt for meg.

Baksideteksten:
Young couple Charlotte and Eve can’t believe the killer deal they got on an old house in a beautiful yet remote neighbourhood nestled deep in the mountains. One day, there’s a knock at the door. A man stands there with his family, claiming to have lived there years before and asking if it would be alright if he showed his kids around. People pleaser to a fault, Eve lets them in.

As soon as the family enters their home, strange things start to happen, and Eve wants nothing more than for them to leave and never come back. But they can’t – or won’t – take the hint that they are no longer welcome.

Then Charlie suddenly vanishes, and Eve begins to lose her grip on reality. She’s convinced there’s something terribly wrong with the house and its past inhabitants . . . or is it all in her head?

Hva er det med gamle hus? De kan i alle fall være skremmende, eller kanskje det snarere er beboerne som skaper den skumle atmosfæren. Uansett ble jeg oppslukt av historien (oppslukt vil nok være ironisk med tanke på hva som skjer med folk som blir for lenge i det gamle huset) og synes plotet er skikkelig godt sammensatt. Selv om starten er noe saktegående, gjør det at uhyggen kryper innpå og blir en intens leseopplevelse. Eve er ganske introvert med en "broken spidey-sense", som varsler henne om farer som egentlig ikke er der. En annen av hennes særegenheter er et selvdestruktiv behov for å gjøre andre til lags. Charlie er rake motsetningen, og ville raskt fått familien ut. Men hun er ikke hjemme. Og da går det galt. Etter hvert aner hun uråd, som om det venter en grusom skjebne, noe verre enn døden. Det gjør det.

Parallelt med Eves opplevelser, får leseren innblikk i dokumenter som har forbindelse med den gamle huset og flere inneholder skjulte beskjeder. Alle avsluttes med morsekoder. En smule forvirrende, og jeg fant ikke ut av morsekodene før etter boken var ferdig lest. På Reddit står det mye om dette, hvor folk har diskutert og begitt seg ut på mulige teorier om hva som egentlig foregår. Det er nemlig flere tidslinjer og settinger, og muligens flere steder og ikke kun dette gamle huset langt ute i ingenmannsland. Så det kan være ganske forvirrende selv uten morsekodene. Men historien oppleves likevel etter forholdene lett å følge, jeg liker at det er en del mellom linjene og at det som skjer ikke nødvendigvis har en plausibel forklaring. At jeg ble sittende igjen med mange spørsmål er ikke et minus, for meg viser det at en bok fenger og gir meg noe å tenke på. 

Jeg kan absolutt anbefale denne grøssende historien, også til dere som vanligvis unngår sjangeren, nettopp fordi den ikke er en tradisjonell grøsser. Og - Netflix har sikret seg filmrettighetene, og jeg håper det kommer en dato snart. Ina sitt innlegg kan leses her.

Til slutt: House of Leaves leste jeg i 2021, og det hender jeg fremdeles tenker på den. Tror den må leses på nytt!

We Used to Live Here av Marcus Kliewer
Emily Bestler/Atria, 2024
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt

The Silent Companions ~ Laura Purcell

 

Ina og jeg har igjen lest en grøsser, The Silent Companions, en gotisk roman skrevet av Lura Purcell. Det overnaturlige i boken er tilstedeværende helt fra starten, men mer og mer creepy utover i historien. Her kan du lese hennes anmeldelse.  

Baksideteksten:

Newly married, newly widowed Elsie is sent to see out her pregnancy at her late husband's crumbling country estate, The Bridge.

With her new servants resentful and the local villagers actively hostile, Elsie only has her husband's awkward cousin for company. Or so she thinks. For inside her new home lies a locked room, and beyond that door lies a two-hundred-year-old diary and a deeply unsettling painted wooden figure - a Silent Companion - that bears a striking resemblance to Elsie herself...

Handlingen i The Silent Companions er satt til viktoriatiden, i året 1866. Elise er i fengsel, anklaget for å ha satt fyr på The Bridge. Omstendighetene rundt dette har gjort henne stum, hun er fullstendig taus etter traumatiske hendelser som vi etter hvert får innblikk i. På grunn av tausheten har hennes versjon ikke kommet frem, hun har også fortrengt sannheten for seg selv, for hvem vil tro henne? Men en ny lege ankommer for å finne ut av hvordan hun kan være den eneste overlevende, og med nye og moderne metoder prøver han å redde henne fra galgen.

Året før hadde hun kommet som enke til The Bridge sammen med mannens litt tafatte kusine, Sarah. Hun var stresset og i dårlig humør, tjenestefolket uflidd og uten dannelse, huset i dårlig forfatning - alt ser mørkt ut. Og det ville bli mørkere. Lyder fikk henne til å åpne en låst og barrikadert dør hvor noen svært livaktige trefigurer står. De blir kalt Silent Companions. Trefigurer er ikke noe å være redd for, eller? Det er bare det at disse flytter på seg. Og det er creepy! Purcell skriver slik at det går kaldt nedover ryggen, hvis det hadde vært en film ville jeg knepet øynene igjen. Hvem vet hva slike kan finne på...

En mystisk familiehistorie fra 1600-tallet brettes ut fra en gammel dagbok og sånn sett er dette tre historier i en, noe som kan være vanskelig å få til, men Purcell klarer det glimrende. The Silent Companions har det meste en bra gotisk roman skal ha: Det overnaturlige, hjemsøkte bygninger, død, galskap, arvelige forbannelser, lyn og torden, og en helt som står alene mot det som skjer. 

Ina har anbefalt The Shape of Darkness, som hun mener er hakket bedre enn The Silent Companions, så den skal jeg få med meg. Uansett er The Silent Companions et bra valg! 

Laura Purcell er en britisk forfatter av blant annet historisk skjønnlitteratur og horrorbøker. Hun bor i Colchester, den eldste registrerte byen i England, med sin mann og et marsvin. Den mørkere siden av kongelig historie er hun fascinert av og har skrevet to historiske romaner om Hannover-dynastiet.

The Silent Companions av Laura Purcell
Raven Books, Bloomsbury, 2018

Engelsk
371 sider
Pocket, kjøpt

The Toll House ~ Carly Reagon

Ina og jeg fortsetter å lese sammen og denne gangen falt valget på grøsseren The Toll House skrevet av Carly Reagon. Forfatteren bor i Wales og arbeider som universitetslektor på Cardiff University, og etter å ha gjennomført et seks måneders kurs ved Curtis Brown Creative ble hun kortlistet i 2019 for the Lucy Cavendish College Fiction Prize. 

Carly Reagon har alltid likt spøkelseshistorier og ønsket å skrive en selv. Resultatet er The Toll House, som er inspirert av en bomstasjon i hennes lokale museum og en dødsmaske som hun tilfeldig kom over på et skrivekurs. 

Fra smussomslaget: 

A house with history. That's how the estate agent described the old toll house on the edge of the town. For Kelda it's the perfect rural home for her young son Dylan after a difficult few years.

But when Kelda finds a death mask concealed behind one of the walls, everything changes. Inexplicable things happen in the house, Kelda cannot shake the feeling of being watched and Dylan is plagued by nightmares, convinced he can see figures in his room. As Dylan's behaviour becomes increasingly challenging, Kelda seeks answers in the house's mysterious past. But she's running out of time.

Because something has awoken.

And now it won't rest . . .

Handlingen har to ulike tidslinjer, og starter med at Kelda og sin seksårige sønn Dylan flytter inn i et hus som på 1800-tallet var en bomstasjon. Og ja, huset har en historie og de er ikke alene der. Dylan er redd og vil ikke sove på rommet sitt på grunn av det Kelda tenker er mareritt, og som hun prøver å berolige han med, men han sier han har vært våken og at han har sett en kvinne. Den andre tidslinjen strekker seg over to år, og gir oss innblikk i hendelser som fant sted i årene 1863 og 1864 da huset fungerte som bomstasjon. Det virker som en nydelig kjærlighet mellom to mennesker som elsket hverandre, men det er kun fra jeg-perspektivet som fortelles. 

Kelda sliter med dårlig samvittighet for at hun har liten tid til sønnen, at han må skifte sted og få nye venner. Etter hvert merker hun også at noe er merkelig i huset. Det er en følelse av å bli iakttatt, og hun prøver å finne ut hva som kan ha skjedd i huset. 

The feeling grew stronger. Not just a feeling, a presence. There was someone here [...]. Someone who wanted her, who wouldn't let her go. Inexplicably, she began to cry. She felt sorrow like she'd never felt before, like all the bad things that had ever happened to her rolled into one.

s. 106

Hva er det som lurer innenfor husets vegger? Historien beveger seg i sakte tempo, noe som gir en snikende stemning og vekslingen mellom tidslinjene gjør lesingen mer spennende på en nervepirrende måte. Andre karakterer bidrar til troverdighet i historien, både i det at noen er skeptiske mens andre har et åpent sinn. Uten å røpe mer av historien, for den må leses for å få atmosfæren under huden, må jeg likevel si at vendepunktet som kommer mot slutten er overraskende. 

Absolutt en bok jeg anbefaler! Det grøssende elementet er et godt plot, og samtidig synes jeg nærheten til hovedkarakteren er positivt. Også det at Keldas hverdagslige utfordringer tilsynelatende gir henne en følelse av at hjernen spiller henne et puss, samt at hun kommer nærmere de menneskene hun har behov for å ha tett. Godt sammenvevd!  

Inas innlegg kan du lese her :)

The Toll House av Carly Reagon
Sphere, 2022
Engelsk
341 sider
Innbundet, kjøpt

The Book of Accidents ~ Chuck Wendig

Boken åpner med en prolog hvor en mann, Edmund Walker Reese, blir henrettet i den elektriske stol for å ha drept fire jenter. Allerede her får jeg en kald gysning på ryggen, for i samme øyeblikk strømmen slås på, forsvinner han. Det skjer også andre merkelige ting, for eksempel når en jeger kommer over en skadet gutt. Gutten oppfører seg merkelig, og Mike ender opp død. Dette er kun et lite frempek på hva vi har i vente.

Selve romanen handler om Nate, Maddie og deres sønn, Oliver, som er ekstremt følsom. Han har en spesiell evne til å sense andres emosjoner, særlig smerte, frykt og angst, noe som blant annet har ført til at bøllene på skolen er etter ham. Han går i terapi for å lære å beskytte seg mot å la hva andre føler gå for mye inn på seg.

Nate får vite at faren er døende, men han har ingenting til overs for denne "tremendous piece of garbage"- faren og ønsker ikke å ta imot tilbudet om å overta huset. Etter å ha diskutert med Maddie, bestemmer de seg likevel for å flytte, i håp om at det vil gjøre tilværelsen lettere for Oliver. Både Nate og Maddie opplever uforklarlige hendelser, også etter at de har flyttet. Barndomshjemmet er fullt av minner, stort sett vonde, og Nate hjemsøkes av dem samtidig som han prøver å forstå det som skjer.  

Jeg tenkte først at dette var en thriller, men boken har for så vidt ingen tydelig sjanger. Det er snarere en blanding av ulike sjangertyper, med blant annet thriller som i spenning med psykologisk preg, overnaturlig skrekk/grøsser og elementer av apokalypse. Forholdet mellom familiemedlemmene er sterkt fremtredende og gjennomgår en fase med utfordringer - hva kan et forhold tåle? Begge sitatene i starten av boken bidrar til å se både det en far er i forholdet til sin sønn (dette gjelder for øvrig for begge foreldre), og hvor sterk man må være for å hindre at andre trakker en ned. Et godt grep fra forfatteren! Forholdet far og sønn går igjen, for det er en del asshole-fedre i denne historien.

Dermed, midt oppe i bisarre, uforklarlige hendelser blir forhold satt på prøve, og hver og en må selv ta stilling til hvordan de skal reagere ovenfor ondskap, både av den grøssende overnaturlige typen og den mer realistiske ondskapen som foregår i mellommenneskelige forhold. 

Jeg likte boken svært godt, og er den første jeg ha lest av Chuck (Charles David) Wendig. Han er en amerikansk forfatter som er kjent for sin blogg Terribleminds, og har skrevet Star Wars trilogien Aftermath som jeg godt kan tenke meg å lese. Det samme med Wanderers, en post-apokalyptisk serie som høres spennende ut! Men altså, jeg synes Wendig har snekret sammen et godt plot med The Book of Accidents. Nå har jeg lagt vekt på romanes mellommenneskelige forhold, men helheten Wendig har flettet dette sammen med det skrekkinngytende er verdt oppmerksomhet.

Litt fra baksideteksten: 

[...]

Because Nate was a child being abused by his father, and has never told his family. Because Maddie was a little girl who saw something she shouldn't have. Because something sinister, something hungry, walks in the tunnels and the mountains and the coal mines of this town in rural Pennsylvania...

And now, what happened all those years ago is happening again, and this time, it is happening to Oliver. When he meets a strange boy with secrets of his own and a taste for dark magic, he has no idea that what comes next will put his family at the heart of a battle of good versus evil.

Høres det ikke spennende ut! Det tar litt tid å se den røde tråden, men Wendig har som sagt gjort det bra. Litt etter litt får leseren kjennskap til de bakenforliggende hendelsene for de merkelige tingene som familien opplever. Frempekene gir etter hvert mening, og leseren holdes i spenning fra perm til perm - en skikkelig pageturner med andre ord. Jeg kunne nok ønsket å komme litt nærmere inn på karakterene, men da ville boken blitt enda lengre, og 530 sider holder selv om den er lettlest. Boken har jeg lest sammen med Ina. Vi har lest en del bøker sammen nå, det er alltid interessant å prate underveis om boken, men denne gangen har vi ikke oppdatert hverandre så mye og jeg er nysgjerrig på hva hun skriver om The Book of Accidents.

The Book of Accidents av Chuck Wendig
Del Rey Books, 2021
Engelsk
530 sider
Innbundet, kjøpt

Frankenstein ~ Mary Wollstonecraft Shelley

Frankenstein or, The Modern Prometheus er en roman jeg lenge har hatt lyst til å lese, og da med spørsmålet i bakhodet; er den slik som Ringeren i Notre Dame, hvor den opprinnelige fortellingen har lite til felles med Disney-versjonen? Uansett, beretningen om romanens tilblivelse er minst like spennende som selve boken, og om dette skriver Mary Shelley (1797-1851) i forordet. Boken ble utgitt i 1818, og introduksjonen skrev hun in 1831 på oppfordring om å si noe om opphavet til historien. Ettersom hun var datter av to kjente forfattere (Mary Wollstonecraft og William Godwin), mener hun at det ikke var besynderlig at hun tidlig tenkte på skriving selv. Sommeren 1816 tilbrakte hun og ektemannen, den kjente poeten Percy Bysshe Shelley, i Sveits hvor de ble kjent med Lord Byron. På grunn av dårlig vær, oppholdt de seg mye innendørs (les gjerne mer i i dette innlegget), hvor de leste spøkelseshistorier som de mente var altfor lite skremmende. Lord Byron foreslo at de skulle skrive hver sin skrekkhistorie, og etter et mareritt en natt visste Mary nøyaktig hva hennes historie skulle handle om. "What terrified me will terrify others; and I need only describe the spectre which had haunted my midnight pillow."

Og som vi vet ble skrekkhistorien hennes umåtelig populær, og regnes i dag som den første science fiction-romanen og som en av de tre store grøsserromanene ved siden av Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Dracula. Veddemålet innbefattet fire personer; Mary Shelley, hennes ektemann Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John Polidori. Sistnevntes The Vampyre er i ettertid blitt kjent og han regnes ofte som de moderne vampyrfortellingenes stamfar.

Romanen Frankenstein starter med brev fra Robert Walton til sin søster i London hvor han forteller om forberedelsene til en ekspedisjon nordover. En slik ferd har vært hans drøm siden han var barn, og nå er det gått seks år siden han besluttet å foreta reisen til områder som ikke tidligere er utforsket. Det første brevet er preget av entusiasme, men med innsikt i farene ved en slik ekspedisjon. For selv om han forgjeves forsøker å overbevise seg selv om at Nordpolen består utelukkende av is, frost og tomhet, så tenker han om det at "it ever presents itself to my imagination as the region of beauty and delight. There, Margaret, the sun is for ever visible, its broad disk just skirting the horizon, and diffusing a perpetual splendour." Mary Shelley beskriver hans intense ønske om å gjøre noe ingen andre har gjort før ham og bli berømt for det, på en fantastisk måte. Skjønt, skrivemåten er svært gammeldags sett med våre moderne øyne, med mange ord og uttrykk som man ikke finner i det engelske språket i dag. Teksten er ikke slik at leseren skal tolke eller lese noe mellom linjene, og handlingen er kronologisk fortalt etterhvert som fortellingen glir fremover og ender med en uventet avslutning.

Brevene er datert 17-, så handlingen er lagt til en eller annen gang på 1700-tallet. I neste brev er Robert Walton fremdeles full av entusiasme og pågangsmot, men han savner en venn å dele en (eventuell) suksess med, og forteller at selv om han skriver ned sine tanker, er det ikke det samme som å ha en følelsesmessig kommunikasjon. Det første brevet er fra desember, og i august skriver han om en merkelig hendelse hvor han og mannskapet på båten har observert en hundeslede i rask fremgang bortover isen. Deretter drar de opp en forfrossen mann, og det er ikke den samme de så forsvinne i horisonten. Etterhvert som han kommer til live, utvikles et vennskap mellom de to mennene, og Walton ser på ham som vennen han har savnet. Men når Walton forteller om ekspedisjonen sin, blir han advart på det sterkeste, og gjesten forteller sin historie slik at den andre skal forstå hvilken galskap det kan være å følge én kurs for å søke kunnskap, visdom og suksess. Som sagt har Walton mål om å være først til Nordpolen, slik Victor Frankenstein ønsket å være først med å skape det perfekte menneske.

Heretter er boken delt inn i kapitler, hvor vennen forteller sin historie. Han ble født i Genève, Sveits, og heter Victor Frankenstein. Handlingen er forsåvidt godt kjent; han forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men ender opp med å skape et monster som fører til stor ulykke. Mer skal jeg ikke si om handlingen, den må leses og oppleves! Men det er klart at det var mange strømninger i tiden som gjorde at blant andre Mary Shelley så sitt snitt til å advare menneskeheten. Mot et jag etter suksess, mot konsekvensene ved å tukle med naturen, og i vårt moderne samfunn kan det advares mot blant annet genteknologien. Det er interessant å merke seg ulike dystopier som er kommet opp gjennom årene, det være seg bøker eller filmer. For eksempel holder jeg på å se serien Westworld på HBO, som er basert på spillefilmen Westworld fra 1973. Den handler om underholdning i fremtiden, hvor man betaler en formue for å få ethvert ønske og begjær oppfylt i en fornøyelsespark med menneskelignende roboter. Temaet i originalfilmen var hvordan verden kollapser når vi tukler med vitenskapen: En elektronisk feil i datasentralen gjør at robotene begynner å styre seg selv. Det oppstår kaos når de inntar en fiendtlig holdning til stedets gjester.

I don't want to play cowboys and Indians anymore, Bernard! I want their world. The one they've denied us!

- Dolores Abernathy

Skapningen til Frankenstein ønsker også en del av verden. Noen å snakke med, dele tanker med og ha omsorg for. Stifte familie og han noen å dele gleder og sorger.

Undertittelen, The Modern Prometheus, henviser sannsynligvis til den greske guden Prometevs, som skapte de første menneskene av leire. Men som jeg leste i neste åndedrag, var denne referansen vanlig i Storbritannia på den tiden når når det var snakk om at vitenskap og teknologi kunne ha dyptgripende innvirkning for menneskene, og var nok ikke myntet spesifikt på Frankenstein. Til spørsmålet innledningsvis må jeg si at ja, romanen var helt annerledes enn filmer jeg har sett og annerledes enn den historien om Frankenstein jeg vanligvis har assosiert tittelen med. Og mange tror faktisk at det er monsteret som har fått navnet Frankenstein. Jeg skal ikke begi meg ut på analyser av romanen, da jeg ikke har forutsetninger i så henseende, men en inngående artikkel her har mange interessante betraktninger (NB! spoilere!). Romanen inneholder mange referanser til andre bøker og tekster som utvider handlingen på en god måte.

Om du ikke har lest Frankenstein, er det bare å hive seg rundt og starte! Jeg ble forbauset over dens imponerende dybde, og mener det er mesterlig skrevet. Spesielt beundringsverdig er det å tenke på at Shelley kun var atten år da hun begynte å skrive den. Nå har jeg jo en forkjærlighet for dystopier og fantastisk litteratur, og må absolutt trekke frem Margaret Atwood som er en mester i å skissere foruroligende scenarioer om hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. Selv om romanen Frankenstein er gammel, er den fortsatt aktuell og relevant til dagens forskning. Boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den her.

Jeg sier bare: skynd deg å les!

Frankenstein or, The Modern Prometheus av Mary Wollstonecraft Shelley
Penguin Clothbound Classics, 1985 (2013, denne utgaven)
352 sider
Engelsk
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Rosemary's Baby ~ Ira Levin

Uhyggelig spenning

Rosemary Woodhouse and her struggling actor-husband, Guy, move into the Bramford, an old New York City apartment building with an ominous reputation and only elderly residents. Neighbours Roman and Minnie Castavet soon come nosing around to welcome them; despite Rosemary's reservations about their eccentricity and the weird noises that she keeps hearing, her husband starts spending time with them. Shortly after Guy lands a plum Broadway role, Rosemary becomes pregnant, and the Castavets start taking a special interest in her welfare.

As the sickened Rosemary becomes increasingly isolated, she begins to suspect that the Castavets' circle is not what it seems.

Slik står det å lese på baksiden av boken, og denne utgaven har en introduksjon hvor Chuck Palahniuk hevder at før Ira Levin var uhyggelige ting noe som skjedde andre steder enn hjemme. Noe som kunne være en trøst, men Levin introduserte med denne boken at man ikke kunne være trygg der heller. Dette ble et gjennombrudd som gjorde at boken ble en bestselger da den kom ut i 1967, og førte til en "horror boom" hvor grøssere oppnådde stor kommersiell suksess. Ifølge Palahniuk handler det også om politikk og religion, men selv om jeg hadde dette i tankene under lesingen, forsvant det litt for meg etterhvert som spenningen steg.

Natt til tirsdag satt jeg i sengen og leste ut boken, klokken var halv tre og sannelig på tide å sove. Jeg er ikke blant de lettskremte, og synes ikke noe i boken var av slik art at jeg ville avslutte lesingen. Der er ingen horrible beskrivelser av makabre ugjerninger eller skrekkelige hendelser, men det er hvordan spenningen bygges opp og avsluttes i et uhyggelig høydepunkt som er så intenst foruroligende. Det førte til at jeg sov dårlig og hadde uhyggelige drømmer.

Rosemary's Baby handler altså om det unge ekteparet Rosemary og Guy Woodhouse som flytter inn i en leilighet i the Bramford, et luksuriøst leilighets-bygg som man må stå årevis på venteliste for. Rosemary er henrykt, mens Guy er mer reservert til det hele. De får vite at The Bramford har et "unpleasant reputation", men de er jo moderne mennesker og slett ikke overtroiske. De ler det bort, men skulle nok hørt på advarslene. Kort tid etter at de har flyttet inn begynner det å skje merkelige ting, og selv om første del er noe treg med tanke på hva det dreier seg om bygges spenningskurven gradvis opp. 

Ekteparet Woodhouse ønsker seg tre barn, men ettersom karrieren til Guy ikke helt har tatt av ennå føler han seg ikke klar. Helt til plutselig en dag sier han til Rosemary at "let's have a baby"! Ikke lenge etter blir hun gravid. Svangerskapet går ikke så greit, hun har smerter, men legen sier det er helt normalt og ber henne hvile og slappe av. Naboene, the Castavets, har vært svært hjelpsomme og snille og viser stor interesse for det kommende barnet. Nesten for hjelpsomme og snille, begynner Rosemary å tenke. Det oppstår en distanse mellom Rosemary og Guy, og Rosemary klarer ikke å fri seg fra tanken på at noe er som det ikke burde. 

I del to er alt forøvrig "bright and lovely", men merkelige ting fortsetter å skje og Rosemary får en uhyggelig mistanke. Hun er blitt ganske isolert under svangerskapet fordi smertene har holdt henne innendørs, og hun har ikke mange å snakke med. Jeg aner at fæle ting skal skje, og det gjør det. Del tre omhandler fødselen og tiden etterpå, og Rosemary skjønner at hun er blitt ført bak lyset hele tiden.

Dette er en uhyggelig grøsser som jeg klart anbefaler å lese! Med tanke på at den er gammel, og at vi slett ikke lar oss skremme på samme måte i dag, er det virkelig fascinerende at boken klarer å få det til å gå kaldt nedover ryggen. Og hvordan det hele ender er spesielt godt utført, og kommer som en overraskelse. I 1968 ble den filmatisert og den har jeg nå bestilt og skal se i løpet av kommende uke.

Boken har jeg lest sammen med Ina.

Rosemary's Baby av Ira Levin
Corsair, 2011
Utgitt første gang: 1967
Engelsk
229 sider
Pocket, kjøpt