Americanah ~ Chimamanda Ngozi Adichie

I 1001-lesesirkelen denne måneden er den aktuelle kategorien bok fra Afrika, og jeg var ikke i tvil om Americanah som jeg har villet lese siden En halv gul sol. Det angrer jeg ikke på!

Americanah, Adichies tredje roman, ble valgt til en av "The 10 Best Books of 2013" av flere amerikanske medier. Som i En halv gul sol handler også Americanah om vennskap og kjærlighet, om konflikter og forsoninger, kontraster, diskriminering og korrupsjon, men kanskje mest av alt om identitet. Selv om romanen ikke har det samme historieaspektet, er den likevel sterkt knyttet til rase. For selv om raselovene ble opphevet i 1964, eksisterer det fremdeles kategorisering av mennesker basert på fysiske forskjeller.

Romanen starter med at Ifemelu er på vei fra Princeton til Trenton for å flette håret. Allerede på disse første sidene dukker de nevnte forskjellene opp, for hvorfor må hun dra helt til Trenton for å få flettet håre? Hun skriver en anonym blogg kalt Rasestikka eller Diverse observasjoner om svarte i Amerika (de som tidligere var kjent som negre) av en svart ikke-amerikaner. Situasjoner og hendelser fra hverdagen danner utgangspunkt for blogginnleggene. Men selv om "[bloggen] gjorde det bra, med tusener av unike treff hver måned, hun fikk godt betalt for foredrag, og hun hadde et stipend ved Princeton og et forhold til Blaine," og likevel var det noe som ikke stemte. I livet hennes, med henne. Hun kjente seg utmattet. Det var en dysterhet og grenseløshet som førte med seg uklare lengsler, formløst begjær, korte innbilte glimt av andre liv hun kunne ha levd. Hjemlengsel. Hos frisøren tenker hun tilbake på livet. På sin første kjærlighet, Obinze, som nå var gift og hadde barn. Femten år har hun vært i Amerika, og nå skulle hun hjem til Nigeria, og var rammet av tvil. Tante Ujus bekymring om hun vil klare seg, antydningen om at hun var endret av Amerika.

Obinze får også frem sitt perspektiv, først hvordan livet artet seg for ham etter at Ifemelu reiste. Rikdommen, sin vakre kone og lille datter. Men også hans trang til å flykte, til å bli fri: "Han var ikke lenger sikker på, han hadde faktisk aldri vært sikker på om han likte livet sitt fordi han virkelig likte det, eller om han likte det fordi det var sånn det skulle være." Gjennom hans stemme får jeg innblikk i hvordan ting fungerer i Nigeria, og etterhvert også hvordan det var under statskuppene og frem til opprettelsen av republikk. Selv om det formelt er demokrati, preges landet av konflikter, vold og korrupsjon. Og ikke minst hans møte med Storbritannia som flyktning uten papirer.

Mens Ifemelu sitter de timene det tar å flette håret, får vi høre fra barndommen hennes. Om å vokse opp som enebarn i middelklassen, morens kristne tro og faren som var hjemsøkt av alt han ikke hadde, tante Uju og Generalen. Om da hun møtte Obinze og erklærte at han var hennes store kjærlighet. Ikke nødvendigvis som i klisjeene; han fikk henne til å like seg selv, med ham slappet hun av og det kjentes som "om huden var i riktig størrelse". Ifemelu så frem til å gå på universitetet, men det oppstod stadige studentdemonstrasjoner og streiker blant lærerne, og med Obinze oppmuntring søker hun studieplass i Amerika. De andre spøker med at neste gang de ser henne er hun en skikkelig americanah.

Møtet med Amerika annerledes enn hun hadde forventet, og hun drøyer med å opprettholde kontakten med Obinze. Ettersom tiden går, og ting skjer, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt. Det har oppstått en avstand. I Amerika oppdager hun at rase og rasisme er mer utbredt enn i hjemlandet, og skriver i en bloggpost at det er først i utlandet at man oppdager at man er svart. Veldig mange amerikanere, svarte som hvite, er av den oppfatning at de som kommer til landet bør se det som et privilegium, men Adichie motbeviser dette. Det er ikke alltid et privilegium. Argumentene ligger i historiene, i tankene og som munner ut i Ifemelus bloggposter skrevet med en snert. Et godt grep, for i istedenfor å være belærende, viser hun oss at det handler om «a long train of abuses», noe som ble skrevet allerede i uavhengighetserklæringen av 1776. I romanen har Barack Obama en fremtredende plass, Ifemelu og samboeren Blaine følger hans valgkamp og dagen han blir president. Adichie har uttalt at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men at den er farligere fordi den ofte er vanskeligere å avsløre og snakke om.

I begynnelsen bestreber hun seg for å tilpasse seg den amerikanske drømmen, men etterhvert legger hun av seg den amerikanske aksenten og lar håret være i en naturlig afrofrisyre. Det var slitsomt å måtte forklare seg hele tiden, som Obinze sa det da han var i Storbritannia: "[de] forstod alle sammen dette med å flykte fra krig, fra den typen fattigdom som knuste menneskesjeler, men de ville ikke forstå trangen til å flykte fra den undertrykkende apatien som kom av ikke å ha noen valg. De ville ikke forstå hvorfor folk som ham, som ble godt oppdratt og fikk nok mat og drikke, men som sank ned i misnøyen, født til å se mot noe annet, evig overbevist om at ekte liv skjedde i dette andre, nå var fast bestemt på å gjøre farlige ting, ulovlige ting, for å kunne dra, selv om ingen av dem flyktet sultende og voldtatte fra brennende landsbyer, men simpelthen hungret etter valg og visshet".

Tilbake i Nigeria oppdager Ifemelu at hun er forandret, selv om hun ikke helt vil vedkjenne seg det, hun har blitt en americanah, et begrep som på nigeriansk refererer til de som har vært i utlandet og blitt amerikanisert, de snakker annerledes og at adoptert amerikansk tankegang. Men selv om hun føler seg noe fremmed også i hjemlandet, opplever hun nå at hun endelig er hjemme.

Jeg fikk lyst til å lese Den dypeste grunn av Graham Green, som er nevnt flere ganger gjennom romanen, så den er nå satt på listen. Americanah anbefales! De femhundreogfemti sidene ble ganske raskt lest, med tanke på at jeg er en treg leser og leste en annen bok samtidig, men på grunn av innholdet og måten den er skrevet på valgte jeg heller denne enn den andre.

Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie
Originaltittel: Americanah (2013)
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal, 2013
Norsk, bokmål
550 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Skam ~ Salman Rushdie

Denne boken slet jeg med. Bare det å komme inn i selve historien var vanskelig, og dermed ble det anstrengende å følge med på hva som skjedde. En gang for svært mange år siden leste jeg Harun og historienes hav og i hukommelsen ligger en positiv opplevelse av boken så jeg ga ikke opp, dessuten var dette boken jeg hadde valgt for lesesirkelen 1001 bøker i januar. Jeg har også Sataniske vers, som står ulest, men det er uvisst når den blir lest.

Skam handler hovedsaklig om tre familier i Pakistan; Shakil, Hyder og Harappa. Romanen åpner med at helten, Omar Khayyam Shakil, blir født - i skam, utenfor ekteskap og vokser opp med sine tre mødre. Når han forlater sine mødre har han lært at skamløshet er en dyd. Rushdie har en måte å skrive på som helt klart er både underholdende og tankevekkende, for eksempel om Omar: Svimmel, perifer, omvendt, forgapt, søvnløs, stjernetittende, svermende, tykk - hva er nå dette for slags helt? Etterhvert som jeg leste meg gjennom hendelser av personlig og av politisk art, begynte jeg å undre meg på hvor forfatteren ville. Helt til jeg innså at dette var historien om delingen av Pakistan som varte fra 1947 til 1971, og om politisk maktkamp. Etter endt lesing slo jeg opp i snl og fant at boken er "en vittig og hardtslående satire over pakistansk maktkamp." Og skammen har mange ansikt: "Rushdie predicts uncertainty of political Pakistan, and shame incarnation by the introduction of Omar Khayyam. The mysterious birth of Omar Shakil and the adultery of Shakil sisters give image of uncertain and shameless political situation of newly born nation Pakistan."

Det er i det hele tatt mye som skjer, og etterhvert begynte jeg å like denne skrivestilen som er tørrvittig med en alvorlig undertone. Og fortellerstemmen er ytterst autoral, og henvender seg ofte til leseren. For eksempel på side 66:

Og videre. Nederst på side 67 konkluderer han:

På neste side skriver han at det er en lettelse, "og nå må jeg holde opp med å si hva jeg ikke skal skrive om, for det er ikke noe særskilt ved det. Enhver historie man velger å fortelle, er en form for sensur, den hindrer at andre ting blir fortalt... jeg må tilbake til eventyret mitt, for det er skjedd ting mens jeg har latt munnen løpe av med meg."

Så du skjønner at dette er både underholdende og seriøst på samme tid. For det han omtaler som tull er alt annet enn tull. Jeg vet ikke mer hva jeg kan skrive om denne boken, uten å finne andres analyser og det blir interessant for meg, men kanskje ikke for deg som leser her. Uansett, en spesiell måte å fortelle på, mye som må fordøyes og mye til ettertanke både når det gjelder politisk utvikling, familiesituasjoner og kvinners kår. Anbefaler boken!

Skam av Salman Rushdie
Originaltittel: Shame (1983)
Aschehoug, 1985
Norsk, bokmål
262 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Det jeg elsket ~ Siri Hustvedt

Første avsluttede bok dette året, og min første av Siri Hustvedt. Hun har skrevet syv romaner samt dikt, noveller og essay. Ellers har jeg startet på en tykk bok, Nattfilm av Marisha Pessl og Skam av Salman Rushdie og har satt Min kamp av A. Hitler på vent.

Baksideteksten forteller at:

Dette er en roman om to familier som møter sorgen, og om hvordan de lever seg gjennom den. De er kunstnere og intellektuelle, og vi følger dem gjennom mer enn to tiår i New Yorks Soho, der de bor i samme hus i hver sin etasje.

Begge parene får en sønn. De er jevngamle og er alltid sammen. Tilsynelatende lever de to familiene i en god balanse mellom foreldrenes intellektuelle og kunstneriske virksomhet og kjærligheten mellom de voksne og mellom foreldre og barn.

Så faller alt i grus. De voksnes erkjennelse av tilværelsen kan ikke forberede dem på hvordan livet plutselig omkalfatres når ulykken rammer. Sorgen erstatter kjærligheten. Er da kunsten nok til å fylle livet?

Jeg ble veldig revet med i første del av boken, og likte måten Hustvedt har komponert teksten. På sine gamle dager bestemmer Leo seg for å skrive en bok om de to familiene; Leo/Erica/Matt og Bill/Lucille/Violet/Mark. Historien begynner tjuefem år tidligere da Leo ser et maleri, kjøper det og blir kjent med kunstneren, Bill. "Vi er vel alle produkter av våre foreldres sorger og gleder. Følelsene deres er skrevet inn i oss, like mye som vi er preget av genene deres" er et tidlig sitat som kommer til å prege resten av teksten. Hovedpersonene ser hvordan dette gjelder for dem, men når man er midt oppi livet kan det være vanskelig å se at det også kan gjelde for ens egne barn.

Den intellektuelle og kunstneriske virksomheten viser seg i samtaler og arbeidene, men det kan være positivt at selve språket til Hustvedt ikke er så intellektuelt at man må stoppe opp eller lese setninger om igjen for å gruble over betydninger. På den måten når Hustvedt ut til flere. Et eksempel:

Den sommeren begynte jeg å gjøre notater til boken jeg hadde planer om å skrive om skiftende synsvinkler i vestlig malerkunst, en analyse av synsmåtens konvensjoner. Det var et storstilt prosjekt, og et faglig sådan. Tegn er ofte blitt forvekslet med andre tegn, og med tingene som ligger bak dem i verden. Men ikoniske tegn funksjonerer annerledes uten at man går i naturalismens felle. Mens jeg arbeidet med boken, hadde jeg ofte Matts firetall i tankene, en liten påminnelse for å unngå en svært forførerisk form for filosofisk feil.

s. 68

Selv om jeg likte den første delen, blir teksten mer og mer preget av tomhet i det at den mister sin interessante intellektuelle filosofering og innholdet dreier seg stort sett om hendelser som inntreffer. Det kan vise at Hustvedt makter å gi leseren den følelsen Leo sitter med i sin ensomhet, men det kan også være negativt hvis leseren begynner å skumme sidene. På den annen side, det er mye bra også i andre og tredje del, men karakterene blir for lite synlige, og jeg begynte å tenke på hvem historien er om. For den er ikke om Bill, den er ikke om Lucille, Violet eller sønnene. På et tidspunkt kommer jeg frem til at den egentlig er om Leo, men så innser jeg at ikke han heller har trådt frem som en personkarakter jeg har blitt kjent med. Til det har Hustvedt skrevet for lite om selve personene, og alle deres samtaler, det de gjør og det de tenker klarer ikke å veie opp. Dermed ble det til at jeg savnet atmosfæren fra første del av boken. Ja, ulykke og sorg forandrer et menneske, men det er selve tekstens innhold som gjorde at boken pulveriserte seg i hendene mine og blåste bort.

Til tross for dette er jeg glad for å ha lest Det jeg elsket, den har mange gode kvaliteter og jeg kan tenke meg å lese en av Hustvedts nyere romaner for å se om den har samme virkning på meg eller om jeg blir positivt overrasket. For mot slutten skriver Leo at "når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå, og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans stødde etter seg først. Andre ganger er sporet borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet."

Hustvedt er født og oppvokst i Northfield i Minnesota. Hun er datter av norske Ester Vegan og norskættede Lloyd Hustvedt. Faren var professor i skandinavisk litteratur ved St. Olaf College. Foreldrene møttes på Universitetet i Oslo, der Ester studerte,og Lloyd var på et forskningsopphold. Siri Hustvedt bodde i Norge som barn og tok senere artium ved Katedralskolen i Bergen. Hustvedt er for det meste oppvokst i Northfield, men bor i dag i Brooklyn i New York sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster (fra Wikipedia).

Det jeg elsket av Siri Hustvedt
Aschehoug, 2003
Norsk, bokmål
411 sider
Pocket, gave

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen ~ George Eliot

Middlemarch. Det forekommer meg som en umulig oppgave å skulle beskrive dette verket! Så stort, så mye, så intens! Romanen er skrevet av Mary Ann (eller Marian) Evans (1819-1880), publisert under pseudonymet George Eliot på slutten av 1860-årene, og ble første gang utgitt i åtte deler i løpet av 1871 og 1872. Langholm skriver i forordet at Middlemarch er en realistisk roman i dens "balanse mellom interessen for de enkelte personenes utvikling, og interessen for den sosiale bakgrunnen."

Gjennom 944 sider (i mine eksemplarer inkluderer det forord, etterord, mottositater og noter) har Hedda og jeg storkost oss, ja, det har vært en sann fornøyelse å lese og vemodig å bla om siste side og lukke permen. Handlingen er lagt til den imaginære engelske småbyen Middlemarch fra september 1829 til like før reformlovgivningen i 1832. Dette danner bakteppe for et samfunn i endring. Blant de mange karakterene i romanen er Dorothea Brooke mest fremtredende, sammen med legen Tertius Lydgate. Men også Will Ladislaw, Fred Vincy og hans beiling til Mary Garth, Nicholas Bulstrodes skam og vanære, og Rosamond Vincy spiller viktige roller for handlingen. Dorothea og Celia Brooke er av svært god familie. Den nittenårige Dorothea er vakker og begavet med teoretiske anlegg, og "lengtet etter noe som kunne gi henne en dypere erkjennelse av verden," og hun har planer om gjøre noe stort og godt for andre, noen mener det grenset mot religiøs fanatisme. Nettopp dette fører henne inn i et ekteskap med en mye eldre prest og forsker, Mr. Causabon. Han er utrolig pedantisk, en stiv tørrpinn, men for Dorothea er han den mest interessante mannen hun har truffet, og hun tenker at han vil være den som skal veilede henne og vise henne den store sannheten, at de skal samarbeide om hans storverk; Nøkkelen til alle mytologier, og iverksette hennes planer om store og gode gjerninger. Men slik går det ikke.

Ganske snart viser det seg at Mr. Causabon ikke er interessert i at Dorothea skal ta del i hans arbeid, han ønsker ikke at hun ser på alle notatene som ligger usystematisk og usortert, ei heller hjelpe henne i å utvide sin intellektuelle horisont. Han er redd for at hun skal oppdage at storverket han har holdt på med i alle år er foreldet og umoderne, og uten verdi for samtiden. På bryllupsreisen er han mer opptatt av å samle materiale enn å være sammen med sin unge hustru, som på sin side utforsker Roma på egen hånd, og møter Will Ladislaw, en ung idealistisk mann som er i slekt med Mr. Causabon. Ganske snart forelsker han seg i Dorothea, som med sin naive, uselviske og altruistiske innstilling, ikke innser før senere hva hennes følelser for ham betyr.

Så er det Lydgate, også idealistisk og intelligent, dedikert til sin legegjerning og med planer om å revolusjonere legevitenskapen. Ettersom han er relativt fattig er han avenging av rike velgjørere, selv om han er fast bestemt på å forbli uavhengig av både politikk, andre personer og hva som er passende i samfunnet. Det skal vise seg å være et vanskelig forsett. Hans lidenskap tilhører forskningen, men gifter seg med Rosamond som viser seg å være ham en krevende hustru da hennes forventninger overstiger hans økonomiske kapasitet, og konfliktene mellom blir større og større.

Men han siktet ikke bare mot å bli en bedre lege enn det som var vanlig. Han ville oppnå noe mer; kanskje kunne hans arbeider og oppdagelser på anatomiens område føre til ny kunnskap og bli et ledd i en kjede av oppdagelser. Dette var hans mål, dette brant han for.

s. 165

Rosamonds bror, Fred, er forelsket i Mary, som ikke ønsker å gifte seg med en døgenikt. Han setter seg i gjeld for å kunne leve ut sine lyster som innbefatter hester og spill, og dermed må han gjennomføre farens krav om å bli prest, men da blir det ikke ekteskap med Mary, det er hun klinkende klar på. Hvis hun skal gifte seg, skal det bli med en mann som er tro mot seg selv. Denne utviklingen er spennende å følge med tanke på at den ordinære Mary på mange måter er den som har størst spillerom selv uten utsikter til formue av noe slag. 

Romanen kretser mest rundt Dorothea og Lydgate, og hvert kapittel innledes med et treffende sitat som passer til innholdet. Flere ganger måtte jeg si til meg selv at Eliot sannelig var i besittelse av en stor mengde kunnskap om forfattere, tenkere og ulike personer som har hatt noe å si for utviklingen av blant annet vitenskapen! Og alt er så fantastisk bra skrevet, det er ikke kjedelig et eneste sekund! Selv den allvitende fortellerstemmen er så godt skrevet inn at den i sin til tider moraliserende pekefinger gjør helheten til en av de beste leseopplevelsene mine. Endringene i samfunnet flettes sammen av denne fortellerstemmen, sammen med de hendelser som inntreffer og praten mellom middlemarcherne. Og spesielt dette med ekteskapet er jo interessant ettersom George Eliot selv levde sammen med en mann (George Henry Lewes) i mange år uten å være gift, og i romanen ligger det kritikk mot datidens ekteskapsinngåelser som vanligvis var arrangerte utifra fornuft. At Fred hadde tanker om å gifte seg med Mary var uhørt, det passet ikke det han hadde lært om at alt som betyr noe er penger, stand og status. 

George Eliot skrev med politisk skarpsindighet, hennes bøker er ikke ment som underholdningslitteratur, og noe av årsaken til pseudonymet var at hun ikke ønsket å bli assosiert med datidens triviallitteratur, eller den såkalte dameromanen. Middlemarch tar opp mange tema som var aktuelle, som idealisme, religion, utdanning og politiske reformer, og siden samfunnet var i en endringsprosess er romanen ekstra interessant, men jeg vil trekke frem kvinnespørsmålet. Eliot viser at kvinner absolutt kunne ha tanker og ideer om andre ting enn det som befant seg i de huslige sfærer, for eksempel ergret Dorothea seg over det at hun ikke hadde greie på sosialøkonomi alltid ble brukt mot henne, hennes tanker og ideer. Som kvinne hadde hun jo ikke fått anledning til å lære det, og må støtte seg på det andre, mannlige, personer har skrevet eller sagt. Hun vil gjerne være klok selv, og ikke bare nøye seg med en klok ektemann. Eliot skapte en roman som var annerledes enn det som var vanlig fra kvinnelige forfattere, og dermed bidro til å utvikle den moderne romanen. Slik tingene utvikler seg får Dorothea til slutt handlingsrom til å virkeliggjøre noen av sine idealer, og Eliot viser at et lykkelig ekteskap er de hvor partene får bestemme

Emily Dickinson skrev i et brev til sine kusiner Louse og Fannie Norcross: "What do I think of 'Middlemarch'?" What do I think of glory – except that in a few instances this "mortal has already put on immortality." George Eliot was one. The mysteries of human nature surpass the "mysteries of redemption," for the infinite we only suppose, while we see the finite.

Det er bare å applaudere, og mer skal leses av Eliot! Virkelig fascinerende hvordan Eliot makter å føye sammen så mye innhold i en sammenheng hvor man aldri mister tråden, men ser betydningen av hver enkelt relasjon mellom karakterene og det som skjer. Anbefales på det sterkeste!

Dette blir årets siste innlegg, og jeg benytter anledningen til å ønske alle et riktig godt nytt år :)

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen av George Eliot
Originaltittel: Middlemarch. A Study of Provincial Life (1871-1872)
Oversatt og med etterord av Mona Lyche Ramberg
De norske Bokklubbene A/S, 1996
Norsk, bokmål
Bind 1: 480 sider
Bind 2: 464 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Middlemarch

Det blir en litt annerledes smakebit i dag da jeg fremdeles holder på med de samme bøkene og det går tregt fremover utelukkende på grunn av andre distraksjoner. Men i alle fall, George Eliot (1819-1880) var en engelsk romanforfatter, essayist og oversetter, og brukte et pseudonym fordi hun ville unngå stereotypene som kvinnelige forfattere ble assosiert med på den tiden, nemlig det vi på norsk kaller triviallitteratur. Men hun ønsket også at skjønnlitteraturen hun skrev skulle vurderes uavhengig av arbeidet med redigering og journalistikk, samt å beskytte sitt privatliv og spesielt den skandalen det ville vært om det kom ut at hun levde sammen med George Henry Lewes som var gift.

Hennes egentlige navn var Mary Ann (Marian) Evans. Nå som jeg leser Middlemarch, kom jeg i tanker om Charlotte Brontë som beundret Lewes og brevvekslet med ham, blant annet kan vi lese at hun kritiserte hans fascinasjon for Jane Austen. Uansett, ifølge Elizabeth Gaskell kunne ikke Charlotte like hans privatliv i så henseende, men etter at George Eliot leste Villette skrev hun (dette kom jeg over da jeg leste Villette, hos The Telegraph) følgende:

“Villette! Villette!” wrote George Eliot. “It is a still more wonderful book than Jane Eyre. There is something almost preternatural in its power.” It was unlike the strong-minded Eliot to be reduced to exclamation marks and vague talk of a “something”. But Villette was so innovative for its time, and remains to this day so potently strange, that critics have struggled to find words to describe it. “There are so few books, and so many volumes,” wrote Eliot’s partner GH Lewes. “Among the few stands Villette.” Lewes thought it was unique. Lesser authors were “reverberating the vague noise of others”. Brontë spoke out boldly in a voice that was all her own.

Før plogen din over de dødes knokler ~ Olga Tokarczuk

Da Beathe inviterte til samlesing av nobelprisvinner Olga Tokarczuks roman Før plogen din over de dødes knokler skaffet jeg sporenstreks boken og slukte den i et jafs. Virkelig en merkverdig roman! Her er det besynderlige hendelser, mørk humor, tankevekkende teorier, krim og kritikk av miljøødeleggelser og er også et forsvar for dyrenes rettigheter.

Forlaget skriver:

Vinternatten ligger tung og mørk over den polske landsbyen da hobbyastrolog og tidligere engelsklærer Janina Duszejko finner naboen død på gulvet i hans hjem. Først virker dødsfallet naturlig: kvelning av et kjøttbein. Men Janina har sett flere dyr luske rundt i området. Kan de ha noe med dødsfallet å gjøre? Når flere landsbyboere blir funnet døde, alle tilknyttet det lokale jaktlaget, blander Janina seg inn i saken. Det er ikke alle like begeistret for.

Olga Tokarczuk, vinneren av Man Booker International 2018, har skrevet en helt særegen roman. Før plogen din over de dødes knokler er en mørk feministisk komedie, en eksistensiell fabel, en hyllest til poeten William Blake og et mordmysterium.

Olga har et utrolig spennende språk og hun lar hovedkarakteren komme med mange interessante betraktninger som jeg kunne tenke meg å gjengi, men siden det er så mange av dem, lar jeg det være. Noen sitater har jeg med, men for den fulle opplevelsen anbefaler jeg å lese boken. Den er absolutt verdt det.

Janina Duszejko anser hun "som skandaløst upassende og sårende", og vil ha seg frabedt at andre bruker det. Andre mennesker gir hun kallenavn "som dukker opp av seg selv når jeg ser noen for første gang. Jeg er overbevist om at dette er den beste måten å bruke språket på, istedenfor å kaste rundt seg med ord som er blottet for mening." Sammen med naboen, Duglaus ("navnet gjengir Egenskapene hans"), prøver de å finne ut hva som har hendt, og når flere dødsfall inntreffer blir de redde. Men likevel, kan det være dyrene som tar hevn?

Duszejko har valgt å bo for seg selv på et sted i ødemarken ved grensen til Tjekkia, om hennes tidligere liv får vi lite informasjon, men hennes tanker om ulike ting er mange og innfløkte. Temaer som bringes opp etterfølges gjerne med "jeg har en Teori om det", for eksempel hvorfor det er vanskelig å snakke med enkelte menn: "Med alderen pådrar mange menn seg testosteron-indusert autisme, som viser seg gjennom et gradvis tap av sosial intelligens og evne til mellommenneskelig kommunikasjon, samt nedsatt evne til å formulere tanker. Den som rammes av denne Plagen blir taus og ser ut som om han har falt i staver. Han utvikler en interesse for ulike Redskaper og maskiner og blir opptatt av andre verdenskrig og biografiene til kjente personer, som oftest politikere og forbrytere. Evnen til å lese skjønnlitteratur forsvinner nesten fullstendig; testosteron-indusert autisme minsker kapasiteten til å forstå romankarakterenes psykologi."

En annen sentral karakter er Dyzio, en tidligere elev. Hans prosjekt er å oversette Blake samtidig som han jobber med IT i politiet, og hun hjelper til så godt hun kan. Det Duszejko liker aller best er å sette seg ned foran datamaskinen, med Efemeridene, notatbok og noen bøker innen rekkevidde. "Dyzio, som var i stand til å fortape seg i digresjoner om de merkelige symbolene hos Blake, delte ikke min lidenskap for Astrologi", men hun blir glad i Blake hun også og denne beundringen er spredd utover i teksten, ofte med "det sier Blake" eller "ifølge Blake", og hvert kapittel innledes med et sitat fra hans dikt. Hennes livsfilosofi er at alt er styrt fra universet og alle hendelser kan settes i sammenheng med planetenes plassering.

Tittelen er hentet fra Blakes dikt Proverbs of Hell, en tekst som minner om Salomos ordspråk i Bibelen og handler om forfatterens opplevelser fra helvete:

In seed time learn, in harvest teach, in winter enjoy.
Drive your cart and your plow over the bones of the dead.

Av alle hennes teorier er det den om dyrenes hevn som er gjennomgående i boken, en teori hun ved hjelp av astrologien har kommet frem til. Hun legger ut om den til landsbyens innbyggere og skriver brev til politiet, hvorpå hun blir betraktet som en skrullete gammel kjerring, men etterhvert begynner folk å snakke om det ikke skulle være noe i det. Løsningen på mysteriet kom ganske overraskende på meg, men passet helt til historien.

Olga Nawoja Tokarczuk, født 29. januar 1962, er en polsk forfatter og psykolog. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018 for romanen Løperne. Tokarczuk debuterte som poet og har skrevet noveller, romaner og essay. Hun ansees som en av sin generasjons mest kritikerroste polske prosaister.

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarczuk
Originaltittel: Prowadź swój pług przez kości umarłych (2009)
Oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal, 2019
Norsk, bokmål
304 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Middlemarch

Jeg har begynt å lese Middlemarch sammen med Hedda, en bok i to bind som jeg leste for veldig mange år siden og som absolutt egner seg utmerket til igjenlesing. Nå oppdager jeg flere nyanser enn ved første gang, som det å se hovedkarakteren, Dorothea, i ett nytt perspektiv. Jeg skal begynne på kapittel syv og ser frem til å lese om utviklingen av Dorotheas forestående ekteskap, hun er nemlig ikke som andre unge piker og setter høyest av alt den store sannheten, og å leve i pakt med Guds ord.

Til tross for all praten om ekteskap kan ikke romanen karakteriseres som en romantisk fortelling, noe A.S. Byatt har skrevet i et innledende essay til en annen utgave enn min; "Dette er ikke en romantisk roman, selv om det er en svært lidenskapelig en. Den er anti-romantisk."

For eksempel er Sir James Chettam en mann som betraktes som et godt gifte for en ung lady, men Dorothea ønsker "en mann som står over [seg] både når det gjelder dømmekraft og kunnskaper."

Men kanskje ingen av dem som levde på den tiden - i hvert fall ikke i traktene rundt Tipton - ville ha forstått en pike hvis forestillinger om ekteskapet ble farget ene og alene av overspent religiøst svermeri og tanker rundt de store spørsmål. Særlig ikke når denne begeistringen fikk næring bare fra sin egen glød og hverken enset brudeutstyr eller servise, nei, ikke engang de søte gleder og den ære som ventet en ung, blomstrende frue.

s. 33