torsdag 8. august 2013

Tåpenes sammensvergelse ~ John Kennedy Toole

John Kennedy TooleJuliboken i lesesirkelen 1001 bøker skulle vært blogget om 28. juli så omtalen min kommer litt sent ettersom jeg var bortreist, men siden jeg tross alt har lest boken kan jeg like gjerne skrive noen ord om den også.

Tåpenes sammensvergelse er skrevet av John Kennedy Toole og utgitt posthumt i 1980. Romanen ble belønnet med Pulitzerprisen året etter, noe forfatteren dessverre ikke fikk oppleve, og det var første gang prisen ble delt ut posthumt. Toole tok sitt eget liv i 1969, 32 år gammel og seks år etter at romanen var ferdig. Mange innen den litterære verden roste skrivingen hans, men boken ble refusert, omarbeidet og igjen refusert gjentatte ganger og omsider var det moren, Thelma, som fikk den publisert. Som sekstenåring skrev Toole sin første bok, The Neon Bible, som først ble publisert (i 1954) etter suksessen til Tåpenes sammensvergelse. Refusjonene gikk hardt inn på ham. Han begynte å drikke tett og utviklet depresjoner og paranoia og flere helseproblemer.

Jeg hadde ikke hørt om denne boken før og synes ikke akkurat omslaget var av det mest tiltalende typen. Siden humor er en sjanger jeg sjeldent leser var jeg heller lunken til hele boken, bakpå står det nemlig at Tåpenes sammensvergelse regnes av mange for å være en av etterkrigstidens morsomste romaner. Den starter slik:

En grønn jaktlue var presset sammen mot toppen av et kjøttfullt ballonghode. De grønne ørelappene, som var fylt av langt, uklippet hår og fint øredun, stakk ut på hver side som retningsvisere som pekte i hver sin retning. Fyldige lepper stakk fram under den buskete mustasjen, og snurpet seg sammen til små folder i munnvikene, som var fylt med misbilligelse og smuler av potetchips. I skyggen under den grønne lueskjermen skuet Igantius J. Reillys overlegne blå og gule øyne ned på de andre menneskene som ventet under uret utenfor D. H. Holmes' magasin, og gransket mengden for å finne tegn på dårlig smak. Ignatius merket seg at mange av dem hadde så dyre og nye klær at de med rette måtte anklages for å mangle takt og tone. Det å gå kledd i noe nytt eller i noe dyrt var ganske enkelt et tegn på manglende geometrisk og teologisk sans. Og hvordan da med de sjelelige kvaliteter?
Selv var Ignatius både komfortabelt og fornuftig kledd. Jaktlua beskyttet ham mot snue. De voluminøse tweedbuksene var holdbare og tillot usedvanlig frie bevegelser. De rommet lommer av varm og stillestående luft som var Igantius til velbehag. Den rutete flanelltrøya gjorde det unødvendig med jakke, mens skjerfet beskyttet den utsatte huden mellom kraven og øreflippene. Hans klesdrakt var akseptabel ut fra et hvilket som helst teologisk og geometrisk mål, uansett. og antydet et rikt indre liv.

Og sånn fortsetter det. Og det er jo morsomt!

Romanen handler om tredveåringen Igantius J. Reilly som bor hjemme hos sin mor i New Orleans, tidlig på 1960-tallet. Igantius ligger stort sett i sengen hvor han, mens han pleier fordøyelsen, skriver på sin visjon om historien som skal "bevise for de lesekyndige hvilken uheldig kurs historien hadde tatt i de siste fire hundreår". Når han blir nødt til å ta seg jobb skriver han dagbok, som er full av muligheter; "den kunne bli et levende og sannferdig samtidsdokument om en ung manns problemer av den største interesse", og det kunne den. Det kunne den. Men så er Ignatius slik anlagt at han ser den store sammenhengen:

Det trengs orden og disiplin i vår nasjon hvis den ikke skal gå til grunne. De forente stater har behov for noe teologi og geometri, for smak og sømmelighet. Jeg tror vi balanserer på kanten av avgrunnen.
s. 45 

Og med sitt overutdannede hode begynner han å tenke ut måter å revolusjonere samfunnet på sitt eksentriske vis. Da jeg leste essayet Originalene av Virginia Woolf tenkte jeg straks på Ignatius; "Alle sanne originaler særmerkes ved at de ikke et øyeblikk anser seg selv for å være eksentriske. De er overbevist - og hvem tør påstå at de tar feil? - om at det er verden for øvrig som er kuet og deformert og åndelig avfeldig, mens de alene har levd sitt liv i overensstemmelse med naturens bud". Om de blir arrestert for noe er det ikke drap eller noen annen grov forbrytelse, "[...] de har bare vært det man kaller 'til sjenanse'". Slik er det med Ignatius. Jeg heier på ham: slutt, ikke gjør det, la være å si slikt, ødelegg ikke nå, herregud mann! Til slutt ser jeg en stakkarslig fyr, en karakter som ikke aner hvordan han skal opptre sammen med sine medmennesker og slett ikke hvordan han skal fronte sin "sak" selv om hans "høyt utviklede sosiale samvittighet" ser hva som trengs å gjøres.

Boken er godt skrevet, ingen tvil om det, jeg liker formuleringene og måten forfatteren bygger opp setningene på. Men vittig? Tja! Det er unektelig morsomt å lese om når Ignatius kommer opp i alle de vanvittige situasjonene, spesielt på grunn av måten det er skrevet på, men jeg vil heller si tragikomisk. For leser man forfatterens egen historie ser vi at Ignatius har mange likheter til Toole i sin sjuskete og eksentriske væremåte. Jeg trakk på smilebåndet flere ganger og humret over enkelte uttalelser og betraktninger som kom fra den kanten. Ignatius er uansett en svært pessimistisk mann som sjeldent har noe godt å si om eller til andre; alle disse tvilsomme individene, disse tåpene som sammensverger seg mot ham. Det tragiske er denne karakteren som lever så totalt uten sosiale antenner at han er dømt til et liv uten anerkjennelse, for det han skriver og tenker eller rett og slett å bare være til. Hver gang tramper han så til de grader i salaten at folk rundt ham synes det er plagsomt.

Iallfall; hans kjære mor blir til slutt fullstendig oppgitt og Ignatius tenker at "verden vil en dag få ram på meg under et eller annet latterlig påskudd", han er intelligent og skjønner til slutt at "kabelen er gått opp". Avslutningen får meg til å tenke på at det finnes håp for alle, for det er hele tiden Ignatius som balanserer på kanten av avgrunnen.


Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole
Originaltittel: A Confederacy of Dunces
Oversatt av Nils Werenskiold
Tiden Norsk Forlag, først 1982
Min utgave: 2004
Norsk, bokmål
341 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

20 kommentarer:

  1. Flott omtale med fine betraktninger Melusine. Jeg likte jo også boka, så da er vi hvertfall tre.. :)
    Det var kanskje feil å markedsføre den som etterkrigstidens morsomste- for den er tragikomisk som du sier,i kke en ren humorbok- Den er vel langt fra det, selv om humoren er besk, svart, og det er mye sit.kom.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Anita! Så gøy at vi likte den begge to, som vi har gjort med flere andre av 1001 bøkene :) Ja, det tragiske aspektet ble for overskyggende til at boken ble morsom, skjønt den er jo morsom i all sin tragedie. Svart humor ja, der har du et godt poeng!

      Slett
  2. Jeg har blitt mer og mer nysgjerrig på denne så nå havner den rett og slett på listen. Veldig fin omtale,Birthe:) Tusen takk for fine ord på bloggen min. Ha en fin kveld:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra, bare si fra om du vil låne den! Bare hyggelig, Beathe, det ville vært synd om du ble borte. Ønsker deg en god helg :)

      Slett
  3. Noe av det jeg også flirte av var som du siterte: "Hans klesdrakt var akseptabel ut fra et hvilket som helst teologisk og geometrisk mål, uansett." Det minnet meg nemlig om at jeg har truffet en Ignatius engang. Jeg skulle ansette en IT-konsulent, og under intervjuet sa intervjuobjektet følgende: "Jeg vurderer IT i dagens samfunn ut fra to synsvinkler, den teknologiske og teologiske..." :)

    Er enig i at dette var mer en tragikomisk bok enn morsom. Jeg syntes rett og slett synd i Ignatius etterhvert og forarget meg over måten de behandlet ham på. Satt nemlig med følelsen av at Ignatius hadde mer enn et par autistiske trekk, og da ble historien tung for meg å lese. Godt å se at Anita ikke er alene om å like boka! :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg humret godt i begynnelsen av boken, men etterhvert ble det tragiske for mye tilstedeværende til at jeg kunne le. Da syntes jeg også synd på...hvem? Ignatius eller moren? Eller samfunnet? Sånn sett kan jeg se det satiriske aspektet i samfunnskritikken. Jeg møtte også en sånn original (på videregående) som hadde noen uhyre fikse ideer og samtidig så sammenhenger der ingen andre så dem. Det var utrolig interessant å høre på når han snakket om den store helheten osv. og han var alltid sjuskete kledd med fett hår. Kanskje autistiske trekk som du nevner om Ignatius, det har jeg ikke tenkt på - interessant! Ja, godt at Anita ikke er alene :)

      Slett
  4. Fascinerende - både handlingen, hovedpersonen og forfatteren bak. Veldig fin omtale, Birthe! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, egentlig er det en bok alle burde lese fordi den tar opp annerledeshet og hvordan den kan arte seg for enkelt mennesker. Takk for det, Karen :)

      Slett
  5. Har helt gått glipp av at du også hadde skrevet om denne. Fascinerende at du likte den så godt som du gjorde, selv landet jeg på den mer negative siden. Likte avslutningen din om håpet og det om originalene, det er nok en blessing indisguise dette med at vi ikke vet hvor rare vi egentlig er - og selvrettferidg skylder på andre -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke så rart du ikke har fått det med deg ettersom jeg var på ferie og postet innlegget så sent, uansett har du rett i at det er en velsignelse at vi ikke vet hvor rare vi egentlig er for hvem skal dømme om dette!

      Slett
  6. Hm ...
    denne fristet, så den får bli med til sommerheimen tror jeg.
    Takk for et deilig boktips.
    Jeg tror dette er en bok jeg vil like.
    Ha en fin kveld og velkommen tilbake til hverdagen :)
    Klem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så fint at det fristet å lese denne, for selv om jeg ikke helt fikk den humoren som var forespeilet, men snarere mer tragedie, så er det en bok å få med seg. Takk, det er alltid godt å komme hjem igjen! Klemmer tilbake :)

      Slett
  7. GOD omtale, som vanlig. :)

    Forfattere som tar livet av seg gjør meg alltid ekstra nysgjerrig.

    Dette er ikke en bok for meg, jeg ser det på språket (sitatene du deler) og type karakter. Dette vil være en bok jeg måtte tvinge meg gjennom, jeg bare vet det.

    "Hans klesdrakt var akseptabel ut fra et hvilket som helst teologisk og geometrisk mål, uansett. og antydet et rikt indre liv." - den var fin da!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Heidi! Ja, det å lese boken i lys av forfatterens selvmord gjorde at det humoristiske aspektet svant hen. Det gjorde det egentlig etterhvert uansett og historien ble som jeg nevnte mer tragisk enn humoristisk. Skjønt, som satire står den godt.

      Slett
    2. Godt sagt. Jeg kan ikke unngå å tenke på romanen Reisen til nattens ende, den er slik, humoristisk men mest tragisk.

      Slett
    3. Nå måtte jeg innom hos deg for å sjekke den boken og alt kom til meg etterhvert som jeg leste, jeg har også lagt den til på skal-lese-listen (nå på den prioriterte). På nrk Kultur og underholdning leste jeg om den at "dette er et virkelig mesterverk, en bok som er vond og ekkel, men klok og briljant på samme tid".

      Slett
    4. Oj, jeg skal se å finne den omtalen og lese den jeg også. En bok jeg ikke glemmer så fort selv om jeg brukte evigheter på å lese en ferdig. Tviler ikke på at du kommer til å bruke mindre tid enn med da, hihi.

      Slett
    5. Mindre tid...tja, jeg er veldig flink til å bruke lang tid på å lese bøker :)

      Slett
  8. Veldig godt skrevet - som vanlig! Jeg blir stadig mer overbevist om at jeg må lese denne boken, jeg må bare komme i riktig humør først. Alt du skriver er sånt som gjør meg nysgjerrig, og jeg tenker at det er en roman jeg vil få mye ut av når jeg først leser den. Men det er noe med å lese ting riktig, ikke bare ut fra egen sinnsstemning. Aller først må jeg få forordet og forfatterens selvmord på avstand. Et spennende innlegg var det uansett! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Line! Jeg håper du leser den ferdig en gang, og kanskje er det slik at en må være i riktig humør og sinnsstemning. Selv hadde jeg ferie og var undratt all stress og hverdagslige plikter så kanskje det hjalp :)

      Slett