Drømmen og hjulet kjøpte jeg i 2014 etter å ha lest tre av bøkene til Ragnhild Jølsen (1875-1908);
Rikka Gan,
Fernanda Mona og
Hollases krønike. Fremdeles gjenstår
Ve's mor,
Brukshistorier, artikler og etterlatte arbeider som noveller og fortellinger. Men - nå er det boken som Jens Bjørneboe fikk utgitt i 1964 som er i fokus. En besynderlig bok på mange måter, en bok jeg er svært glad for å ha lest.
Ifølge Arnhild Skre som har skrevet en biografi om Jølsen (
La meg bli som leoparden) var forfatteren myteomspunnet allerede da hun levde. Da hun døde bare 32 år gammel ble det ikke mindre mystikk rundt hennes person.
Drømmen og hjulet er en historisk dokumentar ettersom den tar for seg omveltningene på den tiden, men mest av alt en biografisk roman om Ragnhild Jølsen. Hvem var hun? Hva vet vi egentlig om henne? Dette er spørsmål jeg stilte meg underveis i lesingen av Jølsens romaner, og som jeg håpet å få nærmere svar på i
Drømmen og hjulet.
Jeg liker godt den kronologiske oppbygningen som jeg synes fungerer bra når det gjelder biografier. Året er 1848 og godseieren på Ekeberg, Peder Jølsen, funderer over omveltningene som ryster Europa. Et Europa som var blitt en smeltedigel hvor "religion, lov og rett, seder og skikker, livsanskuelser og samfunnsformer" ble smeltet om. For en tid å leve i! Verdens forfall! Sønnen, Holm, er av en helt annen oppfatning. Han har god forstand på tidens utvikling og verker etter å sette ideer og planer for fremtiden ut i live. Kløften mellom gammelt og nytt er også kløften mellom far og sønn. I denne brytningstiden grunnla Holm Jølsen fyrstikkfabrikken i 1866. Det handlet om å være i takt med samtiden, å tenke fremover og like raskt som den nye tiden utviklet seg.
Holm Jølsen og hans hustru, Pauline, fikk åtte barn hvorav fire levde opp. Det niende barnet fikk navnet Ragnhild Theodora. På grunn av aldersforskjellen til nest yngste søster vokste Ragnhild opp nærmest som enebarn, og hun utforsket verden på egen hånd. Skolegang og undervisning brydde hun seg ikke om, men var flittig til å lese og skrive, for eksempel skrev hun brev til kattene og usynlige vesener på gården. Det var moren som åpnet en verden av sagn og eventyr, og faren fortalte historier om slekten og dalens historie. Skogen ble stedet hun vandret mye i, og hvor hun møtte den Store Onde Ånd; ond, deilig og lodden. Kirken likte hun ikke, men hun ble likevel dratt mellom tanken på den Store Onde Ånd og kristendommen. Hun så at kirken mente at kvinner ikke skulle ha kjødets lyst, dette ble tanker som fulgte henne gjennom hele livet og hun bestemte seg tidlig for å skrive bøker "om kvinner som selv bestemmer hva de vil gjøre og tenke og si." Langt inne i Ekebergskogene møtte hun Vilde Vaa, djevelen. Han var jeger og kom fra langt inne i skogen, deilig men ikke så lodden. Vilde Vaa skulle også følge henne gjennom årene.
Fyrstikkfabrikken brant ned flere ganger og Holm Jølsen bygget den opp igjen. Men tredje gangen gikk han konkurs og familien måtte flytte til Christiania, da var Ragnhild fjorten år. I byen møtte hun en mann som hun ble svært tiltrukket av og som hun begjærte. Hun vil bli som ham; fri og likeglad som en jeger i skogen. En stormende forelskelse oppstod, det var som en "glødende stålstreng" gikk gjennom henne når hun så ham. Hun kalte ham Esau: "Han var et dyr og en gud, han var Pan. Han var som å drikke vin." De tilbrakte mye tid sammen, men elskov opplevde hun kun én gang med ham. Hun kastet seg ut i alle selskap, høyrøstet og leende. Om streikene og fremveksten av arbeiderbevegelser, om fremskritt som ville forandre fremtiden, nektet hun å høre på. Hun fastholdt å leve her og nå, i nuet. Restaurantbesøk, sigarer, vin og likør ble en del av hverdagen. Men en dag tok det slutt ettersom han mente de ikke kunne fortsette slik. Han ga henne en aftenbønn, noe hun skulle leve etter: Herre Gud, la meg bli sterk og usårbar som leoparden!
Ikke lenge etter kunne familien Jølsen flytte tilbake til Ekeberg etter at forholdet til banken ble bedre. Da var hun enogtyve, og gledet seg til å komme hjem. Hun begynte å gå i skogen igjen, skrev ned sagn og fortellinger som foreldrene kjente fra gården og fra bygden. Savnet etter Esau var stort, men det var noe hun måtte leve med. Arbeidet med skrivingen ble mer regelmessig og resulterte i lengre noveller og fortellinger. Hun begynte også å skrive på en roman. Skrivingen var planmessig, nøyaktig og presist. Selv om hun ikke ble lykkelig av det, ble hun sterk. Det hun hadde opplevd i byen var fremdeles som et brannsår, men hun hadde kontroll og drømte ikke lenger om ham på dagtid. Likesom med det hun skrev klarte hun å holde drømmer og fantasier på avstand. Da moren ble syk og lå på dødsleiet så Ragnhild at hun ble rolig og fredfull med morfin. Hun tenker at noen ganger trenger vi glemsel og bedøvelse, "når livet er slik at bare flukt kan få oss til å leve videre". All hennes livskraft og glede er borte, men morfinen tillot moren å flykte fra verden. Og hvorfor skulle man ikke kunne flykte? Hvis det ga trøst...
Ragnhild skrev videre på boken som handler om en ung kvinne, Paula, som gifter seg med en eldre mann. Stemningen i boken er tung og alvorlig, mye på grunn av Paulas morfinmisbruk. Ragnhild har førstehånds erfaring med det hun skriver om. "Hvorfor stikker mor seg med den nålen i armen?", "Fordi det gjør godt." Slik slutter boken som Ragnhild kalte
Ve's mor. Da moren døde ble Ekeberg solgt, et hardt slag for dem som var igjen. Familien flyttet tvers over dalen, til Solbakken. Samme år (1903) ble boken publisert. Selv om Ragnhild ikke brydde seg om kritikkene, reagerte hun på at flere kritikere mente at boken var mannfolkaktig, dyrisk lodden og umulig kunne være skrevet av en kvinne. Dermed bestemmer hun seg for at neste bok sannelig ikke skal bli mindre lodden og mannfolkaktig! Slik hun så det hadde hun brutt konvensjonenes lover for hva som var passende, og arbeidet med boken gjorde henne kamplysten og sterk. I lange tider trengte hun ikke valmuen eller annet for drøm og glemsel mens hun skrev på
Rikka Gan.
Det er spennende å lese om alle bøkene hun hadde planer om, og hvordan det kan ha fortonet seg for henne: som om bevisstheten delte seg i flere rom. Et hovedrom hvor alt som hadde å gjøre med Rikka Gan befant seg, en varm og lys festsal hvor Det Store Bluss holdt til, et rom for Fernanda Mona, og ett for Hollas. Et værelse var for Den Røde Høst, stillheten og slutten. Av og til var personene påtrengende, og noen ganger forstyrret de henne i arbeidet. Men som oftest opplevde hun dem som godt selskap. Det var Den Røde Høst som måtte være den viktigste boken, men de andre måtte skrives først. Etter å ha opplevd nøden i bygden, besluttet hun at Den Røde Høst skulle være en samtidsroman. Da
Rikka Gan ble utgitt var det ingen som mente at den var lodden eller skrevet av en mann - hun var blitt godtatt som den hun var. Derimot synes hun selv
Fernanda Mona manglet noe, den var for lite lodden. Neste bok,
Hollases Krønike ble dermed av et annet slag; mørkere, tyngre, men muligens mer levende. Og hun opplevde at at språket ble annerledes; måten å bruke språket på forandret seg, hun oppdaget nye måter å uttrykke seg på. Boken om den store, svarte skog vi lever i - og som vi har både omkring oss og inne i oss.
Det er også interessante tanker Ragnhild Jølsen hadde om kvinner. For eksempel lot hun Angelica i
Hollases Krønike be en bønn om rett til kjærlighet. "Herre du Gud, du har i din verden en deilig skapning, fri og frank i de store skoger. Vel har den et plettet skinn; men plettene er just dens rases kjennemerke - hvem frakjenner leoparden dens skjønnhet? Jeg ber deg: La meg bli som leoparden, Herre Gud!" Som forteller har Jølsen tilføyet "om alle de kvinner, hvis lengsler er store, og hvis drømmer er skjønne; men hvis lengsler og drømmer røres av sorten jord, slik at de springer frem med gjenferdsøyne, hvorover de kvinner gremmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land. Inntil den dag da frostår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke - i verdens store menneskeskoger."
Hvorfor og hvordan har kvinnene lært å skamme seg over sin natur? Hvorfor føler de skyld og skam over sitt kjønn? Hvem har gjort Eros til djevelen? Hvem har gjort Pan til Fan?
Da faren døde ble Ragnhild boende sammen med to søstre, og hun avsluttet boken om den onde Hollas. Tanken på neste bok,
Den Røde Høst, gjorde henne nesten syk. Hun skrev om natten, røkte sigarene sine og drakk sin søte og skarpe grønne likør. Ofte fikk hun kun sove etter å ha luktet på valmuen. Da hun fikk et stipendium, reiste hun til Firenze. I Italia var vin og brennevin godt og billig, medisiner var lett å få tak i, og annet fantes i godt utvalg. Men byen var kald og hun var ensom, dermed reiste hun til Roma hvor hun fant gjestfrihet blant andre skandinaver, det var som å komme hjem. I ukevis drakk hun vin og svevde over jorden uten å skrive noe. På et tidspunkt møtte en maler, sterk og deilig, og hun var svanger før hun reiste fra Italia. Endelig begynte hun å ordne notatene til boken. Men hun var uvel og kvalm, og fylt av angst om natten. Sovemidlene brukte hun flittig, og fant til slutt ut at
Den Røde Høst måtte skrives i Norge. Det var usigelig godt å komme hjem til sitt etterlengtede Ekeberg. Maleren kom etter. Fremdeles sov hun dårlig, men hadde heldigvis rikelig med medikamenter med fra Italia. Hun begynte å skrive historier og fortellinger fra bruksbygden og dalen, før
Den Røde Høst var ferdig. Det ble tilsynelatende harmløse, muntre fortellinger, men alle med en alvorlig undertone som viste en brutal og ond verden. Boken fikk navnet
Brukshistorie. Nå var det blitt synlig for hele dalen at hun ventet barn, og selv om maleren var ganske ofte hos dem følte hun nå at han kun var "en karikatur av en annen mann som hun hadde elsket for fjorten år siden." Hun gjenopptok arbeidet med
Den Røde Høst, og sine arbeidsvaner med skriving om natten sammen med sigarer og drømmeplanten som brakte på flukt fra alt. Dette førte til at hun var utslitt om morgenen, og måtte ta regelmessige doser av sovemidlene for å få sove.
Det nye året begynte kald og klar, hun ville fylt 33 år. Boken var ferdig skissert, og en av de siste nettene i januar begynte hun å skrive. Men hun følte et mørke omslutte seg. Verden sto stille, og hun drakk to glass med stoffet utblandet fra en karaffel. "Nu tok jeg visst for meget," sa hun til søstrene og falt i gulvet. Jeg må si at det er en tiltalende tanke at hun møtte igjen sin elskede, og at de dro langt inn i skogene - for han var jeger og bodde der inne, og hadde alltid bodd der. Kanhende
ble Jølsen som leoparden; fri og frank.
Dermed er vi tilbake til spørsmålene: Hvem var hun? Hva vet vi egentlig om henne? Jeg kan ikke si at jeg fikk et tydelig og konkret svar, til det er
Drømmen og hjulet for mye fiksjon. Men min opplevelse av Bjørneboes Ragnhild er absolutt positiv, i den forstand at det sammenfaller med mine tanker om henne etter å ha lest bøkene hennes samt fra det lille jeg har fått med meg fra andre kilder. Tittelen henspeiler på hvordan hjulet gikk, og drev den nye tiden fremover. Men drømmer var også en del av dette, man måtte være fremsynt for å kunne tenke nyskapende tanker. Ragnhild Jølsen drømte også, men på en annen måte. Bjørneboe mener at "stoffet som drømmene ble vevet i, var det samme." Jølsen skrev i en brytningstid, også når det gjelder kvinnerollen. At hun var en pioner i en mannsdominert profesjon er det ingen tvil om. Hun beskrev sterke følelser og seksuelle drifter, noe som var utenkelig for en kvinne. Dette er absolutt en bok jeg varmt anbefaler videre - enten du har lest Jølsens romaner eller ikke.
, vi har også lest Fernanda Mona og Hollases Krønike. Bøkene av Jølsen har jeg skrevet om her:
