Den som ser ~ Herbjørg Wassmo

Tyve år etter at siste bok i trilogien om Dina kom ut (Karnas arv, 1997), var Wassmo klar med enda en oppfølger om Dina Grønelv og familien. Denne gangen handler det mest om barnebarnet, Karna, men også sønnen, Benjamin, og hans kone, Anna. Jeg husker godt da jeg for mange år siden leste Dinas bok (1989), og deretter Lykkens sønn (1992). Før det hadde jeg ikke lest noe av Wassmo, men gikk straks i gang etter siste side i Lykkens sønn å låne bøkene hennes på biblioteket, før jeg kunne lese Karnas arv. Det var litt uvirkelig at det nå kom enda en bok. Jeg hadde slått meg til ro med at det var en trilogi. En trilogi som jeg gjerne kunne tenke meg å lese om igjen. Og så: pang! Der var det én til gitt! Jeg kjøpte den, men lot den ligge. Var jeg redd for at den ikke skulle holde mål? Den siste jeg leste var Disse øyeblikk, og den holdt mål som bare det. I anmeldelsen skrev jeg at Wassmo har en særegen måte å skildre kvinners liv, og at "bøkene om Dina og Tora ligger fremdeles og ulmer i meg, og som de nevnte trilogiene ligger mye å lese mellom linjene også i Disse øyeblikk, det er ikke alt som er opplagt." Det er nettopp derfor. Tenk om Wassmo har skrevet en krampaktig fortsettelse, bare for å skrive en fortsettelse? Herbjørg Wassmo har sagt i et intevju at Karna-skikkelsen forfulgte henne, etter at hun forlot henne i steinkirken for å vitne. Hun ble traumatisk, og prøvde å ta livet av seg. På grunn av dette fikk Wassmo en trang til å følge opp. Etterhvert dukket de andre personene også opp, som da fikk sin stemme. 

Den som ser starter med en begravelse. Året er 1890, Reinsnes hovedgård har brent ned og to mennesker er døde; Dina og Hanna. I talen har Karna vitnet om Dinas forbrytelser, slik farmoren ville at hun skulle. Etter det lukker hun seg inne i seg selv. Forsvinner fra omverdenen. Da bestemmer Anna seg for å ta henne med til et anerkjent mentalsykehus i København. Etterhvert kommer også Benjamin for å være i nærheten sin datter og kone. Jeg har ikke tenkt å si særlig mer om boken, annet enn at mens Karna behandles, tvinges Anna og Benjamin å se på ekteskapet sitt. Hver for seg reflekterer de over fortid og nåtid, og hvordan fremtiden kan bli. Anna på sin side, kjemper for frihet og det stilles spørsmål om hva frihet kan være. Herbjørg Wassmo skriver mesterlig om menneskers indre liv, og om de vanskelige mellommenneskelige forhold.   

Nå skal det sies at Herbjørg Wassmo har begeistret og irritert i snart førti år, og det er blitt hevdet at det er "Wassmos sterke kvinner som er problemet i Dina-romanene - heller enn å utfordre patriarkalske strukturer, bekrefter de dem på måter som tar oss to århundrer tilbake i tid." Joda, jeg ser den, men likevel hadde jeg ingen grunn til å grue meg til denne boken! Den holdt mål så det holder.

Jeg har kastet meg på BuJo-bølgen.
Spørsmålet er om det kommer til å gjøre meg mer organisert,
eller om det vil ta mer av tiden min!

Andre som har skrevet om boken: Åslaug, Tine, Anita, Berit. Er det flere som har lest den?

Den som ser av Herbjørg Wassmo
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017
Bokserie
Norsk, bokmål
474 sider
Innbundet, kjøpt

Little Women ~ Louisa May Alcott

Labbens lesesirkel har Little Woman som januarbok, og fornøyd med meg selv hentet jeg boken på biblioteket. Men det var litt kjedelig å komme hjem med en tynn sak som kun fortalte begynnelsen av historien. Det var raskt gjort å lese den, 84 sider inkludert ACTIVITIES: After Reading. Boken er omskrevet av John Escott, og "retold for learnes of English", og ble første gang publisert i to volumer i 1868 og 1869.

De fire søstrene Meg, Jo, Beth og Amy vokser opp under den amerikanske borgerkrigen, og historien starter med at de sitter sammen hjemme og prater. Det er jul, og det kommer frem at familien nylig har mistet formuen og nå har svært lite penger. Jentene gjør så godt de kan med å være glade, fornøyde og gode jenter slik at faren skal være stolt av sine "little women" når han kommer tilbake fra krigen. Men det er ikke alltid like lett. Vi følger jentene gjennom ett år, til neste jul. Det er mye de lærer og erfarer i løpet av den tiden.

Språket er svært enkelt og innholdet moraliserende, det er ikke overlatt noe til fantasien eller egen tankevirksomhet. Det er synd fordi handlingen dreier seg om det å vokse opp som jente, og motsetningene mellom ønske om selvrealisering og samfunnets konvensjoner. Sett i lys av tiden romanen ble skrevet, kan det tenkes at kvalitetene hadde en ganske annen plass hos det yngre lesende publikum enn hva en bok som dette ville hatt i dag. Det skulle være oppdragende, og da kan det sies at jentene etterhvert ser at det lønner seg å følge moralnormene. Likevel skal det sies at spesielt Jo går til tider sine egne veier. Selv om jeg likte boken så som så, synes jeg det er flott at kvinner skrev bøker som dette på den tiden, og at de kunne bidra til å inspirere unge jenter til å tenke litt utenfor samfunnets konvensjoner. Dessverre slutter boken så altfor brått. Nå skal jeg sjekke på biblioteket om det er en serie med flere bøker.

Louisa May Alcott (1832 - 1888) var en amerikansk forfatter. Hennes mest kjente bok er Little Women (1868), som er oversatt til norsk med tittelen Småfrøkner. Boken er basert på hennes egen barndom i Concord, Massachusetts (wikipedia).

Little Women av Louisa May Alcott
Oxford Bookworms Library Level 4: Retold by John Escott
Oxford University Press, 2000
Engelsk
84 sider
Pocket, lånt på biblioteket

Harry Potter and the Cursed Child ~ J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany

Kjekt møte med Harry Potter og universet at trollmenn og hekser! Jeg leste bøkene for mine barn for mange år siden, og det ble rett og slett en egen epoke. "Harry Potter-perioden", kaller vi det. Etter hver bok så vi den tilhørende filmen. Nå i juleferien har jeg sett filmen Fantastic Beasts and Where to Find Them.

Harry Potter and the Cursed Child er et skuespill i to deler. Denne spesialutgaven er basert på prøvemanuset, og ble utgitt i 2016. Boken er min datters, og hun hadde den med seg hjem i juleferien og ville at jeg skulle lese den. Det har jeg gjort, og ble ferdig i går, akkurat i tide til at det ble 24 bøker lest i 2017. Skuespillet er fortsettelse på historien om Harry Potter, men denne gangen er det barna som er i fokus. Det er gått nitten år og Harry er nemlig blitt en voksen mann, gift med Ginny Weasley og har tre barn. Historien handler om den yngste sønnen, Albus Severus Potter. Han blir venn med sønnen til Draco Malfoy, Scorpio, og sammen står de ansikt mot ansikt med den største fare.

Litt artig å lese om den voksne Harry som nå har en hektisk hverdag, og som foreldre flest strever han med å forstå sin tenåringssønn. Og det er heller ikke enkelt å være sønn av den berømte trollmannen. Slik sett handler skuespillet også om vennskap, det å vokse opp og, selvsagt, kampen mellom det onde og det gode. 

Det er lenge siden jeg har vært i Harry Potter-universet, ikke siden siste filmen i 2011. Som sagt har det vært fint å møte igjen dette kjente universet, men jeg ville nok a foretrukket å lese historien i tradisjonell form og ikke som skuespill da jeg savnet å bli bedre kjent med karakterene. Men for all del, jeg er glad for å ha lest den, og boken er et must for alle Harry Potter elskere!

Harry Potter and the Cursed Child av J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany
Little, Brown, 2016
Engelsk
343 sider
Innbundet, lånt

Høstoppdatering og vinterlesing

Det har blitt mindre lesing denne høsten enn hva jeg hadde planlagt, men sånn er det innimellom. Uansett er jeg fornøyd med årets lesing totalt sett. Jeg kommer til å avslutte en av bøkene jeg holder på med og da blir statistikken to bøker lest i måneden, noe som slett ikke er verst med tanke på året før, som summerte opp femten bøker til sammen.

Roser i snø

Bøkene om Olav Audunssøn har jeg lest ut, og skrevet om. Det er et imponerende verk som jeg anbefaler på det varmeste å lese!

Milan Kunderas The Art of the Novel har jeg satt på vent, simpelthen fordi andre bøker har trengt seg frem i køen og det dermed ikke har vært kapasitet til den. Men første del er lest og skrevet om, den kan du se her.

Serien om Det mørke tårn, som jeg har lest sammen med Ina, er avsluttet. Men det kan plutselig dukke opp nye historier fra vandringen mot tårnet. Som The Wind Through the Keyhole, en bok mellom Trollmannen og glasskulen og Ulvene, altså #4,5. Her er resten av serien:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen
• Det mørke tårn V: Ulvene
• Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah
• Det mørke tårn VII: Det mørke tårn

Så har jeg fortsatt på Edvards Hoems slektshistorie, og lest Bror din på prærien som er andre bok i denne fortellingen. Tenker å lese den tredje, Land ingen har sett, nå i vinter. Og Skjøgens bok av Bergljot Hobæk Haff er lest og skrevet om, samt Julia og nordlyset av Cathrine L. Wilhelmsen. Det siste jeg har lest, er Trilogien om Herdis av Torborg Nedreaas.

Akkurat nå leser jeg Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi, Atonement by Ian McEwan og The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë.

I en lesesirkel via Goodreads, Labbens lesesirkel, er desemberboken er Mary Barton av Elizabeth Gaskell. Boken er bestilt, men er fremdeles i postgangen. Den skal i alle fall leses, skjønt for å klare å lese den i løpet måneden må jeg nok ha et lite lese-maraton!

Og - ettersom lesesirkelen 1001-bøker ikke er aktiv for tiden, tenker jeg å ta for meg de bøkene jeg ikke fikk lest fra jeg ble med. Første ut fra listen blir The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe som står klar i bokhyllen. Det ser jeg frem til!

Til bokhyllen siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur

• The Waves av Virginia Woolf
• Frankenstein av Mary Shelley
• Melk og honning av Rupi Kaur
• Krigeren på fanget av Hege Woxen
• Mary Barton av Elizabeth Gaskell

Sakprosa

• Barns utelek av Merete Lund Fasting
• Lederulver av Jesper Juul

Jeg ønsker alle en riktig god jul og et fantastisk leseår 2018!

Trilogien om Herdis ~ Torborg Nedreaas

Trilogien om Herdis som er skrevet av Torborg Nedreaas (1906-1987) har jeg virkelig kost meg med, og lesingen har gått på bekostning av de andre bøkene jeg egentlig skulle bli ferdig med. Men sånn er det av og til. Det var etter at jeg leste Av måneskinn gror det ingenting at bøkene om Herdis fristet.

Den første, Trylleglasset, er en samling noveller som alle handler om Herdis og verden sett fra et barns perspektiv. Herdis vokser opp i Bergen som enebarn på begynnelsen av 1900-tallet, akkurat slik Nedreaas selv gjorde, en oppvekst preget av utrygghet og utestengning fra de andre barna. Og som Nedreaas er også Herdis et ensomt og fantasifullt barn. Torborg Nedreaas har uttalt at "Et ensomt barn har ikke stort annet enn fantasien", og den flykter Herdis inn i når livet er vanskelig. Og trylleglasset, et prisme som viser verden i fantastiske farger og nye bilder, blir redningen. Hun bruker fantasien også når hun er sammen med andre barn, og de beskylder henne for å komme med usannheter. Herdis skjønner ikke at det fører til at de andre holder henne utenfor, det blir en ond sirkel. Når hun får innblikk i andre familiers liv får hun en lengselsfull følelse av hjemløshet. Nedreaas bruker det stadige regnet (Bergen, ja!) i beskrivelsen av hvordan Herdis har det, for eksempel:

Men nå raste regnet ned, brølte, tordnet ned. Takrennenes avløp kunne ikke ta det alt sammen, rennene flommet over og langs alle husvegger stod en hvitstripet vegg av frådende regn som trampet i fortauet. Fra oljehetten vasket regnmassene nedover ansiktet hennes, bante seg vei ned i halsåpningen og grov sin klamme kulde inn i huden hennes.

(s. 11)

Det er ikke enkelt å være overlatt til seg selv, uten å bli sett hverken av barn eller voksne. Foreldrenes stadige uoverensstemmelser og forsoninger som hun ikke forstår, og det at hun ikke helt passer inn blant de andre fordi middelklassefamilien bor i et arbeiderklassestrøk, skaper avstand. Herdis føler seg ensom og uten tilhørighet. Etterhvert får vi mer innblikk i Herdis sitt forhold til foreldrene, og det er litt sårt å lese om morens skiftende sinn. Hun kan overøse Herdis med "kjærtegn og søte ord", og plutselig skyver hun henne fra seg i utålmodighet. Det er forvirrende for et lite barn. Faren er jevnere som person, men mer på avstand for Herdis. Med trylleglasset "trengte hun ikke lenger innbilt angst for å oppleve, for i dette trylleglasset bodde det eventyr i hver minste ting og opplevelse i bare det å se."

Novellene bindes sammen av Herdis sin fantasiflukt, og av skildringene av sosial ulikhet og klasseforskjeller. Som i Av måneskinn gror det ingenting, er dette et gjennomgående tema. Boken avsluttes med at Herdis sin mor har møtt en annen mann og at foreldrene skal skilles. Og Herdis kommer til en svært moden og smertefull innsikt når det gjelder trylleglasset og virkeligheten. For plutselig har det mistet sin virkning og "trylleglasset var ikke noe trylleglass lenger, hun måtte klare seg med sine egne øyne." Denne utgaven har et etterord av Haagen Ringnes hvor han setter nettopp dette i sammenheng med Nedreaas: "Ligger det ikke i dette et innebygd krav til forfatteren selv, en avvisning av alt som kan friste til juks og forskjønning, en vilje til å se tingene som de er? Få har vel som Torborg Nedreaas selv greidd å innfri nettopp dette kravet."

Trylleglasset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1950
Den norske Bokklubben, 1986, for denne utgaven
Norsk, bokmål
180 sider
Innbundet, kjøpt

Den andre boken, Musikk fra en blå brønn, er mer en roman, men likevel er ligner kapitlene noveller i det at de handler om ulike hendelser i Herdis sitt liv. Men de er mer sammenhengende enn i Trylleglasset, den røde tråden er mer tilstedeværende. Det var ikke rart at man ble forvirret da Torborg Nedreaas introduserte denne blandingsformen, og selv har hun sagt at i sine forsøk på å skrive en roman så fikk den formen til en novelle; "Kor du enn snur deg, så har du rumpen bak!" Musikk fra en blå brønn ble uansett hennes store gjennombrudd som romanforfatter, og Nedreaas har sagt i et intervju at romanen handler mest om jobbetiden under første verdenskrig. Handlingen er lagt til denne tiden, i årene mellom 1914 og 1917. Jeg er ikke noe god på å analysere romaner og deres symboler, men det er klart at brønnen har en sterk betydning i denne boken, og jeg velger å støtte meg på Torill Steinfeld som i etterordet sier at brønnen kan leses som et symbol på kunsten, og at den har utvidet betydning ved at den peker mot alt som kan friste mennesket så vi risikerer å miste makten over oss selv og kontakt med virkeligheten rundt oss. Men hun introduserer også enda en tolkning, nemlig at brønnen kan sammenlignes med moren til Herdis, og at den blir et bilde på Herdis sin "avhengighet av moren og manglende selvstendighet. Det å komme seg opp av brønnen vitner om behovet for å løsrive seg fra moren og finne sin egen identitet." For meg var det opplevelsen av identitetssøken som stod sterkest. Når Herdis hører musikk fra brønnen på landstedet, tar hun det med seg når de reiser tilbake til Bergen og bruker det i sin fantasi når virkeligheten blir vanskelig. Hun er på vei inn i puberteten og opplever sin egen gryende seksualitet, og etterhvert klarer hun å løsrive seg mer og mer og faktisk finne ut av seg selv.

Det var musikk nedi brønnen. Hun sa det en gang til Ester og Judith, men ble het i ansiktet med det samme. Det var altfor vanskelig å si hvordan det hadde seg med den musikken. Og det var slik med svært mange ting - de var vanskelige å snakke om. Når de kom ut av munnen på folk, ble de til en løgn.

Musikk fra en blå brønn
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2007
Utgitt første gang: 1960
Norsk, bokmål
310 sider
Pocket, kjøpt

I tredje bok, Ved neste nymåne, møter vi Herdis i alderen elleve til femten og leseren får en skildring av hennes søkende overgang til voksenlivet. Hun bor hos moren og onkel Elias, og det blir smått med besøk hos faren og Anna, men hun går da innimellom. Og hun har fått noen venner som hun går hjem til av og til. Det er artig å lese om når hun ferdes i gatene, de samme gatene som jeg selv gjerne spaserer rundt i.

Dette bindet er enda tydeligere på romansjangeren, selv om kapitlene også her til dels er novelleaktige. Ved neste nymåne - moren til Herdis tror at da inntreffer det forandringer, og hvorfor ikke? Det skjer forandringer; Herdis flytter til København sammen med moren og onkel Elias noen år. Herdis blir seg bevisst et seksuelt begjær. Bøkene har en sterk stemme for at man skal kunne ta sine egne valg, stille spørsmålstegn ved konvensjoner og tradisjonelle oppfatninger av hva moral er. Moren mener hennes ynkelige, lille opprør er kun egoisme. Men for å frigjøre andre, må man først frigjøre seg selv. Herdis begynner å tenke egne tanker, og gjør opprør mot konvensjonene. Likevel oppleves det vanskelig, og opprøret stanses. "Men bare vent! Snerret hun - Bare vent, dere!"

- Det ser ut som du føler deg trykket og klemt av alt som heter skikk og bruk. Herdis, du risikerer hele din fremtid. Skjønner du det?
- Nei. Jeg skjønner ikke det. Min fremtid er min egen.

Bøkene handler også om hvilken virkning krigen hadde på folk, om spekulanter og konkurser, om bolsjevikene og amerikanerne. Jeg har bevisst latt være å gå nærmere inn på disse temaene ettersom  det etter min oppfatning er et barns oppvekst som er det viktigste, og miljøet rundt som er med på å forme barnet. Torborg Nedreaas har sagt i et intervju at hun ikke først og fremst ville skrive om "denne Herdis, man la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Miljøet, de andre barna der, hennes forhold til de voksne. Og som nevnt, klasseskiller og sosial ulikhet.

Jeg er virkelig glad for at jeg fant frem disse bøkene, selv om det var andre både på vent og som allerede var påbegynte. Dette forfatterskapet har vært interessant å utforske så langt, men ennå er det mer å lese og det skal jeg prioritere i haugene med bøker.

Torborg Nedreaas anbefales på det varmeste!

Ved neste nymåne 
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1973
Utgitt første gang: 1971
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Atonement

Denne helgen har Ina og jeg startet å lese Atonement av Ian McEwan.

Et epigraf i starten av boken:

"Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?"

They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.

Jane Austen, Northanger Abbey

Forbløffet måtte jeg google - ian mcewan jane austen - og fant en god del antakelser og analyser, men de skal jeg verken lese eller gå inn på akkurat nå, men bakpå boken står det følgende:

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 

By the end of that day, the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will ave crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Atonement ble publisert i 2001, og regnes som en av de beste McEwan har skrevet. Boken ble nominert til Bookerprisen, og filmen som kom i 2007 ble nominert til BAFTA Award og Oscar.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med Brontë-søstrene?

Denne høsten har jeg begynt å lese The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë. Anne var fire år yngre enn sin søster Charlotte, hun som er mest kjent for romanen Jane Eyre - en roman som slett ikke kun er en kjærlighetshistorie. Denne leste jeg for noen år siden og ble veldig fascinert! Se gjerne anmeldelsen og mine innlegg om boken HER.

De tre søstrene Brontë; Anne (1820-1849), Emily (1818-1848) og Charlotte (1816-1855), ble oppdratt til å bli guvernanter, den eneste respektable måte for velutdannede kvinner å skaffe seg en inntekt på. Langt unna storbyene og det litterære samfunn i Haworth i West Yorkshire hadde familien Brontë sitt hjem, og i  løpet av sine korte liv skrev de en rekke mesterverker. Imidlertid ble ikke Anne like kjent som sine søstre, men hennes to romaner har likevel blitt klassikere i engelsk litteratur. Som datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, bodde hun det meste av livet med sin familie i Yorkshire. Hun gikk noen år på kostskole, og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845, før hun fulgte hun sine litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, i 1846, og to romaner; Agnes Grey, utgitt i 1847 og basert på hennes erfaringer som guvernante, og The Tenant of Wildfell Hall, som utkom i 1848, og er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden (Som skikken var på den tiden for kvinnelige forfattere, utga de sine bøker under mannlige pseudonymer).

Anne, tegnet av Charlotte 

Anne døde 29 år gammel døde av tuberkulose, og det kan sies at Charlotte var delvis ansvarlig for at søsterens forfatterskap ble glemt. Etter at Anne døde var ikke Charlotte interessert i å utgi The Tenant of Wildfell Hall på nytt da hun mente at "temavalget harmonerte for lite med den milde, tilbakeholdne, uerfarne forfatterens personlighet, smak og holdninger." En artikkel konkluderer med at Anne var en radikal feminist, og nå ser jeg frem til å lese om denne milde, stille lillesøsteren som var langt mer dristig og interessant som forfatter enn litteraturhistorien har villet det til.

På side 14 skriver Gilbert Markham til sin venn om de nye naboene. Mrs Helen Graham er tydeligvis en ytterst interessant person som, helt uhørt, kan komme dit uten mann og uten å delta i de sosiale konvensjonene. Slik er hans beskrivelse etter å ha sett henne i kirken:

And there I beheld a tall, ladylike figure, clad in black. Her face was towards me, and there was something in it, which, once seen, invited me to look again. Her hair was raven black, and disposed in long glossy ringlets, a style of coiffure, rather unusual in those days, but always graceful and becoming; her complexion was clear and pale; her eyes I could not see, for being bent upon her prayer-book they were concealed by their drooping lids and long black lashes, but forehead was lofty and intellectual, the nose, a perfect aquiline, and the features in general, unexceptionable - only there was a slight hollowness about the cheeks and eyes and the lips, though finely formed, were a little too thin, a little too firmly compressed, and had something about them that betokened, I thought, no very soft or amiable temper; and I said in my heart - "I would rather admire you from this distanse, fair lady, than be the partner of your home."

s. 13, i min utgave

Hvorfor blir vi ikke ferdig med Brontë-søstrene? De lidenskapelige og dramatiske fortellingene om Jane og Rochester, Catherine og Heathcliff er en del av svaret, og Wuthering Heights av Emily Brontë er visstnok det mest analyserte verket i engelsk litteraturforskning. Nå går jeg igang med å lese den yngste av de tre søstrene, som i ettertid er blitt avskrevet som den uten talent. "Men er det bare mangel på begavelse som gjør at hun er glemt, eller er forklaringen mer sammensatt?"