søndag 6. mars 2016

En smakebit på søndag: Lekestue

I forbindelse med studiene har vi Lekestue av Roger Kurland på pensumlisten i pedagogisk ledelse, og jeg har nettopp startet lesingen av den. Dette er debutromanen til Kurland fra 1997, og handler om en mann i tjueårene som studerer psykologi på Blindern i Oslo. Mens han venter på å komme inn på embedsstudiet jobber han i en barnehage, og romanen er "en krass institusjonskritikk og en generasjonsberetning fra 90-tallet".

Styrer. Det rimer på führer. Døra inn til kontoret hennes står åpen. Hun sitter bak et skrivebord. Styreren har langt, grått hår og midtskill. Hun er svøpt i et palestinaskjerf og en diger poncho. Brillene hennes er runde, og uten innfatning. Sekstiåra lever. Men hun er ikke hip. Hun er ekte. Ansiktet er furete. Hun må være et par og femti, minst.
[...] "Har du jobba med barn tidligere?"
Jeg må ha denne jobben. Jeg sier ja.
"Jeg har sittet barnevakt. For slektninger. Og sånn."
[...] Jeg har sittet barnevakt en eneste gang. Sist søndag. Men alle mennesker veit da hvordan det er å være barn. Det gjelder bare å ha god hukommelse.
(s. 30-31)

Smakebit

søndag 17. januar 2016

En smakebit på søndag: Persuasion

Jeg har (endelig) startet på Persuasion av Jane Austen, som var 1001-lesesirkelbok i januar for ett år siden. Bedre sent enn aldri! Jane Austen døde før boken ble publisert, og det er sannsynlig at Austens bror, Henry, bestemte at den skulle hete Persuasion. Den ble utgitt samtidig med Northanger Abbey, og mange mener det også er broren som ga tittel til den. Temaet «overtalelse» går igjen i boken, men Austen selv snakket om den som The Elliots. I handlingen kommer det fort frem at Lady Russell har overtalt Anne Elliot til ikke å gifte seg med Captain Wentworth åtte år tidligere, og hun tror at hun har overbevist Anne om at det er hennes plikt ikke å gifte seg med en mann som ikke kan forsørge henne. Her er hva Lady Russell tenker om saken:

“Anne Elliot, with all her claims of birth, beauty, and mind, to throw herself away at nineteen; involve herself at nineteen in an engagement with a young man, who had nothing but himself to recommend him, and no hopes of attaining affluence, but in the chances of a most uncertain profession, and to no connections to secure even his farther rise in that profession; would be, indeed, a throwing away, which she grieved to think of! Anne Elliot, so young; known to so few, to be snatched off by a stranger without alliance or fortune; or rather sunk by him into a state of most wearing, anxious, youth-killing dependence! It must not be, if by any fair interference og friendship, any representations from one who had almost a mother's love, and mother's right, it would be prevented”
s. 1239

Fra min samleutgave.

Smakebit

onsdag 13. januar 2016

Råta ~ Siri Pettersen


Jeg leste Odinsbarn for to år siden; imponerende fantasy, skrev jeg den gangen. Råta er andre bok i trilogien Ravneringene og som jeg startet å lese i julen. Etterhvert klarte jeg ikke å legge boken fra meg, selv om jeg har mer enn nok pensum å lese dette siste semesteret. Det er uhyre spennende, og anbefales på det sterkeste!

Råta starter rett i handlingen og fengslet meg fra første side. Konflikten mellom nord og sør er fremdeles til stede, men ettersom Hirka har forlatt Ymslanda og befinner seg i menneskenes verden er fokuset på konflikten mellom de parallelle verdene. Egentlig mellom det gode og det onde. Men hvem er hva og hvordan skal Hirka klare å skille? Hun blir nødt til å stole på seg selv.

Som i Odinsbarn, veksler historien mellom perspektivene til Hirka og Rime. I den nye verden er Hirka en fremmed, uten å forstå språket eller skikkene, uten å bli forstått eller trodd. Hun lærer seg å overleve blant de merkelige menneskene, mobiler, mat i plastikk og kjøretøyer som beveger seg raskere enn noen hest. "Å overleve: Eksistere. Klare seg. Å ikke dø." Så mange ord hun ikke kjenner! Så mye hun ikke vet om hva man gjør i denne andre verden! Dette fikk meg til å tenke at temaet er høyst aktuelt, med tanke på hvor mange som, frivillig eller ufrivillig, kommer til et nytt land.

Rime går sine egne veier, følger ikke Rådet slik som er forventet av en høyættet rådsmann. Han begynner å undres om Hirka har resit forgjeves. Han føler sorg over at hun er borte, men også håp om at hun fremdeles er i live. Og han vet at få vil tro ham om han fortalte sannheten om Ymslandas eksistens og historiene de har blitt oppfostret til å tro på, at det er løgn alt sammen.

Hirka erfarer mye nytt også ved seg selv, oppdagelser som gjør henne sterkere enn hun trodde var mulig. Men også oppdagelser som gjør henne matt av fortvilelse. Som at hun er nøkkelen til krigen som vil komme. Likevel klarer hun å mobilisere styrke når sammenstøtet mellom det gode og det onde finner sted. Og selv om hun i utgangspunktet kun har seg selv å stole på, oppdager hun at det er noen som vil henne vel. Likevel slutter ikke historien med kampen, det er fremdeles mye som står på spill. Og det viser seg at sannheten er ganske annerledes enn de alle hadde trodd. Og ikke minst jeg som leser. Det er virkelig litt av et høydepunkt, et overraskende et! Etter min mening en kreativ, engasjerende bok nummer to, med en handling som driver fremover i et forrykende tempo. Like imponerende som første bok, og jeg ser frem til å lese siste boken i denne trilogien!




Han gjør det fremdeles vanskelig å jobbe foran pc-en, 
og ble gladelig med da jeg skulle skrive dette :)



Råta av Siri Pettersen
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
504 sider
Innbundet, kjøpt

lørdag 19. desember 2015

Kjerringer ~ Helene Uri

Litt artig at jeg listet Kjerringer av Helen Uri opp for et år siden som planlagt lest i januar i utfordringen Bokhyllelesing. Noen bøker har (heldigvis, takk og pris) blitt lest i mellomtiden, men utfordringen har altså ikke blitt prioritert. Nå er den i alle fall lest, og jeg skal forsøke å si noen ord om den.

Finn frem din indre kjerring!
Mannfolk. Hva gjør du når sjefen tar all æren for arbeidet du har gjort? Når universitetskollegaen åpenbart vil mobbe deg ut av karrierekonkurransen? Eller når tenåringsdatteren din blir forført av en direktør? Frøydis, Celeste, Ella og Jenna møtes på latinkurs og oppdager at de har mer til felles enn lysten på gloser fra et utdødd språk. De har rett og slett fått nok. Nå vil de handle. Gjennom finurlig hverdagsfeminisme og humørfylte hevnaksjoner prikker damene inn presise anslag mot maktens menn.
Helene Uri har skrevet en fandenivoldsk, klok og munter bok om å ta grep og gjøre noe med mennene som bruker kvinnene som fotskamler. De fire kvinnene bestemmer seg kort sagt for å bli ... kjerringer.

Slik står det å lese bakpå boken, og jeg hadde høye forventninger til lesingen. Det kan like gjerne sies med én gang at jeg ble skuffet såpass at det ble et langt opphold og lesing av andre bøker før jeg fant Kjerringer frem igjen og fullførte den. Innledningen likte jeg godt, den åpnet handlingen in medias res på en slik måte at jeg gledet meg til å fortsette. Dessverre gikk det i nedoverbakke etter det.

De fire kvinnene danner en liga, nemlig Kjerringer, og hevner seg på menn som har forårsaket lidelse og tap av verdighet for dem. Det er god underholdning å lese om hevnaksjonene, selv om jeg skumleste flere steder fordi det blir for inngående beskrivelser og mye repetering. Det positive er at Uri setter fokus på likestilling. Selv om vi ligger godt an, er det et aktuelt tema ettersom det fremdeles er store forskjeller mellom kjønnene på mange områder som likelønn, deltidsarbeid, kjønnsdelt arbeidsliv, og makt og ressurser er ujevnt fordelt, både økonomisk og politisk. Men, jeg er tilhenger av at folk skal forstå hvorfor de bør endre holdning ut fra logikk, ikke bli overkjørt av en veivals for å få seg en tankevekker. 

Kjerringer av Helene Uri
Gyldendal Norsk Forlag, 2011
Norsk, bokmål
464 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing

onsdag 11. november 2015

Stone Mattress: nine wicked tales ~ Margaret Atwood

Denne boken har jeg holdt på med en stund, og endelig lest den ferdig. Bakpå boken står det at Stone Mattress "gives us nine unforgettable tales that reveal the grotesque, delightfully wicked facets of humanity", og sannelig gjør den det! Nyansene som Atwood trekker opp gir virkelig et innblikk i ulike perspektiver på livet og verden. Mørke perspektiver til tider. Og med mennesker som viser seg å ha lag på lag av levd liv, akkurat som tittelen. I fortellingen Stone mattress benytter Verna seg av en stromatolitt som drapsvåpen. "The word comes from the Greek stroma, a mattress, coupled with the root word for stone. Stone mattress: a fossilized cushion, formed by layer upon layer of blue-green algae building up into a mound or dome. It was this very same blue-green algae that created the oxygen they are now breathing. Isn't that astonishing?"

Det er i det hele tatt mye astonishing ved disse fortellingene, og Atwood fortsetter å begeistre meg. Det handler mye om eldre mennesker som i tilbakeblikk ser på deler av sine liv, og jeg tenker det er dette tittelen viser til. Mye ligger under lagene et menneske består av, og mye kan ligge der som ikke uten videre er synlig. På den måten var det en del overraskende elementer i fortellingene, lagene kommer frem etterhvert.

De tre første fortellingene handler om de samme menneskene, men fra tre ulike perspektiver. Enda en måte å få frem flere av et menneskets mange lag, glimrende utført av Atwood! Constance, forfatter av fantasyserien Alphinland, er ute og går i kraftig snøstorm. Hun tar seg i å sammenligne seg med folkene i Alphinland, serien befinner seg nå i datamaskinen hennes. Det er her hun har gamlekjæresten, poeten Gavin, stashed inside. Han får vi møte i Revenant, avhengig av sin yngre kone til å hjelpe seg på sine eldre dager. I det han dør, møter han igjen Constance, i Alphinland? Dark Lady forteller om et tvillingpar som stadig snakker om det som har vært, de har en pågående samtale hvor de stadig kommer tilbake til tidligere punkt i denne samtalen. Det virker nok litt kjedelig, men wow! for noen historier, og for en avslutning! Disse blir stående som de jeg likte best av disse ni fortellingene.

Lusus Naturae handler om en jente med en uvanlig sykdom som gjør at hun ikke kan leve slik som sine jevnaldrende. Ganske hjerteskjærende, familien arrangerer hennes begravelse og gjemmer henne så på et rom. I The Freeze-Dried Groom blir Sam kastet ut av sin kone, og finner til gjengjeld noe meget interessant. I Dream of Zenia with the Bright Red Teeth fant jeg ut er en oppfølger til en annen historie av Atwood som jeg ikke har lest; The Robber Bride. Tre eldre kvinner snakker om følgende av at Zenia la seg etter mennene deres, og det er tydelig at dette har påvirket dem svært mye. Ved at de snakker sammen om det kommer de til ny erkjennelse, både på godt og vondt. Så er det Jack som har skrevet en International Horror Classic, The Dead Hand Loves You. I utgangspunktet for å tjene penger som fattig student, med følger som å signere en kontrakt med sine tre venner slik at de skulle få prosenter av salget siden han skylte dem penger. Boken blir etterhvert en stor suksess, og en god inntektskilde. Men Jack er ikke særlig fornøyd med livet sitt, og bestemmer seg for å oppsøke de tidligere vennene angående kontrakten. Her får vi innblikk i menneskers handlinger med ulike intensjoner, temmelig interessant! Den nest siste fortellingen bærer tittelen til hele samlingen, The Stone Mattress. Verna er på cruise, og møter igjen mannen som hun klandrer for å være direkte årsak til at livet hennes har blitt ødelagt. Han voldtok henne brutalt som 14-åring, noe som ødela hennes evne til å få barn, og det ødela hennes tillit til andre mennesker. Hun tar revansj så det synger. Den siste fortellingen, Torching the Dusties, handler om Wilma som bor tilbaketrukket på i en privat omsorgsbolig. Hun har Charles Bonnet syndrom, som medfører blindhet og hallusinasjoner, men "the little people" som hun ser trives hun godt med. Når en gruppe aktivister samles ved porten fordi de ønsker at de eldre skal forsvinne og gi plass til de yngre, blir Wilma utfordret i sin virkelighetsoppfatning. Denne historien er også en favoritt.

Det tydelig at fortellingene ikke utelukkende er skrevet for å vise eldre menneskers liv, men at aldring handler om mye mer enn å sitte å se tilbake på et levd liv. Alle lagene som utgjør et menneske, med personlighet, erfaringer, opplevelser, kunnskap og selvinnsikt, kjærlighet, anger, hevn, misforståelser og mye mer er med på å gjøre et menneske til det det er. Disse fortellingene bidrar til å vise dette på en meget god måte - nettopp fordi livet ikke er en dans på roser, men også wicked. Både hvordan man er som menneske, men også det å balansere på kanten av liv og død. Anbefales!


Lesing ute i høstsolen.


Stone Mattress: Nine wicked tales av Margaret Atwood
Emblem Editions, McClelland & Stewart, a division of Random House of Canada     Limited, a Penguin Random House Company, 2015
Engelsk
289 sider
Paperback, gave

fredag 2. oktober 2015

Margaret Atwood and the "cuteness" of an cat's eye

Mitt siste studieår blir virkelig litt av et hardkjør! 75% studie og 50% jobb og ekstreme mengder med oppgaver og gjøremål gir ytterst lite anledning til å lese skjønnlitteratur. Men innimellom får jeg lest litt, lese rett og slett. Er man addicted så er man det. Fremdeles er det Kjerringer det går i, og denne uken påbegynte jeg en novellesamling av Margaret Atwood som jeg har fått tilsendt av en bekjent i Canada. Stone Mattress heter den, utgitt i 2014. Atwood beskriver den som "tales" heller enn noveller, "as they draw from the mythical and fantastical aspects associated with fables and fairy tales, rather than from conventional literary realism." Jeg er virkelig begeistret så lang! Se bare hva som står bakpå boken:

In this extraordinary collection, Margaret Atwood gives us nine unforgettable tales that reveal the grotesque, delightfully wicked facets of humanity. “Alphinland,” the first of three loosely linked tales, introduces us to a fantasy writer who is guided through a stormy winter evening by the voice of her late husband. In “Lusus Naturae,” a young woman, monstrously transformed by a genetic defect, is mistaken for a vampire. And in the title story, a woman who has killed four husbands discovers an opportunity to exact vengeance on the first man who ever wronged her.
By turns thrilling, funny, and thought-provoking, Stone Mattress affirms  Atwood as our greatest creator of worlds—and as an incisive chronicler of our darkest impulses.

Ellers har vi fått nytt familiemedlem da katten fikk fem skjønne små som fikk gode hjem, og den ene har vi beholdt. Første bilde er av broren, så er det min mister som gjør det svært vanskelig å arbeide foran pc-en.



søndag 9. august 2015

MaddAddam ~ Margaret Atwood

MaddAddam er siste boken i en trilogi skrevet av Margaret Atwood. Den første, Oryx og Crake, introduserer Jimmy "Snømann" som tilsynelatende overlevende etter en global katastrofe. Men det viser seg å være flere. I Flommens år blir vi kjent med Toby og Ren, også overbevist om at de er eneste overlevende. Denne siste boken er virkelig oppsummerende, samtidig som handlingen går fremover og vi kan ane en fremtid i en ny verden. I kjent Atwood stil er ikke fortellingen kronologisk, skjønt denne ganger synes jeg det retrospektive er mer glidende. Bakgrunnshistoriene blir beskrevet etterhvert, og de kommer som forventet, men selve historiene er langt fra som forventet. Det er hele tiden ting som er overraskende, men den røde tråden er der og slingrer seg mellom alt som skjer. Det er Atwood! Det er en dystopisk aktualitet! Det er fantastisk! Jeg kunne egentlig ha avsluttet anmeldelsen her og nå, men tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende om trilogien. Det fortjener den.

Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.
s. 523 (takk fra forfatteren)

Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crakecrakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?

MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.

Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.
s. 30

MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.

Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.
Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt,  - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.
s. 37

Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?

Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.
s. 84

Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!

Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)


Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri.


Smakebit



MaddAddam av Margaret Atwood
Originaltittel: MaddAddam
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.
Norsk bokmål524 sider
Innbundet, frieksemplar