søndag 8. februar 2015

The flood is coming, but there is hope

Ettersom jeg venter på siste boken i MaddAddam er det interessant å følge med på hva Atwood uttaler seg om serien og temaet. Hun postet en link til et intervju som ble gjort i forbindelse med the Future Library project, et 100-års langt kunstprosjekt i Oslo. I intervjuet blir hun spurt om hvilket spørsmål hun ville stilt om fremtiden, og svarer: Will there be people in a hundred years?

Det henger sammen med hennes syn på endringene:

Bilde hentet herfra.




Atwood sier at når folk tenker på klimaendringer, tror de at det kanskje kommer til å regne mer eller noe slikt, men det er mye mer omfattende enn som så fordi når en endrer hvor det regner, hvor mye eller hvor lite, så påvirkes omtrent alt ettersom vi er avhengige av vann og oksygen.

Planeten er i endring, vi trenger kreative, ambisiøse og noen sterke nye historier for å forstå hvordan vi kan endres med den. Men det er håp, ifølge Atwood er håpet innebygget: "I'm counting on it."

søndag 1. februar 2015

Alias Grace ~ Margaret Atwood

Til nå er det dystopier jeg har lest av Margaret Atwood: The Handmaid's Tale, Oryx og Crake og Flommens år. Alias Grace er ganske annerledes. Og likevel ganske lik. Uansett er det et ganske stort tidssprang i forhold til de nevnte romaner da den er basert på faktiske forhold som fant sted i 1840-årene, om en historisk skikkelse ved navn Grace Marks som ble beskyldt for og dømt til livsvarig fengsel for å ha drept sin arbeidsgiver og hans husholderske. Bokens baksidetekst kan du lese i et smakebit-innlegg jeg postet tidligere.

Margaret Atwood

Historien fortelles ut fra flere perspektiv slik Atwood liker det, og som gjør romanene hennes så intrikate og spennende. Historien presenteres ikke kronologisk, men leseren må selv sette sammen trådene og i Alias Grace blir ikke alt oppklart til slutt. Den sanne historien om Grace Marks er at hun var 16 år da dommen falt og sendt i fengsel for å være delaktig i mordene, men hennes rolle ble aldri helt klargjort. Hennes medsammensvorne, James McDermott ble hengt 21. november 1843. Marks kom til Canada fra Irland sammen med familien, og fikk etterhvert arbeid som tjenestepike hos Thomas Kinnear. Han hadde et forhold til sin husholderske Nancy Montgomery, noe folk i området var klar over. Mordene fant sted 23. juli 1843, og Atwood skriver i etterordet at saken ble utførlig omtalt både i kanadiske, amerikanske og britiske aviser. Videre at detaljene var oppsiktsvekkende: Marks var ualminnelig vakker og særdeles ung, husholdersken hadde tidligere født et uekte barn, og var gravid da hun ble myrdet. Marks og Marks og McDermott rømte til USA og pressen tok det for gitt at de var elskere. "Blandingen av sex, vold og underklassens sørgelige oppsetsighet virket uhyre tiltrekkende på datidens journalister." I 1840-årene var Grace Marks en av Canadas mest beryktede kvinner, og det ble skrevet om henne utover i århundret mye fordi holdningene til henne viste tidens syn på kvinnens natur.

Grace Marks' historie fortelles av henne selv enten henvendt til leseren eller til den unge legen Simon Jordan som Atwood introduserer for å utforske Grace's ubevissthet. Det er mange hull i historien, forårsaket enten av hukommelsestap eller som bevisst middel for å bedre sin egen situasjon. På den tiden var det vanlig å leie ut fanger som dagarbeidere, og i boken er Grace tjenestepike hos fengselsdirektøren, men føres tilbake til fengselet om kvelden. I starten vet jeg ikke hva som har skjedd, noe som er litt forvirrende. Etterhvert som Grace forteller om sitt liv til dr. Simon Jordan utvikles sympati for henne, til tross for at jeg vet hun er dømt for et brutalt dobbeltmord. Spørsmålet dukker stadig opp, slik det må ha gjort for mange da dette faktisk skjedde, er hun skyldig eller ikke? Et spørsmål som Simon håper å få besvart ved å anvende psykologiske grep og ideer som på den tiden var nye og ble møtt både med nysgjerrighet og motstand. Han ønsker å dykke ned i ubevisstheten hennes for på den måten å hente frem informasjon om hva som hendte den dagen Kinnear og Montgomery ble drept, den dagen Grace sier hun husker svært lite av. I alle fall når det gjelder selve mordene, ellers har hun sylskarp hukommelse av detaljerte gjøremål, vær og annet som kan sees som irrelevant. På denne måten er det ikke bare det Grace er dømt for som utforskes i boken, men også kvinners situasjon og levekår. Noe av det som er likt til for eksempel The Handmaid's Tale er sosiale konvensjoner og undertrykkelse av kvinner. Atwoods dystopier tar for seg situasjoner som enten kan skje eller som faktisk allerede har skjedd. I det nittende århundret var man ekstremt opptatt av kvinners galskap. Kvinner var det svake kjønn, skrøpelige, dydig og slett ikke i stand til drap. Meningen med å være kvinne var giftermålet, som ble sett på som fullbyrdelsen av den kvinnelige natur. Fromhet, renhet, underdanighet og huslig var kvinnelige dyder som ble satt høyt, og de forstyrrede, hysteriske og tøylesløse kvinnene er sterkt representert i litteratur fra det nittende århundret.

Kapitlene har navn etter quilt (lappe)-mønstre, og kan symbolisere lagene av lapper i Grace's underbevissthet. Samtidig innledes kapitlene med utdrag fra dokumenter fra saken, men også dikt og sitater som fungere som symboler for selve historien. Slik kan det sies at selv om romanen ikke serverer en løsning på hva som skjedde morddagen, er den et lappeteppe av sann og oppdiktet historie som oppfordrer leseren til selv å tenke gjennom detaljene og hendelsene for å finne sin egen konklusjon. Som nevnt før er det nettopp dette som er så fascinerende med Atwoods forfatterskap, hun utforsker karakterenes indre liv på en elegant måte. Selv om fengsellivet arter seg temmelig monotont, skjer det desto mye på det indre plan hos Grace. Det tar tid før leseren fullt ut forstår hva romanen dreier seg om. Det som et puslespill hvor alle bitene ikke nødvendigvis er til stede, det er fantastisk, og jeg anbefaler boken på det varmeste.

Alias Grace av Margaret Atwood
Originaltittel: Alias Grace (1996)
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 1997
Norsk bokmål
568 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 25. januar 2015

En smakebit på søndag: Good Omens

Lesemål og lesemål. Allerede første måned gikk planen rett ad undas! Men jeg er i alle fall ferdig med Alias Grace, fascinerende lesing forresten, og har startet på Good Omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman sammen med Ina og Marianne.

Good Omens er humoristisk fantasy, og baksideteksten forteller:

According to The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch - the world's only completely accurate book of prophecies, written in 1655, before she exploded - the world will end on a Saturday. Next Saturday, in fact. Just after tea...

People have been predicting the end of the world almost from its very beginning, som it's only natural to be sceptical when a new date is set for Judgemnet Day. This time though, the armies of Good and Evil really do appear to be massing. The four Bikers of the Apocalypse are hitting the road. But both angels and demons - well, one fast-living demond and a somewhat fussy angel - would quite like the Rapture not to happen.

And someone seems to have misplaced the Antichrist...

Jeg har kun lest forordet, og smakebiten er derfra:

People say: What was it like writing Good Omens?
And we say: We were just a couple of guys, okay?
We still are. It was a summer job.We had a great time doing it, we split the money in half, and we swore never to do it again. We didn't think it was important.
s. 11


Terry Pratchett - Neil Gaiman

Smakebit

søndag 4. januar 2015

En smakebit på søndag: Alias Grace

Margaret AtwoodFørste smakebit i 2015! Jeg startet på Alias Grace av Margaret Atwood i desember som månedens 1001-bok, og er så langt kommet godt over halvveis, men det må altså bli et januar innlegg. Romanen er basert på faktiske hendelser fra 1800-tallet, baksideteksten forteller:

Hva er sann historie? Det er spørsmålet i denne fascinerende beretningen om Grace Marks fra forrige århundres Canada. Grace er seksten år gammel da hun blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver, Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne Nancy Montgomery. Hennes medsammensvorne, James McDermot blir hengt for drapene 21. november 1843. 

Men hvilken rolle spilte egentlig Grace i det grusomme dobbeltdrapet? Var hun en femme fatale som stod bak forbrytelsen og som manipulerte James McDermot slik noen av samtidens eksperter hevdet? Eller var hun tvert imot en vettskremt jentunge, som ble trukket inn i er drama hun ikke kunne ane rekkevidden av, slik de som arbeidet for benådning mente? 

Margaret Atwood lar henne møte legen Simon Jordan, en ung lovende psykiater, som interesserer seg for det ubevisste og som vil prøve å løse gåten ved å nå fram til Grace's ubevisste. Grace forteller ham villig om sitt liv, men får han vite sannheten om det som skjedde i Thomas Kinnears hjem?

Smakebiten er fra en formiddag Dr. Simon Jordan står foran speilet for å kytte sitt halsbind og ergrer seg over de stive og korrekte plaggene. Han undres over hvorfor den siviliserte mann finner det for godt "å martre sitt legeme ved å klemme det inn i det uklanderlige antrekks tvangstrøye.

Han er i det minste ikke kvinne, og derfor ikke nødt til å gå med korsett og snøre seg inn inntil det deformerte. Den utbredte oppfatning at kvinner av naturen er gelélignende skapninger uten ryggrad og ville sige sammen som smeltet ost hvis de ikke var surret inn, har ha bare forakt til overs for. Mens han studerte medisin, dissekerte han en god del kvinner - fra arbeiderklassen, naturligvis - og deres ryggrader og muskulatur var i det store og hele ikke svakere enn mennenes, selv om mange led av engelsk syke.
s. 94-95

Smakebit

mandag 29. desember 2014

Bokhyllelesing 2015

Jeg fortsetter med å lese bøker fra bokhyllen, men innser at jeg sannsynligvis ikke kommer til å klare å henge med ved siden av 1001-bøkene og studiene så jeg setter ikke listen så høyt. Her er i alle fall min plan:


Første runde (uke 2, 05. januar - 11. januar)
- Les en bok med grønt omslag:
  • Kjerringer av Helen Uri

Andre runde (uke 8, 16. februar - 22. februar)
- Les et skuespill fra antikken
  • Jeg har Illiaden av Homer stående ulest, men vet at jeg neppe rekker å lese den på dette tidspunktet, så denne runden får stå åpen :)

Tredje runde (uke 14, 30. mars - 05. april)
- Les en europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet
  • Det golde landet av T. S. Eliot

Fjerde runde (uke 20, 11. mai - 17. mai)
- Les en bok som opprinnelig er skrevet på russisk
  • Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij

Femte runde (uke 26, 22. juni - 28. juni): 
- Les en bok som handler om barndom
  • Trylleglasset av Torborg Nedreass

Sjette runde (uke 32, 03. august - 09. august):
- Les en bok fra 1990-tallet
  • Seierherrene av Roy Jacobsen

Sjuende runde (uke 38, 14. september - 20. september):
- Les en bok av en forfatter som skriver på fransk
  • Det annet kjønn av Simone de Beauvoir

Åttende runde (uke 44, 26. oktober - 01. november):
- Les en bok fra 1800-tallet
  • Idioten av Fjodor Dostojevskij

Niende runde (uke 50, 07. desember - 13. desember):
- Les en bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
  • Martha Quest av Doris Lessing
---------------------------------------------------------------------------------------

Takk til Hedda som holder denne lesesirkelen :)

søndag 28. desember 2014

Bare Alberte ~ Cora Sandel

Cora SandelNå har jeg levd med Alberte så lenge at det føles rart å ikke skulle lese mer om henne. Men trilogien er avsluttet og Alberte fant til slutt veien hun lette etter. Og friheten. Når det gjelder disse bøkene er det viktig å være klar over at det finnes mange ulike versjoner, og min utgave er basert på førsteutgaven og inneholder rettelser og mye som ble sensurert bort. Under andre verdenskrig ble for eksempel flere sider med politisk innhold tatt ut av Bare Alberte, så skal du lese trilogien anbefaler jeg denne utgaven. Jeg har lest trilogien sammen med Hedda.

I Bare Alberte møter vi Alberte i Bretagne sammen med sønnen på fem år, Liesel, Pierre og Jeanne, samt datteren deres. Pierre, en anerkjent forfatter, er en av Siverts bekjentskaper, og Sivert selv er ventende etter å ha gjort suksess med sine malerier. Sammenlignet med Jeanne er Alberte håpløs med husmorting, gutten er tynn og svakelig og klærne hun syr henger totalt på skakke og "er ubehjelpelig i hele snittet". Pierre er den som oppmuntrer henne til å skrive, selv om hun gjemmer seg bak alt som må gjøres. "Er det kommet dit med Dem, at De må koke og sy, så kok og sy. Da er det altså intet å gjøre." Men hun griper anledningen og finner frem mappen med lappene, ser fiendtlig på dem.

Hvad skal hun gjøre med denne plutselige tretimers frihet? Frihet er noe hun står håndfallen med og ikke forstår sig på. Hun hadde masser engang. Den rant bort mellem fingrene på henne, mens hun drev omkring og beså sig i tilværelsen, var publikum. Da det omsider demret for henne, at nå hadde hun besett sig nok, nå øinet hun sammenheng, hadde et og annet å si om livet, tok livet henne i nakkeskinnet og slipper henne ikke igjen. Som for grundig å slå fast at for sent er for sent.
s. 412

Sivert "akter det for intet det hun gjør", og hun selv rår ikke med skrivingen som kun Liesel og Pierre støtter henne åpent i. Hva skal det hele være godt for? Det hun har er løst og fillet, uten begynnelse og ende. Men plutselig kan hun oppleve en klarhet og setter streker, retter, tilføyer. Hun tenker på at hun kanskje blir alene med gutten en gang og trenger en inntekt, og hun vet at det vil lysne, "det er som et puzzle, det varer lenge, før en ser hvad det skal bli". Lappene blir til sider og i bunker. Hun aner veien å gå, til å kunne skaffe seg et og annet, ha medbestemmelse i sitt liv. Selvstendighet. Forholdet til Sivert er anstrengt. Alberte føler stor takknemlighet ovenfor ham, for alt han har skaffet henne og gutten. Likevel, side om side med medfølelse og moderlighet, kjenner hun frykt og uvilje. Hun dras mot Pierre som inspirerer henne til å skrive. Tilbake i Paris henger det trykkende spørsmål over henne: Når gikk hun feil? Hvor gikk hun feil?

"Men sjeldent hender det, en lengter efter. Andre ting hender."
s. 498  

Hun forfølges av en nagende følelse av tid som går og av at noe helt annet skulle skje. Slik går dagene, men så møter hun igjen Pierre og sammen med ham opplever hun følelsen av å være fremme. Hun tenker på å forlate Sivert, men da får hun ikke ha gutten hos seg, så hun sier ja til å reise til Norge. Her klarer hun å samle sine skriverier til et manuskript, tar mot til seg og drar alene til Kristiania for å selge det. I visshet om at hun ikke blir den samme etter det, ikke skal tilbake.

Livet forandrer oss som mennesker, vi er ikke den samme som i ungdommen. Det viser også trilogien. Både Alberte og Sivert går gjennom en utvikling, likeså som de andre karakterene, som Pierre etter å ha vært i krigen og venninnen Liesel etter aborten. I lys av tiden bøkene ble skrevet i (Bare Alberte ble utgitt i 1939) vises konflikten mellom ønsker og det å fylle den tradisjonelle kvinnerollen, dette går som en rød tråd gjennom trilogien. Utviklingen mot voksen kvinne, mot selvstendighet og det å gjøre noe mer utover det kvinnerollen pålegger, sees i romanen ved Albertes trang til å finne sin vei. Men det kommer ikke av seg selv, en er nødt til å handle.



Bare Alberte av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

onsdag 17. desember 2014

Alberte og friheten ~ Cora Sandel

Alberte og friheten (1931) er oppfølgeren til Alberte og Jakob som jeg leste i april 2014. Det gjorde også Hedda og vi bestemte oss for å lese de to andre bøkene sammen. Nå ble det lite lesing for min del og Hedda har skrevet om boken for lenge siden, men jeg kom da i mål til slutt.

I Alberte og friheten er Alberte i Paris i tiden før første verdenskrig, hvor hun har oppholdt seg i syv år. Fremdeles fryser hun. Fremdeles venter hun. På livet. Allerede helt i begynnelsen kommer det frem at økonomien er skral, og hun står modell for håpefulle malere. Ikke fordi hun vil, men fordi hun trenger pengene. Beskrivelser som "Vinden kommer i kast. Det er en av de dager i mars, da hvasst, varmt solskinn veksler med kolde vintergufs. Langs gaten, som er kantet med lave murer og haver bak murene, svaier nakne grener fortumlet mot skyer i drift og plutselige ultramarinblå himmeldyp." (s. 216) er med på å underbygge stemningen. Det er noe jeg synes Sandel gjør utrolig bra, å beskrive omgivelsene lik Albertes følelser.

Alberte ferdes i kunstnermiljøet, og venninnen, Liesel, kan ikke skjønne at hun står modell når hun tross alt kan andre ting. Som fransk og det å skrive. Alberte er ikke enig, og ser på når Liesel stiller opp sine lerreter for å mønstre sine verker som ikke en gang femfrancsmannen vil ha. Alberte er takknemlig for at de to kan le bort det meste. Men hun skriver når hun må, "i anfall av fortvilet pengenød og hensynsløs foretagsomhet", artikler om ditt og datt som får henne til å føle at hun "øver vold mot noget i sig og at det man skildrer er usant, fordi det er overfladisk og rent ytre". Innimellom skriver hun annerledes, små lapper som hun legger i kofferten, uten å se på dem igjen. Det kan ikke brukes til noe så Alberte ser på det som en form for lediggang. "Hun driver dank med virtuositet."

Andre mennesker har et mål og strever mot det, eller i det minste et arbeide. Deres liv er ikke som en dunkel sti, som slynger sig i mørket utenom dem og som de ikke kan komme sig over på.
s. 232

På mange måter sliter Alberte med de samme "negative instinktene" som forteller henne hva hun ikke vil. Nå er hun i alle fall fri fra det hun ikke ville, men hva skal hun gjøre videre? Hun kjenner seg ensom, og driver i gatene på kveldstid. Suger atmosfæren inn. Så skjer det at Liesel strålende betror henne at hun er sammen med bildehuggeren Eliel, og Alberte kjenner igjen den uklare angsten for livet, "for at det tross alt skal rinne som ubrukt bort mellom fingrene". For å unngå ensomheten bør en kvinne "ta nogen", en kjæreste eller ekteskap er redningen. Også Alberte har behov for ømhet, men hun vegrer seg. Ser hvordan andre kvinner har det i sine ekteskap, hvordan ømheten forsvinner etterhvert. Det mangler ikke på muligheter, men hun er unnvikende og drar seg bort. Når de andre reiser bort for sommeren, låner Alberte leiligheten til Eliel hvor hun alene sitter med sine tanker. Alphonsine, en bekjent, kommer av og til innom, hun som "henter frem svakheten i en, holder den op i lyset". Også Sivert Ness kommer innom, det antydes at han føler noe for Alberte, men hun er ikke videre begeistret for ham. Alphonsine advarer mot hans baktanker, noe Alberte ler av og sier det ikke er noen fare for at hun havner sammen med ham. Han er en landsmann, det er det hele.

Det går fjorten dager uten at hun snakker med et menneske, så kommer dansken Veigård hun tidligere har møtt innom og inviterer henne på en båttur. Det blir starten på et kjærlighetsforhold. Han prater og stiller henne spørsmål som får henne til å åpne seg, til å reflektere over tilværelsen. Men også nærgående spørsmål som hva hun gjør på i Paris. Han sier "de gaar her og ligesom jasker tilværelsen av. Ja, jasker den av. Hvad er det ogsaa for en maade at leve paa? De maler ikke, de skriver ikke, De gør ingen verdens ting. Er det ikke gaaet galt, saa kan det gøre det. Der er nogen, som gaar her saadan, bare gaar her, vil De bli en av dem?" Han graver i hennes ømmeste punkter, men hvordan forklare hva hun hadde tenkt? Hun ønsket å unnslippe, og unnslapp til Paris. Veigård forstår dette, men vil likevel at hun skal finne noe å gjøre på. Han definerer hennes frihetsbegrep og mener hun er dum som tror det er frihet og uavhengighet å leve slik hun gjør. "Du forsumper, gør du, gaar og ødelægges av mangel paa alt mulig, fra mad og luft og ordentlige klær til - - - til godhed og omsorg." Alberte samtykker, også når han sier de kan bo sammen, arbeide med hvert sitt, og han trenger såvisst ingen til å komme med kaker og kaffe. Likevel vegrer hun seg, hun ser for seg storvask og julesjau. Men hun møter ham igjen og igjen, med sin nye latter og bevegelser hun ikke visste om. Så blir han nødt til å reise hjem til Danmark og ønsker at hun skal bli med, han er bekymret for henne. Det vil hun ikke, og etter at han har reist venter hun på brev som aldri kommer. Hun innhentes av tilværelsen og er vergeløs mot den. Tenker på hans ord om forpliktelser hjemme som han ikke kan løpe fra. Også hun har sitt hun ikke kan løpe fra: noe som vanskelig lar seg sammenfatte i ord, som hun har kjempet og holdt ut for - "Den uklare forvissningen om, at det er her, hun tross alt skal søke og finne veien å gå. Sin vei."

Alberte-trilogien går overhodet ikke an å skumme, det er så mye som ligger i hvert enkelt avsnitt, enten det er beskrivelser både av hvordan Alberte har det eller omgivelsene som nevnt over. Alt er så fortettet av Albertes ønske om noe for seg selv. Når hun får høre at Liesel har fått antatt et bilde på høstsalongen begynner hun å tenke på hvordan hun egentlig har det. Hun ser henne sjeldent, vet bare at hun bor hos Eliel og det skal være hemmelig. Så flytter hun til et tarvelig hotell og Sivert er den eneste som kommer innom. Han holder alltid på med noe, litt traust og metodisk. Han synes det er litt rart at Liesels bilde står så godt plassert, mens Eliels skulptur er i en krok - det må være merkelig for ham. Han hadde egentlig ikke trodd at Liesel kunne gjøre såpass.

Alphonsine skjenner på henne, at hun bor slik alene på et lurvete sted. Og Alberte betror henne sin kjærlighetssorg. Hun ser på en måte sitt liv passere forbi, "Alle er to", mens hun er bare en. For første gang på lenge tenker hun at hun må ta seg sammen, at hun må gjøre noe, og kjenner en rasende motvilje mot å gå under. Tilværelsen ryster henne, hun har ingen penger og skylder overalt. Nedbrutt og syk finner Sivert henne. Han blir redningen og hun flytter inn hos ham. Mens han maler disker hun opp med gode måltider, men en dag kommer det henne for øret at Veigård er død og hun flykter til hotellet igjen. Her leser hun gjennom lappene i kofferten, "de overrasket henne, var som små biter liv, slengt om hverandre." Og hun tenker de kanskje kan bli til noe. En slags rød tråd. Sivert og hun "de er kommet til hverandre fra hver sin store ensomhet", og hun fornemmer at han nok ikke er den store kjærligheten, men hun er gravid og nekter å gjøre som Liesel å ta abort. For Liesel ble inngrepet noe gjennomgripende og hun forandres etterpå, spesielt fordi et barn ville ødelegge Eliels (og hennes) fremtid som kunstnere. Sivert vil Alberte skal ta abort, men hun fornemmer det lille ufødte barnets livslyst lik sin egen, og på et tidspunkt kjenner hun også glede over det lille livet som vokser i henne. Samtidig innser hun at hun ønsker å skrive, men blir usikker på hvorvidt det lar seg forene med å ha et barn, en familie.

Alberte og friheten handler om hvor vanskelig det er å forene det å være være fri, gjøre noe for seg selv og samtidig ha behovet for omsorg og kjærlighet. Spesielt kvinnerollen er i sentrum, for på den tiden var det ikke ensbetydende å være kvinne og å være selvstendig, og det var avgjort vanskelig å kombinere egen trang til frihet og forventninger til det å være kvinne. Alberte er fri fra mye av det hun lengtet etter hjemme i Norge, hun er fri fra det hun ikke vil. Men man må jo leve, og det betyr å ha penger nok. Det betyr også å være tro mot sine overbevisninger, og Alberte klarer ikke å finne ut hva hun skal satse på, hva som skal være motsatsen til kjærligheten. Man kan gjerne irritere seg over Alberte som går der og ikke gjør noe, men samtidig er det som fra Alberte og Jakob som viser hva hun ikke ønsker, og det kan sies at konflikten mellom kvinnerollen og det å være selvstendig går som en rød tråd. Fantastiske beskrivelser! Om jeg skal sammenligne med De grunnleggende bestanddeler ettersom det er en lignende bok jeg nylig leste, må jeg si det ligger et hav mellom dem. Også Alberte-trilogien kan sies å være samfunnskritisk, men Alberte går i seg selv der Michel og Bruno utelukkende anklager samfunnet. Selv tenker jeg at et systemisk perspektiv vil gi et bredere innblikk, også på hva Alberte går gjennom. Uansett må vi ta i betraktning tidsperiodene, skjønt jeg tenker mye av det samme er aktuelt også i dag. Til ettertanke.
 

Alberte og friheten av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt