tirsdag 19. juli 2016

Sølvhammeren av Vera Henriksen


Sølvhammeren er Vera Henriksens debutroman fra 1961, som jeg nå har lest sammen med Hedda. Dette er første bok i trilogien om Sigrid fra Bjarkøy. Andre boken, Jærtegn, kom ut året etter og den siste, Helgenkongen, i 1963. Sigrid er søsteren til Tore Hund, en av de mest betydningsfulle høvdingene i Hålogaland. Han hadde en gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke, og er omtalt fra ca. 1022-1030. Dette ble et noe langt innlegg så gjør deg klar for historietime!

Boken er delt inn i fem deler; Bjarkøy, Sigrid, Olve, Tore og Nesjar. Den starter med å beskrive femtenåringen Sigrid og broren Tore som mener at hun nå er klar til å gifte seg. Han har lovet henne til en eldre mann, Olve Grjotgardsson på Egge, en velstående gård og han er også venn av Ladejarlene. Etter at foreldrene døde har det vært harde år, og en ny konge var kommet til landet; Olav Tryggvason. Han hadde gitt bud om at folk skulle vende seg fra gudene sine og ta imot kristendommen, noe som skapte uro blant folk. Toressønnene, Tore Hund og Sigurd, hadde økt rikdommene etter faren, og Sigurd hadde "gjort et grunnrikt gifte med Sigrid Skjalgsdatter, søster av den mektige Erling Skjalgsson på Sola". Hild og mannen har styrt gården frem til Tore kunne overta, og de har også stått for oppdragelsen av Sigrid. Men Tore gir Sigrid medhold i det meste og hun blir både egenrådig og stolt.

Giftermålet ble avtalt, men når den kommende ektemannen seiler inn med to skip blir hun i tvil og løper sin vei. Olve løper etter, og jeg øyner at det kan bli et livlig ekteskap. Det blir i alle fall mange opp- og nedturer. På bryllupsnatten sier han frem strofer fra kvadet Skirnesmål, noe som mykner Sigrid og får henne til å gi seg hen til ham. "Da de seilte fra Bjarkøy tre dager senere, så hun seg nesten ikke tilbake."

I tidsrom strekker fortellingen seg fra året 1008 til slaget ved Nesjar i 1016. Vikingtiden regnes historisk sett fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det var store forskjeller mellom kvinner og menn, men kvinnene hadde likevel en sterkere posisjon og større frihet enn det kvinner hadde andre steder i Europa på den tiden.

I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke, manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier. Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse. Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i. Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for 1000 år siden?
- Marit Synnøve Vea, leder for Avaldsnesprosjektet (funnet HER)

Dette var interessant, fordi vikingkvinnene tradisjonelt sett har blitt fremstilt som husfruer hvor deres rolle har vært ansvar for hus og familie. Men som øverste ansvarlig for husholdet hadde hun mye makt, og symbolet på dette var overrekkelsen av nøkkelknippet. Mennene var ofte på reiser og da måtte hun også ta beslutninger som var mannens ansvarsområde. Kvinnene kunne også drive med andre ting, som å være prestinner og håndverkere, drive handel og være skalder.

Uansett; Sigrid kommer frem til Egge sammen med Olve, og hun får en angstfull forutfølelse som skal vise seg å stemme. For det første nekter Olves mor, Tora, å gi fra seg nøkkelknippet, og Sigrid oppdager at Olve har en frille. Det var ikke uvanlig at menn holdt seg med elskerinner, men Sigrid får en vondt tid når ektemannen tilbringer mye tid hos frillen og senere henter henne til gården. Da Sigrid føder en sønn innser Olve at det er kjærlighet han føler for Sigrid, og sender frillen bort. Sigrid får også utlevert nøkkelknippet av svigermoren som har sett hvilken to det er i henne. Selv om vekten av nøklene var tyngre enn hun hadde trodd, vokser hun inn i rollen som husfrue og overhode for husholdningen. Helt siden hun reiste fra Bjarkøy har hun hatt med seg en Torshammer av sølv som hun fikk av Hild. Den skulle gi beskyttelse og Sigrid har stor trøst av å ha den rundt halsen.

I ekteskapet lærer Olve og Sigrid mye om relasjoner, det å være åpen og meddelsom ovenfor hverandre, om følelser og egen og den andres styrke. Sigrid utvikler seg fra en egenrådig jente til en fornuftig og sikker kvinne, men det er mange kamper som skal kjempes underveis. Etterhvert begynner hun å kjenne en lykke; lykke over de tre barna, over å kjenne en fred i sinnet og over å ha en godt forhold til Olve.

Etterhvert som Olve viser henne verden skjønner hun at det er mange måter å leve på. For eksempel er det mye religion med i bildet ettersom dette var en brytningstid mellom norrøn og kristen tro. Samtidig som Olve er hovgode (en offerprest) og leder for blotene, begynner han og Sigrid å gå i kirken og Sigrid får undervisning av presten. Når Tore Hund kommer til Egge blir det meget snakk om tilstanden i riket. Jeg leste om Egge at det var et høvdingsete som inngår i en lang historisk utvikling der makt, samfunnsorganisasjon og nasjonsbygging inngår som helt sentrale begreper. Denne makten ble utfordret rundt år 1000 gjennom vikingkongenes krav om innordning under en rikskonge og under ett rikskongedømme. Dette førte til konflikter, og høvdingen på Egge var en av de sentrale personene i denne striden. Som leder av de religiøse samlingene på Mære var han bindeleddet mellom menneskene og den norrøne gudeverden. Han kunne ikke la seg diktere av tronearvinger som hevdet å ha sin kongsrett av en helt annen gud enn den høvdingen selv var representant for.

Når Olav Haraldsson (også kjent som Olav Digre og Olav den hellige) kommer til Trondheimen sverger bøndene troskap til ham som konge. Det er Einar Tambarskjelve, som også stod i opposisjon til kongen, som sendte bud om dette. Olav Haraldsson vil samle riket under en konge og innføre kristendommen. Svein jarl samlet en flåte og sammen med Tore Hund og Olve reiser de for å kjempe mot kongen. Det ble et slag ved Nesjar palmesøndag 1016, men kongens flåte var større og vant. I slaget seiret Olav Haraldsson og tok et viktig sted i prosessen mot kristningen og samlingen av Norge. Etter dette ønsker Tore å sverge troskap til kongen, noe som fører til uvennskap mellom ham og Olve. Da han reiser gir Sigrid Torshammeren til Tore for at den skal verne ham. Han sier: "Glem aldri [...] at ættebåndet er sterkere enn alle andre bånd. Og jeg skal ikke glemme det, heller, om den dag kommer da sønnene dine trenger meg" (s. 246).

Henriksen har uttalt at hun ønsket å skrive om Olav Haraldsson fra et negativt perspektiv, og leitet etter den som hadde størst grunn til å hate ham. Wikipedia sier at "Sølvhammeren gir et annet bilde av Tore Hund enn det de fleste kjenner. Her ser man ikke en niding, men en mann som gjorde det han mente var rett." Og det stemmer, men jeg synes det er så flott at noen skriver historien til kvinnene som knapt ble nevnt i sagaene.


Gamle Moster kirke, en av de eldste kirkene i landet.

Kongesteinen, hvor Olav Tryggvason stod og talte til folket.

Statue av Tora Mosterstong 

Krossen på Vetahaugen

Det passet egentlig fint at jeg hadde en tur til Bømlo og Moster Amfi i forrige uke. I vikingtiden var sjøfart svært viktig, og vestlandet var i sentrum av landet. Bømlo lå midt i dette området, og tre av de store vikingkongene i norsk historie er knyttet til den tidligste misjonshistorien og til Moster; Håkon den Gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. 

Det mest artige med lesingen av Sølvhammeren er det historiske aspektet, det var virkelig interessant og jeg synes Vera Henriksen har klart å beskrive en troverdig bakteppe for de historiske begivenhetene som skjedde den gangen for så lenge siden. Jeg kommer derimot ikke utenom Sigrid Undset. Henriksen har uttalt at hun ikke leste Undsets middelalderromaner før etter at Sølvhammeren var ferdig skrevet. "Selv mener jeg at vi er svært forskjellige forfattere - blant annet fordi hun skriver om høymiddelalderen, en temmelig stabil periode, mens jeg særlig interesserer meg for menneskers reaksjoner i historiske brytningstider, da de blir stilt ovenfor motstridende krefter og oppfatninger." Sølvhammeren kan ikke sammenlignes med Sigrid Undset sine middelalderromaner sånn uten videre, eller om den skal det så vil jeg si at Undset har en mye større litterær tyngde. Språket i Sølvhammeren er enkelt, og som leser får man ikke ordentlig innblikk i karakterene slik som hos Undset. Det var noe jeg savnet da jeg leste denne boken, Undset ble for ever en av mine yndlingsforfattere da jeg leste bøkene om Kristin Lavransdatter, som forøvrig førte til at jeg leste hele hennes forfatterskap. Men for all del, det er virkelig interessant lesing og som sagt har det gitt meg en oppfriskning i landets historie. Nettopp derfor anbefaler jeg boken, og det skal bli spennende å lese videre om Sigrid sammen med Hedda

Vera Henriksen (født Vera-Margrethe Roscher Lund, 1927-2016) var en norsk forfatter som skrev mange bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes omhandler den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom. Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut. 

Sølvhammeren av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1961
Norsk, bokmål
254 sider
Innbundet, gave

søndag 17. juli 2016

Rosemary's Baby av Ira Levin


Ira Levin

Uhyggelig spenning


Rosemary Woodhouse and her struggling actor-husband, Guy, move into the Bramford, an old New York City apartment building with an ominous reputation and only elderly residents. Neighbours Roman and Minnie Castavet soon come nosing around to welcome them; despite Rosemary's reservations about their eccentricity and the weird noises that she keeps hearing, her husband starts spending time with them. Shortly after Guy lands a plum Broadway role, Rosemary becomes pregnant, and the Castavets start taking a special interest in her welfare.

As the sickened Rosemary becomes increasingly isolated, she begins to suspect that the Castavets' circle is not what it seems.


Slik står det å lese på baksiden av boken, og denne utgaven har en introduksjon hvor Chuck Palahniuk hevder at før Ira Levin var uhyggelige ting noe som skjedde andre steder enn hjemme. Noe som kunne være en trøst, men Levin introduserte med denne boken at man ikke kunne være trygg der heller. Dette ble et gjennombrudd som gjorde at boken ble en bestselger da den kom ut i 1967, og førte til en "horror boom" hvor grøssere oppnådde stor kommersiell suksess. Ifølge Palahniuk handler det også om politikk og religion, men selv om jeg hadde dette i tankene under lesingen, forsvant det litt for meg etterhvert som spenningen steg.

Natt til tirsdag satt jeg i sengen og leste ut boken, klokken var halv tre og sannelig på tide å sove. Jeg er ikke blant de lettskremte, og synes ikke noe i boken var av slik art at jeg ville avslutte lesingen. Der er ingen horrible beskrivelser av makabre ugjerninger eller skrekkelige hendelser, men det er hvordan spenningen bygges opp og avsluttes i et uhyggelig høydepunkt som er så intenst foruroligende. Det førte til at jeg sov dårlig og hadde uhyggelige drømmer.

Rosemary's Baby handler altså om det unge ekteparet Rosemary og Guy Woodhouse som flytter inn i en leilighet i the Bramford, et luksuriøst leilighets-bygg som man må stå årevis på venteliste for. Rosemary er henrykt, mens Guy er mer reservert til det hele. De får vite at The Bramford har et "unpleasant reputation", men de er jo moderne mennesker og slett ikke overtroiske. De ler det bort, men skulle nok hørt på advarslene. Kort tid etter at de har flyttet inn begynner det å skje merkelige ting, og selv om første del er noe treg med tanke på hva det dreier seg om bygges spenningskurven gradvis opp. 

Ekteparet Woodhouse ønsker seg tre barn, men ettersom karrieren til Guy ikke helt har tatt av ennå føler han seg ikke klar. Helt til plutselig en dag sier han til Rosemary at "let's have a baby"! Ikke lenge etter blir hun gravid. Svangerskapet går ikke så greit, hun har smerter, men legen sier det er helt normalt og ber henne hvile og slappe av. Naboene, the Castavets, har vært svært hjelpsomme og snille og viser stor interesse for det kommende barnet. Nesten for hjelpsomme og snille, begynner Rosemary å tenke. Det oppstår en distanse mellom Rosemary og Guy, og Rosemary klarer ikke å fri seg fra tanken på at noe er som det ikke burde. 

I del to er alt forøvrig "bright and lovely", men merkelige ting fortsetter å skje og Rosemary får en uhyggelig mistanke. Hun er blitt ganske isolert under svangerskapet fordi smertene har holdt henne innendørs, og hun har ikke mange å snakke med. Jeg aner at fæle ting skal skje, og det gjør det. Del tre omhandler fødselen og tiden etterpå, og Rosemary skjønner at hun er blitt ført bak lyset hele tiden.

Dette er en uhyggelig grøsser som jeg klart anbefaler å lese! Med tanke på at den er gammel, og at vi slett ikke lar oss skremme på samme måte i dag, er det virkelig fascinerende at boken klarer å få det til å gå kaldt nedover ryggen. Og hvordan det hele ender er spesielt godt utført, og kommer som en overraskelse. I 1968 ble den filmatisert og den har jeg nå bestilt og skal se i løpet av kommende uke.

Boken har jeg lest sammen med Ina.


Rosemary's Baby av Ira Levin
Corsair, 2011
Utgitt første gang: 1967
Engelsk
229 sider
Pocket, kjøpt

fredag 8. juli 2016

Bokryggpoesi #2

Denne uken har jeg ryddet på kontoret mitt. Det tok litt tid fordi jeg fant det vanskelig å ta innover meg at jeg er ferdig med studiene. Men nå er kontoret fritt for papirer, bøker, skrivesaker, notater, permer, you name it! Alt er sortert og lagt i bokser, bøker er plassert alfabetisk etter forfatter og jeg er strålende fornøyd. Dermed ble det enkelt å finne et fredagspoesi:


I skyggen av store trær
Hver sin verden
Innestengt
og bakom synger skogene

En ren og ryddig bokhylle.


lørdag 2. juli 2016

Perlehviskeren ~ Cathrine L. Wilhelmsen

Da jeg skrev en smakebit fra boken Perlehviskeren nevnte jeg at parateksten var nydelig, og at jeg var spent på om den videre lesingen stod i stil med omslag og illustrasjoner. Det gjorde den. Jeg lot meg absolutt rive med av eventyret. Eller fantasyhistorien, som den godt kan kalles. Dessverre har jeg ikke fått anledning til å lese boken for barna på jobb, ettersom ferien er rett rundt hjørnet. Og - fordi vi har lest serien om Sarin samt sett på Ninjago. Men jeg skal ta den med til høsten, for jeg tenker dette er en bok de eldste kan ha utbytte av. 6-9 år nevnes som alder hvor barn har "en forestillingsevne som gjør at de fryder seg over sjongleringene mellom alvor og humor, skrekk og glede samt virkelighet og fantasi. Perlehviskeren byr på dette og gir samtidig muligheten til å filosofere over et alvorlig tema."

Boken handler om Julius som skal feire jul hos mormor og morfar i deres store hus med smijernsport, ringeklokke og lønneallé. Som skapt for magiske stunder! Og det blir det denne gangen, for Julius er syv år og da det er tid for Den Store Overrekkelsen får han av besteforeldrene en glasskule med en by på innsiden. Tilbake i hverdagen opplever han at faren forteller noe han ikke forstår og han setter seg for å tegne slik han pleier for å sortere tankene sine. Det er da merkelige ting skjer; fargeblyantene virker ikke og da han kikker i glasskulen blir han "sugd inn i en malstrøm av glitter, snø og farger".



Min rasjonelle tankegang tilsier at han maner frem denne eventyrverden fordi han er i et følelsesmessig kaos, men ettersom jeg liker godt fantasysjangeren er jeg mer enn villig til å være med på ferden. For nå havner Julius i en annen verden, inni glasskulen. Akkurat som han hadde drømt om! Vent litt...hva vet jeg om hva syvåringer drømmer om? Min datter på snart tjue fortalte meg hin dagen om da jeg for mange år siden snakket om hvorvidt vi kunne være sikker på om det vi opplevde var virkelighet. Tenk om vi bare drømte alt sammen! Eller tenk om vi var i en annens drøm! Hun hadde tenkt mye på det, og til og med vært redd for å sovne i frykt for aldri å våken igjen. En tanke jeg ikke hadde ofret i filosofiens øyemed.

Historien i Perlehviskeren følger et tradisjonelt mønster med hjem-borte-hjem hvor Julius drar på en reise for så å vende hjem igjen, samt at den inneholder det magiske tallet tre. Det er tre nøkler han må finne for å gjenvinne fargekreftene. Reisen innebærer at han erkjenner det faren har fortalt ham om at foreldrene skal skilles, og han kommer sterkere tilbake. Boken handler også om vennskap, og hvordan uhyggen i ord kan overvinnes ved et trygt og varmt forhold til noen man har tillit til.

Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det kunne oppleves å høre denne historien som barn. Vanskelig å si, men som voksen liker jeg språket godt. Min erfaring tilsier at bland annet Astrid Lindgren og Harry Potter fenger, her skjer det saker og ting fortløpende og språket utfordrer. Noe av språket i Perlehviskeren forutsetter en viss kunnskap, som det språklige bildet om at han var i midten av en stor kjærlighet på pinne (s. 25), og dermed bidrar til utvidet ordforråd. Likevel tenker jeg at handlingen hadde litt for lite fart og spenning, til og med for målgruppen. Men til syvende og sist satt jeg uansett igjen med følelsen av å ha lest en fin fortelling om Julius som bearbeider det han føler da han får vite at foreldrene skal skilles. Som nevnt er forfatterens intensjon å "lage en historie rundt skilsmisse sett fra et barns perspektiv". Hun ønsker at den kan bidra til at barn lærer å snakke om vonde følelser. Det kan den nok, men jeg tenker at da må historien snakkes aktivt om. Den kan også bidra til at andre som ikke står midt oppi en skilsmisse får informasjon og kunnskap om dette som kan være vanskelig å snakke om.

Selve boken er herlig å holde og bla i. Sidene er tykke og gir en fabelaktig følelse i hendene, og akvarellillustrasjonene av Petter Winther gir liv til handlingen og personene. Hvorvidt boken er sett fra barns (egne) perspektiv, eller et barneperspektiv (våre voksnes perspektiver på barn), vil være en interessant diskusjon. Det skal jeg ikke gå inn på her, fordi jeg tenker at bokens intensjon vil kunne bidra til å gi barn en opplevelse av uansett hva man føler så er det greit, men at det er viktig å snakke om.


Perlehviskeren av Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner av Petter Winther
Kolofon forlag, 2015
Norsk, bokmål
158 sider
Innbundet, lesereksemplar

fredag 24. juni 2016

Bokryggpoesi #1

Fredagens bokryggpoesi er gjenoppstått, i alle fall for en stund ifølge Marianne, så jeg hiver meg på utfordringen med disse bokryggene:




Kvinner
som løper med ulver
ved neste nymåne
Stormfulle høyder
PARADIS


Se innom Pias kulturkrok for mer poesi denne fredagen :)

tirsdag 21. juni 2016

Persuasion ~ Jane Austen

Jeg leser videre i Jane Austens samlede verker og i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker har jeg nå lest Persuasion, om enn noe seint i forhold til lesesirkelens plan. Men lest er lest, og jeg skal forsøke å si noe om boken som er den siste Jane Austen fullførte. Ifølge wikipedia startet hun på den like etter Emma (august 1815), og skrev den ferdig i august 1816. Romanen ble utgitt posthumt i desember samme år som Austen døde (1817), men ble datert til 1818.

Persuasion handler om Anne Elliott som åtte år tidligere er blitt overtalt til å takke nei til å gifte seg med den kjekke Captain Frederick Wentworth. Hun var dypt forelsket, og det var gjensidig, men selv om han åpenbart hadde mange gode egenskaper, var han fattig og kunne ikke forsørge henne. Sånn sett er romanen lite typisk Austen, fordi den starter der Anne som tjueåtteåring allerede har opplevd kjærligheten.

Min mister gjør det fremdeles vanskelig å lese!
Annes far, Sir Walter Elliott, er temmelig selvopptatt og leser stadig i boken The Baronetage of England, en liste over engelske baronetter, da han selv er baronnett og svært opptatt av egen status i samfunnet. Søsteren, Elizabeth deler hans interesse, men for Anne er boken en påminnelse om at hun er singel og at hun ifølge samfunnet burde gifte seg med en mann av tittel. Da familien får økonomiske problemer og må redusere utgiftene, leier de ut hjemmet sitt, Kellynch Hall, og bosetter seg i Bath for en periode. Anne er usikker på om hun vil trives i Bath og besøker sin andre søster, Mary, som er gift og bor like ved. De som har leid Kellynch Hall er ikke mindre enn Frederick Wentworths søster og mann, og selvfølgelig kommer Wentworth på besøk til søsteren. Snart krysser veiene til Anne og Frederick, med de følelser og komplikasjoner det medbringer.

Uansett; for faren er Anne bare Anne, det er lite han beundrer hos henne og han har ingen håp om å se hennes navn i sin favorittbok. Mary hadde tross alt giftet seg respektabelt, men det var Elizabeth han satte sin lit til og som får all hans oppmerksomhet. Det er sommer 1814, og Sir Walter er i dyp gjeld. Anne foreslår en omfattende innskrenking av utgiftene for å holde kreditorer på avstand, men faren og søsteren går ikke med på å oppgi komforten. Da vil de heller leie ut Kellynch Hall.

At hun lot seg overtale til å bryte forlovelsen til Wentworth har skygget for all glede siden, og "an early loss of bloom and spirits had been their lasting effects." Anne klandrer ikke andre for dette, ei heller seg selv, men angrer likevel på at hun lot seg overtale. Da familien skal reise til Bath, klager søsteren over helsen. Anne blir glad for å sees på som nyttig, og flytter inn hos søsteren for å hjelpe henne med hus og barn. Selv om det er mye som plager henne, bedrer humøret seg. Bare det å bli lyttet til er en fantastisk følelse! Etter noen uker får hun vite at Wentworth skal besøke sin søster, og når deres veier krysses oppdager begge at følelsene for hverandre fremdeles er sterke. Omstendighetene gjør det imidlertid vanskelig for dem, samt at de ikke helt kan stole på den andres følelser. Etter en tid reiser Anne til faren og søsteren i Bath.

Det er ikke slik at Anne mangler kavalerer. For eksempel er en slektning, William Elliott, interessert i henne, men hun føler det er noe som ikke stemmer med hans karakter. Ut fra samtaler og observasjoner ser hun at han er en overfladisk type som kun er ute etter penger og tittel. Jeg synes Anne har god dømmekraft, og det er irriterende å lese om faren og søsteren som ikke tar hensyn til hennes meninger og tanker. Da Wentworth kommer til Bath er det utelukkende for å møte Anne, og etter mye om og men snakker de ut og finner sammen.


You pierce my soul. I am half agony, half hope. Tell me not that I am too late, that such precious feelings are gone for ever. I offer myself to you again with a heart even more your own than when you almost broke it, eight and a half years ago. Dare not say that a man forgets sooner than woman, that his love has an earlier death. I have loved none but you. Unjust I may have been, weak and resentful I have been, but never inconstant.
Side 1370
Skrevet av Captain Wentworth i et brev til Anne Elliott

Det ender med lykke, selv om veien dit er kronglete. Som nevnt tidligere ender Austens romaner alltid lykkelig for de som fortjener det. Sånn sett er det ingen overraskelse; "who can doubt of what followed?" (s. 1377), men det er å lese hvordan det går til som er fornøyelig. Og spennende! Austens bøker er utrolig velskrevet, og selv om språket er gammeldags på mange måter kommer man fort inn i det. Hvilket yrke Frederick Wentworth har betyr ikke noe for Anne, men i og med at han er forfremmet til kaptein er han ikke lengre en "nobody" og kan aksepteres av faren som en respektabel ektemann for henne. Persuasion har ikke mye av det humoristiske elementet som i de andre romanene Jane Austen skrev, men samfunnssatiren er absolutt til stede. Og som i Mansfield Park viser Austen sin ironiske fortellerstemme som poengterer realiteter og ikke sentimentale romanser.





Persuasion av Jane Austen
Norsk tittel: Overtalelse
Wordsworth Editions Limited, 2004 (samleutgave)
Engelsk
157 sider
Pocket, gave
Lesesirkel 1001 bøker

søndag 19. juni 2016

En smakebit på søndag: Perlehviskeren

Det første jeg tenkte da jeg åpnet bokpakken med Perlehviskeren var wow! for en nydelig bok! Cathrine L. Wilhelmsen har skrevet en barnebok om Julius som opplever at foreldrene skal skilles, og forfatterens intensjon er å "lage en historie rundt skilsmisse sett fra et barns perspektiv". Hun ønsker at den kan bidra til at barn lærer å snakke om vonde følelser.

Handlingen starter med at Julius gleder seg til å feire jul hos mormor og morfar, det er noe av det beste han vet:

I det store huset deres kunne han løpe og rope så mye han ville sammen med de andre kusinene og fetterne. Og enda bedre var det at huset var så stort at det var lett å gjemme seg for de voksne. En hel dag kunne gå uten at noen blandet seg i hva barna gjorde. Helt i fred kunne de finne opp hemmelige leker og dikte opp magiske verdener.
s. 7

Boken begynte jeg å lese i går og nå gjenstår det å se om innholdet står i stil med omslag og illustrasjoner; om de magiske verdenene utspiller seg slik at det er mulig å la seg rive med inn i eventyret.



Smakebit