onsdag 17. desember 2014

Alberte og friheten ~ Cora Sandel

Alberte og friheten (1931) er oppfølgeren til Alberte og Jakob som jeg leste i april 2014. Det gjorde også Hedda og vi bestemte oss for å lese de to andre bøkene sammen. Nå ble det lite lesing for min del og Hedda har skrevet om boken for lenge siden, men jeg kom da i mål til slutt.

I Alberte og friheten er Alberte i Paris i tiden før første verdenskrig, hvor hun har oppholdt seg i syv år. Fremdeles fryser hun. Fremdeles venter hun. På livet. Allerede helt i begynnelsen kommer det frem at økonomien er skral, og hun står modell for håpefulle malere. Ikke fordi hun vil, men fordi hun trenger pengene. Beskrivelser som "Vinden kommer i kast. Det er en av de dager i mars, da hvasst, varmt solskinn veksler med kolde vintergufs. Langs gaten, som er kantet med lave murer og haver bak murene, svaier nakne grener fortumlet mot skyer i drift og plutselige ultramarinblå himmeldyp." (s. 216) er med på å underbygge stemningen. Det er noe jeg synes Sandel gjør utrolig bra, å beskrive omgivelsene lik Albertes følelser.

Alberte ferdes i kunstnermiljøet, og venninnen, Liesel, kan ikke skjønne at hun står modell når hun tross alt kan andre ting. Som fransk og det å skrive. Alberte er ikke enig, og ser på når Liesel stiller opp sine lerreter for å mønstre sine verker som ikke en gang femfrancsmannen vil ha. Alberte er takknemlig for at de to kan le bort det meste. Men hun skriver når hun må, "i anfall av fortvilet pengenød og hensynsløs foretagsomhet", artikler om ditt og datt som får henne til å føle at hun "øver vold mot noget i sig og at det man skildrer er usant, fordi det er overfladisk og rent ytre". Innimellom skriver hun annerledes, små lapper som hun legger i kofferten, uten å se på dem igjen. Det kan ikke brukes til noe så Alberte ser på det som en form for lediggang. "Hun driver dank med virtuositet."

Andre mennesker har et mål og strever mot det, eller i det minste et arbeide. Deres liv er ikke som en dunkel sti, som slynger sig i mørket utenom dem og som de ikke kan komme sig over på.
s. 232

På mange måter sliter Alberte med de samme "negative instinktene" som forteller henne hva hun ikke vil. Nå er hun i alle fall fri fra det hun ikke ville, men hva skal hun gjøre videre? Hun kjenner seg ensom, og driver i gatene på kveldstid. Suger atmosfæren inn. Så skjer det at Liesel strålende betror henne at hun er sammen med bildehuggeren Eliel, og Alberte kjenner igjen den uklare angsten for livet, "for at det tross alt skal rinne som ubrukt bort mellom fingrene". For å unngå ensomheten bør en kvinne "ta nogen", en kjæreste eller ekteskap er redningen. Også Alberte har behov for ømhet, men hun vegrer seg. Ser hvordan andre kvinner har det i sine ekteskap, hvordan ømheten forsvinner etterhvert. Det mangler ikke på muligheter, men hun er unnvikende og drar seg bort. Når de andre reiser bort for sommeren, låner Alberte leiligheten til Eliel hvor hun alene sitter med sine tanker. Alphonsine, en bekjent, kommer av og til innom, hun som "henter frem svakheten i en, holder den op i lyset". Også Sivert Ness kommer innom, det antydes at han føler noe for Alberte, men hun er ikke videre begeistret for ham. Alphonsine advarer mot hans baktanker, noe Alberte ler av og sier det ikke er noen fare for at hun havner sammen med ham. Han er en landsmann, det er det hele.

Det går fjorten dager uten at hun snakker med et menneske, så kommer dansken Veigård hun tidligere har møtt innom og inviterer henne på en båttur. Det blir starten på et kjærlighetsforhold. Han prater og stiller henne spørsmål som får henne til å åpne seg, til å reflektere over tilværelsen. Men også nærgående spørsmål som hva hun gjør på i Paris. Han sier "de gaar her og ligesom jasker tilværelsen av. Ja, jasker den av. Hvad er det ogsaa for en maade at leve paa? De maler ikke, de skriver ikke, De gør ingen verdens ting. Er det ikke gaaet galt, saa kan det gøre det. Der er nogen, som gaar her saadan, bare gaar her, vil De bli en av dem?" Han graver i hennes ømmeste punkter, men hvordan forklare hva hun hadde tenkt? Hun ønsket å unnslippe, og unnslapp til Paris. Veigård forstår dette, men vil likevel at hun skal finne noe å gjøre på. Han definerer hennes frihetsbegrep og mener hun er dum som tror det er frihet og uavhengighet å leve slik hun gjør. "Du forsumper, gør du, gaar og ødelægges av mangel paa alt mulig, fra mad og luft og ordentlige klær til - - - til godhed og omsorg." Alberte samtykker, også når han sier de kan bo sammen, arbeide med hvert sitt, og han trenger såvisst ingen til å komme med kaker og kaffe. Likevel vegrer hun seg, hun ser for seg storvask og julesjau. Men hun møter ham igjen og igjen, med sin nye latter og bevegelser hun ikke visste om. Så blir han nødt til å reise hjem til Danmark og ønsker at hun skal bli med, han er bekymret for henne. Det vil hun ikke, og etter at han har reist venter hun på brev som aldri kommer. Hun innhentes av tilværelsen og er vergeløs mot den. Tenker på hans ord om forpliktelser hjemme som han ikke kan løpe fra. Også hun har sitt hun ikke kan løpe fra: noe som vanskelig lar seg sammenfatte i ord, som hun har kjempet og holdt ut for - "Den uklare forvissningen om, at det er her, hun tross alt skal søke og finne veien å gå. Sin vei."

Alberte-trilogien går overhodet ikke an å skumme, det er så mye som ligger i hvert enkelt avsnitt, enten det er beskrivelser både av hvordan Alberte har det eller omgivelsene som nevnt over. Alt er så fortettet av Albertes ønske om noe for seg selv. Når hun får høre at Liesel har fått antatt et bilde på høstsalongen begynner hun å tenke på hvordan hun egentlig har det. Hun ser henne sjeldent, vet bare at hun bor hos Eliel og det skal være hemmelig. Så flytter hun til et tarvelig hotell og Sivert er den eneste som kommer innom. Han holder alltid på med noe, litt traust og metodisk. Han synes det er litt rart at Liesels bilde står så godt plassert, mens Eliels skulptur er i en krok - det må være merkelig for ham. Han hadde egentlig ikke trodd at Liesel kunne gjøre såpass.

Alphonsine skjenner på henne, at hun bor slik alene på et lurvete sted. Og Alberte betror henne sin kjærlighetssorg. Hun ser på en måte sitt liv passere forbi, "Alle er to", mens hun er bare en. For første gang på lenge tenker hun at hun må ta seg sammen, at hun må gjøre noe, og kjenner en rasende motvilje mot å gå under. Tilværelsen ryster henne, hun har ingen penger og skylder overalt. Nedbrutt og syk finner Sivert henne. Han blir redningen og hun flytter inn hos ham. Mens han maler disker hun opp med gode måltider, men en dag kommer det henne for øret at Veigård er død og hun flykter til hotellet igjen. Her leser hun gjennom lappene i kofferten, "de overrasket henne, var som små biter liv, slengt om hverandre." Og hun tenker de kanskje kan bli til noe. En slags rød tråd. Sivert og hun "de er kommet til hverandre fra hver sin store ensomhet", og hun fornemmer at han nok ikke er den store kjærligheten, men hun er gravid og nekter å gjøre som Liesel å ta abort. For Liesel ble inngrepet noe gjennomgripende og hun forandres etterpå, spesielt fordi et barn ville ødelegge Eliels (og hennes) fremtid som kunstnere. Sivert vil Alberte skal ta abort, men hun fornemmer det lille ufødte barnets livslyst lik sin egen, og på et tidspunkt kjenner hun også glede over det lille livet som vokser i henne. Samtidig innser hun at hun ønsker å skrive, men blir usikker på hvorvidt det lar seg forene med å ha et barn, en familie.

Alberte og friheten handler om hvor vanskelig det er å forene det å være være fri, gjøre noe for seg selv og samtidig ha behovet for omsorg og kjærlighet. Spesielt kvinnerollen er i sentrum, for på den tiden var det ikke ensbetydende å være kvinne og å være selvstendig, og det var avgjort vanskelig å kombinere egen trang til frihet og forventninger til det å være kvinne. Alberte er fri fra mye av det hun lengtet etter hjemme i Norge, hun er fri fra det hun ikke vil. Men man må jo leve, og det betyr å ha penger nok. Det betyr også å være tro mot sine overbevisninger, og Alberte klarer ikke å finne ut hva hun skal satse på, hva som skal være motsatsen til kjærligheten. Man kan gjerne irritere seg over Alberte som går der og ikke gjør noe, men samtidig er det som fra Alberte og Jakob som viser hva hun ikke ønsker, og det kan sies at konflikten mellom kvinnerollen og det å være selvstendig går som en rød tråd. Fantastiske beskrivelser! Om jeg skal sammenligne med De grunnleggende bestanddeler ettersom det er en lignende bok jeg nylig leste, må jeg si det ligger et hav mellom dem. Også Alberte-trilogien kan sies å være samfunnskritisk, men Alberte går i seg selv der Michel og Bruno utelukkende anklager samfunnet. Selv tenker jeg at et systemisk perspektiv vil gi et bredere innblikk, også på hva Alberte går gjennom. Uansett må vi ta i betraktning tidsperiodene, skjønt jeg tenker mye av det samme er aktuelt også i dag. Til ettertanke.
 

Alberte og friheten av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
207 sider
Innbundet, kjøpt

tirsdag 9. desember 2014

Boken på vent: Min kamp

For ikke lenge siden kjøpte jeg første bind i Min kamp skrevet av Karl Ove Knausgård. Den kom ut i 2009, og med alt oppstyret rundt bøkene bestemte jeg meg for ikke å lese dem. Men så var det altså Anne som med sine "Jeg knauser"-innlegg og ikke minst anmeldelsene av bøkene som fikk meg på andre tanker. Blant annet at han skriver godt, som er noe jeg ser frem til.

Forlaget skriver følgende om boken:

Karl Ove Knausgårds Min kamp innebar en enorm litterær satsing, og er en stor bok i mer enn én forstand: Min kamp ble utgitt som seks romaner.
Romanen åpner med en svimlende beskrivelse av døden. Derfra fortelles det om forfatteren Karl Ove Knausgårds kamp for å mestre livet og seg selv og sine egne ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Min kamp. Første bokutforsker det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet, lukket. Romanen beskriver det unge blikkets varhet og usikkerhet, der det registrerer andre menneskers tilstedeværelse og vurderinger med en åpenhet som er voldsom og nesten selvutslettende i sin konsekvens.
I en borende prosa som oppsøker det sårbare, det pinlige og det eksistensielt betydningbærende, blir dette en dypt personlig roman, selvutprøvende og kontroversiell. Et eksistensielt omdreiningspunkt er farens død, et annet er kanskje hovedpersonens debut som forfatter.
Karl Ove Knausgård

Boken på vent

mandag 8. desember 2014

Alberte - og et rom for meg selv

Puh! Ferdig med eksamener for dette semesteret! I dag hadde jeg min verste, nemlig muntlig som jeg aldri har hatt før. Alltid var det streik når det var klart for muntlig på videregående, så lite øving har jeg hatt på det feltet. I alle fall: nå er det klart for fortsettelse av Alberte, noe jeg virkelig har sett frem til! I morgen har jeg dagen fri og den skal brukes til å lese videre uten å måtte tenke på pensum og eksamener. Og - det er ganske utrolig å tenke på, men jeg har faktisk kun ett og ett halvt år igjen av utdannelsen! Jeg som tenkte det var skrekkelig lenge å gå fire år på høgskolen, og nå er det så kort tid igjen så jeg bevilger meg et glass hvitvin til lesingen og slapper maksimalt av i den forstand man kan slappe av med å lese om Alberte.

Kveldens lesing

tirsdag 28. oktober 2014

The Jungle Book ~ Rudyard Kipling

The Jungle Book er jo kjent for de fleste, faktisk regnes den som "et av de klassiske verk i moderne barnelitteratur" (Wikipedia). Men jeg visste ikke at det var en samling korte historier, og jeg visste lite om forfatteren. For eksempel at han var en av de mest populære forfatterne i England på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, eller at han fikk Nobelprisen i litteratur. Boken kom første gang på norsk i 1914. Kipling (1965 - 1936) ble født i India hvor han tilbrakte barndommen frem til seks-årsalderen. Da reiste han med foreldrene til England, og i voksen alder skrev han romaner, noveller, dikt og barnebøker, ofte med skildringer fra India i det britiske imperiets tid. I ettertid har boken blitt filmatisert flere ganger, og hvem kjenner vel ikke Disney-utgaven med alle de morsomme historiene om alt Mowgli finner på. For det er gutten Mowgli det handler om. Og litt til.

~Rudyard Kipling

I første kapittel, "Mowgli's brothers" forteller sjakalen Tabaqui Mother Wolf og Father Wolf at den halte tigeren Shere Khan er på jakt etter mennesker, noe som opprører dem ettersom the Law of the Jungle forbyr dem å drepe mennesker fordi dette til syvende og sist fører til at menn da kommer med våpen slik at alle i jungelen lider. Mens Father Wolf ser etter Shere Khan finner han en "naked brown baby who could just walk"og tar ham med til Mother Wolf hvor gutten finner seg til rette blant ulveungene. Mother Wolf får raskt ømhet for den lille "valpen" som hun kaller Mowgli, så da Shere Khan kommer for å lete etter ham jager hun tigeren bort med en advarsel om at gutten en dag kommer til å jakte ham.

Rudyard KiplingOg slik skal det gå. Men først vokser Mowgli opp sammen med ulvene. Bjørnen Baloo tar på seg å være hans lærer og den svarte panteren, Bagheera, kjøper ham fri fra å bli drept for prisen av en okse. Father Wolf lærer gutten "the meanings of things in the Jungle" og innimellom sover og spiser han. Slik går 10-11 år, da forteller Bagheera en dag at Mowgli snart vil være en mann og at han er i fare i jungelen etter at Shere Khan har dannet en gjeng for å styrte lederen av ulveflokken. Mowgli tar et oppgjør med flokken, og kapitlet slutter med at han går for å møte "those mysterious things that are called men". Som nevnt ble jeg overrasket over denne plutselige utgangen på historien, jeg hadde trodd at det var en begynnelse og en slutt på Mowglis liv i jungelen med en del i midten som fortalte om alle de eventyrlige opplevelsene.

De to neste kapitlene beskriver litt mer om hvordan Mowgli lærer the Law of the Jungle, og dessuten mye mer for å kunne leve i jungelen. Slangen Kaa, som i Disneys versjon fremstilles som den utrettelige jegeren etter Mowgli (sammen med Shere Khan), hjelper til å redde ham etter at han blir bortført av apene. Sannelig litt av en overraskelse etter at min opplevelse av Jungelboken var at Mowgli hadde en fantastisk tid sammen med dem, selv om han måtte utfordre lederen. I originalen derimot ble han hjelpeløst fraktet avgårde og måtte stole på sine venner for å finne tilbake til balansen.

Vi får også vite om hvordan Mowgli har det i landsbyen hvor han lærer å være menneske. Så får han besøk av en av ulvebrødrene som forteller at Shere Khan har sverget å drepe ham, og Mowgli legger en plan for å gjøre det av med tigeren en gang for alle. Det fører til at han forlater landsbyen og jakter alene i jungelen, men han er ikke alene for alltid for noen år senere gifter han seg - "But that is a story for grown-ups".

Deretter kommer historien om Kotick, den hvite selen som gjør sine ytterste anstrengelser for å finne et sted hvor han og de andre selene kan være i fred for menneskene, om mungoen Rikki-tikki som forsvarer en menneskefamilie mot to kobraer, om gutten som lærer å bli elefant-fører, og om dyrene som natten før en militær parade snakker sammen om å være redd og å samtidig gjøre sin plikt for dronningen.

The Jungle Book har vært artig å lese, spesielt å se hvordan den var i forhold til Disneys versjon som er lys og lett med eventyr og festligheter, en sorgløs tilværelse både for Mowgli og dyrene i jungelen. Selv om farer lurer innimellom fungerer disse som spenningsmoment, og ikke som reelle kriser. I originalen er det mye mer brutalitet og selv om mange av historiene handler om å takle motgang og ikke gi opp, viser de også at livet er hardt og kan være vanskelig. Jeg tenker at Kipling har brukt dyrene for å beskrive nettopp dette for barn, og da er det egentlig litt merkelig at disse sekvensene er tatt bort i nyere tid. Dette var litt som å lese Ringeren i Notre Dame av Victor Hugo, bortsett fra at den var ekstremt annerledes enn slik vi kjenner den fra Disney. Faktisk ble lesingen etter kapitlene om Mowgli litt i drøyeste laget og jeg innrømmer å ha skummet gjennom det siste kapitlet, rett og slett fordi det var ett eller annet som ikke appellerte helt til meg. Men jeg kunne godt tenke meg å lese flere originaler som Disney har latt seg inspirere av, hvordan er Rødhette mon tro!

Rudyard Kipling

Jeg har lest The Jungle Book sammen med Ina etter samlesingen vår av Neil Gaimans The Graveyard Book som er inspirert av denne boken. Nå blir det nok flere Gaiman-bøker, men for all del: les de originale historiene opp mot Disneys adapsjoner, det er fascinerende hvor annerledes de kan være!

The Jungle Book av Rudyard Kipling (1894)
Illustratør: J. Lockwood Kipling/W. H. Drake
Macmillian, 1895
Engelsk
277 sider
Pocket, lånt på biblioteket

søndag 12. oktober 2014

En smakebit på søndag: Alberte og friheten

Denne måneden starter Hedda og jeg (endelig) på andre bok i Alberte-trilogien, Alberte og friheten av Cora Sandel. Første boken ble lest i 1001-lesesirkelen, og ga mersmak til lesing av de to oppfølgerne. I Alberte og friheten fra 1931 bygger Sandel på en tidsperiode og et miljø hun kjente selv: kunstnermiljøet i Paris i tiden like før første verdenskrig. Alberte lever i det internasjonale malermiljøet, men maler ikke selv. Hun skriver heller ikke, men samler notater og papirlapper i en koffert. Venninnen, Liesel er hele tiden tilstede i romanen som en søster, kunstnervenn, og et sted mellom Liesels og Albertes fiktive livserfaringer ligger antakelig forfatterens egne. Mot slutten av romanen blir Alberte gravid, mens Liesel har gjennomgått en dramatisk abort (fra Norsk biografisk leksikon).

For å friske opp kommer en smakebit fra første boken Alberte og Jakob slik den sluttet:

Gatebelysningen er forlængst slukket. Kirkeuret lyser alene, som en måne i mørket. Alberte står endda med næsen mot ruten. Nu samler hun de våte skjørtene om sig, skaker til av frost og går ind på sit værelse.
Snart er det atter en dag -
S. 207



Smakebit

fredag 10. oktober 2014

De grunnleggende bestanddeler ~ Michel Houellebecq

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq var september-boken i lesesirkelen 1001-bøker som jeg er på etterskudd med. Som nevnt hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg leste denne boken, men gjentar at ifølge store norske leksikon førte Houellebecqs gjennombruddsroman til en mediadebatt som raste i over ett år da den kom ut i 1998, spesielt på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme i sine tekster har vakt heftig oppsikt og debatt.

Cappelen skriver om boken at det er "romansensasjonen som fikk franskmennene til å rase" og har tatt med et sitat fra The Independent (1999) som forteller at "Boken omtales nå - med rette, kan man trygt hevde - som den viktigste romanen mot slutten av et millennium".

Michel Houellebecq

Hva er det så med denne boken? En ting er i alle fall sikkert, jeg kommer ikke til å lese den om igjen. Eller andre av forfatteren. Uansett klarer jeg ikke å få den ut av hodet. Betyr det at den er bra? Eller fordi om innholdet er ubehagelig betyr det at det var en dårlig leseopplevelse?  

Houellebecq snakker om en metafysisk forvandling, altså "radikale og globale forandringer av massenes verdensbilde" (s. 5) og fremholder kristendommen som et eksempel. Slikt skjer ikke ofte, men ettersom metafysikken tar for seg de mest grunnleggende spørsmål og kan defineres som "viten om de første prinsipper og årsaker" blir det ytterst interessant når en forandring inntreffer. 

Fra skjebnesamfunn til valgsamfunn


I alle fall, en samfunnsendring har funnet sted innenfor de fleste områder de siste årene. For meg som nå holder på med førskolelærerutdanningen er paradigmeskiftet i synet på barn og barndom interessant. Dette har sammenheng med synet på mennesket. Før ble barn sett på som objekter, tomme kar, som skulle fylles med kunnskap, mens nå er det vesentlig å se barn som subjekter, altså aktive og medskapende til egen kunnskap. De grunnleggende bestanddeler følger Michel og Bruno, to halvbrødre som vokser opp hos bestemødrene sine og på internatskoler fordi foreldrene er opptatt av å realisere seg selv. Moren er midt i en egen frigjøringsprosess blant hippiene i California og fedrene er opptatte på sine kanter. 

Guttene vokser opp og blir særdeles desorientert som individer og i samfunnet, hver på sin måte. Frigjøring sees på i denne boken som noe ekstremt negativt og forfatteren bruker de to brødrene for å vise hvordan. Forfatteren bruker fakta og vitenskapelige ord og vendinger for å få frem sitt poeng, som er kritikk av samfunnet slik det har utviklet seg, og når jeg leste etterordet hadde jeg vanskeligheter med å forstå hvor Houellebecq vil hen - "Denne bok er tilegnet mennesket."

De to guttene har liten tilknytning til voksne, noe som gir dem begrensninger i bagasjen som samfunnsmedlemmer. I vårt nydefinerte samfunn kan man si at mennesket konstruerer sin egen virkelighet, men forfatteren støtter seg til Nietzsche og Kant som mener at moral er absolutt. De grunnleggende bestanddeler tillegger moralen som vesentlig fordi den 

i praksis alltid [er] resultat av en blanding av rent moralske bestanddeler, i variable proporsjoner, og andre bestanddeler av mer hellener mindre obskur opprinnelse, oftest religiøs. Jo viktigere de rent moralske bestanddelene er, jo lenger og lykkeligere vil det samfunnet som bekjenner seg til moralen kunne leve. I sin ytterste konsekvens vil et samfunn som styres etter rent moralske prinsipper kunne leve like lenge som verden selv
s. 35

Michel tenker kun på forskningen sin og har så og si knapt vært sammen med en kvinne, mens Bruno har sex som sin hovedbeskjeftigelse. Som førtiåringer har ingen av dem noen illusjoner igjen, som Bruno tenker, "Men hva hadde han igjen å leve for? [...] Hans viktigste mål i livet hadde vært sex, og han var klar over at det kunne han ikke lenger gjøre noe med. I så henseende var Bruno et uttrykk for sin tid" (s. 65). Det ender dårlig for dem begge, og når Bruno ikke en gang klarer å få seg et knull skyldes det ikke utelukkende samfunnet, men like mye ham selv.

Fra nå av fantes det bare to hypoteser. Enten var de skjulte verdier som bestemte partiklenes atferd ikke stedegne, det vil si at partiklene kunne ha forskjellige slags momentan innflytelse, avhengig av en vilkårlig avstand. Eller man måtte avstå fra teorien om elementære partikler, det vil si grunnleggende bestanddeler som, uten at man hadde kunnet konstatere det, besitter iboende verdier. Man stod med andre ord foran et stort ontologisk tomrom - med mindre man forholdt seg radikalt positiv og nøyde seg med å utvikle en matematisk formalisme som forutsatte konstaterbare størrelser, og definitivt ga avkall på tanken om en underliggende virkelighet. Naturligvis var det dette siste alternativet som vant de fleste forskeres oppslutning.
s. 131 

At dette skal være "den viktigste romanen mot slutten av et millennium" kan jeg ikke helt forstå. Samfunnskritikken er lite konstruktiv og teksten fokuserer utelukkende på påvirkningen mellom samfunn og individ, og de grunnleggende bestanddelene som Houellebecq skriver om er ikke statisk slik jeg ser det. Det kan hevdes at et skikkelig ungdomsopprør trengs hvis en ser på samfunnet som et prestasjonsamfunn, og mye kan diskuteres om hvorvidt dagens livsvilkår er til det positive for alle. Kroppsfikseringen er også et tema som bør være gjenstand for kritisk blikk. Likevel synes jeg ikke denne boken bidrar til dette. Det er ikke det at jeg vegrer meg for å lese sexskildringer eller kynisme slik den råder i De grunnleggende bestanddeler, jeg har ikke behov for å fremstå som politisk korrekt i så måte. Romanen peker på at 60- og 70-tallets ungdomsopprør og frigjøring har spilt fallitt og at det kun er økonomien som faktisk har utviklet seg i liberal retning, og at kjærlighet er reduseres til en alles-mot-alles kamp. Samfunnsutviklingen sees da som økonomisk og seksuell konkurranse, fordi liberalismen som skulle frigjøre mennesket førte til individualisme. Jeg synes det har avgjørende betydning at menneskesynet er endret og at barn nå ses som aktive og kompetente her fra første stund, noe som uten tvil kommer både samfunnet og individet til gode. Å lese om de to brødrene som ser på seg selv som offer for samfunnsomveltningen og ute av stand til å gjøre noe med livene sine, men kun peker på at samfunnet har gjort dem slik, blir heller søkt for meg.


De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq
Originaltittel: Les particules élémentaires (1998)
Cappelen Damm, 2000
Oversatt av Per E. Fosser
Norsk, bokmål
332 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

søndag 5. oktober 2014

En smakebit på søndag: The Jungle Book

Første kapittel er lest i The Jungle Book og jeg må si jeg ble noe overrasket fordi det er en slags kortversjon av Mowglis liv i jungelen. De neste kapitlene ser ut til å handle om episoder han opplevde mens han bodde der og jeg trodde det var omvendt, at boken skulle avslutte med at han gikk til menneskene, men det er altså første kapittel som slutter slik:

The dawn was beginning to break when Mowgli went down the hillside alone, to meet those mysterious things that are called men.
s. 41



Smakebit