tirsdag 19. august 2014

Boken på vent: Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon

Det har vært stille her på bloggen den siste uken, lite lesing har det også blitt. Holder fremdeles på med Guden for små ting og The Graveyard Book og neste uke starter skolen igjen, nesten uvirkelig at jeg nå er halvveis og har bare to år igjen før jeg er utdannet førskolelærer. I dag tok jeg sykkelturen innom høgskolens nye bygg på Kronstad og synes det ser digert ut! Kanskje jeg skulle meldt meg på omvisning for å finne ut hva som er hvor, men det er kun to dager i uken og så lenge jeg finner de to rommene kommer det andre etterhvert. I mellomtiden forsøker jeg å motivere meg til å starte repetisjon av pensum i pedagogikk ettersom det er muntlig eksamen til høsten.


Grønn te kan fungere som motivasjon,
men strengt tatt merker jeg ikke noe til det.

Men ja, boken på vent - jeg har funnet frem Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon av Stefan Aust som jeg kjøpte for en stund siden etter at jeg leste anmeldelsen til Anne. Det er en dokumentar, og forlaget skriver "Den endelige nedtegnelsen av sju år som endret Tyskland - like spennende som en førsteklasses thriller." Videre:

Baader-Meinhof-gruppens vekst og fall er ett av de mest bemerkelsesverdige politiske fenomenene i Europa etter krigen. En gruppe unge mennesker, de fleste med en solid middelklassebakgrunn, tok loven i sine egne hender og forsøkte å endre retningen innen nasjonal og internasjonal politikk ved hjelp av mordbrann, bombing, kidnapping og drap.
Stefan Austs fengslende fortelling om disse hendelsene har fått helt ny aktualitet etter 22. juli. Anders Behring Breivik nevner Baader-Meinhof-gruppen flere ganger i sitt såkalte manifest og har i politiavhør innrømmet at han var inspirert av deres metoder da han laget bomben.


Boken på vent

søndag 10. august 2014

En smakebit på søndag (guden for små ting)

I helgen startet jeg på Guden for små ting av Arundhati Roy som er månedens 1001-bok i Lines lesesirkel. Boken er Arundhati Roys første og så langt hennes eneste roman, utgitt i 1997 og den vant Bookerprisen samme år.

Baksideteksten forteller at handlingen foregår i en landsby i Kerala, sentrert rundt en syrisk-kristen familie, i det øvre sosiale sjikt i lokalsamfunnet. Romanen er en familie- og kjærlighetshistorie, med uforglemmelige enkeltpersoner og det indiske kaste- og klassesamfunnet som bakgrunn. 


Arundhati Roy

Fra spisestuevinduet der hun stod med vinden i håret, kunne Rahel se regnet tromme ned på det rustne blikktaket på det som en gang hadde vært bestemorens pickles-fabrikk.
Paradise Pickles & Hermetikk.
Den lå mellom huset og elva.
De hadde laget pickles, saft, syltetøy, karripulver og hermetisk ananas. Og banansyltetøy (ulovlig) etter at næringsmiddelkontrollen nedla forbud mot det fordi det ifølge deres spesifikasjoner verken var syltetøy eller gelé. For tynt til gelé og for tykt til syltetøy. En ubestemmelig, uklassifiserbar konsistens, sa de.
Ifølge deres regler.
Når Rahel tenkte seg om, slo det henne at disse problemene som familien hadde med klassifisering, stakk mye dypere enn spørsmålet om syltetøy eller gelé.
Kanskje var det Ammu, Estha og hun selv som var de verste synderne. Men det var ikke bare de. Det var de andre også. Alle sammen brøt de reglene. Alle sammen krysset de grenser til forbudt territorium. Alle sammen tuklet de med lovene som fastslår hvem som skal elskes og hvordan. Og hvor mye. Lovene som gjør bestemødre til bestemødre, onkler til onkler, mødre til mødre, kusiner til kusiner, syltetøy til syltetøy og gelé til gelé.
Det var en tid da onkler ble fedre, mødre elskerinner, og kusiner døde og ble begravd.
Det var en tid da det utenkelig ble tenkelig og det umulige virkelig skjedde.
s. 31-32

Arundhati Roy, indisk forfatter som skriver på engelsk. Hennes mest kjente verk er den internasjonale bestselgeren The God of Small Things fra 1997. Roy har senere blitt kjent som aktivist og forfatter av politiske essays (fra Store norske leksikon). 

Smakebit

lørdag 9. august 2014

Mockingjay ~ Suzanne Collins

Mockingjay er tredje og siste bok i trilogien The Hunger Games av Suzanne Collins som jeg nå endelig har lest, tradisjonen tro har jeg lest en bok hver sommer de siste tre årene og ettersom planen har vært å lese bøkene før filmene fant jeg frem Mockingjay fra min datters bokhylle. Den første boken er best, den andre nestbest og den siste, vel jeg skummet gjennom den rett og slett. Det er jo absolutt en spennende historie, og filmene har vært gode, men det er likevel noe som gjør at jeg ikke helt orket å nilese denne boken. I ettertid tenker jeg det kan komme av Atwood (ah, Atwood - en trilogi fra henne kan aldri skummes!), eller også muligens at jeg hadde for mange bøker å lese før skolestart. Jeg holder en diger knapp på det første, og jeg skal forsøke å forklare.

Bøkene jeg holder på med, bortsett fra Mockingjay
 - den ble jeg ferdig med for noen dager siden. 

Jeg mener fremdeles at trilogien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon. Men der jeg i første boken opplevde å "glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus", ble Mockingjay litt av en tidtrøyte. Og dosen med romantikk, vel den er temmelig fraværende, noe som er forståelig og som jeg skal komme tilbake til. Jeg kan rett og slett karakterisere det som tvangslesing, og det er sjeldent en god idé.


Etter at Katniss Everdeen ble berget av rebellene og våkner opp i Distirict 13, er hun tilbake i District 12, hvor hun vokste opp. Byen er ødelagt og huset hvor hun og søsteren Prim vokste opp er en askehaug. Collins skriver på samme måte som i de andre bøkene, og godt er det - en forventer at det går i samme fortellerstil - en fortellerstemme som beskriver nøkternt det som skjer. Ingenting overlates til  fantasien. Alt blir fortalt etterhvert som handlingen skrider fremover, men med tilbakeblikk fra Katniss sitt tidligere liv. Dette gjør historien mer forståelig, at hun vegrer seg mot å være rebellenes symbol, at hun vegrer seg mot å bli for intim både når det gjelder kjærlighet og ellers i det sosiale samfunnet. Hennes tanker utgjør denne boken og hun slites fremdeles mellom Peeta og Gale, men hennes hovedbekymring er hva som vil skje med de hun er glad i. Hun tenker på at alt er hennes skyld, alle de døde og at alt hun har forårsaket.

The girl who was on fire 


I District 13 befinner alt seg under jordens overflate, det er slik de har klart å overleve og ha både et forsvar og et samfunn unndratt fra the Capitol. Peeta er tatt til fange av president Snow og kommunikasjon skjer via tv-skjermen. På et tidspunkt vises clip hvor Peeta forteller fra arenaen, og han sier at det å drepe koster "everything you are." Ingen har noen gang snakket om hvordan det var å være i arenaen, og dette blir Katniss sin bane. Hun kan ikke være symbolet for rebellene uten å drepe, men kan likevel ikke forsone seg med at så må gjøres.


Nå høres jeg veldig negativ ut, men boken er ikke så ille som det høres ut og jeg vil anbefale å lese den hvis du liker filmene, eller sjangeren for den saks skyld. Det er bare meg som sammenligner med Atwood og da falt Mockingjay mange hakk under. Det positive er at historien tok en overraskende vending og det jeg liker spesielt godt er at ikke alt ender i lutter glede og med en strålende lys fremtid. Katniss modnes på mange måter og det at hun tæres av død og elendighet, og særlig av spillets kyniske regler, synes jeg viser en driv i boken. For det er et spill. Fremdeles. Hun går med på å være the Mockingjay, rebellenes symbol, men erfarer at begge sider gjør akkurat det samme, bruker like metoder og taktikk i krigen. The games are still on. 

Det handler om frihet. I District 13 opplever hun om mulig enda strengere kontroll enn i the Capitol. Så hva er frihet? Å kunne gjøre det man har lyst til, men innenfor etiske begrensninger. Det er dette som gnager hos Katniss. Oppdagelsen av at det ene samfunnet er lik det andre gjør henne frustrert, forståelig nok. Her i Norge har vi stor frihet til å være den man vil, til å velge side, religion, politiske partier, hva man vil spise, hvem man vil ha sex med, hvilken utdannelse man ønsker. I andre land er slikt strengt kontrollert. Jeg tenker at friheten ligger i dette. At man kan velge. 

Uten å spoile mer av denne siste boken som jeg er glad for å ha lest ettersom de foregående bøkene var hendelsesrike og dramatiske, vil jeg advare mot sterke bilder:





Dette er nok bare en pus som liker å kose seg i varmen, men jeg mistenker en av de andre pelsdottene for å likvidere en fugl - og hvem vet hva de driver med når de ikke er kosete puser, for en av disse sommerdagene møtte det meg et skrekkelig syn på kjøkkengulvet:


Sånn er det der ute, en hard verden og man kan alltids tenke om et samfunn er bra eller ikke - hvis man hadde anarki ville det muligens endt slik for alle og enhver. Hvem vet.



The Hunger Games trilogy
  • The Hunger Games (2008)
  • Catching Fire (2009)
  • Mockingjay (2010)

Mockingjay av Suzanne Collins
Scholastic, 2010
453 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt

tirsdag 5. august 2014

Boken på vent [de krenkede]

En bok jeg har hatt stående ganske lenge er De krenkede av Åsne Seierstad, men nå har børstet støv av den og satt opp på leselisten til høsten. Jeg likte Bokhandleren i Kabul og ser frem til å lese mer av Seierstad. De krenkede er en krigsskrildring fra 2007 og har undertittelen "Fortellinger fra Tsjetsjenia". Ifølge Wikipedia besøkte Åsne Seierstad landet første gang i 1994, og retunerte tolv år senere. Barna hun møtte første gang er blitt voksne, og har overlevd den andre tsjetsjenske krig. Men ikke uten skadevirkninger, og i boken møter vi konsekvenser av krigen på ulike nivåer. Hva skjer med barn som vokser opp i krig? Som venner seg til vold? Som får barndommen splintret?



Boken på vent

søndag 3. august 2014

En smakebit på søndag (the graveyard book)

Etter at jeg leste The Ocean At The End of The Lane fikk jeg lyst til å lese mer av Neil Gaiman og har startet på The Graveyard Book sammen med Rufsetufsa. Bakpå boken står det:

Nobody Owens, known to his friends as Bod, is a normal boy. He would be completely normal if he didn't live in a graveyard, being raised and educated by ghosts.

There are dangers and adventures in the graveyard for a Bod in the graveyard. But it is in the land of the living that real danger lurks for it is there that the man Jack lives and he has already killed Bod's family.

For good or for evil - and I firmly believe that it is for good - Mrs Owens and her husband have taken this child under their protection. It is going to take more than just a couple of good-hearted souls to rais this child. It will [...] take a graveyard.
s. 17

Neil Gaiman


Smakebit

torsdag 31. juli 2014

Si at vi har hele dagen ~ Anne Kyong-Sook Øfsti

Anne Kyong-Sook ØfstiSi at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti fikk jeg låne av min skjønne nabo Beathe. Hun skrev så fint om boken, blant annet at det er en vakker og rørende fortelling som hun håpet så mange som mulig fikk øynene opp for, så jeg fikk lyst til å lese den. Det har jeg nå gjort.

Boken handler om Korea-adopterte Rebekka som sørger over sin døde søster, Marion, også adoptert. Etter å ha vært sykemeldt begynner hun på jobb igjen som familieterapeut, men får ikke sorgen på avstand. Etter flere panikkanfall tar hun fire ukers ferie og bestemmer seg for å reise til Korea for å finne Marions biologiske mor og fortelle om kreften som førte til en altfor tidlig død. Med seg har hun en sorgdagbok hvor hun noterer tanker og hendelser hun ønsker å fortelle søsteren, som barn snakket de ofte om at de kanskje var søstre på ordentlig. Foreldrene, spesielt moren, blir engstelig, men har ventet på denne dagen. Hun er likevel redd for å miste enda en datter.

I Korea skal Rebekka bo en uke hos en vertsfamilie mens hun er i Soul, I-Sook og hennes datter Ji-Su, før hun reiser videre til Busan og barnehjemmet Marion og hun ble ado. Fra nå er det to fortellerstemmer i boken; Rebekka og I-Sook. Det blir tidlig klart at I-Sook har en eldre datter hvis minner hun har fortrengt, men når Rebekka kommer dukker det hun har valgt å glemme frem. Ji-Su er den som stiller nærgående spørsmål til Rebekka og bidrar til at Rebekka begynner å tenke over sin egen biologiske mor. Samtidig sliter I-Sook med sine tanker om den gangen hun var gravid uten å være gift. Hennes mor omtalte det som den dypeste skam som var brakt over familien.

Når Ji-Su sier at i Korea er blod tykkere enn vann, og at familie og slekt er det viktigste av alt, synes Rebekka det er underlig at landet har eksportert  hundre tusenvis av sine egne barn. På et tidspunkt er de innom temaene adopsjon og Koreas mørke samvittighet og Rebekka er snakker indignert om Korea som har tjent seg rike på adopsjonsordningen, om patriarkat og forakt for enslige mødre. Ji-Su tar Rebekka med til Almetrehuset, til komfortkvinnene. Under annen verdenskrig kidnappet det japanske militæret kvinner og tvang dem til å arbeide som prostituerte under eufemismen "komfortkvinner", de som vendte tilbake ble utstøtt av familiene, de ble sett på som urene. Møtet med disse kvinnene blir sterkt for Rebekka:

Det jeg kjenner på er nytt og uventet, der er kroppslig; jeg merker en fysisk forbindelse til disse kvinnene, et genetisk minne avleiret i kroppen.
De var mine formødre også. Jeg kjenner det. Som om deres overgrep sitter i kroppen som en hukommelse.
s. 118

Møtet med barnehjemmet i Busan sender henne ut på en leting som endelig gir henne svar: det finnes så mange grunner til at mennesker handler som de gjør. I-Sook går gjennom en leting i minnene, om Måneskinnstrappen hvor barna ble lagt for å bli funnet. Slik møtes disse to parallelle fortellingene i det at begge når en erkjennelse som for hver av dem er av essensiell betydning.

Si at vi har hele dagen er gripende, uten å være sentimental, språket enkelt og lettfattelig uten at det er negativt ettersom det på en likefrem måte får frem tunge og vanskelige følelser hos de to forteller-stemmene. Ikke minst er boken til ettertanke med spørsmålet "hvem kunne jeg blitt om alt hadde vært annerledes?".

Si at vi har hele dagen av Anne Kyong-Sook Øfsti
Gyldendal, 2014
Norsk, bokmål
224 sider
Innbundet, lånt av Beathe

mandag 28. juli 2014

Om kjærlighet og skygge ~ Isabel Allende

Isabel AllendeDa var det tid for innlegg i Bjørgs Bokhylle-lesesirkel og siden oppfordringen var å lese en bok som opprinnelig er skrevet på spansk valgte jeg Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende som lenge har stått ulest. Hennes første roman Åndenes hus kom i 1982 og er en slektskrønike med mange selvbiografiske trekk og mye mystikk. Om kjærlighet og skygge er den andre romanen hennes (1984) og har også et sterkt preg av det overnaturlige. Den er basert på en sann historie: om oppdagelsen av femten lik i en forlatt gruve, ofre for politisk forfølgelse. Boken kan sies å være både en kjærlighetsroman, kriminalroman og en dokumentarisk reportasje med bakgrunn i Pinochets terrorregime i Chile.

Handlingen er satt til 1970-årenes Chile og er delt inn i tre deler. I den første "En ny vår" blir vi kjent med to unge mennesker og miljøet rundt dem. Irene arbeider som journalist for et moteblad og er ofte på oppdrag sammen med fotografen Francisco. Francisco er utdannet psykolog, men har måttet finne jobb utenfor sitt fagområde fordi hans private praksis alltid stod tomt og psykologistudiet var stengt. Det var som fotograf han møtte Irene, som er forlovet med en offiser. Francisco jobber også i det hemmelige motstandsarbeidet og sammen med broren på hans legekontor i et fattigkvarter, som var en slående kontrast til "damebladets flitterstas og lettsindighet".

En dag drar de for å intervjue en slags helgen som ble sagt å kunne utrette mirakler. Evangelina får stadige anfall, alltid til samme tid på døgnet - anfall som lignet epilepsi uten å være det. Da de ankommer huset hvor Evangelina bor dukker mange ulike mennesker opp for å anfallet. Nøyaktig klokken tolv blir de vitne til noe usedvanlig; ikke bare har Evangelina anfall, men en vaktstyrke kommer kjørende og styrter bevæpnet inn i huset. Da løytnanten skal arrestere henne sleper den spinkle og spede skikkelsen ham med ut og kaster ham noen meter bortover.

Dette blir opptakten til et brutalt møte med virkeligheten for Irene. Hun hadde levd i uskyld, men det var ikke av sløvhet eller dumhet - det var normen i hennes miljø og hun var oppdratt til å fornekte alle negative kjensgjerninger. Senere når Francisco setter Irene av utenfor hjemmet sitt har han vanskelig for å legge bånd på seg ovenfor hvordan hun tar episoden, det er som hun ikke aner hvilken fare de var i: "Hvorfor tar du sånn på vei, Francisco? Det gikk jo bra, bare noen kuler i luften og en død høne, det var det hele, lo hun da de skilte lag." Og Francisco som lenge har prøvd å holde henne utenfor all elendigheten, uretten og undertrykkelsen han daglig var vitne til, synes det er forbløffende at hun kan "seile så uskyldig over det opprørte havet som skyllet sine flodbølger inn over landet". Men idet han skal til å riste henne skjønner han at hun ikke er skapt for de skitne realitetene og "ønsket lidenskapelig at han kunne være hos henne til evig tid for å beskytte henne mot skyggene."

I del to, "Skyggene", blir Evangelina tatt til fange og ingen får vite noe om hvor hun er eller hva som har skjedd. Irene og Francisco bestemmer seg for å lete etter henne, og slik får Irene kjennskap til hvor mange som leter etter sine savnede og til diktaturets brede spekter av redsler. Men hun opplever også en oppvåkning, blant annet tør hun å kjenne på sine følelser for Francisco og innser at hun aldri har elsket sin forlovede.

Del tre, "Mitt elskede land", fører letingen dem til en nedlagt gruve hvor de finner ikke bare Evangelina, men også flere andre lik. Det blir svært farlig, og fordi de forsøker å oppnå rettferdighet og de ansvarlige dømt, må de til slutt flykte fra landet og skyggenes redsler.

Innimellom denne rammen har Allende flettet flere ulike historier, blant annet om familiene til Irene og Francisco, personene rundt Evangelina. Allendes personer trer frem etterhvert, og stadig nye historier fortelles. Helheten viser hvordan folk levde under diktaturet og hvordan de forsøkte å overleve i de vanskelige tidene til tross for omveltningene. Om usikkerhet og mistenksomhet, blandet sammen med religiøse og overnaturlige elementer. Og blandet sammen med politikk og kjærlighet får jeg i denne boken, som i alle hennes bøker, god innsikt i hvordan det var å leve under militærjuntaen, og jeg synes Allende fletter de ulike historiene godt sammen uten å miste helheten av syne. Dessuten liker jeg godt utviklingen til de to hovedpersonene, det at de er så fast bestemte på å søke rettferdighet og jo mer de involverer seg i saken, jo mer involverte blir de i hverandre.

Romanen er også filmatisert, den kan jeg godt tenke meg å se.

Isabel Allende er født i 1942, Peru, men vokste opp i Santiago, Chile. Hun arbeidet som journalist og lærere på 1960- og 70- årene, mens hun publiserte fortellinger for barn og og skrev dramatikk. Det var først i 1982 Allende slo igjenom for forfatter med romanen Åndenes hus som kom på norsk i 1984. Bøkene hennes er oversatt til nesten 30 språk. I 1975 dro hun i eksil etter at hennes onkel, daværende presiden Salvador Allende, ble styrtet og drept i et voldelig kupp ledet av Augusto Pinochet. For tiden bor hun i San Rafael, California.

Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende
Originaltittel: De amor y de sombra (1984)
Gyldendal Norsk Forlag, 1986
Norsk, bokmål
257 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing