onsdag 16. april 2014

Season Of The Harvest ~ Michael R. Hicks

Season Of The Harvest er første bok i en trilogi skrevet av Michael R. Hicks. Siden jeg har holdt på med boken ganske lenge (i januar 7%) bestemte jeg meg for å lese den ut i helgen. Det har tatt tid fordi jeg har lest den på mobilen til og fra trening sånn omtrent tre dager i uken, og det har ikke vært fordi boken var kjedelig. Det var spenning fra første side!

Michael R. Hicks (f. 1963) vokste opp under Apollo-programmet og brukte mye av ungdomstiden foran tv-en med den originale Star Trek serien og andre science fiction filmer, som fortsatte å bli en kilde til underholdning og inspirasjon. Han bor nå i Florida sammen med sin hustru, to stesønner og to siberiske katter, og lever sin drøm som fulltidsforfatter.

På Hicks hjemmeside presenteres boken slik:

Season Of The Harvest is the first novel of the bestselling Harvest trilogy that brings new, terrifying meaning to the old saying you are what you eat…

At a genetics lab where a revolutionary strain of corn is being developed, FBI Special Agent Jack Dawson’s best friend and fellow agent is brutally murdered, his body torn apart.

Jack is convinced that Naomi Perrault, a beautiful geneticist and suspected terrorist, is behind the murder. But when Jack is framed for setting off a bomb that devastates the FBI lab in Quantico, Naomi becomes Jack’s only hope of survival.

Confronted by the terrifying truth of what the genetically engineered seeds stolen by his friend are truly for and who is really behind them, Jack joins Naomi in a desperate fight across half the globe to save humanity from extermination…



Du er hva du spiser

I et kort forord skriver Hicks om bruken av genmodifiserte organismer (GMO) i matindustrien, da fortrinnsvis USA (som står for rundt 50% av produksjonen), hvor det genetiske materialet i mange av våre grunnleggende matplanter som soya, mais, hvete og ris har blitt endret slik at de er blitt motstandsdyktige mot sprøytemidler og/eller insekter, eller de trenger mindre vann og vokser raskere eller høyere. Ved å overføre egenskaper mellom arter som ikke er i slekt, brytes naturens egne barrierer. Og det er en multimilliard dollar industri som kontrollerer en enda større del av verdens matforsyning. De sier det er trygt. Og da må vi tro på det. 

Alt annet enn kjedelig! 


Season Of The Harvest holder et forrykende høyt tempo, og hadde det ikke vært for mine egne pålagte lesetider ville jeg ha lest boken ut like forrykende fort. Den har likheter med en skikkelig spennende film i thrillerklassen, og jeg er overbevist om at den hadde gjort seg utmerket på tv-skjermen. Det spiller ingen rolle, for Hicks skriver så bra at handlingen er på netthinnen hele tiden og jeg har nå kjøpt andre boken.

Selv om det nå ble mye snakk om genmodifisering, handler boken om så mye mer. FBI agent Jack Dawson opplever at hans beste venn blir drept og ingen kan forklare hva som har skjedd med ham. Vennen er også FBI agent, og Jack får vite at han etterforsket en rekke cyber-​​angrep mot flere forskningslaboratorier som arbeider med genmodifiserte organismer og at en organisasjon kalt Earth Defense Society (EDS) står bak. Ideen er å skape vekster som ikke trenger mye plantevernmidler, og at eventuelle kjemikalier ikke skader plantene .EDS blir beskyldt for terrorhandlinger mot laboratoriene, og Naomi Perrault er lederen.

Men ting er ikke som de ser ut til, og det finner Jack ut etter hvert. Han bestemmer seg for å undersøke omstendighetene rundt vennens død, og i det som blir et kappløp på liv og død, både for de involverte og for hele menneskeheten, er den ettersøkte Naomi Perrault hans håp og redning. Det er nemlig ikke mennesker som står bak genmodifiseringen. Og planen er snarere å fremstille planter som gjør oss til mat, eller verter for den andre arten. Deres agenda er todelt: "The first is to control as much of the world's food supply as possible. The second [...] is to kill us." De nye plantene vil inneholde et retrovirus som endrer DNA-et, og følgene er mye mer skremmende enn først antatt.

We'll be wiped out if we aren't able to stop it, Jack. The human race will be exterminated.
s. 78

Boken har en actionfylt handling med en troverdig historie, selv til science fiction å være. Jack Dawson er ingen "I'll do it alone"-type, selv om han ikke nøler med å kaste seg inn i kamper på egen hånd. Han tenker, han gråter, han koser med katten sin, og er i det hele tatt en sympatisk person.

Om noen er i tvil - det er absolutt verdt å laste ned gratisversjonen!

Season Of The Harvest av Michael R. Hicks
Imperial Guard Publishing, LLC, 2012
Engelsk
388 sider
E-bok, Kindle edition lastet ned på mobilen

søndag 13. april 2014

En smakebit på søndag (Alberte og Jakob)

Alberte og Jakob er første bok i en trilogi skrevet av Cora Sandel som jeg startet på her om dagen, og nå kommet til side 169 av 207 utelukkende fordi jeg satt (og tidvis lå) på sofaen noen timer i går og bare leste. Og drakk kaffe. Og pepsi max. Det var befriende herlig!

Sandheten om Alberte er, at hun bare vet, hvad hun ikke vil. Om hvad hun vil, har hun ingen anelse. Og det gir uro og sugen under brystet ikke at vite det. Hun går omkring som sin egen negativ, har denne skavank til alle de andre.
Bort herfra, ut i verden! Hinsides dette utviskes alle omrids. Hun øiner nogen åpent, fritt og solbeskinnet. Og et mylder av mennesker. som ikke er ens pårørende, ikke kan kræve en til regnskap for ens skabelon og tilbøieligheter. Hvem man ikke skylder at være anderledes end man er.
s. 88


Cora Sandel



Hehe, jeg må jo le! Da jeg snakket i telefonen i går satt jeg vendt mot bokhyllen og plutselig så jeg Alberte og Jakob stå der. Jeg kjøpte den nok på et loppemarked. Sånn kan det gå, men nå kan jeg i alle fall levere tilbake bibliotekets tre utgaver.

Smakebit

fredag 11. april 2014

Hvem er Cora Sandel?

Til tross for halvleste bøker (knapt nok påbegynt vil jeg si) har jeg begynt på enda en; månedens 1001-bok. Da jeg skulle låne Alberte og Jakob på biblioteket hadde de flere ulike utgaver tilgjengelig, og med forord eller etterord skrevet av ulike personer. Den ene var en tekstkritisk utgave med forord og kommentarer av Nina M. Evensen fra 2003 som jeg syntes virket interessant og dermed lånte, men også den første utgaven fra 1926. Det er alltid spennende å lese den aller første utgaven av en bok, så den lånte jeg. Den tredje er fra 1967 og har en innledning av Odd Solumsmoen. Når jeg ser bort fra førsteutgaven (den har jo ingen kommentarer eller forord) ser jeg at begge de andre legger vekt på at Alberte og Jakob fikk uvanlig stor oppmerksomhet til å være en debutroman, og er senere blitt stående som et av hovedverkene i norsk litteratur. Solumsmoen skriver at bokhøsten 1926 ikke så "ut til å bli oppsiktsvekkende, før Alberte og Jakob kom." Romanen var skrevet av en debutant ingen visst hvem var, og den var ikke "oppsiktsvekkende i formell henseende, ikke sensasjonell på det ytre plan, ikke 'dristig'. Hva kunne det være som fikk folk til å sperre øynene opp?"

Cora Sandel
Den øverste er førsteutgaven fra 1926 (godt brukt), og den nederste fra 2003.


Høsten 1926 var preget av spørsmålet: Hvem er Cora Sandel?


Evensen sier boken ble "ansett som en forholdsvis tradisjonell fortelling med trekk fra utviklingromanen" og underveis har den blitt tatt til inntekt for kvinnesaken, men at man senere ble oppmerksom på trekkene som bryter med den realistiske romantradisjonen. "I nyere lesninger er det de modernistiske aspektene ved både tematikk og framstillingsform som vektlegges; den fragmenterte skildringen av Albertes indre utvikling og hennes opplevelse av omgivelsene ses som et forsøk på å forme språket og strukturere virkeligheten på en ny måte."  Dette var nok til at jeg avgjorde at førsteutgaven måtte det bli, da ville jeg få romanen i sin helhet.

Uoverensstemmelser mellom de senere utgavene og førsteutgaven


Dette skjedde i 1997, og Gyldendal bestemte seg for å utgi en utgave basert på førsteutgaven. Historien om Alberte er en trilogi og den er kommet i en rekke utgaver og opplag. Hver gang med endringer i tekstene, samtidig som feilene fra forrige utgave ikke ble rettet opp. Antall avvik økte og selv om dette ikke er et uvanlig fenomen, ser det ut til at Alberte-trilogien ble særlig sterkt rammet. Det er ikke bare snakk om stavefeil, men helt nye ord, som at "rått" er blitt til "rart", "fremtiden" til "friheten", "havtonen" til "halvtonen" og "formene" til "ormene". I 1941 ble fem avsnitt med politisk tekst fjernet fra Bare Alberte, noe som kan sies å være politisk motivert; de krasseste utsagnene om Tyskland og første verdenskrig ble fjernet, mens den øvrige teksten er beholdt. Slik kunne utgaven tilpasses de aktuelle forholdene. Det viktigste i dag er at den usensurerte versjonen er tilgjengelig, og at man er klar over at det finnes to versjoner av Bare Alberte.

Dette er fritt sitert fra Evensens forord, og da jeg leste at denne opprettede utgaven gjør trilogien tilgjengelig i sin helhet for første gang siden førsteutgavene ombestemte jeg meg utelukkende fordi ved å lese denne utgaven slapp jeg de doble a-ene.

Forøvrig


Cora Sandel er et pseudonym, for Sara Cecilia Margareta Gjørwel Fabricius (omtales som Sara Fabricius), født i 1880 i et typisk embetsmannsmiljø.

torsdag 3. april 2014

Det flommer over

På skrivebordet ligger Flommens år. Lett tilgjengelig, men likevel utenfor rekkevidde. Og uten et eneste ord lest av meg siden sist. Det går i pensum, oppgaveskriving og forberedelser til artsprøve i naturfag. I dag leverte jeg inn en avgjørende oppgave og tenkte det skulle feires med å finne frem Atwood, men den gang ei. Den ble liggende med almanakken øverst bare for å vise fristen for neste innlevering som er om seks dager. Tror jeg rett og slett må si; vi sees når semesteret er over! Uansett har jeg bestilt månedens 1001 bok på biblioteket, i tre (!) eksemplarer. Som om jeg får lest alle fire, hva tenkte jeg på? Det verste er laptopen som sluttet å virke og som førte til at alle filer ble bortevekk. Jeg kjøpte meg likegodt en ny. Denne gangen en stasjonær med 27" skjerm så nå er jeg i en ny verden! Skjønt, nytt operativsystem sammen med innleveringsfrister passer ikke sammen, bare for å ha det konstatert.

Ser du Flommens år i alt rotet?


Forberedelse til artsprøve - hva er dette?

lørdag 29. mars 2014

Med fugl under armen

Norske bokbloggere holder samlesing av de nominerte bøkene for 2013, og bildeboken Fugl ble lest i februar. Boken leste jeg i mai 2013, og tenkte nå at det var på tide å ha boken med i barnehagen så jeg bestilte den en gang til på biblioteket og hadde den med under armen på jobb noen dager etter.

Flere barn ønsket at jeg skulle lese den med én gang, og mens jeg hadde boken på fanget spurte jeg hva de trodde den handlet om. Akkurat da var det seks barn omkring meg, fra tre til fem år. De syntes det var litt rart at jenten på omslaget satt i treet med nebb og fjær på magen, sammen med en fugl, og da vi bladde om og begynte å lese var det en som stilte spørsmål om jenten med det lange håret. Hva var skjedd? Var det samme jente som på fremsiden? Er det i det hele tatt en jente? Hm, det må vi finne ut! Og jeg leste videre. Nå er det ikke mye tekst, det er bildene som dominerer boken; store bilder og ofte på dobbeltsider.

Lesingen bekreftet det jeg skrev om at det dukker opp mange spørsmål underveis. Barna, både de yngste og etterhvert også de eldre, var nysgjerrige og undret seg over det vi så på bildene. De svarte også på mange av spørsmålene selv, noe som var veldig artig og interessant. Ofte ville de bla tilbake for å sammenligne bilder og finne svar på hvorfor-spørsmål. "Hun har klippet håret, og nå er det slik som fuglene", "og hun limer fjær på seg", "det er fordi hun har lyst til å fly", "men hun klarer det ikke".

Vi leste boken flere ganger, og det var treåringene som satt igjen til slutt. De fant stadig noe nytt på bildene, og hadde hele tiden spørsmål og noe de lurte på, men samtidig kom det flere og flere svar som "kanskje det er fordi at", "eller kanskje". En femåring kom også tilbake etter en stund, han hadde tydeligvis hørt etter på det vi snakket om selv om han holdt på med noe annet. "Hun klarer ikke å fly fordi hun er for tung", "ja", svarte en av de andre, "men når det vokser fjær på henne så får hun det til!"

Lisa Aisato har laget en vakker og melankolsk bildebok, om en jente som skulle ønske hun kunne fly bort med fuglene når den kalde vinteren nærmer seg. Men for å fly som en fugl trenger man vinger, fjær og helst et nebb også. Med andre ord har jenta et ganske stort, og kanskje umulig, prosjekt foran seg. Men hvis man bare ønsker det hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp.
Slik presenterer forlaget boken, men man får mye mer. Det skjer så mye mellom linjene, og jeg mener at barna oppfattet en del av dette ved at de kom med alle spørsmålene som de også forsøkte å besvare, og da spesielt de eldste som hadde mer filosofiske svar.


mandag 24. mars 2014

Den afrikanske farm ~ Karen Blixen

Jeg leser Den afrikanske farm i forbindelse med bokhyllelesingen og boken skulle vært blogget om allerede, men har kun kommet til side 61. Karen Blixen (1885-1962) bodde i perioden 14. januare 1914 til 14. juli 1931 i Britisk Øst-Afrika (i dag Kenya), hvor hun eide og drev en kaffeplantasje. Hun flyttet dit sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, og de startet sammen Karen Coffee Company Ltd.

Boken skrev hun etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og er hennes andre og mest kjente. Den ble gitt ut i 1937 og handler om hennes opplevelser i Afrika. Med de kjente ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong" starter Blixen med å fortelle om farmen og dens beliggenhet. Det er landskapet som er i fokus og som leser fornemmer jeg hennes kjærlighet til stedet. På farmen ble det dyrket kaffe, selv om distriktet lå litt for høyt for kaffe (400 meter høyere enn hovedstaden Nairobi), og det var vanskelig å få driften til å lønne seg.

"Vi var aldri rike på farmen. Men kaffeplantasje er en virksomhet som folk blir grepet av når de først begynner med det, og de blir aldri kurert."
s. 10

De innfødte var det ikke så lett å bli kjent med, de var meget vare og sky, men Blixen ble etter hvert bedre kjent med dem og selv om det av og til var ensomt, følte hun "at de innfødtes tause, overskyggete tilværelse løp parallelt" med sin egen. Fra ni til ti om morgenen var hun doktor for folkene på farmen; "som kvakksalvere flest hadde jeg stor søkning". Hun traff gutten Kamante som var svært syk, og hun ba ham komme til huset dagen etter. Da hun ikke kunne kurere ham sendte hun ham til det skotske misjonshospitalet, og etter et tre måneders opphold ble ble han værende i Karen Blixens tjeneste til hun reiste fra Afrika.

I de siste månedene før regnet kom, ble hele verden hetere og tørrere for hver dag som gikk. Man gispet. Det var som om også naturen hadde feber.
[...]
Om kvelden like før solnedgang kom landskapet rundt oss plutselig nærmere. Åsene trådte tett inn til huset og var så levende og kraftige med sine mørke grønne og blå farver. Noen timer etter gikk jeg ut igjen og så at stjernene hadde trukket seg inn  i himmeldypet. Jeg følte at natteluften var dyp og full av løfter.
Når det sterke suset kom vandrende over hodet på meg, var det vinden i de høye trærne i skogen og ikke regnet. Når det løp langs jorden, var det vinden i buskene og det høye gresset og ikke regnet. Når det raslet og hvislet tett ved bakken, var det vinden i maisåkrene og ikke regnet. Men det lød grangivelig som regn. Gang på gang lot man seg narre, og man lyttet jo med en viss glede. Det var som om en begivenhet man lengtet etter, ble spilt på scenen.
Men når jorden svarte, liksom en sangbunn, med et dypt, frodig, voksende brøl og hele verden rundt meg sang i alle toneleier og styrkegrader, da var det regnet. Det var som å komme tilbake til havet etter å ha vært lenge borte fra det. Det var som en elskers omfavnelse.

Et år kom ikke det store regnet, og for å samle seg om noe under ventingen begynte hun å skrive historier og eventyr som "kunne føre tankene mine langt avsted til andre land og andre tider". Det er en fryd å lese naturskildringene og beskrivelsene av folkeslag og opplevelser, og jeg ser frem til å lese videre!


Karen Blixen

lørdag 15. mars 2014

Spionen som kom inn fra kulden ~ John le Carré

John le CarréMånedens 1001-bok er rett og slett en vrien affære. Muligens kommer det av at jeg ennå er for en padawan å regne når det gjelder krim, og Spionen som kom inn fra kulden er jo absolutt det, men likevel en noe annerledes type etter mine (utydelige) begreper. Utgaven jeg har lest er en jubileumsutgave fra 2013 som markerte at det var femti år siden boken kom ut, og med et nyskrevet forord av forfatteren hvor han har noen ganske interessante betraktninger (jf. tidligere smakebit). På forhånd var jeg klar over at romanen var kjent for en intrikat handling, men var likevel uforberedt på historiens irrganger i forhold til hva jeg ellers har oppfattet er en kriminalroman eller spionthriller.

Den beste spionroman i alle tider


John le Carré er pseudonym for David John Moore Cornwell, født 1931, en engelsk forfatter som arbeidet for den britiske sikkerhetstjenestene M15 og M16 i 1950- og 1960-årene. Hans tredje roman, Spionen som kom inn fra kulden (1963) ble en internasjonal bestselger, og førte til at han forlot sikkerhetstjenesten og ble forfatter på fulltid. I forordet skriver le Carré at forlaget ønsket å konsultere en ekspert på østtysk etterretning før utgivelsen, men selv hevder han at romanen ikke har noen forbindelser til egne opplevelser og mener at beviset på at den ikke er autentisk ligger "i at den faktisk ble utgitt".

Romanen handler om Alec Leamas som arbeider for den britiske etterretningstjenesten i Øst-Tyskland. Leamas er akkurat slik jeg forestiller meg en spionagent; fåmælt, foretrekker det aktive livet ute i felten, drikkfeldig, litt sånn ubehagelig type og med et begrenset sosialt liv. I etterretningsarbeidet er det kun én morallov som gjelder; det er resultatene det kommer an på, og Leamas skaffer resultater. Helt til noe går galt. Han mister sine agentene, og når den siste blir drept ved Berlinmuren blir Leamas kalt tilbake til London hvor han får et siste oppdrag; for å komme inn i varmen.

Vi er forpliktet til å leve vårt liv uten medfølelse, uten medmenneskelig varme, ikke sant? Det er selvfølgelig ikke mulig. Alt dette hardkokte - det er noe vi prøver å innbille hverandre. Men vi er ikke slik i virkeligheten. Jeg mener...man kan ikke være ute i kulden hele tiden; man må inn av og til, inn fra kulden...skjønner De hva jeg mener?
s. 27

Oppdraget er ikke så enkelt som det høres ut til, for østtyskerne har også sine dobbeltagenter og hvem er hvem, og hvem kan man stole på? Den kalde krigen gjør at spioner på begge sider hele tiden prøver å ligge et skritt foran den andre. Romanen har absolutt en intrikat handling! Jeg nevnte at jeg ikke var forberedt på historiens irrganger i forhold til hva jeg ellers har oppfattet er en kriminalroman eller spionthriller, og med det mener jeg at min forventning lå i å få en kronologisk fortelling av hvordan spionasjemetodene kunne se ut i praksis, og fikk det til dels. Jeg har nevnt før at jeg liker godt bøker som er bygget opp slik at jeg som leser ikke får servert hele historien etterhvert som ting skjer, men snarere må tenke og bygge meg opp en egen formening om de faktiske forholdene før de dunkle sannheter blir avdekket og kanskje de slett ikke blir det til fulle. Slik er denne boken. Hver gang jeg trodde at nå hadde jeg nøstet opp i alle trådene, floket det seg til igjen. Dette gjør boken spennende, for selve historien er kanskje ikke helt ekstraordinær.

De gamle spionasjemetodene er nok fremdeles de beste, men i dag foregår spionasje stort sett fra rommet. Skjønt, man får ikke direkte tilgang til dokumentene. Elektronisk etterretning er for eksempel Norge stor på. Vi stiller til disposisjon mannskap til NATO's AWACS-fly og vi har utstrakt etterretning med egne fly (P-3 Orion) og skip (som f.eks. Marjata). Det finnes også egne radarstasjoner i Finnmark som overvåker russisk territorium, og vi har en forsvarsgren kalt Cyberforsvaret. Spesialstyrken arbeider dessuten tett sammen med etterretningstjenesten, men det er sjeldent vi får høre om det ettersom arbeidet er hemmelighetsstemplet. Jada, jeg pumpet husbonden for opplysninger :)

Om dette er den beste spionroman til alle tider kan jeg ikke uttale meg om , men jeg leser gjerne flere bøker av denne forfatteren for jeg ser at forfatteren har mer ved seg enn bare spionspenning, og det at boken var vrien, vel, det kommer av den innfløkte historien som jeg så for meg var en enkel sak. Les selv, det er verdt tiden!

Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré
Originaltittel: The spy who came in from the cold
Oversatt av Lotte Holmboe
Cappelen Damm AS, 2013
Norsk, bokmål
255 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker