tirsdag 28. oktober 2014

The Jungle Book ~ Rudyard Kipling

The Jungle Book er jo kjent for de fleste, faktisk regnes den som "et av de klassiske verk i moderne barnelitteratur" (Wikipedia). Men jeg visste ikke at det var en samling korte historier, og jeg visste lite om forfatteren. For eksempel at han var en av de mest populære forfatterne i England på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, eller at han fikk Nobelprisen i litteratur. Boken kom første gang på norsk i 1914. Kipling (1965 - 1936) ble født i India hvor han tilbrakte barndommen frem til seks-årsalderen. Da reiste han med foreldrene til England, og i voksen alder skrev han romaner, noveller, dikt og barnebøker, ofte med skildringer fra India i det britiske imperiets tid. I ettertid har boken blitt filmatisert flere ganger, og hvem kjenner vel ikke Disney-utgaven med alle de morsomme historiene om alt Mowgli finner på. For det er gutten Mowgli det handler om. Og litt til.


I første kapittel, "Mowgli's brothers" forteller sjakalen Tabaqui Mother Wolf og Father Wolf at den halte tigeren Shere Khan er på jakt etter mennesker, noe som opprører dem ettersom the Law of the Jungle forbyr dem å drepe mennesker fordi dette til syvende og sist fører til at menn da kommer med våpen slik at alle i jungelen lider. Mens Father Wolf ser etter Shere Khan finner han en "naked brown baby who could just walk"og tar ham med til Mother Wolf hvor gutten finner seg til rette blant ulveungene. Mother Wolf får raskt ømhet for den lille "valpen" som hun kaller Mowgli, så da Shere Khan kommer for å lete etter ham jager hun tigeren bort med en advarsel om at gutten en dag kommer til å jakte ham.

Og slik skal det gå. Men først vokser Mowgli opp sammen med ulvene. Bjørnen Baloo tar på seg å være hans lærer og den svart panteren, Bagheera, kjøper ham fri fra å bli drept for prisen av en okse. Father Wolf lærer gutten "the meanings of things in the Jungle" og innimellom sover og spiser han. Slik går 10-11 år, da forteller Bagheera en dag at Mowgli snart vil være en mann og at han er i fare i jungelen etter at Shere Khan har dannet en gjeng for å styrte lederen av ulveflokken. Mowgli tar et oppgjør med flokken, og kapitlet slutter med at han går for å møte "those mysterious things that are called men".

De to neste kapitlene beskriver litt mer om hvordan Mowgli lærer the Law of the Jungle, og dessuten mye mer for å kunne leve i jungelen. Slangen Kaa hjelper til å redde Mowgli etter at han blir bortført av apene.

Vi får også vite om hvordan Mowgli har det i landsbyen hvor han lærer å være menneske. Så får han besøk av en av ulvebrødrene som forteller at Shere Khan har sverget å drepe ham, og Mowgli legger en plan for å gjøre det av med tigeren en gang for alle. Det fører til at han forlater landsbyen og jakter alene i jungelen, men han er ikke alene for alltid for noen år senere gifter han seg - "But that is a story for grown-ups".

Deretter kommer historien om Kotick, den hvite selen som gjør sine ytterste anstrengelser for å finne et sted hvor han og de andre selene kan være i fred for menneskene, om mungoen Rikki-tikki som forsvarer en menneskefamilie mot to kobraer, om gutten som lærer å bli elefant-fører, og om dyrene som natten før en militær parade snakker sammen om å være redd og å samtidig gjøre sin plikt for dronningen.

The Jungle Book har vært artig å lese, spesielt å se hvordan den var i forhold til Disneys versjon som er lys og lett med eventyr og festligheter, en sorgløs tilværelse både for Mowgli og dyrene i jungelen (selv om farer lurer innimellom fungerer disse som spenningsmoment, og ikke som reelle kriser). I originalen er det mye mer brutalitet og selv om mange av historiene handler om å takle motgang og ikke gi opp, viser de også at livet er hardt og kan være vanskelig. Jeg tenker at Kipling har brukt dyrene for å beskrive nettopp dette for barn, og da er det egentlig litt merkelig at disse sekvensene er tatt bort i nyere tid. Dette var litt som å lese Ringeren i Notre Dame av Victor Hugo, bortsett fra at den var ekstremt annerledes enn slik vi kjenner den fra Disney. Faktisk ble lesingen etter kapitlene om Mowgli litt i drøyeste laget og jeg innrømmer å ha skummet gjennom det siste kapitlet, rett og slett fordi det var ett eller annet som ikke appellerte helt til meg. Men jeg kunne godt tenke meg å lese flere originaler som Disney har latt seg inspirere av, hvordan er Rødhette mon tro!

Rudyard Kipling

Jeg har lest The Jungle Book sammen med Ina etter samlesingen vår av Neil Gaimans The Graveyard Book som er inspirert av denne boken. Nå blir det nok flere Gaiman-bøker, men for all del: les de originale historiene opp mot Disneys adapsjoner, det er fascinerende hvor annerledes de kan være!

The Jungle Book av Rudyard Kipling (1894)
Illustratør: J. Lockwood Kipling/W. H. Drake
Macmillian, 1895
Engelsk
277 sider
Pocket, lånt på biblioteket

søndag 12. oktober 2014

En smakebit på søndag: Alberte og friheten

Denne måneden starter Hedda og jeg (endelig) på andre bok i Alberte-trilogien, Alberte og friheten av Cora Sandel. Første boken ble lest i 1001-lesesirkelen, og ga mersmak til lesing av de to oppfølgerne. I Alberte og friheten fra 1931 bygger Sandel på en tidsperiode og et miljø hun kjente selv: kunstnermiljøet i Paris i tiden like før første verdenskrig. Alberte lever i det internasjonale malermiljøet, men maler ikke selv. Hun skriver heller ikke, men samler notater og papirlapper i en koffert. Venninnen, Liesel er hele tiden tilstede i romanen som en søster, kunstnervenn, og et sted mellom Liesels og Albertes fiktive livserfaringer ligger antakelig forfatterens egne. Mot slutten av romanen blir Alberte gravid, mens Liesel har gjennomgått en dramatisk abort (fra Norsk biografisk leksikon).

For å friske opp kommer en smakebit fra første boken Alberte og Jakob slik den sluttet:

Gatebelysningen er forlængst slukket. Kirkeuret lyser alene, som en måne i mørket. Alberte står endda med næsen mot ruten. Nu samler hun de våte skjørtene om sig, skaker til av frost og går ind på sit værelse.
Snart er det atter en dag -
S. 207



Smakebit

fredag 10. oktober 2014

De grunnleggende bestanddeler ~ Michel Houellebecq

De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq var september-boken i lesesirkelen 1001-bøker som jeg er på etterskudd med. Som nevnt hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg leste denne boken, men gjentar at ifølge store norske leksikon førte Houellebecqs gjennombruddsroman til en mediadebatt som raste i over ett år da den kom ut i 1998, spesielt på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme i sine tekster har vakt heftig oppsikt og debatt.

Cappelen skriver om boken at det er "romansensasjonen som fikk franskmennene til å rase" og har tatt med et sitat fra The Independent (1999) som forteller at "Boken omtales nå - med rette, kan man trygt hevde - som den viktigste romanen mot slutten av et millennium".

Michel Houellebecq

Hva er det så med denne boken? En ting er i alle fall sikkert, jeg kommer ikke til å lese den om igjen. Eller andre av forfatteren. Uansett klarer jeg ikke å få den ut av hodet. Betyr det at den er bra? Eller fordi om innholdet er ubehagelig betyr det at det var en dårlig leseopplevelse?  

Houellebecq snakker om en metafysisk forvandling, altså "radikale og globale forandringer av massenes verdensbilde" (s. 5) og fremholder kristendommen som et eksempel. Slikt skjer ikke ofte, men ettersom metafysikken tar for seg de mest grunnleggende spørsmål og kan defineres som "viten om de første prinsipper og årsaker" blir det ytterst interessant når en forandring inntreffer. 

Fra skjebnesamfunn til valgsamfunn


I alle fall, en samfunnsendring har funnet sted innenfor de fleste områder de siste årene. For meg som nå holder på med førskolelærerutdanningen er paradigmeskiftet i synet på barn og barndom interessant. Dette har sammenheng med synet på mennesket. Før ble barn sett på som objekter, tomme kar, som skulle fylles med kunnskap, mens nå er det vesentlig å se barn som subjekter, altså aktive og medskapende til egen kunnskap. De grunnleggende bestanddeler følger Michel og Bruno, to halvbrødre som vokser opp hos bestemødrene sine og på internatskoler fordi foreldrene er opptatt av å realisere seg selv. Moren er midt i en egen frigjøringsprosess blant hippiene i California og fedrene er opptatte på sine kanter. 

Guttene vokser opp og blir særdeles desorientert som individer og i samfunnet, hver på sin måte. Frigjøring sees på i denne boken som noe ekstremt negativt og forfatteren bruker de to brødrene for å vise hvordan. Forfatteren bruker fakta og vitenskapelige ord og vendinger for å få frem sitt poeng, som er kritikk av samfunnet slik det har utviklet seg, og når jeg leste etterordet hadde jeg vanskeligheter med å forstå hvor Houellebecq vil hen - "Denne bok er tilegnet mennesket."

De to guttene har liten tilknytning til voksne, noe som gir dem begrensninger i bagasjen som samfunnsmedlemmer. I vårt nydefinerte samfunn kan man si at mennesket konstruerer sin egen virkelighet, men forfatteren støtter seg til Nietzsche og Kant som mener at moral er absolutt. De grunnleggende bestanddeler tillegger moralen som vesentlig fordi den 

i praksis alltid [er] resultat av en blanding av rent moralske bestanddeler, i variable proporsjoner, og andre bestanddeler av mer hellener mindre obskur opprinnelse, oftest religiøs. Jo viktigere de rent moralske bestanddelene er, jo lenger og lykkeligere vil det samfunnet som bekjenner seg til moralen kunne leve. I sin ytterste konsekvens vil et samfunn som styres etter rent moralske prinsipper kunne leve like lenge som verden selv
s. 35

Michel tenker kun på forskningen sin og har så og si knapt vært sammen med en kvinne, mens Bruno har sex som sin hovedbeskjeftigelse. Som førtiåringer har ingen av dem noen illusjoner igjen, som Bruno tenker, "Men hva hadde han igjen å leve for? [...] Hans viktigste mål i livet hadde vært sex, og han var klar over at det kunne han ikke lenger gjøre noe med. I så henseende var Bruno et uttrykk for sin tid" (s. 65). Det ender dårlig for dem begge, og når Bruno ikke en gang klarer å få seg et knull skyldes det ikke utelukkende samfunnet, men like mye ham selv.

Fra nå av fantes det bare to hypoteser. Enten var de skjulte verdier som bestemte partiklenes atferd ikke stedegne, det vil si at partiklene kunne ha forskjellige slags momentan innflytelse, avhengig av en vilkårlig avstand. Eller man måtte avstå fra teorien om elementære partikler, det vil si grunnleggende bestanddeler som, uten at man hadde kunnet konstatere det, besitter iboende verdier. Man stod med andre ord foran et stort ontologisk tomrom - med mindre man forholdt seg radikalt positiv og nøyde seg med å utvikle en matematisk formalisme som forutsatte konstaterbare størrelser, og definitivt ga avkall på tanken om en underliggende virkelighet. Naturligvis var det dette siste alternativet som vant de fleste forskeres oppslutning.
s. 131 

At dette skal være "den viktigste romanen mot slutten av et millennium" kan jeg ikke helt forstå. Samfunnskritikken er lite konstruktiv og teksten fokuserer utelukkende på påvirkningen mellom samfunn og individ, og de grunnleggende bestanddelene som Houellebecq skriver om er ikke statisk slik jeg ser det. Det kan hevdes at et skikkelig ungdomsopprør trengs hvis en ser på samfunnet som et prestasjonsamfunn, og mye kan diskuteres om hvorvidt dagens livsvilkår er til det positive for alle. Kroppsfikseringen er også et tema som bør være gjenstand for kritisk blikk. Likevel synes jeg ikke denne boken bidrar til dette. Det er ikke det at jeg vegrer meg for å lese sexskildringer eller kynisme slik den råder i De grunnleggende bestanddeler, jeg har ikke behov for å fremstå som politisk korrekt i så måte. Romanen peker på at 60- og 70-tallets ungdomsopprør og frigjøring har spilt fallitt og at det kun er økonomien som faktisk har utviklet seg i liberal retning, og at kjærlighet er reduseres til en alles-mot-alles kamp. Samfunnsutviklingen sees da som økonomisk og seksuell konkurranse, fordi liberalismen som skulle frigjøre mennesket førte til individualisme. Jeg synes det har avgjørende betydning at menneskesynet er endret og at barn nå ses som aktive og kompetente her fra første stund, noe som uten tvil kommer både samfunnet og individet til gode. Å lese om de to brødrene som ser på seg selv som offer for samfunnsomveltningen og ute av stand til å gjøre noe med livene sine, men kun peker på at samfunnet har gjort dem slik, blir heller søkt for meg.


De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq
Originaltittel: Les particules élémentaires (1998)
Cappelen Damm, 2000
Oversatt av Per E. Fosser
Norsk, bokmål
332 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

søndag 5. oktober 2014

En smakebit på søndag: The Jungle Book

Første kapittel er lest i The Jungle Book og jeg må si jeg ble noe overrasket fordi det er en slags kortversjon av Mowglis liv i jungelen. De neste kapitlene ser ut til å handle om episoder han opplevde mens han bodde der og jeg trodde det var omvendt, at boken skulle avslutte med at han gikk til menneskene, men det er altså første kapittel som slutter slik:

The dawn was beginning to break when Mowgli went down the hillside alone, to meet those mysterious things that are called men.
s. 41



Smakebit

tirsdag 23. september 2014

Guden for små ting ~ Arundhati Roy

Arundhati Roy Litt sent ute med augustboken i lesesirkelen 1001 bøkerGuden for små ting (1997) av den indiske forfatteren Arundhati Roy, men boken ble ferdiglest 14. september og nå endelig har jeg somlet meg til å skrive om den. Dette er første og hittil eneste roman som Arundhati Roy har skrevet, men kunngjorde i 2007 at hun arbeider med sin andre roman. Hun skriver på engelsk og er en kjent aktivist og forfatter av politiske essays. Handlingen i Guden for små ting er lagt til Kerala i India, hvor Arundhati Roy selv vokste opp, og er sentrert rundt en syrisk-kristen familie i det øvre sosiale sjikt. 

Romanen handler om barndommen til tvillingene, Rahel og Estha, og hvordan de små tingene i livet kan endre menneskers liv. Historien fortelles i hovedsak ut fra Rahels perspektiv, men skifter innimellom slik at leseren også kommer mer under huden på andre sentrale karakterer. Allerede tidlig er det tydelig at en hendelse har gått så sterkt inn på Rahel at den har fulgt henne helt inn i voksen alder. Så sterkt at hun ikke kan kvitte seg med den, med skyldfølelsen og det som henger ved en slik destruktiv følelse.


I rent praktisk forstand var det antakelig riktig å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem. Kanskje er det sant at ting kan forandre seg på en dag. At noen få dusin timer kan påvirke utfallet av et helt liv. Og når det skjer, da må disse få dusin timene, liksom bergede rester av et brent hus - den forkullede klokken, det sotete fotografiet, de svidde møblene - gjenreises av ruinene og undersøkes. Konserveres. Gjøres rede for.
Små hendelser, hverdagslige ting, knust og rekonstruert. Fylt med ny mening. Plutselig blir de til de bleke knokene i en historie. På den annen side, å si at det hele begynte da Sophie Mol kom til Ayemenem, er bare én måte å se det på.
Det kunne like gjerne hevdes at det egentlig begynte for tusener av år siden. Lenge før marxistene kom. Før britene tok Malabar-kysten, før den nederlandske dominanser, før Vasco da Gama ankom, før zamorinen erobret Calicut. Før tre purpurkledde syriske biskoper som var myrdet av portugiserne, ble funnet drivende i sjøen med kveilede havslanger ridende på brystet og østers i det tovete skjegget. Det kunne havdes at det begynte lenge før kristendommen kom med båt og sivet inn i Kerala som te av en tepose. At det egentlig begynte i de dager da kjærlighetslovene ble til. Lovene som fastslår hvem som skal elskes, og hvordan.
Og hvor mye.
s. 33-34

Og derfra kommer hele historien om hva som skjedde i 1969 da tvillingene var syv år gamle. Hendelsen i som førte til at Rahel ikke klarer å slå seg til ro, men driver rotløs omkring etter at hun flyttet hjemmefra og etter mange år vender hun tilbake, trettien år gammel. Hun er kommet for å treffe broren, Estha, som hun ble skilt fra da de var barn. Men historien presenteres ikke kronologisk, og det er noe jeg liker godt. Den hopper frem og tilbake i tid og alt er ikke åpenbart logisk. Det er rett og slett en fornøyelse at brikkene kommer på plass litt etter litt, som et intrikat puslespill. En rekke sidehistorier bidrar til det jeg nevnte om å bli kjent også med andre karakterer, men først og fremst får en forståelse for hvordan ting kunne gå som det gikk. "Ting kan endre seg på en dag." Og så må en streve med å finne en måte å leve med det som var skjedd på. 

Jeg synes boken retter fokus mot barndom og hvor prisgitt barn er menneskene rundt seg, men også hvordan samfunnet er innrettet. For eksempel blir mennesker i Indias kaste- og klassesystem delt inn i høyere og lavere samfunnslag, og selv om det i dag er forbudt ved lov å diskriminere folk på bakgrunn av kaste har den likevel relevans særlig på landsbygden og i visse sammenhenger. I tidsrommet som hovedhandlingen i romanen dreier seg rundt er dette fremdeles praktisert og viser begrensningene i livet som en slik tradisjon medfører. Heldigvis har synet på barn endret seg og forhåpentligvis også i India. Begrensningene omfatter også hvem man kan gifte seg med og hvem man kan elske. Da er det best å holde seg til de små tingene. De store tingene vil alltid lure innenfor. 

De små tingene. Som i den store sammenhengen slett ikke er så små. De er betydningsfulle. De viser det som ikke kommer frem, ordene mellom linjene. De store tingene. Som man vet, men ikke kan snakke om.

Boken anbefales!

Guden for små ting av Arundhati Roy
Originaltittel: The God of Small Things (1997)
Pax Forlag, 1997
Oversatt av Ragnfrid Stokke
Norsk, bokmål
277 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

tirsdag 16. september 2014

Boken på vent: The Jungle Book


I The Graveyard Book skriver Neil Gaiman at den er inspirert av Rudyard Kiplings The Jungle Book, og siden Rufsetufsa og jeg leste boken sammen fant vi ut at Jungelboken også burde leses. Den ble lånt på biblioteket for en stund siden, men kommer ikke til å være en bok på vent lenge for lesingen skal starte til helgen. Blir spennende å se hvor annerledes den er fra Disney sin versjon, og ikke minst hvordan Gaiman fant sin inspirasjon!

In The Jungle Book Kipling has drawn on his deep knowledge of India and the people and animals of the jungle to tell stories that have delighted innumerable readers. The best known are thos about Mowgli, the wolf boy, and the animals who live in the jungle with him: Akela the lone wolf, Bagheera the black panther, Baloo the brown bear, and many more. But there are also tales of seals in the distant Bering strait, and of Rikki-Tikki-Tavi, the mongoose with a way with snakes. There is also a fine study of the baggage animals that constitute 'Her Majesty's Servants'.




Boken på vent

søndag 14. september 2014

En smakebit på søndag: De grunnleggende bestanddeler

I morges avrundet jeg lesingen av Guden for små ting etter lang tids lesesperre, en forunderlig bok forresten. Dermed startet jeg på De grunnleggende bestanddeler av Michel Houellebecq som handler om førtiåringen Miches Djerzinski. Her i sitatet er han ti år:

Ofte blir han på rommet sitt helt fram til middagsmåltidet. Han leser Jules Verne, Hunden Pif eller De fem, men som oftest dukker han ned i samlingen sin av Hele Universet. Der snakkes det om materiens motstand, om skyformasjoner og bienes dans. Der kan han lese om Taj Mahal, et slott som ble bygd av en kong for veldig lenge siden, som en æresbevisning til hans døde dronning, om Sokrates' død eller hvordan Euklid oppfant geometrien for tre tusen år siden.
s. 31

Denne forfatteren hadde jeg ikke hørt om og på store norske leksikon fant jeg at De grunnleggende bestanddeler er Houellebecqs gjennombruddsroman og da den kom ut i 1998 førte den til en mediedebatt som raste i over ett år. Det var særlig på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet som et positivt syn på eugenikk. Hans kretsing om det seksuelle og sine uttalelser om islam, kloning og politisk radikalisme vakte voldsom oppsikt og debatt. Houellebecq bruker elementer fra filosofi- og vitenskapshistorie på en nyskapende måte, og mange kritikere understreker hans originalitet og episke kraft.



Smakebit