That's me in the corner

Før jeg la meg i går kveld leste jeg noen historier i The Girl on the Fridge. Etter jeg la meg leste jeg flere. Om natten var jeg på flukt sammen med en gruppe mennesker. Vi løp i et fjellside dekket av skog og klarte til slutt å forskanse oss i en hytte, men forfølgerne oppdaget skjulestedet og vi måtte oppgi hytten. Med hjertet bankende hardt i brystet forsøkte vi i det lengste å gjemme oss under et overheng nedenfor hytten. Til slutt måtte vi gi opp. Det var denne kvinnen, med et forpint uttrykk og ikledd blå- og hvitblomstret husmorkjole som helt uanfektet kom gående, og bakom: svartkledde soldater med automatvåpen. Hun beordret splittelse av oss, jøder til en side og kristne til en annen, og pekte i retning av stier til to ulike retninger. Vi begynte å gå, men siden jeg følte at jeg hverken tilhørte den ene eller den andre gruppen snek jeg meg bort i et ubevoktet øyeblikk og gjemte meg mellom en steinknaus og en stor veltet trestamme. Kvinnen i husmorkjole hadde åpenbart en jegers fornemmelse og jeg fikk ordre om å komme frem. Nedover stien bar det, mørkt og smalt med høye truende trær til begge kanter. Plutselig ble greiner brettet til side og der! Der lå familiene nedenfor. Ikke drept av de svartkledde. Av hverandre. For å unnslippe. Og det var vakkert! Der på bakken lå mennesker side om side, pent antrukket. Alt ble lyst og fredelig. Jeg satte meg opp med et rykk, drivende våt av svette og innså at jeg hadde drømt. Hjertet banket fremdeles hardt og raskt.