Jane møter Mr. Rochester

Litt videre i Jane Eyre har jeg kommet, til kapittel 16 på side 221 og Jane og Mr. Rochester begynner å bli godt kjent med hverandre. I alle fall har de glede av hverandres selskap og diskusjoner, og så langt handler det om hvordan forholdet mellom dem utvikler seg. Jane føler seg tiltrukket av ham, men han behandler henne med skiftende humør, noen ganger vennlig og andre ganger stikk motsatt. Likevel blir hun ikke fornærmet eller såret for hun innser at hun "had nothing to do with their alternation". 

Først etter noen måneder møter Jane Mr. Rochester. En ettermiddag i januar ber Mrs Faifax om at Adéle får fri fra undervisningen fordi hun er forkjølet, noe Jane godkjenner og sier seg villig til å spasere til byen for å poste et brev for Mrs Fairfax.

"It was three o'clock; the charm of the hour lay in its approaching dimness, in the low-gliding and pale-beaming sun. I was a mile from Thornfield, in a lane noted for wild roses in summer, for nuts and blackberries in autumn, and even now possessing a few coral treasures in hips and haws, but  whose best winter delight lay in its utter solitude and leafless repose. If a breath of air stirred, it made no sound here; for there was not a holly, not an evergreen to rustle, and the stripped hawthorn and the hazel bushes were as still as the white, worn stones which causewayed the middle of the path".

Underveis nyter hun naturens vakre vinterlandskap, og stanser for å skue utover Thornfield Hall. I kveldsroens hvisking og krusninger fra vannstrømningene som flyter forbi, høres plutselig lyden av tramping som umiddelbart bryter fortryllelsen av det myke og dempede. En uforskammet lyd! En hest kommer dundrende, og Jane tenker på hva Bessie, barnepleieren hos Mrs Reed, pleide fortelle om den svarte hunden Gytrash, "which, in the form of horse, mule or large dog, haunted solitary ways, and came upon belated travellers, as this horse was now coming upon me". Gytrash hadde derimot aldri en rytter, og på denne sitter en mann, hesten sklir og faller hvorpå et rop fanger Janes oppmerksomhet og hun går for å høre om han er såret og om hun kan gjøre noe.

Mannen banner og sverger, tydeligvis fordi foten er forstuet.
Innhyllet i en mørk ridekappe ser Jane et dystert ansikt med strenge, barske ansiktstrekk og et harmfullt og frustrert uttrykk. Hun blir ikke redd, men heller litt blyg; hadde han vært en tiltalende ung gentleman ville hun aldri våget å insistere på å hjelpe ham. Egenskaper som skjønnhet, kultiverthet, høflighet og sjarm, men om hun møtte disse egenskapene i mannlig form ville hun instinktivt visst at personen ikke nærte noen sympati for det som finnes i henne og følgelig ville hun unngått dem som man gjør med alt som er fiendtlig innstilt.

Hadde bare denne fremmede smilt og høflig avslått tilbudet om hjelp, ville hun gått videre uten å føle noen trang til å forsikre seg om at det gikk bra med ham, men den rynkede pannen, det skulende blikket og taktløsheten får Jane til å føle seg rolig og blir dermed værende når han vil at hun skal dra og sier til ham at hun ikke kan gå før hun vet at han er i stand til å stige opp på hesten. Han ser på henne for første gang og uten å gjøre seg til kjenne spør han henne ut og får vite at hun er guvernante på Thornfield. Deretter ber han henne om hjelp til å komme i salen og rir avgårde.

Like heath that, in the wilderness,

The wild wind whirls away.

(sitat fra et dikt av Thomas Moore, Fallen is Thy Throne; når det er kjærlighet luften, er den ukontrollerbar og blir en besettelse).

s. 170

Jane fortsetter til byen for å poste brevet og tenker ikke videre over episoden mer enn at det var en forandring i et ellers ensformig liv, men hun føler seg også oppkvikket

Jane Eyre av Charlotte Brontë

CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003

650 sider

Kjøpt hos Bokklubben.no