Paradis ~ Toni Morrison

Toni Morrison! Bøkene jeg har lest av henne har alltid berørt meg på måter det er vanskelig å beskrive, skrivestilen fremkaller flere tanker per setning enn mange andre bøker gjør over flere sider. Jeg var ganske ung første gangen jeg leste Morrison, det må ha vært De blåeste øynene. Så leste jeg Sula, Sangen om Salomon, Dukke i bek, Elskede, Jazz, Paradis, Kjærlighet og senere En nåde. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Og nå om igjen. For det var bøker jeg slukte og nå trenger jeg å fordøye dem. Paradis leste jeg ut på lørdag, men det er en av de bøkene som er vanskelige å skrive om og dermed har utsettelse vært enklere.

Paradis starter med at "de skyter den hvite jenta først. Med de andre kan de ta seg den tiden de trenger. Ingen grunn til hastverk her ute". Det er midten på 1970-tallet og mennene er der for å sørge for at ingenting skal få ødelegge byen deres, og ihvertfall ingen kvinner fra Klosteret. Ruby er en helsvart by i Oklahoma, grunnlagt i 1949 av femten afrikansk-amerikanske familier med forfedre som har vært i Amerika siden midten av 1700-tallet. Etthundreogfemti frigitte slaver grunnla byen Haven, og det er etterkommere av disse som reiser lengre vest for starte på nytt. Forfedrene har en lang historie med å forsvare og beskytte sin frihet. Som på ferden fra Mississippi til Oklahoma i 1890 ble vist bort, jaget, hånet. Til og med avvist i fargede byer som allerede var under bygging. En avvisning som bidro til at de ble stoltere og steilere for hver ulykke som rammet dem. Fordi de var eight-rock, med blåsvart hud, det eneste som skilte dem ut fra deres fargete likemenn.

De tar med seg Ovnen, som blir et symbol gjennom hele romanen, en helligdom og et minnesmerke over det forfedrene hadde bygget og fått til. Den har en jernplate inngravert med ord som "først syntes å velsigne dem; senere å forvirre dem; til slutt å kunngjøre at de hadde tapt". Det er sterke følelser involvert i deres historie og når ungdommene vil endre ordene blir dette kimen til konflikt. Om det ingen snakker om; forandring. For det har kostet å bygge byen, noe de eldre mener at den nye generasjonen ikke hadde begreper om, at de ikke aner hva de var beskyttet mot og hvilke ydmykelser de slipper. Friheten - "en prøve naturen satte en mann på, som han måtte bestå hver dag. Og bestod han mange nok prøver lenge nok, ble han konge". De unge mener at de eldre er akterutseilte, at tilstandene har forandret seg alle andre steder enn i Ruby - noe som er uforståelig for de eldre. Med denne konflikten argumenterer Paradis for at et samfunn må vær åpen for mangfold og endringer.

Ruby er isolert, men ikke mindre enn tredve kilometer unna står et stort herskapshus som går under navnet Klosteret. Selv om det er lenge siden det har fungert som et kloster. Egentlig var det en skole for indianerjenter, og opprinnelig bygget av en underslager tjuefem år før Ruby, før fire nonner flyttet inn. Bokens kapitler forteller om kvinnene som søker ly her, eller har kommet dit av andre grunner. Kvinner som mer eller mindre tilfeldig driver mot stedet. Det er Mavis som i uforsiktighet lot babyene sine dø og rømmer fordi hun tror mannen og de andre barna skal drepe henne. Hun møter Connie (Consolata) som bor i det store herskapshuset:

[Mavis]: "Er dere ikke redde for å bo her ute helt aleine? Ser ut som det er mange kilometer til folk". Connie lo. "Uhyggelige ting er ikke alltid ute. De fleste uhyggelige ting er inne."

s. 52

Det er Grace (Gigi) som vil se steinen hvor et par elsker i all evighet. Seneca, forlatt som barn og flyttet fra fosterhjem til fosterhjem og ikke klarer å la være å skade seg selv. Pallas (Divine), fra en velstående familie som rømmer fra en dominerende far og sviktet av kjæresten. Connie (Consolata) kom til Klosteret sammen med priorinne Mary Magna og etter dennes død betraktes hun som lederen av Klosteret. Consolata ble tatt hånd av Mary Magna etter å ha blitt funnet på gaten Sør-Amerika, og har følgelig ingen identitetspapirer eller familie.

Konfliktene...som fører frem til aksjonen boken starter med og som alle var enige i til tross for striden som herket mellom byens menigheter. Som forteller om et samfunn med den tunge børen fra forfedrene. De kan ikke bare tenke på seg selv som individer, men som en felles mur mot inntrengere. For eksempel presten Misner, han kommer til byen med håp om forandring, men forblir en utenforstående - innbyggerne tenker om ham at "han kunne anspore til underlig oppførsel". Misners syn på mennene i Ruby; "de tror de har lurt de hvite, mens de i virkeligheten etterligner dem" får meg til å tenke på at frihet kan oppleves forskjellig, og er man egentlig fri selv om man opplever det slik? Frihet handler også om å bli fri fra sine egne stengsler og traumer, fri til å være seg selv. Det er dette kvinnene i klosteret opplever og som er en befriende tilstand. Med indre dialog og tilbakeblikk bearbeider de sine traumer og får utløp for sine drømmer og innerste tanker. Det er dette jeg liker så godt ved Morrisons bøker; innblikket i personenes indre liv og at de er mer enn de blir definert som, og stream of consciousness-teknikken passer godt til å få frem hvilke traumatiske opplevelser personene sliter med.

Romanen har ingen kronologi, noe som gjør den litt komplisert å følge. Om dette har Morrison uttalt at forventningene om en lineær kronologi er så tilstedeværende fordi det narrative blir vist slik på tv og filmer, men livet oppleves i øyeblikket, håp om fremtiden og med mange biter av fortiden. Det er som med modernistene og Virginia Woolf som mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi mennesker ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Så har jo også Morrison skrevet hovedfags-avhandling om Woolf.

Religionen står også sterkt i romanen. Opp gjennom historien har kvinner hatt lite de skulle ha sagt, og de afrikansk-amerikanske kvinner har måttet gå gjennom en dobbelt kamp; mot patriarkatet og mot raseskillet. Morrison har selv sagt at bøkene ikke skal leses som feministiske, hun støtter ikke patriarkatet, men heller ikke matriarkatet. "I think it's a question of equitable access, and opening doors to all sorts of things." Uansett; Patricia, læreren som forsøker å finne ut av byen og familienes historier, mener å ha forstått oppskriften på udødeligheten til generasjonene med eight-rocker: for å sikre seg udødelighet måtte blodet være rent og ublandet. "I så fall, tenkte hun, må alt som bekymrer dem komme fra kvinner".

I Paradis er det avvisningen eight-rockerne møter i fargete byer som fører til at de grunnlegger sin egen by. Det var ikke bare skillet mellom frie og slaver, fattige og rike, hvite og svarte, men også lyshudete og svarte. At avvisningen kom fra fargete gjør at borgerne hegner om byen, om sin raserenhet, og isolerer. De utvikler en frykt for folk som kommer utenfra, noe som kommer til uttrykk i angrepet på Klosteret, "der ute...hvor tilfeldig og organisert ondskap brøt ut når og hvor den ville". Et spørsmål som har opptatt Morrison er hvorfor Paradiset nødvendiggjør eksklusjon. Og kanskje er det nettopp det; at separatisme ikke er løsningen, hverken for hvite/svarte eller menn/kvinner. Udødelighet er ikke å bli værende på stedet hvil, å gjøre ting slik det alltid har vært gjort, men den trenger fornying og forandring. "Fremtiden stod ved porten".

Jeg var ikke klar over at Paradis var den siste i en trilogi (det står ingenting i omslaget eller tittelbladet om det, men de kan heldigvis leses frittstående) som starter med Elskede, om en rømt slave som dreper barna sine heller enn å se dem fanget. Den andre er Jazz med handling fra Harlem i 1920-årene, boken følger karakterens fortid bakover til midten av 1800-tallet. Denne har jeg lånt på biblioteket og tar den med når jeg reiser på mandag så det kommer nok et innlegg om den når jeg er tilbake fra Holmen.

Oppdatering 20. juli: Åslaug med bloggen Med bok og palett har også nettopp lest boken :)

Paradis av Toni Morrison
Originaltittel: Paradise
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1998
Norsk, bokmål
367 sider
Innbundet, kjøpt