Boktema [bokmerke]

Jeg har et favorittbokmerke, et som jeg fikk av min mor da vi to reiste en uke til Palma de Mallorca i 2009. Vi var inne i en av de mest berømte katedralene på Mallorca, La Seu, hvor hun kjøpte et nydelig bokmerke med katolsk motiv til meg. Dette har jeg brukt siden, og hadde det også med til Gran Canaria i sommer. Dessverre det siste stedet jeg så det, det er sporløst forsvunnet!

Ellers liker jeg bøker med bokmerke-tråd, som i boken på bildet - Elskede av Toni Morrison.

Ofte bruker jeg forresten noen gule lapper til å markere hvor i lesingen jeg er kommet, og til å notere etterhvert som jeg leser. 

Katten som ville studere

Sånn kan det se ut på mitt ny-innflyttede kontor/bibliotek/trimrom/roterom. Nei! Gudforby at det skal bli et roterom! Og heller ikke trimrom. Trimming får utføres andre steder, for her skal jeg kunne lukke meg inne med mine bøker, lese og notere. Tiltenkt skolebøker. Skjønt, det er foreløbig ikke så komfortabelt på en gammel (og hard) kjøkkenstol. Etter en stund får jeg vondt i baken. Jeg har satt inn et skrivebord. Og overfylt det med bøker, pc, permer, pensumlister, blyanter og notatblokker. Akkurat nå står en tom tekopp ytterst på høyre side. Og så katten da. Hin dagen hoppet hun opp og la seg godt til rette, her lå hun lenge. Til jeg begynte å lure på hva hun egentlig ville, men det var bare for kosen sin del. Ikke at jeg kan tenke meg at en hard bordflate er så behagelig å ligge på, men kattens veier er uransakelige. Uansett er planen å hente ned fra øverste etasje bokhyllene, helst skulle jeg ha kjøpt noen nye, men de gamle får duge inntil videre. Behovet for et sted å sette permer og bøker, og annet, blir mer og mer prekært. Kanskje katten vil flytte inn, det blir i alle fall koselig.

En smakebit på søndag [morrison]

Jeg har akkurat startet på Elskede av Toni Morrison som er månedens bok i Lesesirkel 1001 bøker. Denne boken har jeg lest før, det må ha vært i 1994 for eksemplaret jeg har er min mor sitt og når jeg åpner den står det navnet hennes og årstallet hun kjøpte den. Akkurat som jeg selv gjør når jeg kjøper bøker, navn og årstall. Altså 1994, og jeg vet jeg leste den like etter min mor leste den. Så jeg tenkte det ville være lett å lese den for andre gang, men nå er jeg ikke like sikker. Det er noe med språket i bøkene til Morrison, noe som er vanskelig å forklare. Det er så...poetisk, det gløder og alt det såre kommer så godt frem. Nei, jeg kommer til å gå meg vill om jeg forsøker. Jeg er i alle fall glad for at jeg leser denne boken om igjen.

"Hun spøker kraftig til å være så liten," sa Denver."Ikke kraftigere enn jeg elsket henne," svarte Sethe, og der var det igjen. Ru gravsteiners kjølige velkomst; steinen hun valgte å lene seg mot, på tå og med knærne like vidåpne som noen grav. Lyserød som en negl var den, med et  dryss av glitter. Ti minutter, sa han. Gi meg ti minutter, så gjør jeg det gratis.

s. 10

Tilbake til Riverton ~ Kate Morton

Som nevnt i omtalen av Den glemte hagen ville jeg gjerne ha mer av Kate Morton og da jeg så Tilbake til Riverton i en bokhandel en stund senere, måtte jeg jo kjøpe den! Nittini kroner skulle de ha for den, det er jo ingenting for en fengslende og underholdende historie :)

Originalens tittel: The House of Riverton (2006)
Oversetter: Elisabet W. Middelton
Utgitt: 2008, Schibsted Forlag
Sider: 511
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Kjøpt

På samme måte som med Den glemte hagen og En svunnen tid ble jeg også denne gangen begeistret over Mortons verden som åpenbarer seg mellom permene. Boken leste jeg på en fin strand på Mallorca og ble sittende, og til tider liggende, med boken godt oppunder nesen (rart jeg ikke fikk blekt avtrykk av boken i ansiktet) hver dag. Jeg måtte ta et bad av og til siden det var så varmt, og jeg registrerte at lyden av brusende bølger var passende bakgrunnsmusikk til lesingen av denne boken; som glemte minner rullende innover en strand. Men la meg ikke bli sentimental, romanen ender på en god måte, om enn noe overraskende!

Tilbake til Riverton er Kate Mortons debutroman, og til forskjell fra de to som er kommet i ettertid har denne en annen innfallsvinkel: en nittini år gammel kvinne, Grace Bradley, får gamle spøkelser vekket til live og en hemmelighet hun har båret på i så mange år er i ferd med å slippe frem i lyset. Hemmeligheten har ligget i dvale i det herskapelige Riveton-huset, en hemmelighet med bunn i en skandale fra 1930-årene. Det som skjedde skal bli film og Grace blir oppsøkt av filmprodusenten som ønsker bakgrunnsmateriale om familien som bodde på Riveton på den tiden, hvor Grace var tjenestepike. 

Boken er lettlest så det er ikke noe problem at det er over fem hundre sider, de flyr avgårde som sandkorn i vinden. Side etter side, jeg bladde og bladde, fullstendig forgapt. Men, det må sies; ikke like oppslukt som i de to andre og for å si det slik synes jeg Den glemte hagen er best. Men absolutt perfekt strandlektyre og ellers for late sommerdager, den ble forresten kåret til årets sommerbok i England året etter den kom ut.

Boken på vent [the mysteries of udolpho]

Før ferien bestilte jeg The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe fra Bokklubben, den skal jeg lese i november i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker og siden den kun kostet meg den nette sum av nittini kroner syntes jeg det var en grei investering. Alltid kjekt å ha klassikere i bokhyllen!

Jeg ante ikke på forhånd hva boken handlet om, men dette står på Bokklubbens sider (og det virker unektelig spennende, og perfekt for høstlige kvelder innendørs!):

"Emily's face was stained with blood'. Beautiful young heiress Emily St. Aubert is frightened when she finds herself orphaned and in the hands of her cold and distant aunt, Madame Cheron. But her fear turns to terror when Madame Cheron agrees to marry the haughty and brooding Signor Montoni, and she finds herself trapped in the castle Udolpho, threatened by Montoni's terrible greed and haunted by the secrets of the medieval fortress. Will Emily find the strength to survive this place of nightmares? Or will Montoni and his wicked schemes destroy her completely?

Romanen ble skrevet i 1794 av den engelske forfatteren Ann Radcliffe (1764-1823), kjent som en av pionerene for den gotiske romanen. Fortellingene hennes ble svært populære blant den engelske overklassen og den voksende middelklassen, særlig hos kvinnene.

Videre står det på wikipedia:

Radcliffes romaner ble sjangerdannende for den romanenformen som er blitt kalt den gotiske. Radcliffe sjøl hadde førstehånds kjennskap til det engelske landskapet og dets herregårder. En av hennes sterke sider er miljøskildringene. Hun viser også en imponerende evne til å la det mysteriøse og overnaturlige falle innafor grensene av det som kan forklares ad naturlig veg. Mange av hennes etterliknere på 1800-tallet hadde ikke samme sikre evne til miljøskildring og plot, slik at mye av den gotiske fiksjonsprosaen ytrer seg som banaliserte versjoner av Radcliffe, med sine usannsynligheter og skrekkeffekter.

Vredens druer ~ John Steinbeck

Vredens druer er en roman fra 1939 av den amerikanske forfatteren John Steinbeck. På norsk kom den i 1940.

Originalens tittel: The Grapes of Wrath (1939)
Oversetter: Arthur Omre
Utgitt, denne utgaven: 1979, Gyldendal Norsk Forlag (innbundet)
Sider: 384
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Lånt på biblioteket

Fra bokomslaget: 

"Vredens druer" gir et mektig og rystende bilde av kriseårenes Amerika. I slutten av 1920-årene hadde banker og storspekulanter tatt jorden tilbake fra hundretusener av farmere i Oklahoma, og "okiene" ble hjemløse. Romanene gir oss historien om en av disse familiene - Joad'ene. De blir plutselig en dag satt på landeveien, de hører ikke lenger til noe sted. Lokket av løfter fra farmere i California begir de seg, i en gebrekkelig lastebil, mot vest. Mot det forjettede land, der ny elendighet venter dem.

Steinbeck delte kår med okiene under det lange trekket på Highway 66 og gjennom ørkenen; han kjente de dramatiske skjebnene han forteller om. "The Grapes of Wrath" gikk som en farsott over Statene, men den kom lenger. Hollywood kjøpte filmrettigheten, farmere i California brente den på bål, over hele verden fant lesere frem til dette eposet og ble betatt; av gru, av menneskelighet, av humor og skjønnhet.

Hva skriver man vel om en klassiker som denne! Ikke enkelt med en bok som regnes som et hovedverk i amerikansk litteratur, men her er mitt inntrykk av boken:

Vredens druer var sterkt medvirkende til at Steinbeck fikk Nobels litteraturpris i 1962. Komiteen slo fast at Steinbeck var en av mesterne i moderne amerikansk prosadikting og romanen står som et minnesmerke over depresjonens elendighet.

Det slo meg umiddelbart at romanen inneholdt svært gode beskrivelser; utrolig hvordan og hvor mye han får sagt om et tørt og solsvidd område! Boken har et regelmessig skifte av sjanger hvor annenhvert kapittel er fortellende, og annenhvert er essayistisk reflekterene (se wikipedia), noe jeg finner interessant fordi det gir innblikk i forfatterens syn på tiden. For eksempel kapittel 5 hvor bankenes vesen blir skildret, man får en aha-opplevelse av å lese om traktorens fremferd over jordene mens folkene blir overkjørt (billedlig talt, men etterhvert mer bokstavelig siden de får kjenne forandringene på kropp og sinn). 

Et eksempel: "Vi har ikke rå til å holde forpaktera, Og dem sier: Den parten som en forpakter får, er akkerat den profitten vi ikke har tåd til å miste. Og dem sier: Hvis vi slår sammen alle jordene til ett støkke, kan vi så vidt får det til å lønne seg. Så traktor-kjørte dem alle forpaktera vekk fra jorda." (s. 45)

I kapittel 11 blir traktorens fremferd skildret mer utførlig, menneskenes følelser for jordene. Som bestefaren som døde, "han tilhørte den jorda. Han kunne ikke forlate den"  - for bestefaren og plassen var akkurat det samme.

Det er forferdelig å lese om fluktens vei, Highway 66, og frykten de kjenner mellom byene hvis noe skulle svikte med bilene. På den strabasiøse reisen til California får familien høre fra flere hold at det forjettede land slett ikke er slik de forestilte seg. Når de endelig kommer frem blir de møtt med fiendtlighet og Tom sier til politiet: "Vi er ikke lasaroner...vi ser etter arbe. Vi tar all slags arbe." (s. 215) I møtet med kontraktører og politi blir de sett på på inntrengere og og annenrangs mennesker. Tom prøver å forklare for more at det ikke er loven politiet holder seg til, men at de prøver å ta motet fra dem. "Dem prøver på å knekke oss...dem tar fra oss alt, æra og alt sammen."

De gode og fine skildringen av landet de kommer til gjør dem alle fra seg av forventning og drømmen om et bedre liv blir klarere enn noensinne før:

"Våren er vidunderlig i California. Dalene der frukttrærne blomstrer er duftende lyserøde og hvite strømmer på et still hav. De første slyngtrådene snør seg fra gamle, knudrete vinstokker, henger i slør for å dekke stammene. De grønne åsene er runde og bløte som bryster. Og på flatlandet strekker rekker av blek, grønn salat og tynne små blomkålplanter seg milevis like ved uvirkelige grågrønne aritsjokk.planter."  

Familien kom omsider til den fine regjeringsleiren nær Weedpatch, men oppdaget at de til tross for alle fasiliteter måtte jobbe for en dollar og kjøpe mat for en dollar.

Til tross for vonde opplevelser finnes det også samhold og klokskap. "...en kar i fengslet prøvde å starte en forening. Men dem samme folka han prøvde å hjelpe, kasta han ut. Han sa: En må huske på at hver gang det går et skritt fremover, så glir det litt tilbake, men aldri helt tibake. Og det betydde at det ikke var å kaste bort tia, selv om det kunne se sånn ut." (s. 326).

Som når mennene i familien arbeider uvitende om at de er streikeforbrytere for fem cent og de streikende får 2,5. Denne lønnen holder ikke til mat, det oppstår slagsmål og Tom vil dra for å skåne familien. De får det til å virke så enkelt, samholdet, men i den nye verden holde det ikke. Samholdet i familien er spesielt, og hvordan de ser hverandre, og noe som er nødvendig når en arbeider tett sammen for å skaffe daglig innkomme. På reisen ser de at det slett ikke trenger å være slik, men jeg har en særlig godfølelse for moren som stort sett ordner opp og de andre tør ikke gjøre noe uten hennes bifall. Hun holder orden på familien og snakker om enn ikke i veldige vendinger så dypt nok. Dypt nok til at vi skjønner hun forstår dem alle.

Slutten er overraskende, men ikke mer enn at jeg som leser heller blir overrumplet. Om den uventede slutten tenker jeg at den var til ettertanke om forholdene under depresjonsårene.

På slutten av kapittel 25: "Og i folkets øyne står nederlaget skrevet. Og i de sultnes øyne vokser vreden. I menneskesjelene begynner vredens druer å svulme, og de blir tunge, tunge nok til å høstes."

"Det går ikke an å skremme en mann som også er sulten i de forpinte mavene til de små barna sine. Han har kjent en frykt som er større enn enhver annen."

s. 209

En smakebit fra s.183

Til slutt: Boken leste jeg i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker, og den ga meg en ytterst bra leseropplevelse som jeg anbefaler sterkt andre å lese og oppleve!

PS: Politiken.dk skriver (8/1-2013) at Steinbeck kun fikk nobelsprisen i 1962 fordi komiteen ikke kom til enighet. Dette skal være hemmeligstemplede dokumenter som nettopp er offentliggjorte, og en av komitémedlemmene skal ha uttalt at "de åpenlyse kandidater glimtet med sitt fravær".

En smakebit på søndag [the moonstone]

Blue Couples-hotellet Luabay Marivent på Mallorca ligger rett ved stranden i Cala Mayor. Blue Couples er ifølge Star Tour det "beste alternativet for de som reiser uten barn og, alt er lagt til rette for å kunne koble av, nyte livets goder og ha tid for hverandre." Høres unektelig fint ut, men jeg må innrømme at dette konseptet ikke var et bevisst valg da vi bestilte. Vi søkte på pris, og fant en rimelig tur. Jeg hadde ikke trodd at det skulle være særlig forskjell uten barneståk. Jeg er vant til barneståk, det gjør meg ingenting. Etter noen dager merket jeg at det faktisk gjorde godt, så et slikt alternativ kan anbefales! Klikk gjerne på bildet for å se bedre litt av utsikten vi hadde fra rommet.

Det er nesten utrolig, men jeg har fått lest masse denne uken, både pensum og romaner. For eksempel Tilbake til Riverton, noen sider i Jane Eyre og jeg er (endelig) ferdig med The Moonstone! Det må sannelig feires med et aldri så lite sitat:

"I may pass from the suicide at the Shivering Sand, with its strange and terrible influence on my present position and future prospects, to interests which concern the living people of this narrative, and to events which were already paving my way for the slow and toilsome journey from the darkness to the light."

s. 329

Bildet er tatt med mobil og ble uklart, men en skikkelse kan skimtes i en sofa lengre bak i bildet.

Meg. Lesende på slutten av The Moonstone :)

Vi hadde et par timer å slå ihjel i går før bussen kom for å frakte oss til flyplassen,

og siden det regnet passet det bra å sitte her i baren.