Tilbake til Riverton ~ Kate Morton

Som nevnt i omtalen av Den glemte hagen ville jeg gjerne ha mer av Kate Morton og da jeg så Tilbake til Riverton i en bokhandel en stund senere, måtte jeg jo kjøpe den! Nittini kroner skulle de ha for den, det er jo ingenting for en fengslende og underholdende historie :)

Originalens tittel: The House of Riverton (2006)
Oversetter: Elisabet W. Middelton
Utgitt: 2008, Schibsted Forlag
Sider: 511
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Kjøpt

På samme måte som med Den glemte hagen og En svunnen tid ble jeg også denne gangen begeistret over Mortons verden som åpenbarer seg mellom permene. Boken leste jeg på en fin strand på Mallorca og ble sittende, og til tider liggende, med boken godt oppunder nesen (rart jeg ikke fikk blekt avtrykk av boken i ansiktet) hver dag. Jeg måtte ta et bad av og til siden det var så varmt, og jeg registrerte at lyden av brusende bølger var passende bakgrunnsmusikk til lesingen av denne boken; som glemte minner rullende innover en strand. Men la meg ikke bli sentimental, romanen ender på en god måte, om enn noe overraskende!

Tilbake til Riverton er Kate Mortons debutroman, og til forskjell fra de to som er kommet i ettertid har denne en annen innfallsvinkel: en nittini år gammel kvinne, Grace Bradley, får gamle spøkelser vekket til live og en hemmelighet hun har båret på i så mange år er i ferd med å slippe frem i lyset. Hemmeligheten har ligget i dvale i det herskapelige Riveton-huset, en hemmelighet med bunn i en skandale fra 1930-årene. Det som skjedde skal bli film og Grace blir oppsøkt av filmprodusenten som ønsker bakgrunnsmateriale om familien som bodde på Riveton på den tiden, hvor Grace var tjenestepike. 

Boken er lettlest så det er ikke noe problem at det er over fem hundre sider, de flyr avgårde som sandkorn i vinden. Side etter side, jeg bladde og bladde, fullstendig forgapt. Men, det må sies; ikke like oppslukt som i de to andre og for å si det slik synes jeg Den glemte hagen er best. Men absolutt perfekt strandlektyre og ellers for late sommerdager, den ble forresten kåret til årets sommerbok i England året etter den kom ut.

Boken på vent [tilbake til riverton]

Som nevnt i omtalen av Den glemte hagen at jeg gjerne ville ha mer av Kate Morton og at Tilbake til Riverton stod høyt på leselisten. Vel, hva gjør man når en har tid å slå i hjel midt i en travel by full av studenter og turister? Jo, en lar bena gå dit de vil og da havner man høyst sannsynlig i en bokhandel. I alle fall har jeg tendenser til akkurat det og på en times tid hadde jeg tittet innom tre stykker og kommet ut fra én med skrivebok (den var fin! Svart, myk og med bokmerke-bånd!) og i en annen lå boken og ventet på meg; mutters alene og malplassert mellom pocketbøker lå den og ville være med meg hjem. Nittini kroner skulle de ha for den, det er jo ingenting for en eventyrlig historie :)

Den glemte hagen ~ Kate Morton

Etter at jeg leste En svunnen tid av Kate Morton fikk jeg lyst til å lese mer fra denne forfatteren og siden Den glemte hagen var på tilbud på Norli til bare 79 kroner kunne jeg ikke la den bli liggende der!

Boken hadde jeg med til Gran Canaria i sommer og den var med meg på stranden flere dager, noe den virkelig bærer preg av det; klissete av solkrem og saltvann som den er...men det fikk ikke hjelpe, historien var så spennende at jeg måtte bare lese videre. Og videre...

Den glemte hagen er Kate Mortons andre roman, og gikk rett på førsteplassen på de britiske bestselgerlistene da den kom ut i 2008. Bøkene er utgitt i 36 land og i Norge har hun solgt over 150 000 bøker.

Originalens tittel: The Forgotten Garden (2008)
Oversetter: Elisabet W. Middelton
Utgitt: 2011, Schibsted Forlag (pocketutgave)
Sider: 591
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Kjøpt

Australia 1913: En liten pike blir funnet forlatt på et skip på vei fra England til Australia. Alt hun kan huske er en mystisk kvinne som hadde lovet å passe på henne, men kvinnen er sporløst forsvunnet. I 1975 er Nell Andrews en gammel dame og reiser til England for å finne sannheten om sitt opphav. Hennes søken fører henne til Cornwall, og eiendommen Blackhurst Manor, som har vært i Mountrachet-familiens eie. Når Nell dør i 2005, arver barnbarnet Cassandra et lite hus på eiendommen. Huset er beryktet blant lokalbefolkningen for hemmelighetene det skjuler, og det er her det hundre år gamle mysteriet om den forlatte jenta avsløres.

Romanen foregår over ulike tidsperiode og med parallelle historier som Morton håndterer med glans. Jeg nevnte om En svunnen tid at det var eventyr for voksne, og jeg mener det samme om denne boken. Det er fantastisk spennende å lese om dystre familiehemmeligheter og mysterier, gamle britiske slott og selvfølgelig; kjærlighet. Eventyrlig lesing! Jeg bladde med sitrende forventning for hva de neste sidene ville bringe.

Themsen. Så mye den elven hadde sett: Utallige liv var tilbrakt langs bredden, tallølse dødsfall. Og det var fra denne elven et skip hadde kastet loss for så mange år siden med lille Nell om bord. Det tok henne bort fra det livet hun hadde kjent og mot en usikker fremtid. En fremtid som nå var fortid, et liv som var over. Og likevel var det fremdeles viktig, det hadde vært viktig for Nell, og nå var det viktig for Cassandra. Dette puslespillet var arven hennes. Det var mer enn det. Det var hennes ansvar.

s. 171

Anbefales! 

Nå vil jeg ha mer, så Tilbake til Riverton står høyt på leselisten, og til høsten kommer en ny bok, The Secret Keeper - gleder meg allerede :)

En svunnen tid ~ Kate Morton

Romanen En svunnen tid av Kate Morton har dratt meg inn i den magiske verden jeg husker fra lesing av eventyr og fortellinger i barndommen og som ungdom! Boken minner meg litt om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield med sine hemmeligheter i et stort hus, tvillinger og en bokelskende utenforstående som prøver å finne ut av det hele. Men det er ikke slik at jeg føler det blir å lese en historie for annen gang. Langt i fra! Det er en roman som som fryder og det er blitt sagt om Kate Morton at hun er den store "kakao, pledd og peis"- forfatteren.

Originalens tittel: The Distant Hours (2010)
Oversetter: Elisabet W. Middelton
Utgitt: 2011, Schibsted Forlag
Sider: 623
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Kjøpt hos bokklubben.no

Litt om forfatteren:
Kate Morton vokste opp i Queensland, Australia, og bor nå i Brisbane sammen med mann og to sønner. Hun er utdannet innen teatervitenskap og engelsk litteratur, og er stipendiat ved universitetet i Queensland. Hun har tidligere utgitt romanene Tilbake til Riverton (2007) og Den glemte hagen (2009), som er mottatt med begeistring av lesere verden over. Mer informasjon på hennes nettside: katemorton.com.

Fra bokens bakside:

"Det begynte med et brev. Et brev som hadde vært borte lenge, som lå og ventet et halvt århundre i en glemt postsekk på det mørke loftet i et helt alminnelig hus i Bermondsey..."

Edie Burchill og hennes mor har aldri stått hverandre nær. Da et bortkommet brev ankommer femti år for sent, begynner Edie å mistenke at moren har en hemmelighet som kan forklare hvorfor. Returadressen på brevet lyder Mildehurst slott, Kent - og nettopp her begynner Edie utforskningen av morens fortid." 

Mange syntes boken er kjedelig og lang og at den ikke når opp i forhold til de foregående bøkene. For meg er dette den første boken jeg har lest av Morton og har ikke de andre å sammenligne med, men kjedelig var den i alle fall ikke! Dette er eventyr for voksne:

"Det som interesserer meg, er forholdet mellom fortid og nåtid. Jeg er opptatt av at det som skrives i historiebøkene tas for å være sannheten, selv om det ofte ikke er slik. Jeg sier alltid at historie, mysterium og minne - det er mine greier."

- Kate Morton

Romanen handler om forholdet mellom tre søstre som bor i et gammelt, forfallent slott og deres tragiske skjebner som avdekkes av Edie, en ung forlagskvinne, som ved å nøste opp i morens fortid kommer over deres mystiske historie gjennom et gammelt brev. Det handler om hemmeligheter som kommer frem i dagen, en spesialitet fra Kate Morton som har uttalt at hun liker familiehemmeligheter og dessuten at hun tror alle har hemmeligheter de ikke vil noen skal vite om. "En familie er som en heksegryte, som preger alle som vokser opp i den. Det er et fruktbart tema å utforske, og uendelig interessant: Hvem er vi? Hva gjør oss slik?" 

Ved siden av hemmeligheter, er de parallelle historiene en gjenganger hos Morton og i En svunnen tid veksles det mellom 1992 og krigsårene rundt 1940 og nåtid og fortid bindes sammen - "Gamle murer som synger om en svunnen tid." Boken er delt inn i fem deler og har en prolog fra "Den sanne historien om Muddermannen" samt en epilog. Prologen hadde en virkningsfull effekt for hvordan jeg oppfattet mysteriene i romanen, det er som om muddermannen hele tiden spøker i bakgrunnen, noe som helt sikkert har vært forfatterens hensikt. Denne barnebokklassikeren, "Den sanne historien om Muddermannen", er et viktig element i romanen, og som viser seg å være mer enn et eventyr.

"Selv om jeg ikke visste det da, kom virkeligheten aldri til å kunne konkurrere med skjønnlitteratur etter at jeg hadde fordypet meg i muddermannens verden."

s. 37

Kate Morton har fremstilt noen fascinerende karakterer som blir levendegjort på en svært bra måte og som jeg kommer til å huske lenge. Det er den hyggelige og likendes Edie, hennes noe distanserte mor med sine hemmeligheter og de tre søstrene Blythe: den beskyttende og praktiske Percy som er den som ordner opp, den vakre, følsomme Saffy og Juniper, den gåtefulle og talentfulle, som gjør det totalt motsatte av det som er forventet. 

Språket er fascinerende godt og jeg frydet meg gjennom hele boken ved å lese og enkelte setninger må jeg stoppe opp og lese om igjen. Beskrivelsene får meg til å føle tilstedeværelse, som for eksempel sammenlignelsen av følelsen Edie fikk da hun kikket inn i snøkulen hun som barn oppdaget på farens kontor og hvordan det var å nærme seg slottet.

Videre:

"I en verden som var blitt farget grå av aske og sorg, ville hun nå virke vidunderlig; de magiske, upolerte holdningene som forble fullstendig atskilt fra virkeligheten kom til å fortrylle ham, og med et eneste slag ville hun frelse ham. Han ville elske henne med en lidenskap som både skremte og gjenopplivet ham, og med en desperasjon som gjorde narr av de vakre drømmene hans om fremtiden."

s. 342

"Etter en uventet ettermiddag med søstrene, trengte jeg et varmt bad og tid alene for å riste av meg den klebende atmosfæren som hadde fulgt meg hjem. Jeg var ikke helt sikker på hva det var, bare at det virket som om det var så mye uoppfylt lengsel innenfor de slottsmurene, frustrert begjær som hadde trukket seg inn i steinene for så bare etter en tid å sive ut igjen, slik at luften ble innestengt, nesten stillestående."

s. 485

"Var det da jeg merket en uhyggelig sitring under huden? Kanskje var det bare et høstlig drag i luften som kom sivende inn under døren og irriterte låsen slik at nøkkelen falt på gulvet."

s. 528

De mange mysteriene nøstes imponerende opp mot slutten og selv om en del blir tydelig etterhvert har Morton en overraskende avslutning. En såpass lang bok som dette kan fort bli langdryg og føre til at leseren mister interessen, men det er ikke tilfelle her. Jeg får hele tiden lyst til å lese videre for å finne ut hva som skjer og hvordan det hele ender, og kunne lett ha lest 600 sider til. Heldigvis har jeg Den glemte hagen liggende :)

Anbefales!

En smakebit på søndag [morton]

Jeg har tatt opp igjen lesingen av En svunnen tid etter å blitt ferdig med denne månedens 1001-bok. Kate Morton skriver på en fantastisk bra måte og hennes beskrivende setninger gjør at jeg fryder meg under lesingen!

Litt lang smakebit, men for å illustrere hva jeg mener:

"Et kraftig drønn lød bak henne, og Saffy stønnet. Hun nektet å snu seg iden med fatning, og akseptere de tunge skyene som hun visste truet bak henne. Av alle krigens personlige forsakelser var det å gå glipp av den faste værmeldingen på radioen et spesielt grusomt slag. Saffy hadde tatt den stadig reduserte lesetiden og hun hadde gått med på at Percy skulle ta med én bok i uken fra biblioteket, ikke fire, som hadde vært det vanlige. Når det gjaldt å gi avkall på silkekjolene til fordel for praktiske forklekjoler, hadde hun reagert  absolutt positivt. Tapet av personell, omtrent som rotter forlater et synkende skip, og de etterfølgende justeringer i sin nye status som kokke, hushjelp, vaskehjelp og gartner, hadde hun godtatt uten innvendinger. Men i sitt forsøk på å mestre det lunefulle, engelske været måtte hun gi tapt. Til tross for et helt liv i Kent hadde hun ingen av bondekonens værinstinkter. Hun oppdaget faktisk en merkelig, totalt motsatt tilbøyelighet til å henge ut klesvasken og dra ut på jordene når regnet lurte i det fjerne."

s. 122

En smakebit på søndag #22 [morton]

For ikke så lenge siden kjøpte jeg En svunnen tid av Kate Morton og begynte å lese på den uten at jeg har kommet særlig langt, og nå må jeg la den ligge til fordel for Buddenbrooks som jeg skal forsøke å komme gjennom til den 24. juni. Det blir 26 siden hver dag, så i teorien skal det være en kurant sak. Hvis ikke det var for alt det andre som skal gjøres i en hektisk hverdag.

En svunnen tid har grepet meg etter de sidene jeg har lest, den minner faktisk litt om Den trettende fortellingen og handler om Edie som overraskes av morens voldsomme reaksjon på et brev som kommer i posten. Brevet ble postet for femti år siden, men kom bort og ble sendt da det ble funnet. Beveget av morens reaksjon begynner Edie å nøste trådene bakover i tid og trådene samler seg i slottet Milderhurst og hos de tre gamle søstrene som bor der. Edie forstår at moren har en fortid som hun har holdt skjult, en fortid hvor hun ble evakuert fra London under andre verdenskrig og bodde atten måneder i slottet hos søstrene Blythe. Søstrenes far skrev boken Den sanne fortellingen om Muddermannen, en bok som har vært viktig i Edies egen barndom og hun skal komme til å forstå at det ikke er tilfeldig. Edie reiser til slottet Milderhurst og møter de tre søstrene som fremdeles bor der. Hun begynner å lete etter historien som skjuler seg i slottets vegger; hemmeligheter ingen snakker om lengre.

"Personene på slottet var blitt levende for meg den ettermiddagen. De var kommet under huden min mens jeg leste, og nå følte jeg at jeg hadde kjent dem bestandig. At selv om jeg hadde snublet over landsbyen Milderhurst ved en tilfeldighet, var det riktig at jeg var der. Jeg hadde den samme følelsen da jeg leste Stormfulle høyder og Jane Eyre og Bleak Huse. Det var som om jeg kjente historien allerede, og at den bekreftet noe jeg alltid hadde hatt en fornemmelse av: at den hadde ligget foran meg hele tiden og ventet på at jeg skulle finne den.

s. 56