Da den kanadiske forfatteren Alice Munro vant
Nobelprisen i litteratur, satte
Bjørg, i gang en samlesing, både for å kunne gjøre seg en oppfatning av forfatterskapet og for å bli kjent med bøkene.
For meg var Munro ukjent, det kommer utvilsomt av at jeg leser sjeldent noveller. For å si det først som sist; det skal det bli en slutt på! Dessuten likte jeg godt
novellesamlingen til Etgar Keret og nå har jeg startet på
Utsikten fra Castle Rock, som er
boken bibliotekaren var så vennlig å nevne at jeg kunne sette meg opp på fordi den hadde kortere ventetid, men det er altså
For mye lykke jeg nå har lest siden det var
den opprinnelige planen og den ble ledig tidligere enn jeg trodde.
Baksideteksten kan du lese
i et tidligere innlegg, så jeg skal ikke gå inn på den her. Derimot skal jeg først si noe om noveller generelt. De
kjennetegnes blant annet ved at de er korte, det er få personer og handlingen foregår innenfor et begrenset tidsrom. Bortsett fra å være kort er det spesielle med noveller at de helt fra begynnelsen av forbereder avslutningen som kan betegne et vendepunkt eller en krise, men som i den moderne novelle gjerne representerer et øyeblikk av (mulig) klarsyn og forståelse av dypere sammenhenger (
snl). Det blir ofte brukt antydninger fremfor klartekst og en må lese mellom linjene for å forstå hva novellen egentlig handler om. Slutten er gjerne åpen, med rom for flere tolkninger. Noen er overraskende, andre kan invitere leseren til å dikte videre.
Det er akkurat slik jeg opplever
For mye lykke, å måtte lese mellom linjene. Allerede den første novellen fikk meg til å skjønne at dette ikke kom til å bli enkelt. I novellene handler det om vanlige liv, vanlige mennesker, og gjenkjennelsen i at det også i de dagligdagse kan være hendelser som har stor innvirkning i våre liv. Det er noe med hvordan Munro formidler dette som jeg liker. Menneskesinnet er ikke klart og entydig, men derimot med irrganger til og med en selv frykter å søke i. Hun skriver om det å kunne konstruere sin egen tilværelse, utvikling av identitet - å speile seg i andre for å oppleve seg selv..."[...]med folk hastende forbi meg [...] underveis til gjerninger de ennå ikke visste de hadde i seg". En av novellene handler om å leve et konvensjonelt liv, men med fjerne øyer i sikte kontra det å leve i øyeblikket, å være strandet på øyer man selv har valgt og være tilfreds med det. Eller er man? En kvinne finner det nødvendig å beskytte seg mot frie radikaler. Som kjent vil et overskudd av disse skade kroppens celler og utløse sykdommer som kreft, diabetes og hjerte- og karsykdommer - best å kvitte seg med! Mange overraskende vendinger.
Novellene tar blant annet opp hvordan enkelte hendelser kan innvirke på resten av livet, hvordan en bærer med seg opplevelser fra barndommen, bevisst eller ubevisst. "Jeg ble voksen, og gammel". Ulike mennesker kan ha ulike opplevelser av hendelser, man eier sin egen opplevelse og følelse. Mens jeg holdt på å øve til artsprøven i naturfag leste jeg novellen "Tre" som har fine beskrivelser av trær og skoglandskap. Munro sammenligner trærne og skogen med menneskenes individualitet og fellesskap, om å leve i skyggen av store trær, som
Henningsen sa det, og å erkjenne at opplevelsen av et fellesskap har noe ved seg.
Tittelnovellen "For mye lykke" er ganske lang og handler om
Sophia Kovalevsky. Jeg tenkte på essayene Virginia Woolf
skrev om kvinner som Brontë-søstrene og Christina Rossetti, og hvordan personene ble levendegjort på en helt annen måte enn i en biografi. Det gjør Munro med Kovalevsky:
Så hadde de gitt hennes Bordinprisen, hadde kysset henne på hånden, holdt taler og gitt henne blomster i de mest elegante, strålende opplyste saler. Men de hadde lukket dørene når det ble snakk om å tilby henne en stilling..[...] Hustuene var voktere på barrikadene, en usynlig, uslåelig armé. Ektemennene trakk oppgitt på skuldrene over hindringene, men lot dem få drive på. Menn med hjerner som blåste gamle forestillinger i fillebiter, var fortsatt slavebundet av kvinner hvis hoder ikke tumlet med annet enn nødvendigheten av at stramt korsett, visittkort og en konversasjon som fylte strupen med en slags parfymeduftende tåke.
s. 298
Og gjett hva dere: Margaret Atwood (hun er jo også kanadier)
har skrevet om Alice Munros vei til Nobelprisen, og den var visst ikke enkel! Hun ble født i 1931 og i utgangspunktet betraktet som en husmor som skrev om kjedelige ting som vedrørte hjemmet. "A male writer told her she wrote good stories, but he wouldn't want to sleep with her", hvorpå Munro sarkastik sa at "nobody invited him".
For mye lykke av Alice Munro
Originaltittel: Too Much Happiness
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2010
Norsk, bokmål
339 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Da den kanadiske forfatteren Alice Munro vant Nobelprisen i litteratur, satte Bjørg, i gang en samlesing, både for å kunne gjøre seg en oppfatning av forfatterskapet og for å bli kjent med bøkene.
Porselenspiken har jeg hatt stående i bokhyllen siden i sommer og da Bjørg anmeldte boken på bloggen sin Mellom linjene kommenterte jeg at boken trolig kom til å bli stående. Årsak: hennes opplevelse var at hun ikke fant plass til seg som leser, og som leser følte hun seg undervurdert fordi hun mener historien er ferdig fordøyd og dermed ikke inviterer leseren til å aktivt delta. En god leseropplevelse definerer hun ved at en tekst utfordrer, "ved å gå inn i ein tekst og utforske dei språklege elementa, oppdage samanhengar og aktivt gjere ein innsats i lesinga, opplever eg at eg blir utfordra, at lesinga gir meg noko".
