Ja, alt har sin pris. I dette innlegget skal jeg si noe om hvordan det har seg i forhold til Olav og Ingunn, sett i perspektivet om ære. De to ungdommene oppdaget altså hverandre som mann og kvinne, de er ikke lengre barn. Men bene veien frem til kirkedøren, høgsetet og brudesengen blir det likevel ikke. Det har tatt litt tid mellom disse to innleggene grunnet en hektisk forsommer. Men intet er glemt, dette er et verk som alltid kommer til å være med meg videre.
Forestillingen om ære går som en rød tråd gjennom romanen, og den kolliderer med Guds vilje. Ingunns foreldre dør, og nå er det Steinfinns brødre som skal verne og sørge for Ingunn. Med dette tenker Olav at det er en klar sak i det at de to skal bli mann og kone. Skjønt, han tenker også at i all sin glede og lengsel etter bryllupet hvor alle skulle tjene til hans og Ingunns ære ble det nok med en bittersmak nå som de ikke var æren verdt. "En båt og en hest og en brud skal en mann helst ha kjøpt på rett vis før han tar og nyter dem", så han har syndet godt allerede. Steinfinns brødre, Kolbein og Ivar, avslår giftemålet. Da råder Arnvid dem til å reise til Hamar og få hjelp av biskopen. Men det er kompliserte saker og selv om biskopen gjør hva han kan, kommer det ikke til enighet. Så skjer det at Olav og Arnvid munnhugges med Kolbeins sønner, og i vrede hugger Olav ned Einar Kolbeinssøn slik at han dør. Dermed blir han
lyst utleg, og må flykte ut av landet.
Del to,
Ingunn Steinfinnsdatter, handler i hovedsak om Ingunn og vi blir bedre kjent med henne der hun er overlatt til seg selv. Hun blir nemlig sendt til sin farsøster, fru Magnhild på Berg, hvor hun skal ta seg av farmoren. Ingunn vantrives ikke akkurat, men hun er vek og drømmende. Hun føler seg kraftløs og synker stadig bort i egne tanker - kommer han noensinne tilbake? Og det er vanskelig å se for seg "at hun noen gang skulle bli lovlig gift med Olav Audunssøn, få styre i hans gård, og føde hans barn." Ingunn er vakker, men tander som et gresstrå. Slik hun trer frem for meg opplever jeg en ensom kvinne som går og sliter med sine egne tanker uten å ha noen å støtte seg til. Hun er fast bestemt på å holde fast ved Olav og bli ham tro. Hun går der på Berg og venter, og når de en sjelden gang får besøk, ser hun at tiden går altfor fort - det hender så mye i andres liv. Hun blir så usigelig trett av å vente, og pines av uro og lengsel og angst: Hvor lenge skulle det vare!
Så endelig, mot slutten av sommeren, kommer han. Men han har ennå ikke fått amnesti, og kan bare bli noen dager. Hun er nå tjue år og han tjueen, og fire år har gått. Så blir Ingunn overlatt til seg selv igjen, og må belage seg på mer venting. En dag om sommeren mens hun henter vann kommer en ung mann forbi og hjelper henne. Hun kan ikke annet enn å like ham. Teit er hans navn, han er høy og slank, lystig og blid. Ingunn, som er mye alene, synes det er godt å snakke med andre enn farmoren, men hun skjønner han vil mer enn å snakke. Og hun lar ham, med de konsekvensene det gir. Seinere våger hun knapt å tenke på hva som vil skje når det blir kjent at hun er med barn. Når Olav endelig kommer tilbake, kan hun ikke annet enn å si ham alt og ta imot hans dom.
Og hun kjente gleden piple opp i sitt hjerte - over at verden var full av sol og fagerhet og glede. Om hun hadde satt seg selv utenfor, dømt seg til kroken. Det var da godt at det var så godt å leve likevel - for noen andre, for alle som ikke hadde ugjort seg.
s. 281
Olav har nå fått grid, han gården sin, og er en ganske velstående mann. Men verden fortoner seg like mørk for Ingunn; hva skulle det bli av henne nå! Hun er rettsløs, hun har mistet all ære, og verst av alt har hun ført en stor skam over frendene hennes med sine handlinger. Det er sårt å lese om hvordan hun oppdager og tenker om kjærlighetens vesen og etterhvert forstår hva prestene mente med det at det var leging i boten. Olav skakes av sterke følelser når han får vite hvilken tilstand Ingunn er i, men etter å ha tenkt seg om, vil han fremdeles gifte seg med henne. Det gjelder hans ære å ikke gå tilbake på sitt løfte. De to sier lite til hverandre om hva de tenker og føler, og Olav snakket aldri til Ingunn om ting som tynget ham, for han ville ikke velte sin byrde på hennes spede skuldre. Etter hans mening var hun også såpass barnslig at hun ikke kom til å forstå seg på det. Hun var en vek og sped skapning som han måtte skjerme og verne.
Min vesle hind - du har vel latt deg jage rett i gropen - og nu ligger du, skamfart og sulket ut, et fattig lite dyr. Men nu skal jeg komme og ta deg og bære deg med meg til et sted hvor du ikke blir tråkket på og knust. - Nu bares det for ham at det som var hendt den gang han hadde fått henne i armene sine, blomsten han hadde plukket av henne og duften og sødmen han hadde suget, det var mest bare som noe som hadde falt seg slik underveis. Men det som gjaldt når det kom til stykket, var at han hadde fått henne lagt i armene sine for han skulle bære henne overalt, ta det tunge fra henne og verne henne. Det var det som var lykken, og det andre var ikke mer enn noen gleder. -
s. 316
Så en dag blir Olav søkt opp av Teit som vil at han skal støtte hans frieri til Ingunn. Men Olav ønsker selv å gifte seg med henne, og det ender med at han dreper islendingen og kvitter seg med beviser ettersom Ingunns ære ikke kan reddes om han lyser drapet. Hele tiden forsvarer han seg ovenfor seg selv for å rettferdiggjøre handlingen ettersom det gjelder hans og Ingunns ære.
Barnet til Ingunn får navnet Eirik, og seks uker gammel blir han bortfostret. Hun har det ikke godt og forsøker å ta sitt eget liv for at Olav skal bli fri, men blir reddet i siste liten. Da Olav kommer, snakker de forbi hverandre, og ingen sier det de tenker. Hun prøver å få ham til å gå bort fra bestemmelsen om at de skal dra til Hestviken sammen, men det er nytteløst. Så nærmer de seg hverandre likevel, og når Olav gråter rekker Ingunn ut en hånd og de knuger seg inntil hverandre. Hun kjenner en liten gnist røre seg, fryd, håp, livsvilje, så meningsløst som det enn var.
Del tre,
Olav Audunssøns lykke, handler om livet i Hestviken. Undset skildrer gården og området omkring så vakkert, det nesten som å være til stede! Endelig skal de to få leve sammen som mann og kone, med det blir vanskeligere enn de hadde trodd. Olav sliter med sine tanker, og Ingunn med sitt. Hun hadde aldri vært vakrere, og hun var blid, stille og mild. Alle kunne merke hun var glad, og alle som hadde møtt Olavs hustru, likte henne. Jevnt over var de godt likt i bygden, og de opplever en god tid, men er det på lånt tid? Ingunn er ingen dyktig matmor, alt arbeid går tungt og tregt og uhell følger henne støtt. Hun har hatt det så godt i disse fire månedene siden de ble gifte, men de går og tenker på hver sin kant. Hun er redd for å ikke være verdt hans kjærlighet. Og Olav ser at Ingunn forblir svakelig, og setter det i sammenheng med hvordan folket hennes var; sorgløse.
"For dem var ulykke som en gift de hadde fått i seg. De holdt ut til de fikk kastet den opp av seg - men så døde de. Og han så det fullt, og klart - Ingunn var slik óg - henne også hadde ulykken rammet som en helsott; hun kom aldri til å rette seg opp igjen. Men hans lykke var den at han var skapt slik så han kunne holde ut uten lykke også [...] Og han skulle verne henne og elske henne - som han hadde vernet henne da han var gutt, elsket henne fra han først skjønte han var mann - og om han ikke fikk noen lykke med henne, siden hun aldri kunne bli annet enn en syk, udugelig hustru, så gjorde ikke det noen skilnad, fattet han nu i natt - han ville elske henne og verne henne til hennes siste stund."
s. 439
Olavs lykke skal vise seg å være god å ha. Ingunn blir gravid flere ganger, men alle barna blir dødfødte. Ingunn tæres av dette, og blir liggende syk. Olav ordner med en
rådskone (husholderske), Torhild. Ingunn liker dårlig ordningen, men kan lite gjøre. Og Olav liker Torhild godt, hennes styrke og hennes brede, rette skuldre og høye, fast barm og kraftige hofter. "
Hun hadde ikke latt seg bøye kuvrygget av det hun gikk her og tråkket mellom koien og det vesle fjøshullet. [...] Hun var sunn og sterk enda livet hadde falt så tungt og slitsomt for henne." Det er nå den femte vinteren de lever sammen. Olav tenker at selv om han ikke hadde fred eller glede, så eide han lykken, sin lykke, om den var ulik andre menns lykke. Og noen få ganger ser Olav en dør åpnes, og han ser for seg at han en dag skal få mot til å gå inn. Olav bestemmer seg for å hente Eirik til Hestviken, som arving. Det måtte vel være god nok bot, tenker han. Ingunn er ydmyk og takknemlig. Litt senere føder Ingunn en sunn og velskapt datter og Olav kjenner endelig på det å være far. Cecilia Olavsdatter vokser og trives, men Ingunn har skadet ryggen og blir mer og mer ufør. Olav sier til Ingunn at han vil skrifte sin synd, men Ingunn taler i mot. Da blir han forundret over hvordan hun snakker og argumenterer. Han hadde alltid hatt henne kjær, men hadde aldri tenk at han kunne snakke til sin hustru som til et annet kristent menneske om det som var grodd frem i hans sjel i årevis.
Det våkner et begjær i Olav, etter en eneste gang å skulle få eie en sunn og frisk kvinne. Det oppstår det et intimt forhold mellom ham og rådskonen, med et barn som resultat. Torhild flytter fra Hestviken, og Olav sier han skal hjelpe henne så godt som han kan. Han har nå sett inn i et annet liv, et liv hvor en mann går jevnsides med en sunn og forstandig hustru i ett og alt, en som tok sin del av deres felles byrder og bar dem like godt som han.
Selv om Ingunn har lagt syk i tre år, kommer likevel slutten uventet. Den natten bestemmer Olav seg for å si ja til Gud. Men så husket han på barna, og hva han har lovet Ingunn - barna har ingen andre enn ham.
Olav Audunssøn er et stort verk og følger i hovedsak Olavs liv i en kronologisk linje, innimellom med tilbakeblikk og lange sekvenser med indre tankerekker. Selv om det stort sett er Olavs perspektiv som belyses, er det også mye fra Ingunns ståsted og ellers fra andre karakterer som Arnvid og Eirik. De lange tankesekvensene løfter frem Olavs indre kamp mellom sin egen og Guds vilje, det er som innslag av stream of consciousness. Det er særlig på denne måten jeg ser hvor stor betydning ære har og hvordan det blir bestemmende for Olavs handlinger, og ikke minst hvordan han slites mellom Guds vilje og sin egen.
Etter at kristendommen ble innført her i landet, tok det lang tid før den nye troen fikk ordentlig feste og man levde med to religioner side om side. Det var mye fordi den ikke lot seg forene med de gamle idealene som ære, makt, et godt ettermæle og blodhevn. I kristendommen ligger et menneskes ære i at det er Guds. I den gamle troen var moralen styrt av et ære-skam-system. Hvis en person kastet skam på slekten måtte fellesskapet gjenopprette balansen. Dette hang igjen lenge, og det som gjaldt var at hver manns plikt var å ta vare på sine rettigheter og sin eiendom. Det å bryte sine løfter og ødelegge ettermælet sitt var verre enn døden. Moralnormene bygget på pliktene ovenfor ætten, og alle handlinger ble bedømt etter æresbegrepet.
Som Hedda sier, kan det skrives mye om denne romanen og man kan innta ulike perspektiver. Det mest interessante synes jeg er hvor bestemmende forestillingen om ære blir for Olav. Han mener blant annet at en kvinnes ære var alle de menns ære som hadde plikt og rett til å våke over henne, og at ved å drepe den personen som kastet skam over Ingunn var balansen til dels gjenopprettet. I samtaler med andre menn snakkes det om hvor viktig det er å hevne en frendekones ære med stålet, og samtidig hvor vanskelig det er at Gud mener motsatt. Det er ikke bare Olav som synes å mene dette, sannsynligvis fordi folk stod med ett ben i hver tro. For eksempel sier Arnvid til Olav at han burde skrifte for Gud, og ikke holde tilbake det eneste som han vil ha. Til dette svarer Olav: Det eneste - det er alt det, Arnvid - æren.
Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
