Fernanda Mona ~ Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsens mest kjente roman er Rikka Gan, som hun skrev like etter at slektsgården Ekeberg måtte selges fordi faren var konkurs og boken kan leses på bakgrunn av denne hendelsen som gikk sterkt inn på Jølsen. Historien fortsetter i Fernanda Mona som jeg nå har lest sammen med Hedda; jeg våknet tidlig i morges og lå i sengen og leste de siste sidene. Å igjen oppleve dette magiske universet som nærmest er litt eventyraktig var fantastisk og denne gigantboken vil det bli lenge til biblioteket ser igjen!

Enhver beskikkes jo sitt kors i denne verden, 
men enkelte beskikkes også flere kors enn ett.

Arnhild Skre, som har skrevet biografien La meg bli som leoparden, påtok seg en dristig oppgave da hun skulle skrive om den myteomspunnede Ragnhild Jølsen. En slektning av Jølsen mente at det var bortkastet tid - det finnes nemlig lite skriftlig kildemateriale, men historier om henne skorter det ikke på. Skre mener å ha avlivet mange av mytene om Jølsen, blant annet at hun neppe var gravid da hun bare 32 år gammel døde. Videre at hun misbrukte både opiater, alkohol og sovemidler, men at det er lite trolig at hun begikk selvmord. Hun var en oppsiktsvekkende person som hadde forhold til mange menn og flere av dem var gift, blant annet hadde hun et stormfullt forhold med maleren Carl Dörnberger.

Fernanda Mona ble utgitt året etter Rikka Gan, i 1905, og starter med den gamle prokuratoren som vender hjem etter mange år i syden. Slik står det skrevet i hans gamle håndskrifter:

For kvinnene på Gan, de utdør ikke lett. Så er min tro at først opphører deres saga, når de farer langt ifra gården, og blodet blandes med andre slekters blod.

Prokuratoren var ankeret for Rikka og han ønsker å hjelpe niesen, Fernanda, til et bedre liv enn hva Rikka fikk. Men slektslenken tynger, og han skjønner at hennes sjeleliv har fått en brist slik at hun er blitt trett av livet, før det har begynt. En dag vil han at hun endrer navnet sitt, noe Fernanda motsetter seg. Han forteller henne at "hva du selv vil, det kan du, hva enten det er et navn eller en skjebne, du vil bytte" og gir henne tilnavnet Mona. Gjennom samtaler med prokuratoren klarer Fernanda å se det hvite i det sorte og også oppofrelsen til Rikka i det hun har ofret for slekten. Han må likevel se sitt håp om en bedre tilværelse for henne bli knust, selv om hun ønsker å se lyset. Hun får nemlig innblikk i dette kjærlighetens lys, forelsker seg i gården Herbys eier og får kjenne elskovens hete omfavnelser. Likevel blir motsetningene mellom det dystre og mørke Gan og lysets og kjærlighetens gård, Herby, for store og umulige å utholde. Elskeren viser seg å være en rundbrenner og Fernanda ender i depresjon og tomhet. Motsetningene kan også sees i kvinnekarakterene som svinger mellom ønsket om å være selvstendig og sterk, og samtidig sårbarheten i for eksempel behovet for å bli elsket. I dette sees også at Fernanda mot slutten opplever en glede, en rik og mektig følelse av å ikke være bundet i "drageklør" og med kjærligheten hun kjenner strømme innover seg ser hun frem til å starte sitt nye liv.

Fernandas to yngre søstre er hennes motsetning og har fått tilnavnet "Gangaupene" ved at de til stadighet fartet omkring i skog og mark, og "med en sterkt hang til å skremme". De erter oksene, plager lærerne, drikker seg full, forfører fetteren og de prøver å ta livet av Mattias Aga. Det ender med at han temmer dem, men han får ikke Fernanda slik han lyster. Deres møter og samtaler får henne til å innse at han påfører straff til seg selv for hva som skjedde med Rikka og at det er mer enn nok. Prokuratoren vekket hennes kjærlighet for det vakre, noe hun utøver i hagen hvor hun steller blomstene. Men Fernanda skulle aldri få oppleve et liv hvor blomstene aldri visnet i hagen.

Jeg liker godt hvordan Jølsen har flettet inn legenden om Melusine, måten hun har brukt sagnet til å illustrere forholdet mellom Fernanda og elskeren fra Herby! At jeg kvapp da jeg leste dette er kanskje ikke så rart. For det første ventet jeg ikke å finne et slikt sagn i denne boken og for det andre...vel, det er opplagt. Men at jeg nå har funnet meg en ny favorittforfatter som samtidig har skrevet om Melusine, ja, det er mer enn forventet. En annen forfatter jeg setter høyt er Sigrid Undset og i biografien om Undset forteller Tordis Ørjasæter at Undset og Nils Collett Vogt snakket sammen etter Jølsens død og var enige om at hun var et geni. Sigrid Undset mente, ifølge Arnhild Skre, at Jølsen var den største av de to.

Jølsen var banebrytende på flere måter, for eksempel var hun den første som skrev om orgasmer i litteraturen. Tittelen på biografien har Arnhild Skre valgt fordi Jølsen ønsket å være fri og frank som leoparden, og hun har sagt at Jølsen skrev detaljert om oppsiktsvekkende ting som utroskap, morfinisme, rus, kvinners drifter og attrå - store temaer og sterke saker for sin tid som gjorde at det ble stilt spørsmål om tekstene virkelig var skrevet av en kvinne.

For å kunne skrive som hun ville måtte Virginia Woolf ta livet av "Engelen i huset"; selvsensuren som stadig hang over henne, stemmen fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive: "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev" (fra essayet Yrker for kvinner). Ragnhild Jølsen drepte også sin engel og skapte en ny sjanger- og språkform og tekstene hennes viser at hun så kropp og sinn som en helhet.

Fascinerende lesing!

Oppdatering: Hedda har skrevet om boken her :)

Fernanda Mona av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger
Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Fernanda Mona: 175
Innbundet, lånt på biblioteket