Hollases krønike ~ Ragnhild Jølsen

"Ragnhild Jølsen gikk sine egne veier både som privatperson og forfatterinne", skriver Astrid Lorenz i etterordet til Rikka Gan. Tenk å leve i denne tiden, å oppleve endringene som århundreskiftet 1900 - 2000 førte med seg! Kvinnefrigjøringen som gjør at vi kan føle oss så til de grader heldige at disse kvinnene gikk i bresjen for oss! Camilla Collett og Amalie Skram skrev om kvinneundertrykkelse og foreslo løsninger, men var samtidig bundet av samfunnets konvensjoner. Jølsen levde ganske annerledes; som ugift og med arbeid i mange år som telegrafist, hun hadde også prøvd seg som guvernante. Hun skrev med en annen stemme, en hun brukte til å male litterære bilder for å diskutere kvinnesak. Skjønt, beskrivelsene av kvinners følelser, erotiske begjær og lengsler vakte oppsikt og fikk kritikerne til å tvile på om det faktisk var en kvinne som stod bak bøkene fordi tekstene var altfor "ukvinnelige".

Jeg blir full av beundring og respekt med tanke på hvordan dette kunne virke inn på et menneske i et samfunn der pseudonym helst ble brukt når man ikke ville bli avfeid pga feil kjønn når en ønsket å oppfattes som seriøs, og at Jølsen åpent skrev slik hun gjorde! Selv om Jølsen ble anerkjent i samtiden og regnes som en meget original og talentfull forfatter, er bøkene hennes lite lest i dag. Det er som Marianne Bjørneboe sier det, "nærmest en aura av noe lukket, tilbaketrukket og mystisk over både forfatter og verk".

La meg bli som leoparden 

Ved siden av Rikka Gan (1904) er Hollases krønike (1906) et av Ragnhild Jølsens storverk. Den handler om den hensynsløse Hollas som har slått seg ned i en bygd og på uhederlig vis overtatt storgården Munkejord. Boken, som jeg nå har jeg lest sammen med Hedda, åpner med en beskrivelse av Hollas. Hollas, den onde, som smidde mens jernet var varmt, bokstavelig og i overført betydning. Hollas har flyttet inn på Munkejord gård og hvor han kommer fra er uvisst, men første del av boken dveler ved å vise hans vesen: han skyr ingen midler for å få det som han vil og lyver gjerne for å unngå skader på seg selv og for å øke sitt jordiske gods. Det er kun Krumholt, eieren av nabogården, som våger å gå i mot Hollas. Han er like slu og hensynsløs, og han representerer bondelist der Hollas representerer ondskap.

Her er mystikk, overtro og religion, eventyr og sagn. Det er spennende å tenke på at alle historiene og sagnene Jølsen fikk høre fra blant annet sin mor fra området hun vokste opp gjorde sitt til å fargelegge hennes fantasi.

Hollas bruker sine sambygdinger som marionetter. Da han kjøper kirken blir han den mektigste i bygden og får tilnavnet "kirkefyrsten". Når han smir mens jernet er varmt betyr det at han forfalsker penger, men også at han legger planer for hvordan ting skal gå hans vei. Selv om han er oppfarende og impulsiv er handlingene hans gjennomtenkte slik at de en dag skal bære frukt. En dag får han øynene opp for Angelica, prestens søster, som kom til bygden for kort tid siden. Hun er hans motsetning i det at hun søker skjønnhet og maler i lyse farger. Hollas selv har hang til å utsmykke i mer mørke tema. Angelica bestemmer seg for, i en stemning av høytid og hellig begeistring, å male et stort bilde av Kristus, menneskeguden.

Teksten er ispedd gamle sagn, for eksempel om kirketaket som reflekterer landskapet, og ingen kunne vel finne på å spasere på kirketaket som var "[...] laget av bly [...], men  - hva stenger vel ondskap ute?". Hollas bruker også dette til sitt formål, han er sin egen herre, og med sin veltalenhet snakker han presten rundt. I alle fall er presten tvilende og usikker på Hollases fremferd i det at han ønsker å gjøre fromme gjerninger - disse er selvsagt kun for å nå frem til Angelica. Angelica er på sin side forelsket i Otto Kefas, "manndommens gud - mannen - Adam - [...] som vi kvinner gjerne ville gi eplet til, og som godtroende og uten visdom gjerne tar den røde frukt og trøstig biter til."

Jeg ser at jeg har undervurdert mannstypen Jølsen skriver om, da jeg leste de to andre romanene. Otto Kefas er samme type som Daniel Falbe i Rikka Gan, en som kvinner finner ytterst tiltrekkende, men som er vanskelig å oppnå for kvinnen når hun ønsker tilfredsstillelse. Da tenker jeg seksuelt, men også som en leder og som en likeverdig partner. Disse rollene kumulerer i farsfiguren, mannsfiguren, noe kvinnene til Jølsen forsøker å løsrive seg fra og samtidig driver mot. Kan det være tidsånden?

Naturen stod sterkt hos Jølsen, og hun brukte den mye i sin dikting. I Hollases krønike går Angelica til åkeren, som er et bilde på ekte kjærlighetsliv, og har sex med "ham hun attrådde". Det er et skjønt eventyr, "skjønnere enn noengang drømt". Skjønnere enn virkeligheten. Men kan det vare? Neida, Hollas, den onde, manipulerer og spolerer til sitt eget beste og har ingen medlidenhet med andre. Han klarer å veilede Angelica i maleriet, som på sin side er i sin drømmeverden og han i sin egosentriske. Dette kan ikke forenes, og det gjør det heller ikke. Bygdefolket ser at bildet ligner Hollas, den onde djevelen, der Angelica, prestens søster, mente det skulle være Kristus - Otto Kefas. Etter at Angelica har malt over tavlen med svart, ber hun en bønn. En bønn for kvinner og for seg selv. Om at hun må få bli som leoparden; hvis pletter er dens kjennemerke, slik hennes egne nå er blitt, men likevel fri og frank i skogen.

Det skjedde etter denne time, at Angelica, prestens søster nærmest ble å ligne med en eolsharpe. Men den, hvis såre klang bukter seg som spindelvev i blest, river seg løs, flommer så vidt over jord, sukker i sum - om alle de kvinner, hvis lengsler er store, og hvis drømmer er skjønne; men hvis lengsler og drømmer røres av sorten jord, slik at de springer frem med gjenferdsøyne, hvorover de kvinner gremmer seg og sørger og vanker som i hjemløst land. Inntil den dag de forstår å bli som leoparden, så frie og franke, så smidige og sterke - i verdens store menneskeskoger.

Hollases forfengelighet krenkes da Angelica maler over kirketavlen, og siden hun er reist fra bygden kan han ikke hevne seg på henne. Dermed blir det andre som får unngjelde. Blant annet lar han en forhekset stokk være veibudstikke som sendes fra hus til hus, resulterende i at pesten bryter ut i bygden. Jølsen innleder ofte kapitler og avsnitt med en formaning. For eksempel: "Men den som graver en grav for andre, skal selv falle i den". Og det gjør Hollas til slutt. Men ikke uten først å lure presten. Kvinners kår og kjærlighetens konflikter preger bøkene til Jølsen, og i Hollases krønike belyses dette på en mer munter måte enn i Rikka Gan, som er mye mørkere. Romanen handler også om striden mellom bondelist og ondskap, og denne striden fortsetter selv etter Hollases død. "Hollas lever evindelig", det er en evig strid mellom godt og ondt.  

Jeg liker å tenke at Jølsen drepte sin engel og ble som leoparden; fri og frank.

Hollases krønike av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger, Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Hollases krønike: 144
Innbundet, lånt på biblioteket