H is for Hawk ~ Helen MacDonald

For lesesirkelens kategorien Wild Card har jeg lest H is for Hawk av Helen MacDonald. Boken kom ut i 2014, og ligger på listen over 1001 bøker å lese før du dør. 

Baksideteksten:
As a child, Helen Macdonald was determined to become a falconer, learning the arcane terminology and reading all the classic books. Years later, when her father died and she was struck deeply by grief, she became obsessed with the idea of training her own goshawk. She bought Mabel for £800 on a Scottish quayside and took her home to Cambridge, ready to embark on the long, strange business of trying to train this wildest of animals.

H is for Hawk is an unflinchingly honest account of Macdonald's struggle with grief during the difficult process of the hawk's taming and her own untaming. This is a book about memory, nature and nation, and how it might be possible to reconcile death with life and love.

I et intervju med The Guardian fortalte Helen Macdonald at bokens kjerne er en personlig beretning fra året hun mistet sin far og samtidig trente en hauk. Men hun understreket at fortellingen rommer mer enn bare memoar. Den flettes sammen med en slags skyggebiografi av T.H. White, og dessuten med rikelige naturskildringer. Hensikten var å la disse ulike sjangrene møtes og spille mot hverandre (Wikipedia). T.H. White var forfatteren av The Goshawk (1951), der han skildrer sitt eget forsøk på å temme en hønsehauk.

Ved første øyekast kan H is for Hawk virke som en bok som ikke har så mye å si – kanskje til og med kjedelig. Men for en skatt! Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å lese denne nydelige boken, som handler om langt mer enn fugler. Parallelt med opptreningen av hauken gjennomgår Helen sorgen over farens død, og det er nettopp i dette samspillet mellom natur og menneskelig erfaring at boken får sin kraft. Hauken blir både et konkret vesen og et symbol på hennes indre kamp – vill, utemmet og speilende de mørke kreftene hun selv står overfor.

Jeg ble overrasket over hvor nært og intenst hun skriver. Det føles nesten som om man selv står ved siden av henne, ser hauken slå ut vingene og samtidig kjenner tyngden av sorgen hun bærer. Det er ikke bare en memoar, men også en refleksjon over hvordan vi mennesker finner trøst og mening i naturen. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var hvordan hun lar ulike sjangre flyte sammen: personlige minner, naturbeskrivelser og «skyggebiografien» av T.H. White. Denne blandingen gir teksten en dybde som gjør at den aldri blir ensidig, men stadig åpner nye rom for leseren.

H is for Hawk er en bok som minner oss om at sorg kan være både vill og utemmet, men også vakker når den får språk. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lest noe helt unikt – en bok som både rører og utfordrer, og som jeg vil anbefale til alle som tror de ikke er interessert i fugler. For dette er egentlig en bok om livet selv.

Helen Macdonald er forfatter, poet, illustratør og vitenskapshistoriker ved University of Cambridge. Hun er naturforsker og vitenskapshistoriker. Med H is for Hawk vant hun en rekke prestisjetunge priser, fra Samuel Johnson Prize til Costa Book of the Year, og boken ble hyllet både i Frankrike og USA. Hun skriver jevnlig for The New York Times Magazine og bor i Suffolk

H is for Hawk av Helen MacDonald
Vintage, 2014
Engelsk
300 sider
Pocket, kjøpt

Årene ~ Annie Ernaux

Ja, vi blir glemt. Livet er nå en gang slik, det er ikke noe å gjøre ved det. Alt vi synes er viktig og betydningsfullt, det vil bli glemt. Eller, etter en stund, så synes vi ikke at det er så viktig lenger. Det er underlig å tenke på at vi ikke vet hva som i fremtiden vil bli regnet for viktig og betydningsfullt, eller smått og latterlig. [...] Og vår tilværelse, alt dette som vi er så opptatt av, vil kanskje i fremtiden bli betraktet som et underlig, dumt og urent liv, kanskje til og med syndig. 

Anton Tsjekhov 

Dette er ett av to epigrafer i Årene, og som jeg synes oppsummerer boken på en god måte sammen med innledningen "alle bildene vil forsvinne." Annie Ernaux har bygget opp boken med nettopp bilder. Bilder av seg selv etter hvert som årene går, og fyller på med minner og erindringer hun bærer med seg. 

Virkelig en fascinerende bok! Jeg liker utrolig godt måten hun skaper en sammenheng fra årene 1941 til 2006, fra sine første minner til hun som sekstifemåring avslutter med å reflektere over selve boken; skrivingen, formen, ønsket om "å gripe lyset som strømmer over ansikter som er blitt usynlige, over duker fulle av svunnen mat, et lys som allerede fantes i fortellingene fra barndommens søndager, og som ikke har sluttet å falle på ting så snart de er opplevd, et fortidig lys." Ønsket om "å bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes."

Og det synes jeg hun har klart. Det at hun i starten forteller om hvordan det var å høre om etterkrigstiden under de endeløse måltidene på høytidsdagene, en tid som var før "oss" barna og selv om de (barna) ikke hadde tålmodighet til å høre på, fikk de likevel med seg "brokker av den andre store fortellingen, som var flettet inn i fortellingen om krigen: historien om slekten vår."

Når Ernaux skal fortelle sin egen historie, fletter fortsetter hun på de to store fortellingene, men da sin egen samtid og sin egen rolle. Det er skikkelig engasjerende! Og hun bruker ikke jeg, men vi, "som om hun, i sin tur, skapte fortellingen om tiden som var før." Ikke minst liker jeg hennes refleksjoner rundt det å være kvinne, og hvordan hun i takt med samfunnsendringene både utvikler nye perspektiver og ser verdien av det som har vært. Skrivestilen med oppramsinger over flere sider og fotografier som utgangspunkt for minner bidrar til at fortellingen om hennes liv blir personlig, men samtidig distansert slik at det som skjer i samfunnet etter hvert som årene går oppleves som påvirkninger på henne som person og på andre, nemlig "vi". Ernaux har selv kalt Årene "en upersonlig selvbiografi," og Sandra Lillebø skriver i etterordet at de underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den? 

 

Boken anbefales varmt, det er utrolig at jeg ikke har lest noe av Annie Ernaux tidligere! Tine leste flere bøker av Èdouard Louis for en stund siden, og i kommentarfeltet på En kvinnes frigjøring ble det nevnt at han hadde Ernaux som litterært forbilde. Han har for øvrig sagt at Årene er et av de viktigste verkene i fransk litteratur, så det er ingen grunn til å vente med å lese dem.

Fra forlaget:

Annie Ernaux ble født i 1940. Hun debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Hun er hyllet av kritikere og lesere verden over.

Annie Ernaux er en av Frankrikes viktigste forfattere. 

I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur.

Årene av Annie Ernaux
Originaltittel: Les années, 2008
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal, 2020 (min utgave, 2022)
Norsk, bokmål
249 sider
Innbundet, kjøpt

Menn vi høstet ~ Jesmyn Ward

Menn vi høstet er historien om fem unge menn som altfor tidlig dør, deriblant broren, Joshua, som boken er dedisert til. Men det er også Jesmyn Wards egen historie, familiens historie og historien til lokalsamfunnet hennes. Hun begynte å skrive boken som en sorgprosess for å kunne forstå hvorfor broren døde mens hun selv lever, og sier at det å fortelle denne historien, er det vanskeligste hun noensinne har gjort. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet og oppløste relasjoner er hovedingrediensene i svaret hun kommer frem til.

Ward vokste opp i Mississippi som eldst av fire søsken. Fra før har jeg lest Sing, Unburied, Sing som også utspiller seg i Mississippi. Dette er en hjerteskjærende historie, men håp skimtes i alt det tragiske. Finnes det håp også for de som lever på skyggesiden av den amerikanske drømmen? Ward gir leseren godt innblikk i hvordan det er å være fattig og svart i Sørstatene. "De kvitter seg med oss," var ikke uvanlig å si i omgangskretsen. Men hvem er de, undrer Ward. De fem unge mennene dør av ulike årsaker. Overdose, bilulykker, selvmord, skutt. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til dem jeg har mistet, og min egne historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.

Jesmyn Ward ble født i 1977, og ble den første i familien som tok høyere utdannelse. Forholdet mellom foreldrene var turbulent, samtidig gjentar historien seg ved at moren skjønner at hennes egen historie vil bli lik sin mors og faren som forlater familien gang på gang. Ward sier at det er systemisk, "drevet frem av endemisk fattigdom." Rollen som far og ektemann er vanskelig, og for kvinnene er familien deres byrde å bære." På et tidspunkt går det opp for Jesmyn og broren hva det betydde å være kvinne (arbeidende, sur, full av bekymringer) og mann (forbitret, sint, å ønske at livet var alt annet enn det var). Etter skilsmissen fant moren seg arbeid som hushjelp for en velstående hvit familie, og selv om hun nødig vil ta i mot hjelp fra andre takker hun ja da de tilbyr å betale for Jesmyns skolegang. Slik får hun tatt en utdanning som ville vært svært vanskelig uten denne hjelpen.

Å lese Menn vi høstet er foruroligende, men som i Sing, Unburied, Sing må det vel være håp også her? Skjønt, statistikken som Ward presenterer er dyster. Omtrent 35% av svarte i Mississippi lever under fattigdomsgrensen, "arven som avler fortvilelse og selvhat henger over menneskene i generasjon etter generasjon". Håpet kan ligge i det som Ward sier i slutten av boken der hun trekker tråder fra barndommens tanker om arven fra moren om at "det å være uønsket og forlatt og forfulgt var en fattig, svart sørstatskvinnes arv" til nå som voksen å se denne arven med nye øyne. Hvordan "en mor lærer datteren sin å vise mot, ha styrke, være motstandsdyktig, åpne øynene for det som er, og å få noe ut av det." Dette håper Jesmyn Ward å bringe videre til sine egne barn.

Anbefales!

Godt nytt år til alle bokelskere :) 

Menn vi høstet av Jesmyn Ward
Originaltittel: Men We Reaped, 2013

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Aschehoug, 2021
Norsk, bokmål
266 sider
Innbundet, kjøpt

Regnbuen ~ Marie Hamsun

Tine leste biografien Kjærlighet og mørke av Anne Hege Simonsen for en tid tilbake, om Marie Hamsuns liv som samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere, samt om hennes turbulente liv sammen med Knut Hamsun. Innlegget til Tine gjorde meg såpass nysgjerrig at jeg fant frem min gamle utgave av Regnbuen (1953), som er Maries selvbiografi hvor hun forteller om sin oppvekst og samlivet med Knut frem til 1939. Foruten memoarene, ga hun også ut to diktsamlinger og flere barnebøker.

I utgangspunktet visste jeg ikke så mye om Knut Hamsun, og har heller ikke lest særlig av hans bøker. Det som har festet seg om hans person er hans sympatisering med nazistisk ideologi som jeg så frem til å få vite mer om. Der ble jeg imidlertid skuffet, for Marie avslutter biologien sin med at "de neste ti års hendelser kommer ikke med i denne boken," men disse årene skildrer hun i Under gullregnen (1959) som jeg absolutt skal lese en av dagene.

Uansett, memoarene var virkelig engasjerende og interessante. Marie ble født i 1881, og var første barnet av ti. Hun husker en trygg og god oppvekst, men så også moren bli tidlig gammel av byrder og slit, og farens konkurser lå som en mørk skygge over familien. De lyse barndomsdagene ble overskygget av utallige flyttinger, og Marie beskriver søsknene og seg selv "som små trær i en planteskole [...], ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, så ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted. Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt føttene våre, den som fulgte med fra sted til sted." Hun var flink på skolen, men det gikk så som så med skolearbeidet. Marie beskriver seg selv som en hissig unge, og synes at søsknene var mye snillere, men for meg fremstår hun som en som sa ifra, som hadde ideer og tanker.

April 1897 flyttet familien til hovedstaden, og hun sier at de tidlige årene la grunn for mye av hennes innstilling til livet, spesielt årene de bodde på gården; det var "trelsomme" år, det var ansvarsfølelsen og samhørigheten med foreldrene, viljen til å sette hardt mot hardt", men også "gleden ved en renskurt stue, hvitt tøy i solen på en snor, blanke, velbørstede kuer, en tørr og nystrødd binge med en begeistret gris i." I Kristiania begynte hun på Ragna Nielsens skole, og videre på "gymnasiet", som én av få jenter. Noen forelskelser ble det, helst i høye menn med grått hår ved tinningen. Tidligere hadde hun fulgt nøye med i teaterlivet i Kristiania via blant annet Folkebladet, og i gymnastiden begynte hun å ta turer i teateret. Etter eksamen tok hun en guvernantepost, og fremtiden var staket ut for henne, den foreldrene ærgjerrig hadde drømt om - å se henne lese seg frem og opp. Men hun møtte Dore Lavik som drev et omreisende teater (Det Norske Skuespillerselskab). De ble samboere og hun reiste rundt som skuespiller. I 1907 ble hun elev ved Nationaltheatret. Her møter hun Knut Hamsun, og forholdet til Lavik tok slutt. "Nei, herregud, så pen De er da, barn!" er hans første ord til henne, og gir meg en forutanelse, det er som om han ikke tar henne alvorlig. Han var 22 år eldre enn henne, har en datter og er midt i en skilsmisse. Men det blir en stormende forelskelse, "fullt av sødme og galskap", men også betenkelighet fra Marie sin side når hun ser hans sjalusi.

Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss
s. 98

Marie har en fin litterær stemme, det er aldri kjedelig å lese hennes beskrivelser og filosoferinger omkring kunst, kjærlighet, hennes refleksjoner og skildringer av forskjeller mellom fortid og nåtid, for eksempel hvordan landskapet endret seg, men også samfunnet. Memoarene er ispedd betraktninger fra tiden hun skriver dem, (årene 1951-52), og mange utdrag fra brev mellom dem. Disse brevene viser deres heftige forelskelse, og selv om hun ser hans krav og eiertrang, finner hun unnskyldninger og klandrer ofte seg selv for hans hissige utbrudd. De giftet seg da hans skilsmisse var klar, og fikk etterhvert fire barn. Også sammen med Hamsun opplever hun mange flyttinger, men til slutt kjøper han gården Nørholm, hvor de ble værende til han døde i 1952. Det ble ikke et enkelt liv, og Hamsun var mye borte i forbindelse med bøkene han skrev. Da bodde han på pensjonater og hotell, og han fortsatte å stille krav som Marie innrettet seg etter. Hun opplevde en ny type ensomhet, fordi han likte lite at hun var sammen med andre. Dermed hadde hun ingen venner eller venninner mer. Deres intense kjærlighet holdt henne oppe, og hun skriver at deres enkle daglige tilværelse passet henne utmerket. Jeg avslutter med snl sine ord om boken; det spente og vanskelige forholdet til tross, "for hennes aldrende, slørete blikk “samler alle livets brokete farver seg som en regnbue over et eneste navn – Knut Hamsun”. Tross alle vansker ble samlivet med ham meningen med det hele."

Regnbuen av Marie Hamsun
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1974
Utgitt første gang, 1953
Norsk, bokmål
295 sider
Innbundet