En smakebit på søndag [woolf]

Uken som passerte har med godværet noen av dagene gjort det mulig å male alle gjerder rundt huset og i går ble vi ferdig med å tapetsere vindfanget, og det gjenstår kun en handletur til Ikea for å kjøpe skohyller og noe å henge klærne på. Det gikk fra mørkt til lyst. Hagen er derimot et begredelig kapittel som jeg etter hvert har begynt å gjøre noe med. Alt er ikke like gale, men blir naturen overlatt til seg selv tar den overhånd og velger selv planter. Det er ihvertfall...grønt!

Det gode med ferie er at leseintensiteten øker og jeg er til og med ferdig med Paradis. Dermed har jeg startet på nye bøker som gjør sommerleselisten lengre enn planlagt, blant annet Indiskresjoner og andre essay av Virginia Woolf, et utvalg av hennes essay.

Fra En nattlig vandring:

Og likevel, når man først hadde vent seg til det ukjente element, rommet det stor fred og skjønnhet. Det var som om håndgripelige ting bare fantes som skygger og åndesyn; skyer svevde hvor det før var åser, og husene var gnister av ild. Blikket kunne bade og forfriske seg i mørkets dyp uten å gnisse mot realitetenes krasse konturer; kloden med dens mylder av detaljer var oppløst i et ubestemmelig tomrom. Husets vegger ble for trange og lampelyset for grelt for oss nyvåkne og inntrykksvare; vi var som fugler som nettopp har lært å fly og så er fanget og satt i bur.

s. 29

Bildene er tatt fra altanen. 

Det er ikke så ofte jeg lar kamera sikte nedover, 

som oftest blir det solnedganger og utsikten oppover jeg foreviger. 

Startet på denne i dag - bok og espresso = kosestund :)

Dager i stillhetens historie ~ Merethe Lindstrøm

Da jeg i fjor leste at boken ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris 2012 og at den hadde fått Kritikerprisen året før ble jeg nysgjerrig da jeg leste det som stod i begrunnelsen: ”i en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet”. Dette måtte jo være en bra bok! Og det kan jeg si først som sist: det er den.

Dager i stillhetens historie handler om et eldre ektepar som stilltiende er blitt enige om å ikke snakke om sin fortid. Men fortiden lar seg ikke overse og den dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

Fortellerstemmen er Eva. Hun har alltid hatt en følelse av å være utenfor, av å stå på utsiden og hun ønsker å være del av noe. Dagene endret seg så brått, eller kanskje det hadde vært der hele tiden. Tausheten. Eva forteller om hvordan ektemannen, Simon, blir mer og mer taus. Lindstrøm lar Evas tanker være det som driver fortellingen, og det som gir innblikk i hvordan en slik er forandringer mulig. Simon trekker seg innover i seg selv og det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lengre; det er følelsen av at hun selv ikke er det. Simons fortid innhenter ham, han forteller om hendelser og opplevelser, dette opptar mye av tankene hos Eva. Den underliggende følelsen av å ha gjort urett ved ikke å fortelle døtrene om farens bakgrunn er hele tiden til stede og Lindstrøm skriver vakkert, enkelt og hverdagslig. Men intenst på en måte som får historien og lesingen til å flyte avgårde, sidene ble raskt bladd om og mange følelser og tanker oppstod underveis. Mange opplever boken som litt for stillestående, men jeg synes intensiteten i tankene og følelsene som beskrives gjør historien og leseopplevelsen alt annet enn stillestående.

Vaskehjelpen som ekteparet etter hvert blir så godt kjent med blir plutselig blir sagt opp. Er det sammenheng mellom Simons taushet og hennes fravær? Det er ihvertfall en sammenheng mellom henne og Simons fortid. Bakgrunnen hans som ingen andre vet om. Som skaper en avstand, også mellom Eva og Simon. Samtidig som Eva funderer mye på Simons stillhet, blir det hennes egen taushet som for henne selv skaper avstand til andre.

Lindstrøm har uttalt i et intervju at hun synes det med taushet i nære relasjoner er interessant, og hvordan man kan se fra forskjellige vinkler. Og: stillhet kan også være en samtale. For hvem er man egentlig? Kjenner man virkelig et menneske selv om man har bodd sammen et helt liv? Kan det hende vi definerer andre ut fra hvordan man ønsker de skal være? Det hender at vi oppdager et trekk, en holdning, noe vi ikke visste var der fra før av. Det kan ha utviklet seg over tid eller det kan ha vært der hele tiden. Det kan være noe positivt, men også noe vi ser på som en mangel. "Vi klarte ikke godta det. Denne manglende evnen til å godta noe vesentlig ved hverandre. Min manglende evne til å erkjenne sorgen hans, og han som ikke kunne akseptere mitt fravær av sorg, anger".

Omslaget er et bilde malt av Ida Lorentzen fikk jeg opplyst av Bjørg Nina, som samtidig nevnte at det var en av hennes favoritter på malerfronten. En link til en artikkel fikk jeg også, den handler om Lorentzens interiørmalerier i et kunsthistorisk perspektiv. Det som er spennende er at "det mest fremtredende ved bildene hennes er stillheten i de øde rommene", men også at forsiden viser at det er lys i mørket. Eva tenker om det Simon forteller fra barndommen før han blir taus at "det var akkurat som han hadde fått tilgang til et annet rom, han gikk inn, kom ut igjen, han gikk inn og ut mellom fortiden og nåtiden".

Jeg tenker at bokens begynnelse har direkte sammenheng med slutten. Den starter dramatisk med en inntrenger i huset, dette refererer Eva senere til som "episoden". Episoden som åpner en revne hvor det kom noe frem som ikke skal være synlig; hennes sorg og anger over noe som skjedde i ungdomstiden. Og til slutt lyset som kommer gjennom revnen, åpningen til det som er lukket og kanskje kan hun endelig oppleve å være del av noe, slippe å stå på utsiden. For det er aldri for sent.

Nå er jeg spent på hva Hedda synes om boken, vi har nemlig vært enige om flere andre bøker som vi har lest. Dette er derimot første gangen med samlesing :)

Oppdatering 15. juli: Hedda sin omtale her. 

Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm
Aschehoug, 2011
Norsk, bokmål
215 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lest sammen med Hedda

Boken på vent [dagbok fra i morgen]

Cecelia Ahern er en forfatter jeg lenge har tenkt å skulle lese og Dagbok fra i morgen fikk jeg også låne av Beathe så den føyer jeg til listen over sommerlektyre. Det er godt å bare slappe av og kunne lese uten å tenke på alt som må gjøres. Det er ferie. I fire uker. Litt prosjekter har vi på gang likevel; gjerder og hus skal males og vindfanget tapetseres. Skjønt, akkurat nå siler regnet ned og tapeten jeg bestilte i går kommer ikke før på torsdag. Da blir det vel mer lesing tenker jeg :)


Fra Bokomslaget:

Tamara vokser opp på solsiden og er vant til å få alt hun ønsker seg. Hun har aldri skjenket morgendagen en tanke, men da faren dør og etterlater familien i bunnløs gjeld, forandrer livet seg dramatisk. Sammen med moren må Tamara flytte til sin onkel og tante, som bor i en liten landsby, langt fra det velstående og urbane Dublin Tamara er vant til. Hun er ensom og alene. Men på biblioteket kommer hun over en bok som snur opp ned på tilværelsen. Tamaras liv forandrer seg for alltid da hun finner ut hva boken gjemmer...

En smakebit på søndag [dager i stillhetens historie]

Dager i stillhetens historie av Merethe Lindstrøm har jeg hatt på vent en stund, og som jeg endelig har startet på. Jeg lånte den på biblioteket og leser den sammen med Hedda. Boken handler om et eldre ektepar som har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Men fortiden lar seg ikke overse og den dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden.

Jeg har aldri likt å bli tatt bilde av, men jeg husker spesielt godt et fotografi som ble tatt med denne boksen. Jeg har det fremdeles, jeg ser mitt eget ansikt på det fotografiet, det halvlange blonde håret som jeg klippet selv med kjøkkensaksen i pussige ujevne etasjer. Jeg trekker meg bakover for å unngå nærheten, hvorfor gjør jeg det, det er et bindeledd mellom redselen og samtidig tilfredsheten i uttrykket mitt, som gjengis nærmest perfekt i dette fotografiet. Det er en ting med denne unge jenta som jeg ser på bildet av meg selv, noe som alltid forundrer meg: det virker ikke som hun lar seg merke av tiden. I dette øyeblikket, i motivet, finnes det heller ikke noen fortid, tenker jeg. Ikke når du er så ung, ikke når der er ung som på bildet. Mellom alt som har skjedd og alt som skjer, går et skille, tydelig og definert, som en mur, og på baksiden holder fortiden til, stengt av, glemt.

s. 62

En halv gul sol ~ Chimamanda Adichie

Verden var taus da vi døde

En halv gul sol er Chimamanda Adichies andre roman og ble hennes internasjonale gjennombrudd. Den kom ut i 2007, og Adichie ble tildelt The Orange Broadband Prize For Fiction og nominert til National Book Critics Award. Tittelen viser til Biafras flagg, der motivet er en halv sol, og handlingen foregår i Nigeria på 1960-tallet før og under Biafrakrigen. Nigeria fikk sin fulle uavhengighet 1. oktober 1960, med Sir Abubakar Tafawa Balewa som første statsminister.

Boken er delt inn i fire deler. Den starter tidlig på sekstitallet og landsbygutten Ugwu som er på vei for å arbeide for Odenigbo, en revolusjonær universitets-professor, i byen Nsukka sør-øst i Nigeria. Odenigbo blir bestyrtet over Ugwus manglende skolegang og skriver ham inn på en skole. For Ugwu blir dette starten på et helt nytt liv og etter hvert er det flere ting som går opp for ham. For eksempel at han ikke er en vanlig boy, men får eget rom og en seng å sove i og bøker å lese. Så kommer Olanna, en velstående og vakker kvinne som Odenigbo kjenner. Hun har tatt en mastergrad i England og skal bo sammen med Odenigbo nå som hun er tilbake, og undervise i sosiologi på universitetet. Men konflikter oppstår. For eksempel lar Odenigbo seg terge av uttalelser fra Olannas far om at Nsukka ikke trenger et eget universitet.

Men når Olanna og Odenigbo lå i sengen med omslyngende bein, ble hun slått av at hennes liv i Nsukka kjentes som å være omgitt av et lag av mykt dun, selv de dagene da Odenigbo stengte seg inne på arbeidsrommet i flere timer. Hver gang han foreslo at de skulle gifte seg, sa hun nei. De var for lykkelige, farlig lykkelige, og hun skulle vokte over denne samhørigheten; hun fryktet at giftermål ville forflate det til prosaisk partnerskap.

s. 65

Olanna har en tvillingsøster som er ganske ulik henne selv; "Kainene hadde alltid vært det tilbaketrukne barnet, den mutte og ofte syrlige tenåringen". Deres nære forhold har med årene endret seg. Hun pleier å kalle Odenigbo for "denne revolusjonære kjæresten". Han på sin side har politiske kveldsmøter og er opptatt av å gi afrikanerne en sjanse til å omgås hverandre. Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard, og foreslår at han besøker dem når han skal til Nsukka. Her blir han raskt innlemmet i kretsen som diskuterer politikk og situasjonen i landet. Fra hans perspektiv fortelles årsaken til at han er i Nigeria, hvordan han møter Kainene og opplever at det er første gang i hans liv det kjentes som han kunne høre til et sted. "[...] Kainenes melankolske gåtefullhet, som beruset og forvirret ham".

Boken handler forholdet mellom enkeltpersoner. Det oppstår konflikter og forsoninger. Det er kontraster, diskriminering og korrupsjon, men også kjærlighet og vennskap. Den handler om generasjonskløften og de komplekse årsakene til utbruddet av biafrakrigen. Som Odenigbo sier det:

Den virkelige tragedien i vår postkoloniale verden er ikke at flertallet ikke hadde noe de skulle ha sagt med hensyn til om de ville ha denne nye verden eller ei, det er at flertallet ikke har fått redskapene til å takle denne nye verden.

s. 123 

De fire delene skifter fra tidlig og sent på sekstitallet, en god måte å feste løse tråder som får historien til å henge sammen. På et tidspunkt er Ugwu på besøk i landsbyen og sammenligner med livet han nå er blitt vant til; han kan ikke komme fort nok tilbake. Men folkene i landsbyen er intelligente og lar seg ikke pille på nesen - det er noe jeg finner svært positivt. For hva visste jeg om dette fra før? Biafrabarn. Jeg er født i -71 og uttrykket "biafrabarn" var vanlig om underernærte barn da jeg vokste opp og ble også brukt om de som var tynne, så det er ingen tvil om at denne hendelsen har satt sine spor. Adichie lar Richard være den som sier at det var sulten som knekket Biafra, som gjorde Biafra berømt og fikk verdens folk til å reagere og utløse protester og demonstrasjoner. Som fikk Det internasjonale Røde Kors til å kalle Biafra den alvorligste nødssituasjon man hadde stått ovenfor siden andre verdenskrig.

Biafra var Land of the Rising Sun. I 1966 ble det gjennomført et militærkupp og statsministerern, Balewa, ble drept. Senere samme år tok offiserer fra nord over makten gjennom et motkupp. Konflikten førte til at mange ble drept, og forfølgelsen av de som flyktet til igbo-områdene i Øst-Nigeria gjorde at kravet om selvstendighet blant igoene ble styrket og i mai 1967 løsrev øst-regionen seg fra Nigeria og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Dette førte til Biafrakrigen (1967-70), som krevde antageligvis over en million menneskeliv, de fleste sivile som døde av sult. Biafra oppnådde anerkjennelse fra noen få stater, men opprøret ble slått ned av den føderale hæren og endte med at biafransk overgivelse og gjeninnlemmelse i Nigeria.

Det er sterkt å lese om bekymringene for penger, mat, luftangrep. Ofte må de løpe i dekning i en bunkers, og på sykehuset har de sluppet opp for medisiner. Frykten. Sulten. Richard skriver bok. Etter flere redigeringer kaller han boken Verden var taus da vi døde, og det passer godt med min opplevelse av En halv gul sol med sine beskrivelser; hverdagslige, skjønt med sterke inntrykk og historie sammenflettet med hendelser fra tiden og stedet. Denne boken kan jeg anbefale, og jeg skal absolutt lese flere av bøkene til Adichie!

En halv gul sol av Chimamanda Adichie
Originaltittel: Half of a Yellow sun
Oversatt av Mona Lange
Gyldendal forlag, 2007
De norske Bokklubbene AS, 2010 for denne utgaven
Norsk, bokmål
503 sider
Kjøpt

Boken på vent [jeg tør ikke fly]

Jeg tør ikke fly av Erica Jong er en bok det har vært meningen å lese en stund, og nå har jeg fått låne den av Beathe så jeg tror nok den skviser seg inn på sommerleselisten!

Baksideteksten:

Isadora Wing er redd for å fly. Hun har en intens, åndeløs følelse av å miste fotfestet, av å falle utfor stupet og måtte gi seg over til det store ukjente … Slik kjenner hun det også når hun setter seg på flyet i New York for å reise til en psykoanalytikerkongress i Wien. Vel fremme blir Isadora lokket med på en svimlende, erotisk reise tvers over hele Europa – et vilt eventyr som ender på et hotell i Paris. Der blir hun forlatt av sin demoniske elsker, Adrian Goodlove, som finner det opportunt å vende tilbake til sitt stabile familieliv.

Men Isadora har ikke tapt! Hun har vunnet en sterk følelse av frihet.

Og flyskrekken er borte …

Jeg tør ikke fly slo ned som en bombe da den kom på syttitallet: direkte på sak – fremfor alt svært djerv i sin skildring av kvinnelig seksualitet. En frekk og morsom, sensuell og livsbejaende bok!

I dag blir vi ikke lenger sjokkert over frimodig sex i litteraturen, men spørsmålene Erica Jong tar opp, er fortsatt like aktuelle. Også i dag har vi all mulig grunn til å diskutere kvinnens plass – i erotikken som i livet ellers.

Til fyret ~ Virginia Woolf

Før jeg leste boken kom jeg over en artikkel hvor den er ført opp på listen over the world's most difficult books, og fikk bange anelser. Dette er en liste over bøker som er vanskelige å lese pga lengden, syntaksen eller den strukturelle og generiske særhet, eksperimentelle teknikker eller abstraksjon. Etter å ha lest første siden antok jeg straks at det måtte være syntaksen som gjorde at boken kom med på den listen. Bare sjekk sitatet fra side fem, et eksempel på de lange setningene som boken består av. Som lesingen skred videre gikk det tregt til tross for få sider og det var ikke fordi boken i seg selv var treg, men det var så mye å absorbere i denne korte romanen. Det føltes som om Sigrid Undset skulle ha kortet ned Olav eller Kristin til noen korte notater med svært godt resultat.

Til fyret (1927) er den engelske forfatteren Virginia Woolfs femte roman, og regnes som en av de mest betydningsfulle i det 20. århundres modernistiske litteratur. Den er også delvis selvbiografisk (se lengre nede). Romanen handler om familien Ramsay som reiser til sommerhuset på Isle of Skye i Skottland i tiåret omkring første verdenskrig, og noen bekjente som besøker dem der. Alt virker idyllisk; fru Ramsay er den perfekte hustru, mor og vertinne og herr Ramsay er oppslukt av sitt arbeid. Som leser får jeg innblikk i tanker som viser at livet likevel ikke er så idyllisk, under overflaten skjer det nemlig svært mye, og jeg som ikke har lest noe av Woolf tidligere ble overrasket over at det tok så lang tid før de kom seg til fyret. Ti år faktisk. Det har å gjøre med fortellerstilen; "stream of consciousness", en litterær teknikk hvor forfatteren forsøker å gjengi bevissthetsstrømmen av tanker og forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom et menneskes bevissthet. Teknikken bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på og Til fyret har for eksempel ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Modernistiske forfattere ønsket å skildre og problematisere forholdet mellom ytre og indre virkelighet, og mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi et menneske ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Dermed var det ikke særlig virkelighetsnært å gjengi personers tanker i ryddige, grammatisk korrekte setninger ettersom bevisstheten forholder seg både til logikk og assosiasjoner og følelser.

Romanen består av tre deler. Den første, Vinduet, er den lengste delen og foregår i løpet av noen timer. Fru Ramsay og hennes yngste sønn, James, sitter ved vinduet og leser. Maleren Lily Briscoe holder på med et bilde ute i hagen og scenen ved vinduet er en del av motivet. I innledningen spør James om de kan reise til fyret dagen etter og moren sier ja, hvis været blir bra. Men faren er uenig og James blir usigelig skuffet:

"Men", sa faren og stanset foran stuevinduet, "det blir ikke pent vær".
Hadde James hatt en øks for hånden, en ildtang, et hvilket som helst redskap som hadde kunnet flenge hull i farens bryst og drepe ham på flekken, så ville han ha grepet det. Så voldsomme var følelsene Ramsay vekket hos barna sine ved sitt blotte nærvær.

Et konfliktfylt forhold mellom far og barn kommer frem allerede her, og lengre ut i boken leser jeg at herr Ramsay blir oppfattet som en tyranniserende person av sine barn. Det er lite ytre handling og det som skjer formidles stort sett gjennom indre dialog. De to viktigste karakterene er fru Ramsay og Lily Briscoe, men det er mest fru Ramsay vi blir kjent med gjennom hennes indre liv. Hun er svært vakker og den som holder familien samlet:

I grunnen stod hele det motsatte kjønn under hennes beskyttelse; av årsaker hun ikke kunne redegjøre for; fordi de var ridderlige og tapre, fordi de forhandlet om traktater, styrte India og stelte med finansene; dessuten fordi deres opptreden ovenfor henne var slik at enhver kvinne nødvendigvis måtte finne behag i det; tillitsfull, barnlig, tilbedende; noe en eldre kvinne kunne aksepterer fra en ung mann uten å miste sin verdighet, og ve den unge piken - Gud gi at ingen av hennes døtre var slik! - som ikke følte verdien av dette, og alt det innebar, langt inn i margen.

 s. 7  

Traktater og finanser til tross; den ene kan ikke fungere uten den andre. Ramsay er avhengig av sin kones anerkjennelse og ros, og fru Ramsay trenger å vite at han erkjenner henne som hustru og samtalepartner. Hun unngår å belemre ham med hverdagslige ting, men plages av tanker om hva som er meningen med livet. Og hun tenker at døtrene bærer på et opprør om et liv som er annerledes enn hennes, hvor de "ikke alltid skulle stå på pinne for en eller annen mann". Lily er motsetningen til fru Ramsay; hun ønsker å realisere sine kunstneriske ambisjoner. Woolf var opptatt av å vise at ulike mennesker kan ha forskjellige oppfatninger av samme hendelse, og det er noe jeg synes kommer godt frem i Til fyret hvor perspektivet skifter ofte og en kort spasertur avdekker mye av personenes tanker. Det er dette jeg liker så godt med boken! Å få innblikk i det store isfjellet som befinner seg under overflaten; det indre liv.

Om kvelden samles familien og gjestene for å spise middag. "Men hva har jeg gjort ut av livet mitt?", tenker fru Ramsay idet hun setter seg. Oppsyn med maten og dekking av bordet er deler av fru Ramsays gjøremål og som hun behersker til fulle. Som vertinne klarer hun også å snu den litt ampre stemningen til harmoni, noe som viser hennes idealistiske egenskaper som kvinne.

Andre del, Tiden går, dekker et tidsrom på ti år og knytter sammen første og siste del. Første verdenskrig finner sted, fru Ramsay og to av barna dør og sommerhuset forfaller. I tredje del, Fyret, kommer herr Ramsay, barna og noen gjester til sommerhuset, blant annet Lily. Herr Ramsay og to av barna gjennomfører turen til fyret som ble planlagt ti år tidligere, og Lily fullfører maleriet hun begynte på for så mange år siden. James opplever at faren roser ham, og kan endelig løses fra tankene om å skulle stå imot tyranniet hans. Lily maler, tenker og får tingene i perspektiv. Spørsmålet om meningen med livet er stadig tilbakevendende og uten at hun får den store åpenbaringen innser hun at det er "de små daglige mirakler, glimt av lys, fyrstikker som uventet ble revet av i mørket" som utgjør livet. Romanen avsluttes med at Lily opplever et øyeblikk av lykkelig erkjennelse; "jeg har hatt min visjon".

"Kvinner kan ikke male, kvinner kan ikke skrive" sier en av gjestene, Charles Tansley, til Lily. I følge wikipedia har Woolf sagt at fyret er tilfeldig og uten symbolsk verdi, men en vanlig oppfatning blant feministiske litteraturkritikere er at det representerer herr Ramsays overlegenhet i forhold til sin hustru; hun blir den andre, slik Simone de Beauvoir skriver i boken Det annet kjønn (1949). Virginia Woolf ønsket ikke å bli kalt feminist, men i tidligere utkast av boken viser Lily Briscoe mer politiske og feministiske sider ved seg selv som senere ble tatt bort. For eksempel vil hun si noe ved middagsbordet men "she could not bear to be called, as she might have been called had she come out with her views as a feminist." Av ukjente årsaker valgte Woolf å stryke begrepet feminisme gjennom hele romanen. Ved fokus på hovedkarakterene fru Ramsay og Lily, men også de andre, sees den underliggende feminismen selv om romanen ikke i utgangspunktet er feministisk. De to hovedkarakterene er som sagt motpoler; fru Ramsay er den tradisjonelle husmor som sørger for at familien har det de trenger, og hun forsøker å Lily til å gifte seg. Lily på sin side ønsker ikke ekteskap og lever som kunstner uten mann og barn. Ingen av dem forstår at den andre er tilfredse med sine livsvalg. Lily blir symbolet på neste generasjon frigjorte kvinner. Men også fru Ramsay brenner for ting hun gjerne skulle ha gjort. Hvis hun hadde tid. Kanskje når barna ble større.    

Selvbiografisk er boken i det at Woolf tar opp sin opplevelse av morens død. Hun har skrevet at faren var en vanskelig, krevende og avhengig ektemann, og med så mange barn ble moren mer et nærvær enn en bestemt person for barna: "Husker jeg at jeg var alene med henne i mer enn noen få minutter? Alltid kom det noen å forstyrret". Britt Andersen, førsteamanuensis i litteraturvitenskap, har sagt at Woolfs følelser ble fryst fast og hun klarte ikke å sørge, men med Til fyret fikk hun bearbeidet sorgen (selv om hun ikke ble kvitt melankolien). Videre at Woolf kalte romanen for en elegi. "En elegi er en sørgesang som blir skrevet i anledning et dødsfall, og er et forsøk på å vinne tilbake nytt liv etter at noen døde og borte. Den beskriver ofte en reise over sjøen frem mot lys - elegien har gjerne motiver som en vandrer, en sjøreise". I moderne diktning betegner elegien et (sentimentalt) klagedikt uten hensyn til den ytre form (snl).

For å komme tilbake til den vanskelige boken som jeg nevnte innledningsvis så er det ikke bare syntaksen Woolf brukte som virkemiddel, men det er altså flere forhold som gjør boken vanskelig. Som "stream of consciousness"-teknikken og det at så mye blir sagt på få sider. Som må tenkes over. Hvordan er det når tankene seiler avsted? Plutselig, hvis jeg lot tankene fare kom jeg helt ut av lesingen og måtte lese om igjen avsnittet jeg holdt på med, eller hvis jeg ble forstyrret ville jeg kveppe og se opp og vanskelig finne tråden igjen. Dette er ingen bok å skumme gjennom for å si det slik, og jeg bruket lengre tid på denne en en annen som hadde tredobbelt antall sider. Og jeg synes det var fryktelig vanskelig å skrive om den!

Jeg har tidligere skrevet at Til fyret er en fantastisk bok som fikk meg til å minnes tiden da jeg lest Undset, men der Undset følger Olav og Kristin til bunns skifter Woolf perspektiv og noen ganger er det vanskelig å vite om det som står der er tanker eller utsagn - uten at det føles ubekvemt av den grunn. Hvordan de går og tenker om hverandre, men holder igjen blant annet for ikke å såre andre eller kanskje den andre ikke bryr seg.

Boken ANBEFALES!

Til fyret av Virginia Woolf
Originaltittel: To the Lighthouse
Oversatt av Merete Alfsen
Bok nr. 34 i Verdensbiblioteket, 2007
Norsk, bokmål
161 sider
Kjøpt, innbundet
Lesesirkel 1001 bøker