Wide Sargasso Sea ~ Jean Rhys

Wide Sargasso Sea er skrevet som en oppfølger til Jane Eyre, noe som er direkte årsak til at jeg la meg denne boken på minnet for mange år siden. Nå har jeg endelig lest den, og da sammen med Ina som har bokbloggen I Bokhylla. Vi har litt ulik oppfatning av boken, dels fordi Ina ikke har lest Jane Eyre, og dermed gikk glipp av den meningsfulle intertekstualiteten hvor dialogen mellom de to romanene gir interessante krysninger. Likevel, boken er i tre deler, og de to første gir ingen direkte koblinger til den nevnte teksten, men det er jo absolutt et pluss å ha lest Brontës kjente roman. Inas anmeldelse finner du her.

Handlingen i Wide Sargasso Sea er lagt til tiden før Jane forelsker seg i Edward Rochester, på øyen Dominica i Karibia, hvor Jean Rhys ble født i 1890 (hun døde i Exeter i Storbritannia i 1979). I Jane Eyre skriver Charlotte om det å kunne skape et liv for seg selv som kvinne, å være selvstendig uavhengig av ekteskap og samfunnets krav. Dette tar også Rhys opp i Wide Sargasso Sea, hvor hun poengterer den skjeve maktbalansen mellom menn og kvinner i ekteskapet. Hun skriver også om tema som rase, karibisk historie, slaveri og kolonialisme. 

Introduksjonen forteller at Sargassohavet er et vanskelig område å navigere i, lik situasjonen for romanes karakterer. I dette farvannet skal hovedkarakteren, Antoinette, bevege seg i. Det er for det meste fra hennes perspektiv romanen blir fortalt, men også ektemannens etter at hun giftet seg. Hans navn nevnes ikke, men ut fra hans forbindelser forstås det at han er den mannen Jane forelsker seg i senere, og dessuten nevnes Thornfield Hall mot slutten. Vi følger Antoinette gjennom oppveksten og frem til hun dør, og det spesielle med å lese boken er at jeg vet hva som skjer med henne. Gjennom det hun opplever og situasjonen hun er i, kan jeg se og forstå hva som fører henne frem til å bli The Madwoman in the Attic. I Jane Eyre representerer The Madwoman in the attic det gotiske elementet, mens i Wide Sargasso Sea kommer det mer indirekte til uttrykk ved at det skjulte aldri blir fullt avslørt. Og nettopp dette aspektet gjør romanen så utrolig spennende og interessant! Det at den mentalt syke, innesperret på et loft, får en stemme, opplevelser, følelser og rom for handling og virke. Boken anbefales varmt, spesielt for kvaliteten dens av menneskelig innsikt og hvordan Rhys belyser kvinners kamp for en selvstendig tilværelse.

Jean Rhys (født Ella Gwendolen Rees Williams) var en britisk forfatter, født på Dominica i Karibia. Hun er best kjent for Wide Sagrasso Sea, men har skrevet flere romaner og noveller. Hun debuterte med novellesamlingen The Left Bank i 1927, og er også kjent for romanene Voyage in the Dark (1934), Good Morning, Midnight (1939).

Wide Sargasso Sea av Jean Rhys
Penguin Classics, 1997
Utgitt første gang, 1966
Engelsk
151 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Jente, 1983 ~ Linn Ullmann

 

Første bok som jeg har lest av Linn Ullmann, og jeg kommer utvilsomt til å lese noen av de andre romanene hennes. Jeg likte skrivestilen, hvordan hun får meg engasjert i denne historien, for "gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig" (s. 75-76).

Karin er seksten år og bor i New York sammen med sin mor. Hun skulker skolen, drikker seg full, og er i det hele tatt på søken etter sin egen identitet, sin vei. Hun treffer en motefotograf som inviterer henne til Paris for å bli modell. Han er førtifire, de har sex, han tar bilder av henne, men hva mer har de sammen? Som voksen prøver Karin å finne ut av minnene sine, og å forstå den unge jenten.

Linn Ullmann skriver om sin egen opplevelse den gangen i 1983, hun sier selv at "historien har hengt over meg" og at hun "har prøvd å skrive denne boken siden [hun] begynte som forfatter i 1998". Jente, 1983 er tenkt som del av en trilogi, hvor De urolige (2015) er den første. Her er det ett hovedtema i hver bok; minner, begjær og raseri.

Det kan argumenteres for at selvbiografiske bøker som dette er unødvendige, i alle fall for offentligheten. Ville boken blitt like godt mottatt om det var jeg som hadde skrevet den? Retorisk, kanskje, men like fullt et betimelig spørsmål. Når vi skal fortelle historiene om våre liv er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på. Vi husker så forskjellig, og dermed blir minnene ulike. Ullmann er opptatt av hukommelse, men sier at glemselen er vel så viktig fordi den åpner for forestillingsevnen. En klisterhjerne har ikke rom for diktning, da kan man ikke forestille seg hva som skjedde eller hva som kan ha skjedd. 

Når jeg skriver i notatboken min, vet jeg at det ikke skal publiseres og jeg trenger ikke å forme det, selv om det er en fin øvelse å gi erfaringene og tankene form. Men det er positivt at forfattere deler sine opplevelser og hvordan det har påvirket livene deres. En jeg snakket med om Jente, 1983, stilte spørsmålet: trenger vi virkelig bøker som dette, som graver i fortiden og utleverer både seg selv og andre? Ja, sa jeg, det trenger vi. For det er fint å vite at andre også går rundt med opplevelser de ikke blir ferdig med, som har vært med på å forme dem som mennesker, selv om disse opplevelsene ikke er sensasjonelle eller unike. Men for personen selv er de unike og de har betydning for forståelse av en selv. Og Linn Ullmann har en gripende skrivemåte, det er besettende og tankevekkende. 

Så ja, jeg vil absolutt anbefale denne boken, for akkurat som med Arv og miljø, kan det handle om å bli fri. Å forstå, akseptere og tilgi seg selv, og på den måten frigjøre seg.

Jente, 1983 av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2021
Norsk
261 sider
Innbundet, kjøpt

Bjørnekvinnen ~ Karolina Ramqvist

 

En dag i desember var jeg innom biblioteket, og ble gående mellom reolene med skjønnlitteratur, uten noe konkret mål. Hånden gled over bokryggene, og stoppet ved en med hvitt omslag og enkel svart skrift. Tittelen Bjørnekvinnen tiltalte meg. Den ble med meg hjem, og lest i løpet av kort tid. 

Baksideteksten:

I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overleverer de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.

I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, og blir som besatt. Noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var og hvem hun nå er blitt.

Karolina Ramqvist er en av de mest innflytelsesrike svenske forfattere og feminister i sin generasjon, og i Bjørnekvinnen skriver hun en altoppslukende metaroman om eksil, ensomhet og det å være kvinne.

Allerede i starten ble jeg nysgjerrig, da jeg-fortelleren (forfatter, kvinne) sier at det ikke finnes noen begynnelse eller slutt på denne historien. Og hva kan det faktisk slås fast som fakta om Marguerite? Svært lite, men bokens hovedperson graver og leter. Hun hørte fortellingen fra en venn for lenge siden, og siden har hun tenkt på henne konstant. Hvordan hun så ut, kledd i bjørneskinnene og istykkerslitt høyhalset kjole, eller naken med bloduttredelser, hva hun gjorde, hvordan hun overlevde. Men også hvordan hun gjorde seg klar til reisen, og rideturen til havnen, forholdene om bord på skipet og ilandsettelsen. Alle detaljene. Hovedkildene er Heptameron av dronning Margrete (Marguerite) av Navarra (1492–1549), og historier av François de Belleforest og André Thévet, samt Elizabeth Boyer som skrev mange bøker om historiske kvinner, blant annet Marguerite de la Rocque.

Skrivemåten er personlig og nær, sett fra jeg-fortellerens synsvinkel og leseren får hennes opplevelse av historien om Marguerite, hva hun finner ut og hvordan hun setter det inn i en sammenheng, men like mye er dette historien om henne selv. Det er det som er så spennende, og her har Karolina Ramqvist har virkelig skrevet en bok til ettertanke! Ikke minst handler det om skriving og fortellinger, og hvordan jeg-fortellerens historie flettes sammen med Marguerites, både i et historisk og et feministisk perspektiv. Det feministiske er ikke et høylytt rop, men kommer til uttrykk mer indirekte ved blant annet der jeg-fortelleren samtaler med og betrakter sin tenåringsdatter, hvor generasjonsforskjellene blir så tydelige etter hvert som hun forsker i historien fra 1500-tallet. Men også der Ramqvist spinner en rød tråd mellom alt dette og jeg-fortellerens liv, tanker og opplevelser. 

[...] Ved siden av meg på setet lå en pocketbok jeg skulle lese på flyet, det var et essay av en amerikansk journalist som hadde bekymret datteren min på grunn av sin tittel: Derfor er jeg ikke feminist. Et feministisk manifest (...)

Diskusjonene våre hadde i flere år handlet om identitet og identitetspolitikk i forskjellige former, og jeg hadde likt å få innblikk i tankene hennes og også gledet meg over hvordan teorier som jeg selv hadde interessert meg for mange år tidligere, da de ble ansett for å være verdensfjerne og irrelevante, nå synes å ha "sivet ut" på akkurat den måten man den gangen sa at de aldri kom til å gjøre.

s. 61

Det er mesterlig gjort, og jeg tror jeg har funnet en ny favorittforfatter. 

Ønsker alle leseglade et strålende 2022 :)

Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Originaltittel: Björnkvinnan, 2019
Gyldendal, 2020

Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
336 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Petals of Blood ~ Ngũgĩ wa Thiong'o

Petals of Blood ble jeg oppmerksom på i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, til kategorien forfatter fra Afrika. Ifølge snl er boken en skarp kritikk av korrupsjon og utbytting i det moderne Kenya, utgitt på norsk under tittelen Blodige kronblad. Jeg ble fort oppmerksom på dens viktighet da jeg leste introduksjonen, men mest av alt fordi teksten bærer sterkt preg av hvordan forholdene var i Kenya under nykolonialismen. Dette gjør det vanskelig å skrive om den, den er så kompleks!

Baksideteksten forteller at "So eplosive was the theme of this novel that when it was fist published in 1977, its author was taken into custody and held without charges by the so-called liberal Kenyan govenment, inciting intenational protests on his behalft. Yet even Ngũgĩ's blistering criticism of the legacy of colonialism burns with hope for the future."

Romanen tar for seg Kenyas historie, og den utforsker politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England. Utdanning er også et viktig tema. Hovedhandlingen utspilles i den lille landsbyen Ilmorog, hvor læreren Munira kommer for å undervise på skolen der. Han sliter med valg han har tatt, eller mest valg han ikke tok, og synes det er greit å være på dette bortgjemte stedet hvor han kan ta seg en øl eller to i baren til Abdulla. Abdulla kjempet i frigjøringskrigen og så frem til alt det positive ved den nye Kenya, men til slutt havnet han i den lille landsbyen hvor han startet opp en bar. Hit kommer også Wanja, barnebarn til en av landsbyens eldre og som står for tiden før, særlig i det at hun utfører alle de tradisjonelle seremoniene. Wanja får jobb i baren til Abdulla, og hjelper ham med å utbedre den og gjøre den mer populær. En tidligere elev av Munira, Karega, dukker opp for å få belyst noen saker fra den tiden.

Rammen for historien er en brann hvor tre mennesker mistet livet. Hvem stod bak? De tre som døde har alle medvirket til urettferdighet og dårlige forhold ovenfor de fire hovedkarakterene og alle har mulige motiv. Underveis når dette avdekkes, får vi mange tilbakeblikk fra ulike tidsperioder, og særlig Munira oppdager i sin selvransakelse både gamle sår og ubehagelige sider ved seg selv. Det å lese denne romanen gir innblikk i historien til en nasjon og folks strev for å få endene til å møtes, men det er også interessant å lese om enkeltmenneskers personlige historie og hva som gjør at de tar valg som de gjør. 

Absolutt en bok det er verdt å lese! 

Petals of Blood av Ngũgĩ wa Thiong'o

Penguin Classics, 2005

Utgitt første gang, 1977

Engelsk

410 sider

Paperback, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Professorn ~ Charlotte Brontë

De tre Brontë-søstrene, Charlotte, Emily og Anne, utga en diktsamling (Poems) i 1845, og en stund senere sendte Charlotte sin første roman, The Professor, til ulike forlag uten den ønskede responsen. Dermed ble ikke romanen utgitt før i 1857, altså etter hennes død. I mellomtiden skrev hun romanene Jane Eyre (1847), Shirley (1849) og Villette (1851). Hittil har jeg lest Jane Eyre og Villette, og nå altså The Professor. På svensk. Her må jeg bare si at engelsk hadde vært bedre, jeg innbiller meg i alle fall at lesingen ville hatt lettere flyt og at teksten ville fortont seg mer troverdig ved å lese det på hennes språk slik hun selv skrev det. 

Uansett, det sies at boken er inspirert av Charlottes opphold ved skolen i Belgia og hennes vennskap med Constantin Heger. Hun og Emily ønsket nemlig å starte en landsbyskole i Haworth og for å få mer kunnskap i fremmedspråk reiste de til Hegers skole i Brussel. Charlotte fikk følelser for Heger, og sendte flere kjærlighetsbrev til Heger etter hun kom tilbake til England, som oftest uten å få svar, og dette ble inspirasjon også til de andre romanene. 

Litteraturforskeren Thomas Sjösvärd skriver i forordet at det er flere måter å lese romanen på, og at den ved første øyeblikk er uten skygger og overraskelser, men på nært hold vil man oppdage dybdene og at skyggene kommer frem. Han trekker tråder mellom tiden boken ble skrevet i, Victoriatiden med sin strenge form, og samtidens endringsvillige krefter og ikke minst mange forfatteres eksperimentering av måter å uttrykke seg på. Det er her, sier Sjösvärd, at vi ikke må overse dybden og skyggene hos Charlotte der hun uttrykker seg ledigere enn mange samtidige.

Jeg ble overrasket over at romanen er fortalt fra et mannlig perspektiv, nemlig William Crimsworth. Det tok litt tid før jeg ble vant til det, fordi jeg forventet en kvinnelig fortellerstemme. Men hvorfor ikke? Hvis Charlotte synes hun fikk uttrykt seg på denne måten, er jeg mer enn villig til å lytte. Og hun har selv sagt at "the middle and latter portion of The Professor is as good as I can write…It contains more pith, more substance, more reality, in my judgment, than much of Jane Eyre.” 

Vi møter William på et tidspunkt der han oppsummerer sitt liv frem mot sitt nåværende ståsted i livet. Han nevner oppveksten uten foreldre, begunstiget av rike slektninger og på grunn av dette et uuttalt krav om takknemlighet. Da han avslår onkelens tilbud om å bli prest, får han ikke mer hjelp fra den kanten, men etter å ha kontaktet broren, som er fabrikkeier, får han en stilling. Her får han absolutt ingen fordeler på grunn av slektskap, snarere tvert imot. Broren mener han må arbeide som andre, helst mer og med større engasjement, men William kjenner på det å bli ydmyket. Er broren sjalu på hans arbeidsinnsats og intellekt, eller er det statusen som gjør at han behandler William ovenfra og ned? William begynner å tvile på om dette er stedet for ham, han finner ikke tilhørighet og opplever en overfladisk livsholdning og tilværelse som han ikke ønsker å være en del av. 

Det som er så spennende med denne romanen, er at Charlotte beskriver helt vanlige folk og hverdagslige hendelser, og det er ingen hemmeligheter på loftet. William drar til Brussel for å undervise på en skole for gutter, og underveis dveler han ved moralske dilemma og tanker om hvordan han ønsker å leve livet sitt, og han finner vennskap og kjærlighet. Hva mer kan vi ønske oss?  

Charlotte brukte materialet fra The Professor i Villette, hvor Paul Emanuel er en forlengelse av karakteren William Crimsworth, og vi kan forstå Williams følelser og sinnstilstand uten at de store følelsesutbruddene dominerer. Men bare det at vi gjerne assosierer Charlotte Brontë utelukkende med Jane Eyre, er god nok grunn til å lese den. Jeg gledet meg i alle fall over å lese Charlottes første romanen, og anbefaler den varmt videre. 

Charlotte Brontë (1816-1855) var en engelsk forfatter, født i Thornton i Vest-Yorkshire. Hun hadde fem søsken, hvorav to av dem var forfatterne Emily og Anne. Flere av Charlottes romaner hører til den engelske litteraturens klassikere.

Romaner av Charlotte Brontë:

Jane Eyre (1847)
Shirley (1849)

Villette (1853)
The Professor (1857)

Professorn av Charlotte Brontë

Originaltittel: The Professor

Oversatt av Anna-Karin Malmström Ehrling og Per Ove Ehrling
Modernista, 2016
Utgitt første gang, 1857
Svensk
303 sider
Innbundet, kjøpt

House of Leaves ~ Mark Z. Danielewski

House of Leaves er Mark Z. Danielewskis debutroman fra 2000, og en knakende god en, men også til tider irriterende. Boken er meget spesiell, både plottet og layouten (jf. en smakebit jeg hadde tidligere). Danielewski har eksperimentert med typografien på en spennende måte, og det grafiske designet forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.   

Det er utrolig mye å si om boken, men det viktigste må være at den er ulik andre bøker jeg har lest. Jeg-fortelleren, Johnny, suser rett inn i en mørk, skremmende tilværelse da han begynner å lese en samling med papirer og notater som han har funnet. Det viser seg å være et manuskript kalt The Navidson Record. Johnny ordner og sorterer papirene, og etter hvert som han leser sniker det seg et mørke innover ham som truer med å ta fra ham forstanden. 

Manuskriptet er skrevet av en nylig avdød eldre mann, Zampanò, og er en slags filmkritisk avhandling av en dokumentar, House of Leaves, laget av den prisvinnende fotojournalisten Will Navidson. Navidson gjorde opptak av livet i huset han flyttet inn i sammen med familien, og etter en stund viser det seg at huset er større på innsiden enn på utsiden, og en døråpning som rommer irrasjonelle størrelser. Inne i korridoren befinner det seg en altoppslukende mørk stillhet som av og til spjæres av en gjennomtrengende knurring.

Teksten har mange fotnoter og henvisninger til appendiks, samt Johnnys egne notater og fotnoter. Leseren blir trukket med i en stream of consciousness (Johnny), blandet med den grøssende beskrivelsen av huset og de vitenskapelige kommentarene. Boken har altså mange lag og flere handlinger. Johnny, som er den som bearbeider papirene og får utgitt manuskriptet, bearbeider samtidig sine traumer og sorg. Navidson og familien får vi kun høre om i 3. person gjennom dokumentarfilmen og hva andre har uttalt og/eller teoretisert. På den måten har Danielewski lagt inn flere fortellerstemmer og synsvinkler. Det er her det ble en smule irriterende innimellom, for langt inne i Johnnys bevissthetsstrøm måtte jeg bla langt tilbake for å hente meg inn i manuskriptet igjen. House of Leaves har dermed også flere tema, hvor jeg tenker at hovedtemaet er å utforske seg selv, og det som befinner seg i sinnets irrganger. Det er så mange intertekstuelle referanser at det blir umulig å følge opp, men det er heller ikke meningen ettersom hele romanen er fiksjon. Samtidig er det å lese House of Leaves på samme måte som Johnny leser Zampanòs manuskript. Komplisert? Litt, men etter å ha lest den en gang, får jeg lyst til å lese den på nytt, fordi jeg mistenker enda flere lag. 

House of Leaves er virkelig en original og interessant bok jeg kan anbefale, denne blir ikke glemt med det første!

Mark Z. Danielewski er en amerikansk forfatter, født 1966 i New York. Han er mest kjent for debutromanen House of Leaves (2000), og hans bøker beskrives som en eksperimentell form, med komplekse narrativer i flere lag, typografisk variasjon, og inkonsekvent sidelayout, en stil kjent som ergodisk litteratur (wikipedia).

House of Leaves av Mark Z. Danielewski
Pantheon Books/Random House, 2000
Engelsk
710 sider
Paperback, kjøpt

Lyst mørke ~ Geir Jacobsen

Endelig har jeg også fått lest Lyst mørke, en nydelig debut av Geir Jacobsen som har gitt meg en fin leseopplevelse, og jeg er glad for at forfatteren gjorde alvor av lysten til å skrive bøker. Forhåpentligvis kommer det mer fra den kanten. 

Baksideteksten:

Tresomheten hadde bare vart i tolv lyse timer og ingen netter. Jeg drømte allerede om å være tilbake til oss fire. Vi var nybegynnere i å miste, og finstemt balansekunst på fire minus ett bein virket så langt ikke å være noe for tre amatører som oss selv."

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

I Lyst mørke skriver Jacobsen lett og fengslende om et alvorlig tema. Det er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Historien er sett fra den 13-årige jeg-fortellerens synsvinkel, hvordan det oppleves at faren blir syk og dør, samt tiden etterpå. Gjennom romanen får vi også innblikk i oppveksten og i hvor stor grad faren har hatt innvirkning på utviklingen av den unges tanker og følelser, "jeg skrudde tiden tilbake...". Sånn sett er det tre ulike tidsperioder; jeg-fortellerens nåtid, tiden da faren var syk og oppveksten. En yngre søster, Siri, og moren er også sentrale karakterer i romanen. De er familie, de er fire. Når faren dør, må de lære seg å være tre, og samtidig leve med savnet etter den fjerde. Som fortelleren sier, har de en ny tidsregning; før og etter. Fortelleren balanserer på kanten av lys og mørke, med mange mørke tanker og det er flere ganger på nippet at balansen tipper over til det mørkeste mørke.  

Det er artig å lese en roman fra åttitallet, med fotball, musikk og annet som hører den perioden til. Faren hadde kunnskap om alt, og mye av det fant han på selv. Han sa aldri "vet ikke", da improviserte han i stedet. En ganske ukonvensjonell far, med en vidunderlig fantasi, livshistorie og hvordan han viser sine barn verden.  

Slutten er åpen og ganske overraskende. Ikke at jeg forstår det slik at det kommer en oppfølger, men at leseren selv kan gjøre seg sine tanker om veien videre, som er positiv og lys. Anbefales!

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Forlagshuset Publica, 2021

Norsk

300 sider

Innbundet, lese-eksemplar