Jeg har kommet ganske langt i boken
Storm i juni av Irène Némirovsky,
hver morgen leser jeg noen sider før jeg drar avgårde til skole eller jobb. Å stå tidlig opp og drikke kaffe, lese avis og bok er egentlig en ypperlig morgenrutine i en travel hverdag. Uten denne spørs det om jeg hadde kommet gjennom en eneste av de påbegynte bøkene. Nå var det ikke meningen å snakke om boken jeg leser, men om forfatteren. Det er nemlig med
hennes egen dramatiske historie i bakhodet at bokens handling trer frem spesielt dramatisk.
Irène Némirovsky var en russisk-fransk forfatter av jødisk slekt, født 1903 i Kiev. Hennes mest kjente verk er den posthumt utgitte romanen
Suite Française, altså
Storm i juni. Den første romanen
David Golder som hun begynte på i 1925 og ga ut i 1929, gjorde henne til en kjent og respektert forfatter i Frankrike. Selv ble hun overrasket over at hennes "lille roman" ble møtt med begeistring og lovprisninger.
Familien Némirovsky hadde gjort det godt innen kornhandel, og Irènes far var en av Russlands rikeste banksjefer. Irène vokste opp under tilsyn av guvernanten da foreldrene fulgte lite opp i hjemmet, og mangel på omsorg og kjærlighet gjorde henne til et ulykkelig og ensomt barn som henga seg til bøkene og skrivingens verden. Da Irène var femten flyktet familien til Frankrike etter den russiske revolusjonen, men en flammende antisemittisme gjorde livet i det nye landet vanskelig.
Hun giftet seg i 1926 med Mikhail Epstein, og konverterte sammen med sine døtre til
Den romersk-katolske kirke i 1939, men til tross for sin berømmelse ble søknadene om fransk statsborgerskap avvist. I 1940 ble de ofre for nazistenes raselover som sa at alle med jødiske forfedre, uavhengig om de selv praktiserte den jødiske religion, skulle betraktes som jøde. Sammen med døtrene forlot de Paris og bosatte seg i en landsby i øst.
Juni 1942 ble hun arrestert som statsløs jøde av det franske politiet og deportert til Auschwitz hvor hun i følge det offisielle leirkartoteket døde av tyfus. Ifølge senere kilder skal hun ha blitt drept i gasskammeret 17. august 1942.
Til sammen skrev Iréne Némirovsky femti noveller og femten romaner, og betraktes i dag som en av de største forfatterne i 1900-tallets eruopeiske litteratur. Fire av bøkene er oversatt til norsk. Hun skrev også i antisemittiske tidsskrifter og omgikk folk fra ytterste høyre side. Det er diskutert hvorvidt Iréne var påvirket av anti-jødiske holdninger og selvhat. Hennes beskrivelser av pengegriske jøder ble i alle fall godt mottatt av trettitallets antisemitter, men selv nektet hun aldri for at hun var jøde. Hun beskrev jøder slik de ble behandlet, og der bøkene hennes har trekk av antisemittisme er det mer et utslag av tidens jødiske selvhat.
Historien om hennes liv er like fascinerende og dramatisk som hennes fortellinger.
I Guds barmhjertighet møter vi jordmoren Hillevi som i 1916 kommer til Svartvattnet i Jämtland hun er utdannet i universitetsbyen Uppsala og er full av viten om hygiene og ønske om å gjøre noe for andre mennesker. Møtet med den barske tilværelsen blir helt annerledes enn hun hadde forestilt seg, men hun klarer å skape en tilværelse for familien. Fortelleren i romanen, Kristin, er en samejente som blir tatt i mot som forsterdatter av Hillevi. Det er hun som sikrer forbindelsen mellom de levende og de døde, og som formidler den grunnleggende følelsen av å være stilt utenfor et fellesskap som er så levende skildret. Mennesket er et ømtålelig vesen; den som ikke er som andre, må kjempe for ikke å gå under. Dette gjelder alle de tre hovedpersonene: Hillevi, Kristin og unggutten Elis, som rømmer til Norge for å unnslippe farens brutalitet.
I andre bok, Morgen kommer, blir krigen et sentralt tema for hvordan livene til menneskene i Svartvattnet endrer seg. Hillevi og Tronds datter, Myrten, er blitt voksen og drar til Stockholm. Med seg har hun en hemmelighet som ikke en gang fostersøsteren Kristin vet om. Men så har Kristin sine egne tap, likevel prøver hun å trenge gjennom glemselen og forbinde det gamle med det nye. Elis, kunstneren, er tilbake i Sverige og han har også sine hemmeligheter. Den kampen forrige generasjon måtte føre for ikke å gå under, må denne generasjonen fortsette enten det gjelder retten til kjærlighet, til kunstnerisk utfoldelse eller til å føre videre arven fra flere kulturer uten påtrykk fra noen.
Tredje bok, Skrapelodd, forteller om sterke kvinneskjebner i den jämtlandske bygden Svartvattnet på 1900-tallet. Her er historien om presten Ingefrid, som kommer tilbake til forfedrenes jord, og om hvordan dette besøket setter hennes eget liv og hennes religiøse tro på nye og avgjørende prøver. I bygda bor også den berømte glasskunstneren Elias Eriksson. Ingefrids og Elias' liv flettes sammen, deres livshistorier nøstes opp - og en avgjørende avsløring kommer nærmere og nærmere. Kerstin Ekman er en utrolig forteller, og hun fører oss inn i et tidløst landskap fylt av spennende menneskeskjebner, historier og myter. For denne boken mottok hun den prestisjefylte Augustprisen 2003.
Jeg leste ut The Moonstone september i fjor, men har jo helt glemt å skrive et avsluttende innlegg om boken! Den var satt opp til april-lesing i Lesesirkel 1001 bøker, og da var jeg omtrent halvveis.
