Perlehviskeren ~ Cathrine L. Wilhelmsen

Da jeg skrev en smakebit fra boken Perlehviskeren nevnte jeg at parateksten var nydelig, og at jeg var spent på om den videre lesingen stod i stil med omslag og illustrasjoner. Det gjorde den. Jeg lot meg absolutt rive med av eventyret. Eller fantasyhistorien, som den godt kan kalles. Dessverre har jeg ikke fått anledning til å lese boken for barna på jobb, ettersom ferien er rett rundt hjørnet. Og - fordi vi har lest serien om Sarin samt sett på Ninjago. Men jeg skal ta den med til høsten, for jeg tenker dette er en bok de eldste kan ha utbytte av. 6-9 år nevnes som alder hvor barn har "en forestillingsevne som gjør at de fryder seg over sjongleringene mellom alvor og humor, skrekk og glede samt virkelighet og fantasi. Perlehviskeren byr på dette og gir samtidig muligheten til å filosofere over et alvorlig tema."

Boken handler om Julius som skal feire jul hos mormor og morfar i deres store hus med smijernsport, ringeklokke og lønneallé. Som skapt for magiske stunder! Og det blir det denne gangen, for Julius er syv år og da det er tid for Den Store Overrekkelsen får han av besteforeldrene en glasskule med en by på innsiden. Tilbake i hverdagen opplever han at faren forteller noe han ikke forstår og han setter seg for å tegne slik han pleier for å sortere tankene sine. Det er da merkelige ting skjer; fargeblyantene virker ikke og da han kikker i glasskulen blir han "sugd inn i en malstrøm av glitter, snø og farger".

Min rasjonelle tankegang tilsier at han maner frem denne eventyrverden fordi han er i et følelsesmessig kaos, men ettersom jeg liker godt fantasysjangeren er jeg mer enn villig til å være med på ferden. For nå havner Julius i en annen verden, inni glasskulen. Akkurat som han hadde drømt om! Vent litt...hva vet jeg om hva syvåringer drømmer om? Min datter på snart tjue fortalte meg hin dagen om da jeg for mange år siden snakket om hvorvidt vi kunne være sikker på om det vi opplevde var virkelighet. Tenk om vi bare drømte alt sammen! Eller tenk om vi var i en annens drøm! Hun hadde tenkt mye på det, og til og med vært redd for å sovne i frykt for aldri å våken igjen. En tanke jeg ikke hadde ofret i filosofiens øyemed.

Historien i Perlehviskeren følger et tradisjonelt mønster med hjem-borte-hjem hvor Julius drar på en reise for så å vende hjem igjen, samt at den inneholder det magiske tallet tre. Det er tre nøkler han må finne for å gjenvinne fargekreftene. Reisen innebærer at han erkjenner det faren har fortalt ham om at foreldrene skal skilles, og han kommer sterkere tilbake. Boken handler også om vennskap, og hvordan uhyggen i ord kan overvinnes ved et trygt og varmt forhold til noen man har tillit til.

Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det kunne oppleves å høre denne historien som barn. Vanskelig å si, men som voksen liker jeg språket godt. Min erfaring tilsier at bland annet Astrid Lindgren og Harry Potter fenger, her skjer det saker og ting fortløpende og språket utfordrer. Noe av språket i Perlehviskeren forutsetter en viss kunnskap, som det språklige bildet om at han var i midten av en stor kjærlighet på pinne (s. 25), og dermed bidrar til utvidet ordforråd. Likevel tenker jeg at handlingen hadde litt for lite fart og spenning, til og med for målgruppen. Men til syvende og sist satt jeg uansett igjen med følelsen av å ha lest en fin fortelling om Julius som bearbeider det han føler da han får vite at foreldrene skal skilles. Som nevnt er forfatterens intensjon å "lage en historie rundt skilsmisse sett fra et barns perspektiv". Hun ønsker at den kan bidra til at barn lærer å snakke om vonde følelser. Det kan den nok, men jeg tenker at da må historien snakkes aktivt om. Den kan også bidra til at andre som ikke står midt oppi en skilsmisse får informasjon og kunnskap om dette som kan være vanskelig å snakke om.

Selve boken er herlig å holde og bla i. Sidene er tykke og gir en fabelaktig følelse i hendene, og akvarellillustrasjonene av Petter Winther gir liv til handlingen og personene. Hvorvidt boken er sett fra barns (egne) perspektiv, eller et barneperspektiv (våre voksnes perspektiver på barn), vil være en interessant diskusjon. Det skal jeg ikke gå inn på her, fordi jeg tenker at bokens intensjon vil kunne bidra til å gi barn en opplevelse av uansett hva man føler så er det greit, men at det er viktig å snakke om.

Perlehviskeren av Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner av Petter Winther
Kolofon forlag, 2015
Norsk, bokmål
158 sider
Innbundet, lesereksemplar

Bokryggpoesi #1

Fredagens bokryggpoesi er gjenoppstått, i alle fall for en stund ifølge Marianne, så jeg hiver meg på utfordringen med disse bokryggene:

Kvinner

som løper med ulver

ved neste nymåne

Stormfulle høyder

PARADIS

Se innom Pias kulturkrok for mer poesi denne fredagen :)

Persuasion ~ Jane Austen

Jeg leser videre i Jane Austens samlede verker og i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker har jeg nå lest Persuasion, om enn noe seint i forhold til lesesirkelens plan. Men lest er lest, og jeg skal forsøke å si noe om boken som er den siste Jane Austen fullførte. Ifølge wikipedia startet hun på den like etter Emma (august 1815), og skrev den ferdig i august 1816. Romanen ble utgitt posthumt i desember samme år som Austen døde (1817), men ble datert til 1818.

Persuasion handler om Anne Elliott som åtte år tidligere er blitt overtalt til å takke nei til å gifte seg med den kjekke Captain Frederick Wentworth. Hun var dypt forelsket, og det var gjensidig, men selv om han åpenbart hadde mange gode egenskaper, var han fattig og kunne ikke forsørge henne. Sånn sett er romanen lite typisk Austen, fordi den starter der Anne som tjueåtteåring allerede har opplevd kjærligheten.

Min mister gjør det fremdeles vanskelig å lese!

Annes far, Sir Walter Elliott, er temmelig selvopptatt og leser stadig i boken The Baronetage of England, en liste over engelske baronetter, da han selv er baronnett og svært opptatt av egen status i samfunnet. Søsteren, Elizabeth deler hans interesse, men for Anne er boken en påminnelse om at hun er singel og at hun ifølge samfunnet burde gifte seg med en mann av tittel. Da familien får økonomiske problemer og må redusere utgiftene, leier de ut hjemmet sitt, Kellynch Hall, og bosetter seg i Bath for en periode. Anne er usikker på om hun vil trives i Bath og besøker sin andre søster, Mary, som er gift og bor like ved. De som har leid Kellynch Hall er ikke mindre enn Frederick Wentworths søster og mann, og selvfølgelig kommer Wentworth på besøk til søsteren. Snart krysser veiene til Anne og Frederick, med de følelser og komplikasjoner det medbringer.

Uansett; for faren er Anne bare Anne, det er lite han beundrer hos henne og han har ingen håp om å se hennes navn i sin favorittbok. Mary hadde tross alt giftet seg respektabelt, men det var Elizabeth han satte sin lit til og som får all hans oppmerksomhet. Det er sommer 1814, og Sir Walter er i dyp gjeld. Anne foreslår en omfattende innskrenking av utgiftene for å holde kreditorer på avstand, men faren og søsteren går ikke med på å oppgi komforten. Da vil de heller leie ut Kellynch Hall.

At hun lot seg overtale til å bryte forlovelsen til Wentworth har skygget for all glede siden, og "an early loss of bloom and spirits had been their lasting effects." Anne klandrer ikke andre for dette, ei heller seg selv, men angrer likevel på at hun lot seg overtale. Da familien skal reise til Bath, klager søsteren over helsen. Anne blir glad for å sees på som nyttig, og flytter inn hos søsteren for å hjelpe henne med hus og barn. Selv om det er mye som plager henne, bedrer humøret seg. Bare det å bli lyttet til er en fantastisk følelse! Etter noen uker får hun vite at Wentworth skal besøke sin søster, og når deres veier krysses oppdager begge at følelsene for hverandre fremdeles er sterke. Omstendighetene gjør det imidlertid vanskelig for dem, samt at de ikke helt kan stole på den andres følelser. Etter en tid reiser Anne til faren og søsteren i Bath.

Det er ikke slik at Anne mangler kavalerer. For eksempel er en slektning, William Elliott, interessert i henne, men hun føler det er noe som ikke stemmer med hans karakter. Ut fra samtaler og observasjoner ser hun at han er en overfladisk type som kun er ute etter penger og tittel. Jeg synes Anne har god dømmekraft, og det er irriterende å lese om faren og søsteren som ikke tar hensyn til hennes meninger og tanker. Da Wentworth kommer til Bath er det utelukkende for å møte Anne, og etter mye om og men snakker de ut og finner sammen.

You pierce my soul. I am half agony, half hope. Tell me not that I am too late, that such precious feelings are gone for ever. I offer myself to you again with a heart even more your own than when you almost broke it, eight and a half years ago. Dare not say that a man forgets sooner than woman, that his love has an earlier death. I have loved none but you. Unjust I may have been, weak and resentful I have been, but never inconstant.

Side 1370

Skrevet av Captain Wentworth i et brev til Anne Elliott

Det ender med lykke, selv om veien dit er kronglete. Som nevnt tidligere ender Austens romaner alltid lykkelig for de som fortjener det. Sånn sett er det ingen overraskelse; "who can doubt of what followed?" (s. 1377), men det er å lese hvordan det går til som er fornøyelig. Og spennende! Austens bøker er utrolig velskrevet, og selv om språket er gammeldags på mange måter kommer man fort inn i det. Hvilket yrke Frederick Wentworth har betyr ikke noe for Anne, men i og med at han er forfremmet til kaptein er han ikke lengre en "nobody" og kan aksepteres av faren som en respektabel ektemann for henne. Persuasion har ikke mye av det humoristiske elementet som i de andre romanene Jane Austen skrev, men samfunnssatiren er absolutt til stede. Og som i Mansfield Park viser Austen sin ironiske fortellerstemme som poengterer realiteter og ikke sentimentale romanser.

Persuasion av Jane Austen
Norsk tittel: Overtalelse
Wordsworth Editions Limited, 2004 (samleutgave)
Engelsk
157 sider
Pocket, gave
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag: Perlehviskeren

Det første jeg tenkte da jeg åpnet bokpakken med Perlehviskeren var wow! for en nydelig bok! Cathrine L. Wilhelmsen har skrevet en barnebok om Julius som opplever at foreldrene skal skilles, og forfatterens intensjon er å "lage en historie rundt skilsmisse sett fra et barns perspektiv". Hun ønsker at den kan bidra til at barn lærer å snakke om vonde følelser.

Handlingen starter med at Julius gleder seg til å feire jul hos mormor og morfar, det er noe av det beste han vet:

I det store huset deres kunne han løpe og rope så mye han ville sammen med de andre kusinene og fetterne. Og enda bedre var det at huset var så stort at det var lett å gjemme seg for de voksne. En hel dag kunne gå uten at noen blandet seg i hva barna gjorde. Helt i fred kunne de finne opp hemmelige leker og dikte opp magiske verdener.

s. 7

Boken begynte jeg å lese i går og nå gjenstår det å se om innholdet står i stil med omslag og illustrasjoner; om de magiske verdenene utspiller seg slik at det er mulig å la seg rive med inn i eventyret.

Var Jane Austen en prippen frøken?

Om Jane Austens kjærlighetsliv er det skrevet en hel del, til tross for at vi ikke vet en døyt om det. Det vi har kjennskap til om hennes liv kommer fra romanene og brev, og etter å ha lest bøkene kan vi spekulere i hvordan hun levde. Ble hun forelsket? Opplevde hun en kjærlighet lik romansene hun skrev om? Mange har lansert teorier om nettopp dette, den vanlige er den om Tom Lefroy.

Fra brevveksling mellom Jane og søsteren Cassandra vet vi at Jane møtte Lefroy i 1796, og skrev til Cassandra at "He is a very gentlemanlike, good-looking, pleasant young man, I assure you". De danset og, angivelig, flørtet. Sommeren 1801 reiste familien Austen til Devon hvor Jane møtte en ung gentleman som tydeligvis ble tiltrukket av henne. Hans navn og yrke er ukjent, men han var pen, intelligent og sjarmerende. Jane likte ham svært godt, ifølge brevene. Etter noen uker måtte han reise, men skulle visstnok komme tilbake. Det gjorde han ikke. Mer vites ikke, for mange av brevene er forsvunnet etter dette, og vi vet at Cassandra brente en hel bråte med brev etter Jane's død. En teori er at dette var en Dr. Samuel Blackall. Ifølge brevene tyder det på at Jane sa ja til å gifte seg med Harris Bigg-Wither i 1802, og at hun forelsket seg i en som døde kort tid etter. Men vi vil aldri få vite for sikkert.

Bildet av Jane Austen som "den skikkelige, beskjedene, broderende tante" som skrev tekkelige og romantiske bøker kan vi avskaffe. Jeg tror snarere at hun slett ikke var en "prippen frøken". Hun hadde helt sikkert romanser, og både flørtet og hadde mye moro. Fra brevene kan vi se en livlig, munter og skarp Jane. Der mange hevder at kjærlighetssorg var drivkraften for å skrive, har jeg mye større tiltro til at ved å leve et stille liv på landet sammen med moren og søsteren bidro til at hun fikk frihet til å skrive. Tidens kvinneideal la vekt på at kvinnen skulle ta seg av hus og familie. Hun hadde ansvar for oppdragelse og reproduksjon, men ble ikke tiltrodd å ha fornuft eller intellekt. Et ideal som gjorde kvinnen avhengig av andre. Jane Austen parodierte datidens romantiske ideal, og ville nok ha syntes det var ironisk at vi i dag filmatiserer bøkene hennes som idylliske romanser.

En smakebit på søndag: Persuasion

Jeg leser fremdeles Persuasion av Jane Austen, men nå har jeg i alle fall anledning til å komme gjennom den ettersom jeg er ferdig med alle eksamener og nå med stolthet kan kalle meg førskolelærer. Fire år har det tatt, men endelig er jeg i mål! Nå ser jeg frem til å lese noe annet enn faglitteratur :)

En smakebit på søndag: Lekestue

I forbindelse med studiene har vi Lekestue av Roger Kurland på pensumlisten i pedagogisk ledelse, og jeg har nettopp startet lesingen av den. Dette er debutromanen til Kurland fra 1997, og handler om en mann i tjueårene som studerer psykologi på Blindern i Oslo. Mens han venter på å komme inn på embedsstudiet jobber han i en barnehage, og romanen er "en krass institusjonskritikk og en generasjonsberetning fra 90-tallet".

Styrer. Det rimer på führer. Døra inn til kontoret hennes står åpen. Hun sitter bak et skrivebord. Styreren har langt, grått hår og midtskill. Hun er svøpt i et palestinaskjerf og en diger poncho. Brillene hennes er runde, og uten innfatning. Sekstiåra lever. Men hun er ikke hip. Hun er ekte. Ansiktet er furete. Hun må være et par og femti, minst.
[...] "Har du jobba med barn tidligere?"
Jeg må ha denne jobben. Jeg sier ja.
"Jeg har sittet barnevakt. For slektninger. Og sånn."
[...] Jeg har sittet barnevakt en eneste gang. Sist søndag. Men alle mennesker veit da hvordan det er å være barn. Det gjelder bare å ha god hukommelse.

(s. 30-31)