En smakebit på søndag: Svikne dagar

Denne helgen har jeg startet på Svikne dagar av Elena Ferrante. Det er mitt første møte med denne forfatteren, og jeg liker det jeg leser så langt. På baksiden av boken står det:

Olga blir forlaten av mannen sin etter 15 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på livet sitt. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Svikne dagar er ein samtidsklassikar av ein forfattar som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har gripe lesarar over heile Europa med den usentimentale skildringa av moderskap, ekteskap og åleineliv.

Smakebiten er fra sidene 36 og 37:

Eg skamma meg. Likevel klarte eg ikkje å gjere noko med det, det einaste eg tenkte på, var korleis eg skulle få han tilbake. Eg var martra av denne eine tanker: møte han, fortelje at eg ikkje heldt det ut lenger, vise kor redusert eg var utan han. Eg var overtydd om at han, på grunn av ein eller annan kjenslebrest, ikkje var i stand til å oppfatte kor vanskeleg situasjonen var for meg og ungane, men heller trudde at vi levde i ro og mak slik vi alltid hadde gjort. Kanskje han til og med trudde at vi var letta. No var eg ikkje lenger nøyd til å ta omsyn til han, ungane trong ikkje lenger frykte autoriteten hans, kort sagt: Gianni fekk ikkje lenger kjeft viss han slo Ilaria, og Ilaria fekk ikkje lenger kjeft viss ho plaga broren, vi levde alle lykkeleg på kvar vår kant. Det var altså nødvendig å opne auga hans, sa eg til meg sjølv. 

Saturday ~ Ian McEwan

Det er alltid fint å gjøre nye bekjentskap på forfatterfronten, og Ian McEwan har vært et greit møte som jeg har gjort sammen med Ina. Hun har forøvrig lest McEwan tidligere. Lesingen av Saturday startet med nysgjerrighet og ble avsluttet med at jeg følte meg noe forkommen. Jeg skal straks forklare hvorfor. Kort fortalt; det jeg leste på baksiden av boken ga meg forventninger som ikke innfridde.

Saturday, February 15, 2003. Henry Perowne is a contented man - a successful neurosurgeon, the devoted husband of Rosalind and proud father of two grown-up children. Unusually, he wakes before dawn, drawn to the window of his bedroom and filled with a growing unease. As he looks out at the night sky he is troubled by the stat of the world - the impending war against Iraq, a gathering pessimism since 9/11, and a fear that his city and his happy family life are under threat. 

Later, as Perowne makes his way through London streets filled with hundreds of thousands of anti-war protestors, a minor car accident brings him into a confrontation with Baxter, a fidgety, aggressive, young man, on the edge of violence. To Perowne's professional eye, there appears to be something profoundly wrong with him. But it is not until Baxter makes a sudden appearance as the Perowne family gathers for a reunion that Henry's earlier fears seem about to be realised. 

For meg lovet dette et thrilleraktig innhold, og dere som følger bloggen min vet at jeg ikke er av det slaget som må ha actionfylt og handlingsmettet innhold for å like en bok. Baksideteksten forespeiler en psykologisk thriller, og poenget mitt er at jeg ventet hele tiden på spenningskurven. Hele boken foregår sett fra hovedpersonens synsvinkel, og tidlig tenkte jeg på om teksten var skrevet i en stream of consciousness stil. Jeg liker meget godt fortellerteknikken slik Woolf utførte den. Stream of consciousness er "en form for tankegjengivelse som søker å avspeile bevissthetens ustrukturerte strøm ved å oppløse den strukturerte tekstens mønstre og ved å bryte med syntaktiske og eventuelt også ortografiske konvensjoner. Ved å forkaste de normale reglene for skriftlig tekst vil denne litterære teknikken gi inntrykk av å være en form for uredigert referat av den menneskelige tankestrømmen, slik at teksten framstår som en avskrift av tankens flukt snarere enn som et planlagt og gjennomarbeidet kunstnerisk produkt." (Kilde: Bibliotekarstudentenes nettleksikon). Men istedenfor å bruke Joyces eller Woolf sine teknikker, har McEwan en mer tradisjonell fortellermåte hvor en tredjepersons tale kombineres med fri indirekte tale, og som forsterkes med bruken av nåtid. Som indirekte fri stil opplever jeg ikke at det er Perownes indre stemme jeg leser slik jeg gjorde det i Til fyret, selv om det kommer godt frem at det er hans tanker og opplevelser som er i sentrum. Det kan nok sies å være en form for stream of consciousness, men med en vri. Uansett så er ikke dette virkemiddelet forfatterens hensikt med Saturday, selv om det å følge Henry Perowne gjennom dagen gir godt innblikk i hans indre liv. Ian McEwan har sagt at han ønsket å beskrive en vellykket mann med et stabilt kjærlighetsforhold og hvor barna ikke er på kjøret. Det er bare ikke nok. Jeg kommer ikke nært nok til at karakteren blir troverdig.

Henry Perowne våkner i det store huset sitt, og blir stående å se ut vinduet. Der blir han vitne til at et fly må nødlande, noe som utløser bekymrede tanker om hva som skjer. Er det et terrorangrep? Og slik fortsetter dagen. Alt Perowne foretar seg utløser lange tankerekker om assosiasjoner til hendelsene, og det er virkelig flott skrevet. Jeg liker hvordan McEwan beskriver hver minste detalj, og helt uten at vi får vite noe om de andre personene bortsett fra gjennom Perowne. Innimellom tenker jeg at slike tanker som faller i hodet på denne mannen, kan like gjerne falle i andres hoder. Mitt inkludert. Når han møter Baxter forsterkes forventningen om et høydepunkt, at han skal terrorisere Henry Perowne og familien hans. Familien Perowne skal nemlig komme sammen etter noen års atskillelse, og det ville vært et utmerket fortellergrep. Etter å ha ventet og ventet, hender det faktisk at Baxter kommer for å terrorisere familien. Men - det blir intet høydepunkt, det blir snarere en fortsettelse på Perownes flytende dagligliv med Baxter som en ørliten topp på barometeret over dagens hendelser.

Dermed sitter jeg igjen med et utilfreds inntrykk av boken. Ikke fordi den var dårlig, men fordi den ikke var som forventet. Derfor følte jeg meg noe forkommen. McEwan har mottatt prestisjetunge priser og flere av bøkene hans er blitt film, så jeg skal gi ham en sjanse til. Dessuten likte jeg skrivestilen, og hvordan han bruker intertekstualitet. Også perspektivet på det som skjer i verden, og at det diskuteres uten å være enten svart eller hvitt. Neste gang skal jeg forsøke å fri meg fra forventningene som jeg føler ødela leseropplevelsen av Saturday.

Jeg har lest boken sammen med Ina, hun har skrevet om den HER. 

Saturday av Ian McEwan
Vintage, 2006
Først utgitt, 2005
Engelsk
281 sider
Paperback, lånt på biblioteket
1001-bøker

Raushetens tid ~ Kathrine Aspaas

Kathrine Aspaas er en viktig stemme i medie-Norge og med sin nye bok, Raushetens tid, sier hun:

Vi er på vei mot en tid der åpenhet, vennlighet og raushet er sosiale drivere.

Du og jeg bidrar til å åpne mer opp, dele mer og våge mer.

Dette gjelder hjemme, på jobben, og i vennegjengen – i politikken, i business og i akademia.

Omtanken er den nye effektiviteten.

Samarbeidet er den nye konkurransen.

Ansvaret er den nye friheten.

Manpower kaller dette The Human Age.

Jeg kaller det Raushetens Tid.

Kathrine Aspaas ønsker å "være med på å gjøre verden til et fredeligere og morsommere sted". Nobelt og edelt. Derimot er hennes tanker ikke nye, vi har hørt det meste før. Og det er greit, vi trenger å høre det gjentatte ganger. Muligheten for at flere får øynene opp for denne gamle visdommen blir større og vi kommer nærmere et åpnere samfunn med mer raushet og tillit. Allerede i 1997 kjøpte jeg Emosjonell intelligens av Daniel Goleman hvor han nettopp slår fast viktigheten av å tenke med hjertet, ikke kun fornuften. EQ er evnen til å oppfatte og forstå egne og andres følelser og emosjoner, å skille mellom dem og bruke denne informasjonen i tenkning og handlinger. Aspaas er tilhenger av en emosjonell revolusjon, og snakker om en ny humanisme hvor reisen går innover, hvor man våger å løfte frem andre og erkjenne sin menneskelighet. Til dette bruker hun referanser til andre bøker, forskning, de syv dødssynder, mental trening, og ikke minst fra personer som Brené Brown, Åsne Seierstad, Karl Ove Knausgård, Albert Einstein, Randi Noyes, 

For å oppnå åpenhet trengs det selvinnsikt, og da må en gå ut av boksen. Dialog fremmer denne prosessen, og indre styrke er viktig. Å bli værende i boksen er ensbetydende med å bedra seg selv. Mener Kathrine Aspaas. Jeg håper virkelig vi er på vei mot et samfunn preget av mer åpenhet, og da tror jeg som forfatteren at vi trenger å øve. Vi må ha tillit, og gi slipp på slikt som kommer i veien. Negative følelser, som misunnelse, må aksepteres og kanaliseres til positiv energi. Vi må gi slipp på dem, ikke kjempe imot. Finne vår indre styrke. Jeg synes det er fascinerende flott!

Boken er lettlest og uten språklige krumspring. Jeg synes Aspaas berører temaet litt for overfladisk, hun virker som en nyomvendt som prater i vei om sin fantastiske overbevisning uten å gå nærmere inn på hvordan det kan arte seg i praksis. Selv om hun har med personlige eksempler til å belyse teksten, blir det litt knapt når en skal sette seg inn i viktige tanker som dette. Men igjen, ettersom visdommen er gammel trengs det kanskje ikke.

Raushetens tid av Kathrine Aspaas
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
199 sider
Innbundet, lånt

The Handmaid's Tale in the Age of Trump

Hin dagen kom jeg over en interessant artikkel i The New York Times hvor Margaret Atwood stiller spørsmål ved hvorvidt tema fra The Handmaid’s Tale har betydning i det hun kaller "the Age of Trump".

Atwood begynte å skrive på The Handmaid's Tale i 1984 da hun bodde i Vest-Berlin, som var inngjerdet av Berlinmuren. Hun fikk virkelig kjenne hvordan det var å måtte være forsiktig, følelsen av å bli spionert på, tausheten, skift av samtaleemner, måten folk utvekslet informasjon på og de ombygde bygningene som pleide å tilhøre folk som hadde forsvunnet.

Ifølge Atwood har det oppstått frykt og uro etter presidentvalget i USA. Både grunnleggende menneskerettigheter og rettigheter kvinner har oppnådd er truet. I dette splittede klimaet, hvor det ser ut til at hat er økende hos mange grupper og alle typer ekstremister uttrykker forakt for demokratiske institusjoner, mener Atwood at det er opplagt at noen skriver ned hva som skjer slik det blir opplevd. Eller de vil huske, og skrive det senere. Hennes spørsmål er: Vil deres budskap bli undertrykt, forbudt og gjemt? Vil de bli funnet århundrer senere, i et gammelt hus, bak en vegg?

Let us hope it doesn’t come to that. I trust it will not.

Det mørke tårn V: Ulvene ~ Stephen King

Femte bok i serien om Det mørke tårn er ferdiglest. Dette er nesten som da jeg leste Harry Potter for mine barn og vi knapt kunne vente å komme i gang med neste bok. Hver kveld ble stell og måltid raskt unnagjort med stor iver for hva kveldens kapittel ville gi oss. Det mørke tårn er slik, nesten, og om jeg ikke har sagt det før så sier jeg det nå: Anbefales! Serien leser jeg sammen med Ina.

Medrivende spenning

Roland og hans ka-tet (hans følge) er igjen på vandring langs Strålens vei, på jakt etter Det mørke tårn. I grenselandet ligger Calla Bryn Sturgis, hvor folk må klare seg selv uten hverken sheriff eller myndigheter. Og det er synd, for hver generasjon opplever at Ulvene kommer og stjeler barna. De blir levert tilbake, men da psykisk forstyrret. Heldigvis har de kommunikasjonsroboten Andy som forteller dem når ulvene er på vei. Det er ikke lenge til. Men også revolvermennene er på vei, kanskje de kan hjelpe?

Når Roland, Eddie, Susannah, Jake og Utt møter byens representanter, bestemmer de seg for å være behjelpelige selv om de har en viktigere oppgave foran seg. Det er ka, altså en plikt. I byen blir de kjent med presten Callahan som kommer fra 1983 og får høre hans utrolige historie. En historie de neppe hadde trodd om det ikke var for det de selv hadde opplevd, men de "kan ikke si om den besvarer flere spørsmål enn den stiller, eller motsatt." Samtidig har de andre problemer å forholde seg til. I bok to, Ødemarken, har Susannah sex med en demon for å hindre den i å angripe Eddie når han hjelper Jake gjennom til den verden de befinner seg i. Nå er hun gravid, og det vites ikke om faren er Eddie eller demonen, skjønt vi aner det er sistnevnte. Imellomtiden har en ny identitet utviklet seg hos Susannah; Mia, datter av ingen. Hun skal beskytte "krabaten" og kjemper om plassen.

Callahan har den verste av Trollmannens glasskuler, Sorte Tretten, også kjent som Bends o´the Rainbow. Den har fryktelige krefter, men også krefter slik at de kan reise mellom verdenene. Det blir flere turer til New York, som ledd i letingen etter Det mørke tårn, og det er mye foruroligende som skjer; tiden er i oppløsning, kraften og Tårnet som holder verdenene sammen er i oppløsning. Og tallet nitten går stadig igjen - hva er vel så spesielt med tallet nitten? Så mens de forbereder seg på at Ulvene skal komme er det også mye annet som skjer, og Roland har fremdeles sin oppgave i tankene; Det mørke tårn: "Det redder ikke denne verdenen vi befinner oss i, eller universet, men alle universer. Alt liv og all eksistens." Mot slutten blir deres ka-tet brutt, og en av dem er i stor fare.

Alt i alt en spennende bok, og jeg gleder meg til filmen om Det mørke tårn kommer. Noen irritasjoner må jeg likevel tilføye. For det første glemmer jeg at Jake kun er en guttunge. I sine resonnementer og samtaler med de andre fremstår han som mye eldre, og jeg undres på hva King kan ha ment med å gjøre ham såpass moden for alderen. Det blir for mye rett og slett. Dessuten er det Susannah. Hun har virkelig alle odds mot seg (svart, funksjonshemmet og gravid med et demonbarn). Som kvinnelig karakter fremstilles hun nå hjelpeløs, og kun hennes ka-tet (altså mennene) kan hjelpe henne. Neste bok heter Susannahs sang, forhåpentligvis balanseres dette inntrykket der.

Det er mange referanser til andre bøker, blant annet Harry Potter og Star Wars. Jeg har også fått med meg at Callahan er en karakter fra en av Kings tidligere romaner, Salem's Lot. Og akkurat denne boken dukker opp i Ulvene hvor Callahan kan lese om seg selv. Det får meg til å undres over hvor historien ender, og vil Roland og hans ka-tet lese om seg på et tidspunkt? Det er mye underlig, men King gjør det mulig og fullt troverdig i forhold til sjangeren. Mye av det som hender i Ulvene kan sies å være en digresjon, fordi det fører ikke våre venner nærmere tårnet, de vet like mye, eller lite, som da de ankom stedet. Men hendelsene fører dem enda tettere sammen og jeg forestiller meg at det vil være til stor hjelp i den videre letingen. Dessuten så jeg Continuum hvor tidsreiser er sentralt, og som jeg skrev i anmeldelsen av De utvalgte er det mange paradokser knyttet til det å reise i tid. I Continuum brukes teorien om at nye tidslinjer oppstår når noen forsøker å endre fortiden eller fremtiden, og det er mye det samme som skjer i Det mørke tårn.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen

→ Ina leser serien på engelsk og hennes anmeldelse finner du her.

Ulvene av Stephen King
Originaltittel: Wolves of the Calla (2003)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2009
Norsk, bokmål
831 sider
Pocket, gave

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science ~ Dr Krista Varady

Det er en stund siden jeg sist leste en bok om helse, og for å være helt ærlig synes jeg svært lite om alle de ulike tilnærmingene til emnet. Rett og slett fordi det finnes så mange av dem, og de er tilsynelatende forskjellige og skal alle gi fasiten for hvordan oppnå god helse. Når alt kommer til alt dreier det seg som oftest om å gå ned i vekt. Jeg har vært interessert i periodisk faste, et spisemønster som passer meg bra. Da jeg kom over denne boken som skal være den eneste vitenskapelig beviste diett om å faste ble jeg i overkant nysgjerrig. Men det dreier seg altså om å, ja, nettopp: gå ned i vekt. Det trenger jeg strengt tatt ikke, men jeg leste boken likevel og kommer til å anbefale den og samtidig slå et slag for en mer helsefremmende livsstil.

Diets don't work!

Forfatteren, Dr Krista Varady, sier i introduksjonen at dietter ikke virker fordi man er på diett hver dag og maten man liker best av alt er forbudt. Motsatt vil the Every-Other-Day Diet (heretter EOD) fungere fordi den tillater maten som man ellers er berøvet. Varady støtter seg til sin mangeårige, rigorøse vitenskapelige forskning. Sammen med Bill Gottlieb resulterte forskningen i denne boken som utkom i 2014. EOD dietten gjør det gøy å miste vekt, påstår de, for det er ingen langvarige forbud og det er kun én regel:

Spis 500 kalorier dagen du faster (Diet Day), og spis hva du vil og hvor mye du vil den neste dagen (Feast Day).

Det startet med at Varady undersøkte hvilken effekt kalorirestriksjon hadde på kreft. Andre studier viste at mus som fikk mindre mat levde lengre enn mus med normalt kosthold, og dessuten at noen av de biokjemiske mekanismene utløst av kalorirestriksjon reduserte sjansene for å utvikle kreft. Her spisset jeg oppmerksomheten, for dette er interessant! Problemstillingen for undersøkelsen var: kan den ultimate form for kalorirestriksjon - faste - redusere veksten av kreftceller, uten at dyret går ned i vekt? Men musene gikk likevel ned i vekt. Dette førte til hell i uhellet; konseptet the Every-Other-Day Diet. For - kan det også fungere på mennesker?

Hvorfor 500?

Videre kunne Varady konstatere at vitenskapelig litteratur om vekslende faste mot kreft og hjertesykdommer viste at mange av risikofaktorene for de to sykdommene ble mest effektivt redusert når dyret spiste kun 25 prosent av de vanlige kaloriene på fastedagene. Ikke 75 eller 50 prosent, ei heller 0. Neb altså 25. Dette hindret også svinn av muskelmasse, som ellers viste seg ved for eksempel 0 prosent. Så for et menneske vil det si omtrent 500 kalorier. Dermed gikk Varady i gang med studiet av hvordan dette kunne fungere på mennesker, og fant at det fungerte som bare det.

• EOD Diet er en effektiv strategi for å hjelpe overvektige personer med å gå ned i vekt.
• Den hjelper til med å beskytte mot, og reversere, hjerte- og karsykdommer. 
• Ingen overspising på spisedagen.
• Sultfølelsen forsvant etter ca to uker.
• Dietten fungerer like godt ved kosthold med høyt fettinnhold, som med et lavt sådan.
• Kombinert med fysisk aktivitet blir resultatene mer effektive.
• Det er høy sannsynlighet for at vekten forblir den samme etter nedgangen.

Spise nøyaktig den maten du vil?

Ja, det er det studiene viser. Varady sier til og med at et kosthold med høyt fettinnhold er bedre enn et med lavere fettinnhold, og begrunner det med at fett er essensielt. Altså kan man spise akkurat hva man vil på spisedagene. Skjønt, boken har mange konkrete tips til hva som kan være smart å spise. Hvilket kan være nyttig, for man vil vel ikke spise granidosa og sjokolade annenhver dag? 

Dietten er svært enkel å sette seg inn i, og boken er oversiktlig inndelt:

1. Det vitenskapelige materialet og bakgrunn
2. Fastedagen
3. Spisedagen
4. Oppskrifter for fastedagen
5. Dietten og trening
6. Metode for vedlikehold 

Hva tenker jeg?

Vel, for meg fremstår forfatterne og boken troverdig, forskningen peker i retning av en metode som fungerer hvis man ønsker å gå ned i vekt. Grunnlaget er at man ikke endrer hva man spiser, men selve spisemønsteret. Det forekommer meg som en enkel og effektiv metode.

Likevel; jeg mener at man bør passe litt på hva man putter i oss, for eksempel bearbeidet mat tilført sukker og tilsetningsstoffer. Generelt er jeg positiv til faste, noe kroppene vår er mer tilpasset enn å spise gjennom hele dagen. Jeg har ellers skrevet om lavkarbo-bøker her, som kan være nyttig å ta en titt på om du kunne tenke deg å forsøke faste eller bedre helsen gjennom kostholdet:

• Matrevolusjonen av Andreas Eenfeldt
• Dr. Dahlqvists guide til LCHF - et revolusjonerende kosthold for optimal helse av Annika Dahlqvist

Dette er forøvrig flettet inn i tips og råd, oppskrifter og vitenskapsbasert forskning. Periodisk faste har vært utfordrende i forhold til trening, da man helst skal trene på tom mage. For meg er det sjelden anledning til å trene før jobb, så jeg har planlagt at jeg skal forsøke dette spisemønsteret og skrive om det her etterhvert som jeg merker noen forandringer. Wish me luck! 

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science av Dr Krista Varady og Bill Gottlieb
Yellow Kite, Hodder & Stoughton Limited, 2014
Engelsk
214 sider
Paperback, kjøpt

En smakebit på søndag: Olav Audunssøn i Hestviken

For tiden leser jeg Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset sammen med Hedda, og vi er begge enige om at dette er en fantastisk historie! Nå har jeg kommet til slutten av del tre, Ingunn Steinfinnsdatter, og ser frem til fortsettelsen. Bakpå boken, som ble utgitt første gang i 1925, står det:

"Olav Audunssøn i Hestviken" er første bok i tobindsverket om Olav som hele livet fører kampen mellom egen vilje og Guds lov. Handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. 

Olavs sjelekvaler dreier seg om de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn. Fortellingen om den unge Olav og Ingunns reise til Hamar der de oppdager hverandre som mann og kvinne, er en vakker kjærlighetshistorie. Men alt har sin pris, og mørke krefter driver inn i Olavs sinn og gjerning.

Og hun kjente gleden piple opp i sitt hjerte - over at verden var full av sol og fagerhet og glede. Om hun hadde satt seg selv utenfor, dømt seg til kroken. Det var da godt at det var så godt å leve likevel - for noen andre, for alle som ikke hadde ugjort seg.

s. 281