Olav Audunssøn i Hestviken ~ Sigrid Undset: Del I

Første bok i tobindsromanen om Olav Audunssøn er ferdiglest. Romanen, Olav Audunssøn i Hestviken, ble utgitt i 1925, året etter at Sigrid Undset konverterte til katolisismen. Handlingen er lagt til middelalderen, og består av tre deler: Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke. Jeg leser bøkene sammen med Hedda som har skrevet om delene hver for seg; første del, andre del og tredje del. Boken har vært med meg lenge. Jeg startet på den første januar, den har besøkt varmere strøk og holdt meg med selskap gjennom vinteren og utover våren. Syvende mai ble jeg ferdig, og nå er det på tide å skrive noen ord. Hvilket forekommer meg svært vanskelig. Hedda var smart og skrev etterhvert, og jeg er redd dette innlegget blir i overkant langt. Det er en utfordring å skulle skrive kort og samtidig vettugt. Dette er en roman å dvele ved, den kan ikke på noen måte slukes, og derfor har jeg brukt tid på å komme gjennom den. Det er en av de beste romanene jeg noensinne har lest, faktisk hakket bedre enn Kristin Lavransdatter. Derfor velger jeg å dele opp innleggene, fordi jeg vil anbefale alle å lese romanen og da har jeg behov for å si noe mer enn kun en kort omtale.

Tema for romanen er Olavs strid med Guds vilje. Baksideteksten (kan leses her) forteller at handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet, og sier noe om hva Olavs sjelekvaler dreier seg om, nemlig "de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn." Jeg synes det er interessant å se dette i sammenheng med en masteroppgave jeg kom over hvor Kristine Sverresen har analysert romanen, og kommet frem til at ære er et grunnleggende motiv. Forestillingene om ære har sitt opphav i det norrøne samfunn hvor æren stod sterkt, slik det gjerne gjør i tradisjonelle samfunn hvor familie og klan er viktige sosiale institusjoner. Etter kristningen av landet fikk dette mindre betydning, men var likevel vanskelig å få bukt med ettersom æren var nedfelt i samfunnets normsystem. Sverresen påpeker at selv om ærens betydning er varierende for de ulike personene, er likevel ære og skam bakenforliggende faktorer som styrer personene i deres handlinger i de fleste situasjoner. Dermed er bakteppe for lesingen at æren fremdeles står sterkt, i alle fall hos Olav, og er årsak til hans sjelekvaler og strid med Guds vilje. Dette er et interessant motiv også fordi interessen for verket stort sett har dreid seg om den religiøse tematikken, ifølge Sverresen, og da særlig overgangen mellom hedenskap og kristendom.

Olavs mor døde i barselseng, og da han var syv år gammel avtalte hans far, Audun, og deres frende Steinfinn Toressøn festemål mellom ham og Steinfinns eldste datter, Ingunn. Olav ble så med til gården Frettastein, og samme år kom det bud om farens død. Dermed vokser Olav opp hos Steinfinn Toressøn og hans hustru, Ingebjørg Jonsdatter, ved Mjøsen. Steinfinn skjøttet eiendommen sin dårlig, og omstendighetene lager seg slik at barna for det meste blir overlatt til seg selv. Olav ble godt likt på gården, men det var ingen som kom innpå ham og det ble sagt at "han var godlynt og tjenestvillig på sin fåmælte og åndsfraværende måte." Undset beskriver ham som vakker, sterk og smidig. Han var av en god og gammel ætt og selv om den var liten og ikke hadde mye makt, så var ættesetet i Hestviken en storgård.

En sommer da Olav er seksten og Ingunn femten, bestemmer de seg for å ro til Hamar med Olavs øks som trenger reparasjon. Det viser seg å bli en lang og eventyrfylt dag som Olav alltid vil huske; dagen da han forstod at de ikke lengre var barn. Nå jages han av dette nye, lengre og lengre bort fra barndommens trygge selvsikkerhet. Som Hedda sier så bærer romanen Olavs navn, men at Ingunn også har en stor rolle. Hun er vakker og ven, men ikke så vakker som sin yngre søster, Tora. Selv om hun ble sett på som lite klok eller kvikk i ord, var hun stort sett som barn flest, og mer avholdt av folket enn Tora som var mer stille. I mangel på småmøer på samme alder holdt Ingunn sammen med guttene, og var med i leker og idrett som de arrangerte. Hun var høy og tynn, med spinkle lemmer, og bar sitt legeme yndefullt.

Turen til Hamar forandret mye, både for Olav og Ingunn, og disse forandringene beskriver Undset så nydelig! Stemningen er til å ta og føle på, det er som om jeg kan lukte vårens duggfriskhet og kjenne barnas oppvåkning. Allerede her kommer Undset inn på emnene skyld og skam. Olav som kjenner at en velkjent verden blir snudd opp ned, og han føler seg ydmyket og skamfull. Heftig begjær, ulovlig, men likevel bene veien frem til kirkedøren og høgsetet og brudesengen. Deres første kyss på vei hjem fra Hamar...ingenting kunne være så søtt som det morgenkysset av alt fremtiden gjemte til dem.

Men alt har sin pris, og denne vakre kjærlighetshistorien likeså.

Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2006
Utgitt første gang: 1925
Norsk, bokmål
644 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: The Heart Goes Last

Stan and Charmaine, a young urban couple, have been hit by job loss and bankruptcy in the midst of nationwide economic collapse. Forced to live in their third-hand Honda, where they are vulnerable to roving gangs, they think the gated community of Consilience may be the answer to their prayers. If they sign a life contract, they'll get a job and a lovely house... for six months out of the year. On alternating months, residents must leave their homes and serve as inmates in the Positron prison system. At first, this seems worth it: they will have a roof over their heads and food on the table. But when a series of troubling events unfolds, Positron begins to look less like a prayer answered and more like a chilling prophecy fulfilled.

Slik står det å lese bakpå The Heart Goes Last av Margaret Atwood. Jeg har kommet til side 120 og liker historien så langt. Her er smakebiten:

Stan is trimming the hedge, making an effort to appear not only useful but also cheerful. The hedge doesn't need trimming - it's the first of January, it's winter, despite the lack of snow - but he finds the activity calming for the same reason nail biting is calming: it's repetitive, it imitates meaningful activity, and it's violent. the hedge trimmer emits an menacing whine, like a wasp's nest. The sound gives him an illusion of power that dulls his sense of panic. Panic of a rat in a cage, with ample food and drink and even sex, though with no way out and the suspicion that it's part of an experiment that is sure to be painful.

s. 113 

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah ~ Stephen King

Sangen om Susannah har Stephen King dedikert til sin hustru, Tabitha, "som visste når den var ferdig." Kanskje ikke så rart, King er nemlig ikke hel uten å skrive og Tabby har nok måttet utholde en god del. Det kan forøvrig skyldes at også hun er forfatter. Uansett, det er en spennende serie som jeg absolutt kan anbefale! Roland og hans ka-tet er på leting etter Det mørke tårn for å redde det fra ødeleggelse, og på den måten å redde alt liv og all eksistens. Det finnes seks stråler som binder sammen tolv porter, og disse portene befinner seg ved jordens tolv ender. Strålene kollapser, én etter én, og ka-tetet har liten tid for strålene holder Tårnet - og allting - oppe.

Forrige bok, Ulvene, endte med at Susannah var i stor fare ettersom hennes nye identitet, Mia, tok kontrollen og fikk dem sendt til vår verden for å føde "krabaten". I Ulvene syntes jeg at karakteren Susannah var redusert og overlatt til å bli reddet av mennene. Hvorvidt dette inntrykket bedret seg i denne boken skal jeg si noe om. Mennene drar i alle fall etter, ved hjelp av Mannifolket. Susannah befinner seg i 1999, trettifem år etter at hun forlot New York. Hun er nå helt alene og må gjøre noen grep for å overleve, og dessuten får hun vite at den mektigstes blikk er rettet mot "den sanne" revolvermannen, og at han vil bli tilintetgjort.

Etterhvert som lesingen av boken skred frem opplevde jeg Sangen om Susannah som svært merkverdig, men jeg tenker at dette er en serie og at denne historien må ha vært et nødvendig ledd. I alle fall får jeg vite mer om både verdenene, tidsreiser, det mørke tårn og dets betydning, og ikke minst om de onde som er ledet av den karmosinrøde kongen. Jeg synes Susannah trer bedre frem med tanke på valgene hun gjør for å overleve og for å forsøke å redde tårnet. På den måten har King klart å rette opp mitt inntrykk fra forrige bok, men hun er fremdeles avhengig av å bli reddet. Jake og Callahan (som de møtte i forrige bok) finner Susannah og gjør seg klar til kamp idet "krabaten" ser dagens lys. Med en slik cliffhanger avsluttes boken og jeg innrømmer at forventningene til den siste boken er temmelig høye nå. Jeg leser serien sammen Ina, og hennes anmeldelse finner du her.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen
• Det mørke tårn V: Ulvene 

Sangen om Susannah av Stephen King
Originaltittel: Song of Susannah (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
496 sider
Pocket, gave

Vinteroppdatering og vårlesing

Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde et oppdateringsinnlegg tidlig i vinter, og nå er det på tide med et nytt ettersom det, ifølge kalenderen, er vår. 

Ina og jeg holder fremdeles på med Stephen Kings serie om Det mørke tårn, og nå holder vi på med bok nummer seks. I alt er det syv bøker, pluss en til som ble utgitt i 2012 og som kronologisk sett hører til mellom fjerde og femte bok; The Wind through the Keyhole. Stephen King har forøvrig uttalt at han aldri blir ferdig med serien og at det fremdeles er historier som burde vært skrevet. På seriens offisielle nettsider leste jeg at der også finnes en forløper til det første bindet; Little Sisters of Eluria, som er en kort historie. Jeg leser på norsk, mens Ina leser på engelsk.

Olav Audunssøn i Hestviken har Hedda og jeg nesten lest ut nå. Det er et stort verk som tar tid, og neste ut er Olav Audunssøn og hans barn, som jeg nå har bestilt hos Bokklubben.

Innimellom har andre bøker blitt lest og jeg har laget en egen side for leste bøker for hvert år, se under bloggtittelen. Det har vært som forventet, men det har også vært rom for plutselige innfall.

Ved siden av Det mørke tårn og bøkene om Olav, har jeg planer om Margaret Atwood. Henne er det lenge siden jeg leste, kjenner at abstinensene melder seg, og jeg har en bok fra forrige oppdatering: The Heart Goes Last som jeg skal starte med nå i påsken. Brontë-søstrene har jeg lenge hatt lyst til å lese mer av, og i bokhyllen står The Tenant of Wildfell Hall klar. Edvard Hoem hadde jeg på leselisten uten at det ble noe av, så han får være med videre med en klar prioritering etter Atwood. Jeg skaffet meg Land ingen har sett og gleder meg til å starte på den. Knausgård må nok vente enda lengre, men det er mulig jeg skviser ham inn mellom de andre bøkene.

Ellers har det blitt lite faglitteratur, men de to bøkene av Marianne Undheim skal jeg snarest gå i gang med da jeg holder på med et prosjekt med animasjonsfilm og digitale fortellinger på jobben. Det tror jeg blir spennende både for barna og for meg!

Kjøpt/mottatt siden sist oppdatering:

Skjønnlitteratur:

• Arv og miljø av Vigdis Hjort
• Svikne dagar av Elena Ferrante
• Land ingen har sett av Edvard Hoem
• Kaninjegeren av Lars Kepler
• The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë
• The Art of the Novel by Milan Kundera
• Olav Audunssøn og hans barn av Sigrid Undset

Sakprosa:

• Hvorfor har vi blå striper på armen? av Marianne Undheim
• Del gleder - digital kompetanse i barnehagen av Marianne Undheim
• Barndom i barnehagen: Motstand av Maria Øksnes og Marcus Samuelsson
• Hvis klær kunne fortelle av Siri Søftestad og Øivind Aschjem
• Bli helstøpt av Line Melvold (red.)

Svikne dagar ~ Elena Ferrante

Rundhåndet med superlativer har kritikerne gjort meg nysgjerrig på Elena Ferrante, og ikke minst det faktum at forfatteren skriver under pseudonym. Visstnok er det kun det italienske forlaget som kjenner identiteten til Elena Ferrante. Hun har siden debuten i 1992 gitt ut syv romaner, der Svikne dagar er nummer to i rekken, nå oversatt til norsk, og da denne nettopp var hovedbok i Bokklubben lot jeg være å avbestille for å stille min nysgjerrighet.

Lettlest om ny selvinnsikt

Boken er kort og lettlest, det tok ikke lang tid å lese den. Den var svært fengende og medrivende, og vanskelig å legge fra seg. Historien er også sår, men til syvende og sist med progresjon. Motgang gjør sterk, som man sier. Baksideteksten kan du lese i dette innlegget, men romanen handler om Olga som opplever at mannen etter femten års ekteskap kunngjør at han går fra henne til fordel for en annen kvinne. Parallelt med at situasjoner beskrives i fortellingen, tenker hovedpersonen tilbake på hendelser i barndommen, og da spesielt da en nabokvinne ble forlatt av sin mann. Dette har bidratt til hennes gode oppdragelse og hvordan hun skal være en feminin kvinne som kan holde på sin mann. Noe hun likevel ikke klarer. Hun føler seg sveket. Olga fylles med et raseri, og bitterhet. Et indre opprør vokser i henne, men hun sier til seg selv at hun ikke må gi etter og fortsetter på den forsiktige og vaktsomme linjen slik hun har hatt for vane i møte med vanskeligheter i livet. Men det bobler frem likevel - raseriet, sårheten, spørsmålene. For hva er hun nå? Hun er ikke lengre konen til Mario. Hva fikk hun i lønn for å være hjemme med barna, ta seg av hus, innkjøp, holde seg ren og pen, følge mannen på sin vei mot karriere? Jo, han fant seg en annen kvinne.

"Kvar er eg? Kva gjer eg? Kvifor?"

Tekster om bedratte kvinner som hun tidlig leste, som Anna Karenina og La femme rompue, og ikke minst det som hendte naboen - aldri om hun skulle ende slik! "Desse kvinnene er dumme. Velståande, danna kvinner som gjekk i tusen knas som nipsfigurar i hendene på sine fråverande menn. Eg syntest dei var sentimentale fjols, eg ville vere noko anna, eg ville skrive om sterke kvinner." Hun tenkte mye på hvem hun var, og hva hun var i ferd med å bli. Hun hadde sett på seg selv som ambisiøs, med gode fremtidsutsikter. Hun hadde jobb, giftet seg med Mario, og skrev en bok da hun gikk gravid. Nå var hun redusert til ingenting, til og med uten evne til å oppføre seg slik hun selv mente hun burde. Annas ord; "Kvar er eg? Kva gjer eg? Kvifor?"følger henne som en skygge.

Det er gripende å følge Olga i denne tiden, hvordan hun er i ferd med å endre seg. Hun slutter å sminke seg og legger om til et mindre elegant språk hvor hun med sarkasme latterliggjør og slenger dritt. Etterhvert gir hun også etter for en obskøn språkbruk. Hun kjenner på det tunge ansvaret for to barn, men også redselen for å ikke skulle klare å ta seg av dem. Tryggheten om at Mario delte ansvaret, selv om han stort sett var på jobb, var borte. Hun var alene. Med alt. Olgas sinnstemning og tanker driver handlingen fremover, og Ferrantes skrivestil gjør meg nesten andpusten! På en særlig positiv måte, for på denne måten kjenner jeg virkelig på hvordan Olga har det. Uansett hvor mye hun formaner seg selv om ikke å gi etter for raseriet, mister hun likevel kontrollen. Tanken på Mario og det han har gjort mot henne blir altoppslukende i tilværelsen hennes.

Endring. 

Fra begynnelse til slutt oser historien av endring. Olga oppnår etterhvert en ny innsikt om selv selv, en innsikt hun sannsynligvis ikke hadde fått hvis alt fortsatte som før. Det jeg liker godt med Svikne dagar er at hovedpersonen på egen hånd kommer frem til svarene på Annas spørsmål, og at hun således definerer seg utifra seg selv og ikke mannen. Denne endringen, eller innsikten, forekommer meg å være utslagsgivende og av grunnleggende karakter. Ved første øyekast kan det virke som et utdebattert tema som denne romanen kommer drassende med, men er det det? Jeg tror ikke det. Boken anbefales for alle, og for min egen del skal jeg lese mer av Elena Ferrante.

Svikne dagar av Elena Ferrante
Originaltittel: I giorni dell´abbandono (2002)
Oversatt av Kristin Sørsdal
Samlaget forlag, 2017
Norsk, nynorsk
221 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Svikne dagar

Denne helgen har jeg startet på Svikne dagar av Elena Ferrante. Det er mitt første møte med denne forfatteren, og jeg liker det jeg leser så langt. På baksiden av boken står det:

Olga blir forlaten av mannen sin etter 15 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på livet sitt. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Svikne dagar er ein samtidsklassikar av ein forfattar som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har gripe lesarar over heile Europa med den usentimentale skildringa av moderskap, ekteskap og åleineliv.

Smakebiten er fra sidene 36 og 37:

Eg skamma meg. Likevel klarte eg ikkje å gjere noko med det, det einaste eg tenkte på, var korleis eg skulle få han tilbake. Eg var martra av denne eine tanker: møte han, fortelje at eg ikkje heldt det ut lenger, vise kor redusert eg var utan han. Eg var overtydd om at han, på grunn av ein eller annan kjenslebrest, ikkje var i stand til å oppfatte kor vanskeleg situasjonen var for meg og ungane, men heller trudde at vi levde i ro og mak slik vi alltid hadde gjort. Kanskje han til og med trudde at vi var letta. No var eg ikkje lenger nøyd til å ta omsyn til han, ungane trong ikkje lenger frykte autoriteten hans, kort sagt: Gianni fekk ikkje lenger kjeft viss han slo Ilaria, og Ilaria fekk ikkje lenger kjeft viss ho plaga broren, vi levde alle lykkeleg på kvar vår kant. Det var altså nødvendig å opne auga hans, sa eg til meg sjølv. 

Saturday ~ Ian McEwan

Det er alltid fint å gjøre nye bekjentskap på forfatterfronten, og Ian McEwan har vært et greit møte som jeg har gjort sammen med Ina. Hun har forøvrig lest McEwan tidligere. Lesingen av Saturday startet med nysgjerrighet og ble avsluttet med at jeg følte meg noe forkommen. Jeg skal straks forklare hvorfor. Kort fortalt; det jeg leste på baksiden av boken ga meg forventninger som ikke innfridde.

Saturday, February 15, 2003. Henry Perowne is a contented man - a successful neurosurgeon, the devoted husband of Rosalind and proud father of two grown-up children. Unusually, he wakes before dawn, drawn to the window of his bedroom and filled with a growing unease. As he looks out at the night sky he is troubled by the stat of the world - the impending war against Iraq, a gathering pessimism since 9/11, and a fear that his city and his happy family life are under threat. 

Later, as Perowne makes his way through London streets filled with hundreds of thousands of anti-war protestors, a minor car accident brings him into a confrontation with Baxter, a fidgety, aggressive, young man, on the edge of violence. To Perowne's professional eye, there appears to be something profoundly wrong with him. But it is not until Baxter makes a sudden appearance as the Perowne family gathers for a reunion that Henry's earlier fears seem about to be realised. 

For meg lovet dette et thrilleraktig innhold, og dere som følger bloggen min vet at jeg ikke er av det slaget som må ha actionfylt og handlingsmettet innhold for å like en bok. Baksideteksten forespeiler en psykologisk thriller, og poenget mitt er at jeg ventet hele tiden på spenningskurven. Hele boken foregår sett fra hovedpersonens synsvinkel, og tidlig tenkte jeg på om teksten var skrevet i en stream of consciousness stil. Jeg liker meget godt fortellerteknikken slik Woolf utførte den. Stream of consciousness er "en form for tankegjengivelse som søker å avspeile bevissthetens ustrukturerte strøm ved å oppløse den strukturerte tekstens mønstre og ved å bryte med syntaktiske og eventuelt også ortografiske konvensjoner. Ved å forkaste de normale reglene for skriftlig tekst vil denne litterære teknikken gi inntrykk av å være en form for uredigert referat av den menneskelige tankestrømmen, slik at teksten framstår som en avskrift av tankens flukt snarere enn som et planlagt og gjennomarbeidet kunstnerisk produkt." (Kilde: Bibliotekarstudentenes nettleksikon). Men istedenfor å bruke Joyces eller Woolf sine teknikker, har McEwan en mer tradisjonell fortellermåte hvor en tredjepersons tale kombineres med fri indirekte tale, og som forsterkes med bruken av nåtid. Som indirekte fri stil opplever jeg ikke at det er Perownes indre stemme jeg leser slik jeg gjorde det i Til fyret, selv om det kommer godt frem at det er hans tanker og opplevelser som er i sentrum. Det kan nok sies å være en form for stream of consciousness, men med en vri. Uansett så er ikke dette virkemiddelet forfatterens hensikt med Saturday, selv om det å følge Henry Perowne gjennom dagen gir godt innblikk i hans indre liv. Ian McEwan har sagt at han ønsket å beskrive en vellykket mann med et stabilt kjærlighetsforhold og hvor barna ikke er på kjøret. Det er bare ikke nok. Jeg kommer ikke nært nok til at karakteren blir troverdig.

Henry Perowne våkner i det store huset sitt, og blir stående å se ut vinduet. Der blir han vitne til at et fly må nødlande, noe som utløser bekymrede tanker om hva som skjer. Er det et terrorangrep? Og slik fortsetter dagen. Alt Perowne foretar seg utløser lange tankerekker om assosiasjoner til hendelsene, og det er virkelig flott skrevet. Jeg liker hvordan McEwan beskriver hver minste detalj, og helt uten at vi får vite noe om de andre personene bortsett fra gjennom Perowne. Innimellom tenker jeg at slike tanker som faller i hodet på denne mannen, kan like gjerne falle i andres hoder. Mitt inkludert. Når han møter Baxter forsterkes forventningen om et høydepunkt, at han skal terrorisere Henry Perowne og familien hans. Familien Perowne skal nemlig komme sammen etter noen års atskillelse, og det ville vært et utmerket fortellergrep. Etter å ha ventet og ventet, hender det faktisk at Baxter kommer for å terrorisere familien. Men - det blir intet høydepunkt, det blir snarere en fortsettelse på Perownes flytende dagligliv med Baxter som en ørliten topp på barometeret over dagens hendelser.

Dermed sitter jeg igjen med et utilfreds inntrykk av boken. Ikke fordi den var dårlig, men fordi den ikke var som forventet. Derfor følte jeg meg noe forkommen. McEwan har mottatt prestisjetunge priser og flere av bøkene hans er blitt film, så jeg skal gi ham en sjanse til. Dessuten likte jeg skrivestilen, og hvordan han bruker intertekstualitet. Også perspektivet på det som skjer i verden, og at det diskuteres uten å være enten svart eller hvitt. Neste gang skal jeg forsøke å fri meg fra forventningene som jeg føler ødela leseropplevelsen av Saturday.

Jeg har lest boken sammen med Ina, hun har skrevet om den HER. 

Saturday av Ian McEwan
Vintage, 2006
Først utgitt, 2005
Engelsk
281 sider
Paperback, lånt på biblioteket
1001-bøker