Lesesirkel 1001-bøker [buddenbrooks]

Juniboken i Lesesirkel 1001-bøker var Anna Karenina av Lev Tolstoj, men da jeg allerede har lest den (en fantastisk roman forresten!) valgte jeg Buddenbrooks istedenfor, en bok jeg bestilte fra Bokklubben og mottok 2. juni. Min interesse for boken fikk jeg etter å ha lest en omtale om den i en blogg, husker dessverre ikke hvilken, men jeg tenkte med én gang at dette var en historie etter min smak.

Buddenbrooks, en families forfall, er debutromanen og et av hovedverkene til den tyske forfatteren Thomas Mann, publisert i 1901, da Mann var bare 26 år. Romanen var utslagsgivende for at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1929, og regnes som en av de viktigste samfunnsromaner på tysk og har også blitt filmatisert flere ganger.

Thomas Mann (1875-1955) vokste opp som nest eldste sønn i en velstående kjøpmannsfamilie i Lübeck. Faren døde da Thomas var 18 år og familien flyttet til München  hvor han ble en sentral skikkelse i en krets av forfattere og kunstnere og begynte å skrive i forskjellige tidsskrifter. Etter gjennombruddet med Buddenbrooks skrev han en rekke noveller, hvorav Døden i Venedig (1912) er den mest kjente og i 1924 kom Trolldomsfjellet ut, et nesten tusen sider langt forsvar for europeisk humanisme. 


Mann var en av de første tyske forfattere som tok avstand fra nasjonalsosialismen, og også en av de første som måtte ga i landflyktighet. Etter nasjonalsosialistenes maktovertakelse forlot han Tyskland i 1933 og bosatte seg i Sveits før han emigrerte til USA, hvor han stadig skrev og talte mot nazismen. I 1952 vendte han tilbake til Europa og ble boende i Sveits, ikke fordi han ønsket det, men fordi kommunistjakten under McCarthy ble han gransket for antiamerikansk virksomhet. 

Som rød tråd gjennom store deler av Thomas Manns forfatterskap kan sies å være det dannede, liberale, tyske borgeskapets forfall og undergang, noe som tydelig kommer frem i gjennombruddsromanens tittel.

Buddenbrooks  
Originaltittel: Buddenbrooks. Verfall einer Familie
Oversetter: Per Paulsen
Omslagsdesign: Trude Reiten
Sideantall: 572
Utgivelsesår: 2008, De norske Bokklubbene AS, spesielt for Verdensbiblioteket
Innledende essay: Helge Jordheim
Forlag: De norske bokklubbene
Isbn: 978-82-525-6330-6
Kilde: Kjøpt fra Bokklubben 

Omtale fra forlaget:

En av de aller mest berømte tyske romaner gjennom tidene, som her foreligger i ny, norsk oversettelse til 50-årsmarkeringen av forfatterens død. Denne store, tyske sagaen som følger en familie i fire slektsledd, foregår i Lübeck fra 1835 til 1877. Thomas Buddenbrook er hovedfiguren, og vi møter ham allerede som 10-åring, sammen med broren Christian, som bare er litt yngre. Fra første øyeblikk er det tydelig at det er Thomas som har temperament og karakter til å bli farens etterfølger i handelshuset Johann Buddenbrook. Firmaet har navn etter Johann, bestefaren, som grunnla firmaet i det 18. århundret; en fornuftsbestemt herremann, streng og handlekraftig. Sønnen hans, Thomas' far, er annerledes. Han går under navnet Jean og er religiøs og rik. Etter revolusjonen i 1848 snur ting, og de nyrike gjør seg gjeldende i byen. Den ene datteren kommer skeivt ut -; først av ett ekteskap, så et til, men da Thomas overtar, ser ting i starten ut til å gå riktig vei. I neste generasjon, derimot, er den opplagte arvingen både drømmende og musikalsk, og forfallet nærmer seg. Romanen slo ned som en bombe i Thomas Manns fødeby, fordi han hadde «plyndret» sin egen familiehistorie, også den fast forankret i et handelshus. Det ble folkesnakk, og det ble laget hvem-er-hvem-lister. Men alt dette er for lengst glemt, og denne elegante, detaljerte og ironiske romanen har gledet og imponert millioner av nye lesere i mer enn 100 år.

572 sider med forfall 
I går kveld stirret jeg på den siste siden i denne klassikeren. Er jeg glad for å kunne lukke den? Hva har jeg fått ut av lesingen? På sett og vis er det godt å være ferdig, det er ingen lykke i handlingen og alle personene strevde til siste slutt. For det ble en slutt til sist og alt gikk rett i vasken akkurat som vi i undertittelen blir forberedt på helt fra begynnelsen.

Jeg er ihvertfall glad for det innledende essayet skrevet av Dr.art. i tysk litteratur og forskningsleder ved UiO, Helge Jordheim, hvor han belyser sider ved boken som jeg ellers kanskje ikke hadde tenkt over. For eksempel tar han opp spørsmålet om hvorvidt begreper som borgerlig og borger har betydning for tiden vi lever i: 

"Fortsatt støter vi jo på disse ordene, borgerlig, borger og unntaksvis borgeskap. Men har de noen mening for oss lenger? Tilhører de ikke snarere en annen tid? Likevel synes det umulig å forstå vår egen kultur og samtid uten i lys av borgerlighetens vekst og fall. Ingen annen bok gir oss denne historien i like klare farger, med like mange stemmer og typer som Thomas Manns roman Buddenbrooks."  

I et intervju med Helge Jordheim sier han at Buddenbrooks regnes som en realistisk roman i litteraturhistorien, for ikke å si selve det tyske høydepunktet i den realistiske tradisjonen fra Dickens og Thackeray, Balzac og Flaubert og Tolstoj. Buddenbrooks skal dessuten være direkte inspirert av Alexander Kiellands Garman og Worse, som Mann hadde lest da den ble oversatt til tysk året etter at den kom ut i 1880. 

Romanen skildrer som sagt historien til en rik og mektig kjøpmannsfamilie i den nordtyske byen Lübeck (stedet har selvfølgelig sin egen hjemmeside) fra 1835 til 1877, hvor idyllen både i familien og forretningen blomstrer for så gradvis å forfalle og til sist oppløses. Som undertittelen forteller at det er snakk om et forfall, noe som det aldri er tvil om, både genealogisk, økonomisk, moralsk og kroppslig.


Boken starter med en lang beskrivelse av et middagsselskap for å feire at familien Buddenbrook har flyttet inn i sitt nye hus og alle familiemedlemmene er tilstede samt slektninger og venner. Disse første 30 sidene gjør at romanen starter tregt, men historien flyter snart avgårde med rike og gode person- og miljøskildringer. Skjønt noen gange synes jeg personene blir beskrevet litt overfladisk og får en følelse av å ikke helt bli fortrolig med dem. Uansett; det er ikke mulig å skumme en eneste side for jeg ønsker hele tiden å få vite hvordan forfallet foregår. 

Ironien som Mann er kjent for er tilstede i hele romanen og kan bli kan oppfattet på den tradisjonelle måten; som et uttrykk for å skape distanse mellom seg selv og skikkelsene. Og igjen er jeg glad for essayet, for Jordheim påpeker Mann snarere bruker ironi for å blottlegge tilværelsens iboende tvetydighet, som ikke noe menneske kan unndra seg. Vel verdt å merke seg, spesielt siden det ofte er umerkelig og en oppdager det kanskje ikke før etter å ha lest boken for andre gang.

Fornøyelig er det å lese når Tony blir gjort kur til av herr Grünlich og føler det er som noe en leser i romaner, "og nå, midt i det alminnelige livet, så det en herre i ytterfrakk på kne for henne." Hun var hele tiden klar over at hun skulle gifte seg med en kjøpmann og inngå et godt og fordelaktig ekteskap til beste for firmaet og familiens verdighet. Hun har jo ikke lyst til å gifte seg med ham og i møtet med overlosens sønn, Morten, opplever hun et annet forhold som er mer utvungent og hvor vennskap og mulig kjærlighet oppstår naturlig. Faren skriver så i et brev: "...vi er ikke, kjære datter, født for det vi med våre nærsynte øyne regner for vår egen, lille personlige lykke." Når hun så leser i familieheftet, hvor hele Buddenbrooks genealogi var sammenfattet blir hun grepet av høytid og tilføyer, med blussende kinn, etter sitt eget navn forlovet med Grünlich. Etter de heftige følelsene hun opplevde med Morten er stusser jeg over at hun så lett går over i rollen som snart gift og det virker som om forelskelsen aldri fant sted, men jeg får likevel sympati for henne. Hun blir hele tiden sett på som et barn, også av sin bror, Thomas, og da går det som det går. For realistene i det 19. århundre var det vanlig å håndtere sine kvinnelige karakterer på denne måten, men Tony får et mindre tragisk liv enn for eksempel Anna Karenina.

De to brødrene Thomas og Christian er veldig forskjellige og har ikke det beste forholdet seg imellom. Deres mor, konsulinnen tenkte om dette: "Det var mange slette ting på jorden. Selv brødre kan mislike og hate hverandre, hvor avskyelig det enn høres. Men man snakker ikke om det. Man dekker bare over det. Man behøver ikke vite noe om det."

Så blir den endelig blir født en gutt inn i familien. "...en arving! En stamherre! En Buddenbrook!"
Barnet får kallenavnet Hanno, og Thomas Buddenbrook ser tidlig at hans sønns utvikling ikke går den retningen han ønsket. En dag leser Hanno familieheftet og trekker en dobbeltstrek tvers over arket etter sitt eget navn. Faren blir forferdet når han ser dette og Hanno stammer frem at han trodde ikke det ville komme flere. Det gjør det jo heller ikke, Hanno dør av tyfus bare 16 år gammel.

Det er mot slutten at romanen blir virkelig interessant, og når Thomas begynner å gruble over store spørsmål som meningen med livet er det ikke lenge igjen før både han og firmaet for alvor går til grunne. 

"Har jeg noen gang hatet livet, dette rene, grusomme og sterke livet? Dårskap, misforståelse! Jeg har bare hatet meg selv, fordi jeg ikke kunne klare det."

Jeg leste et sted at et sentralt tema hos Mann er motsetningen mellom ånd og liv, kunst og borgerlighet og det er nok her forfallet sees best: det strekker seg fra den eldste generasjonens enkle og sunne livsvilje og pågangsmot til den nyanserte og forfinede kunstnertypen i den yngste generasjonen. Hele tiden er konflikten mellom kunst og forretninger tydelige, og må sies å være hovedtema i romanen. Det at Mann var påvirket av sin samtids største tenkere som filosofene Nietzsche og Schopenhauer og komponisten Wagner er tydelig og også noe han selv nevner i sine dagbøker. Med dette i tankene under lesingen gjør historien om forfallet mer klar og opplysende, og noe jeg synes er spennende og interessant.

En roman som anbefales!