Kvinner i kamp: 150 år med frihet, likhet, søsterskap ~ Marta Breen og Jenny Jordahl

Jeg er så glad for at bøker som dette skrives! I 2016 utkom boken 60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt av de samme forfatterne, og jeg skrev begeistret om at den burde befinne seg i enhver bokhylle. Denne måneden, på selve den internasjonale kvinnedagen, ble denne boken om kvinnesaken utgitt, om den internasjonale kvinnekampen. Og jeg mener det samme om den.

Baksideteksten:
For 150 år siden levde kvinner og menn svært forskjellige liv. Kvinner fikk ikke stemme ved valg eller tjene egne penger. De hadde heller ikke full kontroll over egen kropp. Det var først da kvinnene begynte å organisere seg at det skjedde endringer. I denne boka forteller forfatter Marta Breen og illustratør Jenny Jordahl om kvinnebevegelsens mange dramatiske kamper som fremdeles inspirerer og fascinerer.

Boken spenner fra det aller første møtet i kvinnebevegelsens historie, som ble holdt av abolisjonister, til dagens situasjon og hvordan det står til med kvinnesaken. Det trekkes tråder mellom menneskerettigheter og likestilling. På 1800-tallet levde kvinner og menn svært ulike liv, kvinner hadde få rettigheter og det var faren eller ektemannen som bestemte over henne. Herfra fortelles det om kampen for rettigheter og likestilling, den som menn kjempet uten å ta med at kvinner også er mennesker. Heldigvis var det noen som da tok saken(e) i egne hender.

De tre viktigste sakene har fått hver sin farge, og presentasjon og skildring av hvordan sakene er blitt vunnet frem illustreres med den fargen. Vi får også høre om pionerer og kvinner som har stått på barrikadene til tross for arrestasjoner, forfølgelse, tortur og hets. Det er interessant å lese om, og når det er sagt, tenker jeg at både unge og godt voksne vil ha glede og nytte av denne boken. Jeg sier bare: Kjøp den! Kjøp flere og gi dem bort! Spre budskapet, og la ikke vår egen historie gå i glemmeboken!

  
Feminisme handler om at kjønn ikke skal begrense menneskers frihet og handlingsrom, noe som dessverre bare er en drøm for mange ettersom likestillingen i noen land står svært svakt. Det er fremdeles kamper som må kjempes, men budskapet er at verden er bedre for kvinner i dag enn for hundre og femti år siden. Trenger vi en egen kvinnedag? Ja! Selv om vi nasjonalt har kommet langt, finnes det fremdeles utfordringer, spesielt internasjonalt. Tvangsekteskap, menneskehandel og kjønnslemlesting er utbredt praksis. Her er blant annet ti grunner. Det har vært stor oppslutning og deltakelse i årets tog og arrangementer. Paroler som støttet #metoo-kampanjen mot seksuell trakassering var nye, og engasjerte mange.

Sakte, men sikkert beveger vi oss framover. Bare noen tør å gå foran. 

Kvinner i kamp 150 år med frihet, likhet, søsterskap av Marta Breen og Jenny Jordahl
Cappelen Damm, 2018
Norsk, bokmål
128 sider
Innbundet, fått fra forlaget

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt ~ Marta Breen og Jenny Jordahl

For en stund siden leste jeg om tegneserieboken 60 damer du skulle ha møtt hos barnebokkritikk.no og bestilte boken på biblioteket. Da jeg kom hjem fra ferie var den klar og nå er den lest. I mellomtiden leste jeg hos Anita at boken var på kortlisten til Bokbloggerprisen, og sannelig måtte jeg lese den raskt fordi den kunne ikke lånes om igjen ettersom det var venteliste. For ikke så lenge siden leste jeg Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen, som er et supplement til norsk litteraturhistorie. Den boken har jeg stor glede av, det er blitt et oppslagsverk som jeg kan bla opp i både av nødvendighet og nysgjerrighet. Aasen startet sitt prosjekt nettopp fordi litteraturhistoriebøkene hadde ytterst få kvinner med, og hun ville løfte frem de glemte stemmene.

Men altså, kvinnehistorie i tegneserieformat! Som introduksjon, i tegneserieformat, forteller forfatterne om bakgrunnen for boken. De fant det deprimerende at historien i stor grad er fortalt av menn og om menn. En svensk undersøkelse fra 2015 viste at 87 prosent av alle personer som nevnes i skolens lærebøker, er menn. Av den grunn har de samlet seksti historiske kvinner som vi alle burde vite om.

Først ut er Camilla Collett som i 1855 fikk sitt gjennombrudd med Amtmandens døtre, og som i dag regnes som Norges første tendensroman, altså en samfunnskritisk roman som tar opp problemer og skjevheter i samfunnet.

Så nevnes Aasta Hansteen, som ble landets første kvinnelige profesjonelle kunstmaler. Hun stod på barrikadene for kvinners rettigheter og regnes som en pionér for kvinnebevegelsen. Som første kvinne som holdt offentlige foredrag i Norge, ble hun uthengt og karikert.

Sigrid Undset, "Bikkje-Lisa" Kristoffersen, Cathinka Guldberg, Fredrikke Marie Qvam, Amalie Skram og Ragna Nielsen. Gina Krog var med å starte opp fire kvinneorganisasjoner og hun var redaktør av kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra første nummer 1887 til sin død, fra 1894 også utgiver.

Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen, de første kvinnene i Europa som etablerer eget skipsrederi. Før dette hadde kvinner kun overtatt eller arvet rederier. Oda Krohg, som ble en av de mest myteomspunne kvinner i norsk kulturhistorie: 

Fernanda Nissen, Ellisif Wessel og Marie Høeg. Betzy Kjelsberg var med å starte diskusjonsklubben Skuld, som ble en forløper for Norsk Kvinnesaksforening. Hun ble Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og var en forkjemper for kvinnesaken. Hun er forøvrig Siv Jensens oldemor:

Katti Anker Møller, Kristine Bonnevie, Anna Munch, Nanna With, Elsa Laula Renberg, Aasa Helgesen, Cora Sandel, Synnøve Finden, Elise Ottesen Jensen, Pauline Hall, Hannah Ryggen, Ingeborg Refling Hagen, Birgit Nissen, Elisabeth Meyer, Åse Gruda Skard, Ingrid Bjerkås, Nic Waal, Lise Lindbæk, Inger Hagerup, Gerda Grepp, Annie Skau Berntsen, Henriette Bie Lorentzen, Sonja Heine, Solveig Muren Sanden, Halldis Moren Vesaas, Gunvor Hofmo, The Dandy Girls, Amtmandens Døtre, Bergljot Hobæk Haff, Karen-Christine "Kim" Friele, Randi Hultin, Ebba Haslund, Radka Toneff, Grete Waitz og Wenche Foss.


<---  Kurdiske Shilan Shorsh tok initiativ til å danne en kurdisk kvinneforening i Bergen, og var glødende engasjert i kampen for kvinners menneskerettigheter. 

Mot slutten av boken presenteres vi for ulike foreninger og bevegelser, som Holmenkollstafetten, Engebret-Bevegelsen og Kvinnene på Våler Skurlag. Boken avsluttes med en tidslinje og et persongalleri.

En nyttig bok som er grei å ha tilgjengelig. Mange mener at den burde være pensum i grunnskolen, og det sier jeg meg enig i. Den er rask å lese, man får korte presentasjoner av hver kvinne og boken er enkel å bla i. Jeg savner utdypende tekst om hver enkelt person, men selvsagt, en bok i tegneserieformat må nødvendigvis være mangelfull i så henseende. Boken burde stå i enhver bokhylle!  

Andre som har skrevet om boken: Ellikken, Anita, Elida, Tine.

60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt av Marta Breen og Jenny Jordahl
Forlaget Manifest, 2016
Norsk, bokmål
160 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Pyongyang ~ Guy Delisle

En tegnet reise i Nord-Korea

Som jeg nevnte da jeg skrev om Jerusalem: Chronicles from the Holy City synes jeg tegneserieformen er en fin måte å formidle reiseopplevelser på. Dennne gangen har jeg lest om Delisles to måneders opphold i Pyongyang, hovedstaden i Nord-Korea. Den tegnede historien gir et innblikk i et lukket land som vi vet lite om, et svært isolert militærdiktatur og jeg synes tegningene og de ofte humoristiske kommentarene og vinklingen på situasjoner får godt frem hvordan Nord-Korea er som land og regime. Innimellom er han også temmelig sarkastisk når det gjelder forholdene menneskene der lever under. Delisle var i hovedstaden i 2001 for å lede en gruppe koreanske animasjonsarbeidere, som var billig arbeidskraft for det franske animasjonsselskapet han jobbet for.  

Det er heldigvis kommet ut historier fra mennesker som har rømt fra landet, eller som har besøkt det, både i bokform og film. Noe myndighetene nok ikke er særlig begeistret for. I disse dager har Nord- og Sør-Korea de første samtaler på mange år, i håp om en løsning på den spente situasjonen som har vart i flere måneder. 

Boken kom først ut i 2003 og er oversatt til flere språk. Delisle kalte Pyongyang for en spøkelsesby, og da han var i Stavanger i 2008 for å presentere boken sa han følgende i et intervju med Klassekampen:

Spør du andre som har vært der, vil de beskrive Pyongyang som en spøkelsesby. Der er uhyre rent og fritt for visuell støy som reklame eller forstyrrende farger. Ingen går formålsløst rundt eller bare spaserer. Menneskene er alltid på vei et sted og da i store grupper, som soldater. Klærne er triste, grå og så langt unna sexy en kan komme.

På flyplassen blir han møtt av guiden som skal være med ham under oppholdet, alle utlendinger får en personlig guide som skal følge dem rundt. Det er ikke mange som får komme inn i landet, og det er forbudt å ferdes rundt på egen hånd. Internett fantes ikke, og fremdeles er det de færreste innbyggerne som har tilgang. Et helt nytt 3G-mobilnett er et lite skritt mot åpenhet mot omverden, men foreløbig er det kun turister som får lov å bruke det. Delisle beskriver en by uten kafeer og med få underholdningstilbud, og hvor utlendinger er uten mulighet for kontakt med lokalbefolkningen. I en artikkel om hverdagen i dagens Nord-Korea leste jeg at selv om det har skjedd en del samfunnsendringer, er landet ressurssvakt og mye ligner slik forholdene var i Norge for hundre år siden - og hovedstaden og landsbygden er to vidt forskjellige verdener.

På et av de få hotellene som finnes for utlendinger får han rom i den eneste etasjen med lys, strømforsyningen er nemlig rasjonert pga ustabile tilførsler.  

I alle rom, i alle etasjer, i alle bygninger i hele Nord-Korea, er det fotografier av pappa Kim og hans avkom side om side på veggen.

s. 29

I 1995 måtte regimet sette døren på gløtt etter at omfanget av sultkatastrofen ikke kunne skjules, og et hundretall bistandsarbeidere ble sluppet inn. Organiseringen av landet gjorde at matvarebistanden kunne brukes som et maktmiddel:

På samme måte som med fotografiene er også slagord plassert overalt. En dag tar guiden ham med til Vennskapspalasset, en av de obligatoriske serverdighetene med to bygninger fulle av gaver som har blitt sendt fra andre deler av verden til Kim II Sung og Kim Jong II. Etter besøket har de en piknik og Delisle ser sitt snitt til en liten utflukt:

Guy Delisle (f. 1966) kommer fra Quebec i Canada og har gitt ut en rekke tegneserier. Han har studert animasjon på Sheridan College i Toronto og senere aarbeidet i CinéGroupes animasjonsstudioer i Montreal.

Pyongyang av Guy Delisle
Aschehoug, 2008
Oversatt av Thomas Lundbo
Norsk, bokmål
176 sider
Lånt på biblioteket

En smakebit på søndag [pyongyang]

Smakebiten er fra Pyongyang, en tegneseriebok av Guy Delisle fra sitt opphold i Nord-Korea hvor han var i to måneder for å lede en gruppe animasjonsarbeidere som var billig arbeidskraft for det franske animasjonsselskapet han jobbet for. Boken leste jeg ut i går og den neste blir skildringene hans fra Burma. Her har han akkurat landet i Pyongyang:

Jerusalem: Chronicles from the Holy City ~ Guy Delisle

Jerusalem: Chronicles from the Holy City av Guy Delisle er en reiseskildring fra Delisles ettårige tur til Israel sammen med sin samboer, som jobbet for Leger Uten Grenser, og deres to barn. De ankom august 2008, og han oppdaget fort at Jerusalem ikke er helt hva han hadde forventet. Guy Deslie (f. 1966) er en canadisk tegneserieskaper og animatør, og hadde fra før skrevet tre andre reiseskildringer: Shenzhen, Pyongyang og Burma Chronicles.

På forhånd hadde jeg lest en anmeldelse på bokelskere.no og var forberedt på at forfatteren holder en nøytral tone i forhold til Midtøsten-konflikten, og at boken ikke bør tolkes politisk. Men en interessant reiseskildring er det. Og likevel, der boken ikke skal være politisk blir den likevel det. Og skildringene er humoristiske, til tross for konfliktene som hele tiden er tilstedeværende.

De bor i Øst-Jerusalem og mens samboeren jobber, utforsker Delisle byen og omkringliggende steder. Han forteller og illustrerer sik han opplever og ser det ved å beskrive dagliglivet uten å komme med analyser. Selv om jeg visste en en god del om situasjonen i Israel var det interessant å lese om vanskelighetene ved å komme seg frem i Jerusalem, problemene han møter i sikkerhetskontroller og historiene til mennesker han møter. For eksempel det at jøder og arabere har sine egne transportsystemer og bussene kjører kun i sine "egne" steder. er full av motsetninger og kulturelt mangfold. Og da han besøker Vest-Jerusalem er den delen helt annerledes enn østkanten, her er det ordentlige fortau og utendørs kafeer, en park med lekeplass og til og med søppelspann som ikke er overfylte.

9 post-it lapper med notater.

En dag går han til den gamle delen av Øst-Jerusalem og stopper for å spise. 

Her får han en betrakting om grenser fra innehaveren.

Etter en måned ser han delingsmuren, eller separasjonsbarrieren, (som han blir overrasket over er så høy), da han er på vei til kontrollposten i Qalandiya sammen med to kvinner fra en organisasjon kalt "Machsom Watch" eller "Checkpoint Watch". De skal observere og skrive om hva de ser på sin nettside som et vitnesbyrd om hvordan palestinere blir behandlet.

Det er i det hele tatt mange forskjellige organisasjoner, mange jeg aldri har hørt om før.

I løpet av året reiser han rundt og får sett mange av de kjente stedene. Når de får besøk til jul er det ingen problem å finne noe å gjøre, og ettersom Israel har en historie som er knyttet til mange viktige historiske hendelser byr sightseeing i Jerusalem på allsidige opplevelser. 

"The logistics of everyday life".

Noen søndager drar han sammen med en danske han møtt og barna til en strand i Tel Aviv. Det er en helt annen verden! "No kippas, no veiled women, no fundamentalists...".

Etter hvert synes Delisle at det er vanskelig å ha en tro i denne absurde byen. 

Det er så mange delinger, for eksempel i Hebron som er delt inn i to områder: H1, som er kontrollert av palestinere, og H2 som er kontrollert av den israelske hæren for å beskytte bosetningene.  

Vestbredden er delt i tre områder, etter Oslo-avtalen; A, B og C områder. Israel skulle ha full sivil og militær kontroll over C-området (60%), i B-området skulle de palestinske selvstyrmyndighetene ha sivil kontroll, mens Israel beholdt den militære kontrollen (20%) og A-området full palestinsk kontroll (20%). 

Men det er teoretisk, får Delisle vite, ettersom den israelske hæren nesten hver natt kommer inn i Ramallah (som er i område A) for å arrestere og avhøre innbyggere. 

Det er også satt opp utallige kontrollposter og veisperringer som begrenser palestinernes bevegelsesfrihet. 

Mens de er der blir Gaza bombet av Israel, senere referert til Gaza-krigen. Den varte i tre uker og da Delisle senere snakker med med en som hjalp til på sykehusene kan hun fortelle om bombetyper til og med de norske kirurgene ikke hadde sett før ("and they've seen a lot"). Da jeg nevnte dette for husbonden kunne han straks opplyse meg om at legen Mads Gilbert, sammen med sin kollega Erik Fosse, ble internasjonalt kjent da de klarte å komme seg inn i Gaza og dermed ble de eneste vestlige vitnene til krigshandlingene. Jeg husket det da han sa det, at de var mye i mediene og rapporterte fra Gaza, men kom altså ikke på det da jeg leste boken. 

Samfunnet i Israel er svært motsetningsfylt og ulikt, med mennesker fra mange forskjellige land, og mange ulike religiøse grupperinger innen jødedom, kristendom og islam. Til tross for dette går livet sin gang og folk kommer sammen i hverdagssituasjoner som for eksempel på lekeplassen.

Han blir spurt om å bli med på en workshop i Gaza, noe som vil være vanskelig:

"Getting into North Korea was easier!"

For meg var dette en fin måte å utforske Jerusalem og Israel på, og en gang har jeg lyst til selv å besøke byen, det ville vært en spesiell opplevelse - men først skal jeg til Kina, Burma og Nord-Korea!

Boken vant hovedprisen i 2012 for beste album på Seriefestivalen i Angoulême, den største seriemessen i Europa.

Jerusalem: Chronicles from the Holy City av Guy Delisle
Drawn & Quarterly, 2012
Engelsk
336 sider
Lånt på biblioteket

En smakebit på søndag [jerusalem]

Boken Jerusalem - Chronicles from the Holy City av Guy Delisle startet jeg på samme dag som jeg hentet den på biblioteket. Det er en reiseskildring fra Delisles ettårige tur til Israel sammen med sin partner og deres to barn. Jeg har ikke kommet lengre enn til side 14 hvor han finner ut at Jerusalem ikke helt er hva han hadde forventet:

Lesestoff fremover

Mye salg på bøker registrerer jeg, det er rene vårsleppet! Og jeg lar meg friste. Jeg klikker energisk på linkene som kommer i de veldig reklamerende e-postene jeg abonnerer på fra forskjellige bokhandlere. Nå ja, ikke så mange, men likevel; de vet å bombardere med siste nytt. En grei måte for meg å holde meg oppdatert på. Poenget er at jeg sjeldent ender opp med å kjøpe bøker det reklameres for. Et godt eksempel er fra tidligere denne måneden da Tanum hadde salg og jeg ble så nysgjerrig; bøkene jeg til slutt hadde i handlekurven var langt fra de som annonseringen rettet seg mot. Til slutt var det disse tre bøker som fant veien hjem til meg: To Kill a Mockingbird, Tåpenes sammensvergelse og The Handmaid's Tale (ikke levert ennå) - alle sammen 1001 bøker som skal leses i løpet av året.

Ellers benytter jeg biblioteket i stor grad. I det siste til å låne filmer, materiell tilknyttet pensum og bøker jeg har lyst til å lese. Jerusalem er en grafisk roman jeg har hatt på min prioriterte leseliste og som jeg bestilte fra biblioteket for ganske lenge siden. I dag fikk jeg melding om at den kunne hentes så første stopp etter jobb var nettopp biblioteket!

Her blir det mye å lese fremover :)

Embroideries ~ Marjane Satrapi

I Embroideries er det som i Persepolis forfatteren selv som er jeg-fortelleren, i den samme tegnede utgaven. Teheran, tidlig på 1990-tallet; Marjane Satrapi, som er noen og tyve, lager til samovaren (tekoker). I denne skal teen koke fra tre kvarter til en time for at den skal nå sin rette styrke. Teen samler kvinnene for å vie seg til favorittaktiviteten, diskusjon. Marjanes bestemor definerer diskusjonens hensikt:

"To speak behind others' backs is the ventilator of the heart."

Dette er en kort fortelling om ekteskap, kjærlighet og sex. Vinklet humoristisk, med en alvorlig undertone. Marjane får høre forskjellige historier av de forskjellige kvinnene, og særlig underholdende fant jeg beretningen om hun som hadde gjort et grep da ektemannen begynte kikke på andre (yngre) kvinner. Hun fikk fett fjernet fra rumpen og satt inn i brystene, noe som gjorde at mannen var superfornøyd og hun fikk seg en god latter hver gang han kysset brystene hennes - som egentlig var rumpen...

Det er også råd å få, gjerne av den motsetningsfylte sorten for kvinnene har ulike meninger om både menn og hvordan en skal hengi seg til dem. Eller ikke. Uansett, i følge forlaget [...] deler kvinnene hemmeligheter, sorger, savn og ofte sjokkerende historier om, blant annet, hvordan "fake" jomfrudommen, hvordan unngå arrangert ekteskap, hvordan glede seg over plastisk kirurgi og fordelene av å være en elskerinne.

Embroideries henspeiler på slanguttrykket for embroidery, broderi, som betyr å får sin vagina sydd slik at det ikke skal merkes at hun ikke lengre er jomfru. En av kvinnene uttrykker det slik:

"Women's morals are relaxing! Today's grils are no longer virgins before marriage. They do everything like men and get sewn up again to get married! This way, everyone is happy!"

Den alvorlige undertonen ligger i seksualpolitikken etter revolusjonen, men Marjane Satrapi kommer ikke med direkte kritikk slik som i Persepolis, som er en mye mer politisk roman. Min feministiske overbevisning tilsier opprør, men måten Satrapi fremstiller omstendighetene på gjør meg mer engasjert enn opprørt. Mye er også gjenkjennelig og overførbart til vårt vestlige samfunn, det er ikke bare i undertrykte land kvinner snakker om disse tingene! Underliggende argumenterer Satrapi for et mer åpent syn på ekteskap, kjærlighet og sex. Eller man kan si kvinnesyn.

Embroideries av Marjane Satrapi

Pantheon Books, 2005

144 sider

Lånt på biblioteket

Tegneserie og grafisk roman

Finnes det et skille mellom tegneserier og grafiske romaner? 

Hva består det i så fall i?

Dette ble jeg nysgjerrig på i forbindelse med lesingen av Persepolis, og siden Berit har lurt på det samme surfet jeg litt rundt på nettet og fant følgende:

En tegneserie er rekker av bilder som står i en innbyrdes sammenheng og som regel fremstiller et handlingsforløp (snl.no). Det er en egen kunstform og kan deles inn i flere sjangere, blant annet grafiske romaner, etter egelsk graphic novel - en lengre tegnet serie i bokform.

I følge en dansk artikkel brukes begrepet til å skille mellom den mer litterære tegneserie og den alminnelige tegneserie. Begrepet grafisk roman ble utbredt etter at den amerikanske tegneserieskaperen Will Eisner hadde "a graphic novel" som undertittel på fremsiden av En kontrakt med Gud (1979). I den nevnte artikkelen sies det også at begrunnelsen for en ny genre visstnok ligger i den engelske betegnelsen for tegneserie "comic"; Eisners tegneserie var på ingen måte ment som humoristisk underholdning.

En grafisk roman har gjerne en historie fra begynnelse til slutt, i motsetning til den tradisjonelle tegneserien som ofte avslutter med en cliffhanger. I en tradisjonell roman må dessuten bildene forestilles i eget hode. Da jeg leste koblingen til det forhistoriske mennesket og hvordan de fortalte historier ved hjelp av bilder innså jeg at tegneserier slett ikke er noe nytt!

Nå har jeg lyst til å lese The Sandman av Neil Gaiman, en tegneserie som regnes som en av de viktigste i moderne tid og representerer gjennombruddet for forfatteren. Den får bli en bok på vent :)

Persepolis ~ Marjane Satrapi

Persepolis er en selvbiografi i tegneserieform av Marjane Satrapi. Den ble utgitt første gang i Frankrike i 2000, da i fire deler, og samlet i 2002. På norsk utgitt av No Comprendo Press i 2005. Boken skrev jeg opp som en fremtidig favoritt, og det går jeg ikke tilbake på. Ikke bare er den super som roman, men i en historiesammenheng burde denne være obligatorisk i enhver undervisning. Denne boken burde vært med på 1001 listen!

Boken lånte jeg på biblioteket og til tross for at jeg på forhånd hadde hørt at den var tykk ble jeg overrasket over størrelsen. En tegneserie på 344 sider virket overveldende, men da jeg startet lesingen ble jeg umiddelbart fengslet.

De svart-hvite tegningene samsvarer godt med teksten og er til tross for sin enkelhet svært uttrykksfulle, noe som gjør lesingen av Marjanes oppvekst til en spenningsfylt og engasjerende opplevelse. Selv har forfatteren sagt at hun ikke lærte å tegne kropper på på kunstskolen i Iran fordi islam ikke tillot det, men hun utviklet sin egen stil. Med denne grafiske romanen er det ingen grunn til å ha negative holdninger ovenfor tegneserien som litteraturform!

Marjane Satrapi ble født i Iran (1969) og boken handler om hennes oppvekst i tiden etter den iranske revolusjonen da sjahen ble styrtet. Marjane forteller om hvordan det var å bo i Teheran under Irak-Iran krigen, til hun som fjortenåring reiser til Wien uten foreldrene. Etterhvert flytter hun tilbake til Iran og så til Paris hvor hun bor nå. Marjane er utdannet illustratør og har gitt ut flere barnebøker.

Hennes radikale foreldre var intellektuelle og politisk bevisste og følgelig i opposisjon til sjahens styre og etterhvert Ayatollah Kohmeini. Romanen starter da Marjane var ti år, i 1980 (her snublet jeg over en mulig faktafeil, for om hun er født 1969 er hun vel ikke ti i 1980?), året etter revolusjonen som senere ble kalt "Den islamske revolusjonen". For eksempel var forandringen svært markant i og med at den inntraff omtrent fra den ene dagen til den neste; det ene året går hun på en konfesjonsløs skole for så plutselig å skulle bære sjal og gå i kjønnsdelte klasser. Den iranske revolusjonen forandret Iran fra et autokratisk og vestlig orientert monarki til en islamsk teokratisk republikk, og Marjane blir etterhvert kjent med landets lange historie, samt at hun er oldebarn av en av Irans siste keisere.

Som barn ville Marjane bli profet: "Allerede som seksåring var jeg sikker på at jeg var den siste profeten" og hun hadde lange diskusjoner med Gud hver kveld (jeg har postet et innlegg om akkurat dette). Etterhvert mister hun Gud av syne, og føler hun mister alle holdepunkter når krigen mellom Iran og Irak starter.

For meg som er oppvokst med frihet til å velge, det være seg påkledning, politiske meninger, religiøs tro...you name it, er det opprørende å lese at det for eksempel ble lovfestet bruk av sjal for å beskytte kvinnene mot potensielle voldtektsforbrytere: "Kvinnens hår inneholder stråling som hisser opp mennene. Kvinnene må skjule det!" Marjane understreker likevel at det fantes en slags rettferdighet ved at det for mennene var forbudt å bruke slips - det ble sett på som vestens symbol, og menns bare armer hisset opp kvinner så kortermede skjorter var også forbudt.

På et tidspunkt viser Marjane sin motstand mot det hun kalte for morens hjemlige diktatur ved å røyke sigaretter i smug. Om dette sier hun at det brakte henne ut av barndommen for godt. Juli 1982 var den indre krigen blitt viktigere enn krigen mot Irak og alle som viste motstand mot regimet ble forfulgt. Marjane får høre mange historier om mennesker som arresteres og tortureres, og hun blir selv arrestert av De kvinnelige revolusjonsgardistene:

Etter å ha opplevd sin jødiske venninnes død var fjortenåringen Marjane i opprør og ikke redd for noenting. Hun opponerte på mange måter, men spesielt med påkledning og verbal argumentasjon, noe som førte henne opp i flere farlige situasjoner. Det ble bestemt at hun skulle dra til Østerrike, og november 1984 reiste hun alene til Wien. Her startet hun på veien mot det hun kalte "en selvstendig og frigjort iransk kvinne", men oppdaget at det var vanskelig å bli integrert. Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste at hennes første store skritt mot assimilasjon i den vestlige kulturen var seksuell frigjøring! 

Min datter på seksten leste boken parallelt med meg og innimellom hadde vi noen artige og interessante samtaler. For eksempel lurte hun på om det var noen sammenheng mellom Persepolis og Metropolis. Det finnes flere definisjoner på "metropolis", men grovt sett kan det sies å være en storby (også kalt en metropol). Metropolis er et gresk ord som betyr "moderby". Persepolis var en antikk hovedstad i det Persiske riket, nå lokalisert i Iran. Sammenhengen er rett og slett at polis er det greske navnet på by.

En aldri så liten digresjon. Vi har også snakket om religion og egyptere, men nok om det: Livet i Wien ble ikke som Marjane hadde tenkt og etter fire år reiste hun tilbake til Teheran, hvor hun umiddelbart merket den undertrykkende atmosfæren. Nå ville hun "sette strek over fortiden og se inn i fremtiden".

Derimot går hun inn i en dyp depresjon, mye fordi livet hennes ikke bedret seg etter at hun kom hjem og hun fikk vanskeligheter med å integreres tilbake til det iranske samfunnet. Hun prøvde å ta selvmord, men da det ikke fungerte fant hun ut at hun måtte ta seg sammen og ved å gripe tak i utseende ble hun en "sofistikert kvinne". 

"Og på denne måten, sterk og uovervinnelig, gikk jeg min nye skjebne i møte."

Forvandlingen ga livet en helt ny retning og på en fest i 1989 møtte hun Reza, mannen hun senere giftet seg med. Sammen startet de på Kunstakademiet og hun fant tilbake til sin stolthet og verdighet.

Kontrasten mellom offentlig og privat liv var totalt forskjellige, mellom det offisielle bildet av landet og folks virkelige liv som fant sted i lukkede rom (klikk på bildet til venstre for å lese teksten).

For Marjane krevde det å være "en gift kvinne" for mange kompromisser hun ikke kunne akseptere og hun angret på ekteskapet.

De ble enige om at skilsmisse er det beste og Marjane bestemte seg for å reise fra undertrykkelse til frihet i september 1994, denne gangen til Paris.

Persepolis er, som det står bakpå boken, både en politisk og en personlig historie, sterkt fortalt og fremstilt. Når jeg leverer inn boken til biblioteket skal jeg låne andre del. Det ser jeg frem til. Jeg ser også frem til Heidi sin omtale av boken, hun har nettopp lest denne og skal skrive om den i slutten av måneden. Bokens tykkelse kan forresten tydelig sees i et innlegg hun skrev. Jeg går utifra at bok nummer to er like tykk...

Satrapi har uttalt till det engelske forlaget: "Folk spør hele tiden hvorfor jeg ikke skrev en bok. Men det er akkurat hva Persepolis er; beslektede sider mellom permer. En grafisk roman er ikke tradisjonell litteratur, men det betyr ikke at den er annenrangs. Bilder er også en måte å skrive på".

Jeg har veldig lyst til å ta opp kvinners rettigheter og bruk av sjal/skaut, men det får være til en annen gang. Nå er det boken som er i fokus, og selv om historien er subjektiv føler jeg at som leser får jeg et nyansert bilde av landet og menneskene. For Marjane Satrapi var det å skrive Persepolis viktig fordi hun ikke ønsket at de som døde og led under forskjellige undertrykkende regimer skal glemmes.

"Jeg synes ikke at en hel nasjon skal dømmes etter de gale handlingene til noen få ekstremister."  - Marjane Satrapi

Edit 23.11.12: Heidi gjorde meg oppmerksom på at det ikke finnes en bok nummer to, det er den engelske utgaven som er i to deler og den norske er samlet i en. Og jeg som hadde gledet meg til å lese om livet i Paris! Vel, kanskje Satrapi skriver en toer en gang... 

En smakebit på søndag [persepolis]

Hver kveld hadde jeg lange diskusjoner med Gud.
- Gi meg litt mer tid, Gud, jeg er ikke helt klar. Joda, hellige lys, du er mitt valg, mitt siste og mitt beste valg.
Bortsett fra bestemor, var det ingen som trodde på meg.
- Hva vil du bli når du blir stor?
- Jeg skal bli profet.
- Ha, ha, ha! Hun er gæren!
Foreldrene mine ble innkalt.
- Barnet deres er forstyrret. Hun vil bli profet!
- Og så?
- Er dere ikke bekymret?
- Nei, slettes ikke!

s. 12

Persepolis av Marjane Satrapi

Himmelsk #108 og Fremtidige Favoritter

Per dags dato har jeg 126 bøker på leselisten og selvfølgelig finnes det flere som jeg ennå ikke har registrert, oppdaget eller lagt merke til. Av disse er det vanskelig å nevne noen som framtidige favoritter, men en som jeg har hatt på listen en stund er Persepolis. 

Den er skrevet av Marjane Satrapi (født 1969) som en selvbiografi og handler om å vokse opp i Iran, dels i sjahens Iran, dels under Khomeini-regimet og dels i Europa (jeg bare siterer hist og her for jeg har jo ikke lest den ennå). Hun gir et bilde av dagliglivet i Iran: de absurde motsetningene mellom det private og det offentlige, og prøvelsene forbundet med politisk undertrykkelse. For øyeblikket kan jeg ikke huske hvor jeg hørte om Satarpi første gangen, det er en god stund siden, men at hennes egen historie er sammenvevd med Irans historie er ikke til å komme fra. Og bare å lese om vanskelighetene kvinner møter i ulike kulturer gir meg gåsehud!

To oktober himler  )

Den øverste fra Os,

den andre fra min altan.

Framtidige favoritter

Himmelsk